I serien «ting som kunne vært gjort enklere» kommer denne gang: NRK-lisensen.

Det har vært masse diskusjon om dette ut fra en politisk synsvinkel: Skal NRK ha sin egen skatt for å opprettholde sin uavhengighet? Jeg vil diskutere det ut fra en annen synsvinkel: NRKs lisens er operasjonell idioti – man kaster bort penger og kapasitet på noe som kunne vært gjort med et pennestrøk.

NRK har idag ca. 100 ansatte på et lisenskontor i Mo i Rana, der de sender ut regninger og purringer og holder orden på hvem som har TV-apparat og skal betale eller ikke. I tillegg har man ca. 60 kontrollører (mange av dem politifolk som er pensjonert tidlig – enda en ting man burde slutte med) og nå lever av å gå rundt og skremme studenter. Det at man har en egen NRK-lisens er i seg selv en inntektskilde for organisasjonen: Hvert år får man ca. 100 millioner kroner i gebyrer og forsinkelsesrenter og lignende. NRK er etter eget utsagn avhengig av disse inntektene.

Problemet er at det koster NRK ca. 100 millioner å kreve inn NRK-lisensen. Man har ikke akkurat forsøkt å redusere kostnadene: En leder i et IT-konsulentfirma fortalte meg at NRKs lisenskontor ligger syv minutter unna Statens Innkrevingssentral, men at man likevel bestemte seg for å lage en egen anbudsprosess og et eget innkrevingssystem for lisenskontoret, med den begrunnelse at NRKs kunder var forskjellige fra Statens andre «kunder» og at man derfor ikke kunne bruke samme system. Mer spesifikt: NRK er pålagt å ta sosiale hensyn, det er ikke Statens Innkrevingssentral.

For meg høres dette mer ut som en justering på et eksisterende system, men hva vet vel jeg om systemer? Lisensavdelingen fikk i alle fall sitt system og opprettholder sin egen organisasjon og sine egne telefontider og sine egne pensjonister på tur.

Civita, som jeg vanligvis er enig med i det meste, mener lisens er en god ting fordi man kan velge ikke å ha TV, og da slipper man den «skatten» NRK-lisensen er. Men flere og flere velger ikke å ha vanlig TV (jeg er i ferd med å fjerne TVer fra huset selv) og dermed går NRKs inntektsgrunnlag ned (noe som kanskje forklarer hvorfor lisensen øker mer enn konsumprisindeksen). Resultatet blir helt sikkert at man begynner å skattlegge andre ting enn TV-apparater, som dataskjermer og smarttelefoner, siden man kan se på TV på dem også.

Hvorfor kan man ikke bare finansiere NRK over statsbudsjettet? Siv Jensen kan overføre de fem milliardene eller deromkring, og så slipper vi hele Mo i Rana og fattige studenter kan sove roligere om dagen. (Dessuten er vanlige skatter progressive, og NRK-lisensen rammer fattige mennesker.)

Vel, det er noe som heter politisk uavhengighet. NRK skal være politisk uavhengig. Derfor har man lisens.

Som fastsettes av Kulturdepartementet. Og det er jo politisk uavhengig, ikke sant?

Og skal man nå engang ha lisens, hvorfor i all verden kan den ikke kreves inn av det eksisterende innkrevingsapparatet?

Men det er jo så mye jeg ikke forstår…

PS: Bare for å svare på det evindelige «hva skal de folkene i Mo i Rana jobbe med da?» Svaret er: De kan ta en jafs av alle de henlagte sakene til Oslo-politiet. Eller de kan assistere NAV med saksbehandling. Eller de kan finne seg en annen jobb, for eksempel for et inkassobyrå.

Nok et lite innlegg i serien «Ting vi burde slutte med» – denne gang: Tax free.

Taxfree-ordningen er populær blant reisende og finansierer flyplasser over hele Norge. Den er også komplett irrasjonell og representerer en skatt som fordeler penger fra de fattige til de som har mest fra før.

En bekjent av meg reiser enormt mye – og hater taxfree, som han ser på som en hindring på hans vei fra sikkerhetskontrollen til gaten. Han irriterer seg mektig over å måtte gå gjennom adskillig hundre meter med parfyme og melkesjokolade før han finner flyet sitt, og forsøker hver gang å knuse en flaske eller rive ned noen sjokoladeplater med trillekofferten. For en stund siden kom han løpende fra sikkerhetskontrollen og kastet et blikk opp på informasjonstavlen – bare for å finne ut at den var blitt erstattet av «en jævla Revlon-reklame. Da knuste jeg fire flasker.»

Jeg reiser ikke så ofte som min venn, og synes taxfree er greit, men skal man se litt rasjonelt på hele ordningen er den rett og slett absurd. I Norge er det mva og diverse avgifter på mye av det som betraktes som usunt og luksuriøst – bortsett fra om man har penger nok til å dra på flyreise, for da blir man subsidiert med lavere priser på alkohol, tobakk, kosmetikk og snop.

Denne omvendte Robin Hood-politikken er akseptert av politkerne fordi den er populær, men også fordi den gjør at man slipper å synliggjøre hvor stor del av Norges transportinfrastruktur som er avhengig av store subsidier. Det første Siv Jensen gjorde da hun ble finansminister var å øke vinkvoten fra fire til seks flasker. Dette var naturligvis fordi det var populært hos hennes kjernevelgere, men også fordi det løste et budsjettproblem for Avinor uten at man trengte å inkludere det i nasjonalregnskapet.

Det er nemlig slik at i Norge har vi 46 flyplasser. I følge Avinor tjener 7 av dem penger (de bryter ikke ut resultatene i sine årsrapporter, så tallene er fra 2012). Siden investeringer – inkludert det nye terminalbygget til fire milliarder i Bergen – tas sentralt i Avinor og ikke belastes den individuelle flyplass, er jeg tilbøyelig til å tro at det bare er to flyplasser i Norge som egentlig tjener penger: Gardermoen og Torp. Torp er privat, tjener ikke stort, men må tjene penger for å overleve. Gardermoen tjener enormt med penger på taxfree – flyplassen er såvidt jeg vet Norges største shoppingsenter og tax-free totalt står for fjerdeparten av Avinors inntekter. Gardermoen holder liv i de andre flyplassene rundt omkring i Norge. Kutter vi taxfree, må flyplassene finansieres over statsbudsjettet, og da er det plutselig politikerne og ikke Avinor som bestemmer. Da blir kostnaden for å pepre landskapet med flyplasser (det er 70 minutter med bil fra Florø til Førde og omtrent like langt fra Sandessjøen til Mosjøen, bare for å nevne noen eksempler) synlig på en helt annen måte.

Uansett lufthavner og annet – taxfree fører til perverse insentiver. Fra et miljøsynspunkt subsidierer det reising (svenskene tar polene i Strömstad ut av sin alkoholstatistikk, bare for å nevne en effekt) og dermed forurensing. Staten taper inntekter, og så videre. Fremfor alt er det, som mange andre ting, en skjult beskatning av de som har dårligst råd og ikke kan reise. Noen arbeidsplasser vil gå tapt (fergeruten Larvik-Strømstad, for eksempel) men perverse insentiver er i det lange løp ulønnsomme, totalt sett.

Ordningen blir nok stående, fordi de fleste av oss synes det er stas å spare litt penger på en flaske når vi kommer hjem fra en jobbreise. Men fra min side: Legg ned hele greia.

Her kommer et nytt kapittel i en liten serie om ting vi burde slutte med (sist var det passasjeravgiften): Feriepenger.

Jeg kan for mitt bare liv ikke forstå hvorfor vi har ordningen med feriepenger. Min hypotese er at dette oppsto den gang folk fikk lønn hver uke (i kontanter i en konvolutt) og man hadde fellesferie på fabrikken. Siden lønningskontoret også hadde ferie, måtte man han en ordning der folk ikke fikk utbetaling i ferien – og siden man ikke skulle lide nød og ikke hadde bankkonto, ble noe av lønnen gjennom året holdt igjen og utbetalt måneden før ferien begynte. (Vel, det er en hypotese.)

En annen mulighet er at noen har bestemt seg for at norske arbeidstakere har så dårlig selvdisiplin at de trenger at noen sparer opp penger for dem og utbetaler dem en måned før sommeren. Men da må man jo ha selvdisiplin til ikke å bruke opp pengene før augustlønnen kommer. (Og pussig nok driver NAV, som sannsynligvis har klienter med i gjennomsnitt litt mindre selvdisiplin enn resten av oss, ikke med feriepenger…)

Med bankkonti og databaserte lønningssystemer er det ikke noe problem å utbetale lønn i juli som enhver annen måned. (Dessuten er det jo en mindre og mindre del av befolkningen som tar fellesferie.) Problemet med feriepenger er nemlig ikke at man får noe mindre penger totalt sett (over et år.) Problemet er at man skaper en masse unødvendig kompleksitet.

Her er et eksempel: Sett at du tjener 360000 brutto (inkludert feriepenger) og har 33% skatt (jada, jada, dette er et eksempel.) Det betyr at du har 30000 brutto i måneden og får 20000 utbetalt, hver måned – ferdig med det. Lett å regne på, lett å huske, lett for bedrift og ansatt å forholde seg til.

Men neida. I stedet får du et mindre beløp hver måned (lønn – feriepenger) som det skal trekkes skatt av (også skatt feriepenger, slik at månedsbeløpet blir enda mindre.) I juni får du utbetalt 10.2% (eller 12% eller 14,3%, avhengig av alder og avtaler) av fjorårets lønn i tillegg til vanlig lønn. Men i juli får du ingenting. Hvis du ikke tjente penger i fjor (det vil si at du begynte i jobben 1. januar i år) får du vanlig lønn i juni og må suge på labben i juli. Alt i alt en masse rot og tull som ender opp med at man får de pengene man skal ha, bare senere og mye mindre oversiktlig.

Hvis noen kan forklare meg hvorfor dette er positivt, er jeg villig til å høre.

Og hvis du så synes det er greit at noen sparer for deg og gir deg det du tror er en bonus i juni til å møte sommerens økte utgifter? Enkelt: Sett opp et fast trekk fra lønnskontoen din (for eksempel 10,2% av lønnen) til en feriekonto, og betal den tilbake til deg selv igjen i juni neste år. Endelig er feriepengene kommet!

(Det hører med til historien at Norge, såvidt jeg vet, er et av svært få land i verden som har denne ordningen, men nordmenn ser ut til å tro at den er hugget i sten og at noe annet ville være naturstridig.)