Uber og Lyft endrer hva som er «sentralt»

smestadLiten notis her: I følge BoingBoing (suveren nettside for alt som skjer på Internett, egentlig) er boligkjøpere i San Francisco mindre villige til å betale for nærhet til offentlig kommunikasjon, siden Uber og Lyft gjør det så lett og billig å forflytte seg.

For meg er det et interessant eksempel på at vi tilpasser vår planlegging til en teknologi – og så endrer den seg og det vi har planlagt passer ikke lenger. Oslo har i dag en strategi om fortetting rundt kommunikasjonsknutepunkter: Man skal bygge masse leiligheter rundt steder som Storo, Holtet, Smestadkrysset, fordi de som bor i leilighetene vil ta offentlig transport. Dette passer bra fordi gammel industri- og transportinfrastruktur ligger sentralt og tilbyr de få ledige tomtene som finnes i Oslo. Men når vi får selvkjørende (og elektriske) biler (og det tar nok lenger tid i bystrøk enn jeg håper på) spiller det jo mindre rolle, rent kommunikasjonsmessig, om man bor i nærheten av en T-banestasjon.

Med andre ord: En kommunikasjonsnær leilighet kan være en god investering på (relativt) kort sikt, mindre attraktiv på lengre sikt…

Slutt med politiattest!

politiattest-eksempelI listen over ting vi burde slutte med kommer denne gang: Politiattest.

En politiattest er et stykke papir (vel, en PDF dersom man har opprettet digital postkasse) som kreves hvis man f.eks. skal jobbe i barnehage, være leder i et idrettslag, eller studere på visse studier. Man søker om en politiattest, får den etter to ukers behandlingstid. Da er den gyldig i tre måneder og må vises til arbeidsgiver innen den tid. Deretter foretas ingen ny kontroll med mindre arbeidsoppgaver endrer seg.

Det er ingen manuell vurdering av om du skal ha politiattest eller ikke – kriteriene er svært spesifikke og handler stort sett om hvorvidt du er registrert med ulike typer lovbrudd. Det finnes flere forskjellige typer politiattest (ordinær, uttømmende, utvidet, begrenset) og det handler stort sett om hva slags lovbrudd som skal med. Politiattest utstedes av Politiets enhet for vandelskontroll og politiattester, som av uforklarlige grunner har 40 ansatte og av mer forklarlige grunner ligger i Vadsø.

Andre enn meg som synes dette høres utrolig gammeldags ut i en digital verden?

Difi har satt som målsetting at man ikke skal måtte søke om noe man har rett til. Vi har alle sammen politiattest (eller ikke.) Gitt at det ikke foretas en menneskelig vurdering, ville det ikke vært noe problem å sjekke hele Norges befolkning og legge inn en variabel (vel, fire, siden det er flere typer politiattester) f.eks. i Folkeregisteret, med 0 hvis man har og 1 hvis man ikke har. Så kunne arbeidsgivers datasystem spørre Folkeregisteret, ferdig med det.

Men en slik løsning er faktisk gammeldags, rett og slett fordi man ikke trenger å lagre tilstandsvariable lenger. Man kunne i stedet erstatte hele politiets avdeling med det dataprogram (gjennom Altinn, for eksempel), som når det ble spurt (gjennom sikre kanaler, under forutsetning at man har rett til å spørre) kunne fortelle om person X har politiattest eller ikke. Så kunne barnehagens regnskapssystem spørre om politiattest med regelmessige mellomrom, f.eks. i forbindelse med A-meldingen, der man likevel rapporterer arbeidsforhold. Da får man mindre arbeid og bedre kontroll enn man har nå.

Jeg tror ikke at dette kommer til å skje, av mange årsaker. Politiledelsen er livredd for å miste arbeidsoppgaver (bare se hva som skjer med alarmsentralene) og har dessuten Norges svakeste IT-organisasjon (de brukte ti år på å implementere ny straffelov.). Og (dette kommer alltid opp): Hva skal de 40 ansatte i Vadsø gjøre dersom politiattesten blir automatisert? Svar: Noe det er bruk for, som å ta en jafs av de mange tusen saker Oslo-politiet henlegger hvert år.

Bare for ordens skyld: Politiattest er bare et eksempel på mange ting der hele bildet av «person går til øvrighet for å få noe» må snus på hodet, digitalt. Nylig tok jeg utvidet førerkort for tilhenger – da måtte jeg gå til optiker for synskontroll. Optikeren fylte den ut på nett, men så måtte han skrive den ut på papir og jeg måtte levere den – fysisk – hos Vegvesenet (som nettopp har brukt noen milliarder på nye systemer).

Søknader der kriteriene er fastlagt bør skje fra maskin til maskin uten menneskelig involvering. Noe annet er ikke digitalisering – det er å sette strøm på papir.

Sonette til en tidlig blogger

andre-bjerke
O, André Bjerke, prolifikkens rytter —
ivrig dansende på Pegasusen,
(unntatt når han var tatt av rusen)
han genre, tema og former flytter.

Utslitte ble hans etterhvert tre koner,
av argumenter og alkoholen;
hans korpus fant man i skrivestolen,
mens hans sinn fulgte andre toner.

Av former likte han best sonette,
essays, gjendiktning og kamp til tider
om samnorsk, diktning, antroposofien,

der var hans motiver og språk honette.
Tenk, biografien fem hundre sider
men størst av alt var nok poesien.

(Skrevet etter å ha lest Fredrik Waages André Bjerke: I kampens glede. Anbefales. Kanskje ikke i ett strekk…)

Slutt med taxfree!

taxfreeNok et lite innlegg i serien «Ting vi burde slutte med» – denne gang: Tax free.

Taxfree-ordningen er populær blant reisende og finansierer flyplasser over hele Norge. Den er også komplett irrasjonell og representerer en skatt som fordeler penger fra de fattige til de som har mest fra før.

En bekjent av meg reiser enormt mye – og hater taxfree, som han ser på som en hindring på hans vei fra sikkerhetskontrollen til gaten. Han irriterer seg mektig over å måtte gå gjennom adskillig hundre meter med parfyme og melkesjokolade før han finner flyet sitt, og forsøker hver gang å knuse en flaske eller rive ned noen sjokoladeplater med trillekofferten. For en stund siden kom han løpende fra sikkerhetskontrollen og kastet et blikk opp på informasjonstavlen – bare for å finne ut at den var blitt erstattet av «en jævla Revlon-reklame. Da knuste jeg fire flasker.»

Jeg reiser ikke så ofte som min venn, og synes taxfree er greit, men skal man se litt rasjonelt på hele ordningen er den rett og slett absurd. I Norge er det mva og diverse avgifter på mye av det som betraktes som usunt og luksuriøst – bortsett fra om man har penger nok til å dra på flyreise, for da blir man subsidiert med lavere priser på alkohol, tobakk, kosmetikk og snop.

Denne omvendte Robin Hood-politikken er akseptert av politkerne fordi den er populær, men også fordi den gjør at man slipper å synliggjøre hvor stor del av Norges transportinfrastruktur som er avhengig av store subsidier. Det første Siv Jensen gjorde da hun ble finansminister var å øke vinkvoten fra fire til seks flasker. Dette var naturligvis fordi det var populært hos hennes kjernevelgere, men også fordi det løste et budsjettproblem for Avinor uten at man trengte å inkludere det i nasjonalregnskapet.

Det er nemlig slik at i Norge har vi 46 flyplasser. I følge Avinor tjener 7 av dem penger (de bryter ikke ut resultatene i sine årsrapporter, så tallene er fra 2012). Siden investeringer – inkludert det nye terminalbygget til fire milliarder i Bergen – tas sentralt i Avinor og ikke belastes den individuelle flyplass, er jeg tilbøyelig til å tro at det bare er to flyplasser i Norge som egentlig tjener penger: Gardermoen og Torp. Torp er privat, tjener ikke stort, men må tjene penger for å overleve. Gardermoen tjener enormt med penger på taxfree – flyplassen er såvidt jeg vet Norges største shoppingsenter og tax-free totalt står for fjerdeparten av Avinors inntekter. Gardermoen holder liv i de andre flyplassene rundt omkring i Norge. Kutter vi taxfree, må flyplassene finansieres over statsbudsjettet, og da er det plutselig politikerne og ikke Avinor som bestemmer. Da blir kostnaden for å pepre landskapet med flyplasser (det er 70 minutter med bil fra Florø til Førde og omtrent like langt fra Sandessjøen til Mosjøen, bare for å nevne noen eksempler) synlig på en helt annen måte.

Uansett lufthavner og annet – taxfree fører til perverse insentiver. Fra et miljøsynspunkt subsidierer det reising (svenskene tar polene i Strömstad ut av sin alkoholstatistikk, bare for å nevne en effekt) og dermed forurensing. Staten taper inntekter, og så videre. Fremfor alt er det, som mange andre ting, en skjult beskatning av de som har dårligst råd og ikke kan reise. Noen arbeidsplasser vil gå tapt (fergeruten Larvik-Strømstad, for eksempel) men perverse insentiver er i det lange løp ulønnsomme, totalt sett.

Ordningen blir nok stående, fordi de fleste av oss synes det er stas å spare litt penger på en flaske når vi kommer hjem fra en jobbreise. Men fra min side: Legg ned hele greia.

Slutt med feriepenger!

Her kommer et nytt kapittel i en liten serie om ting vi burde slutte med (sist var det passasjeravgiften): Feriepenger.

Jeg kan for mitt bare liv ikke forstå hvorfor vi har ordningen med feriepenger. Min hypotese er at dette oppsto den gang folk fikk lønn hver uke (i kontanter i en konvolutt) og man hadde fellesferie på fabrikken. Siden lønningskontoret også hadde ferie, måtte man han en ordning der folk ikke fikk utbetaling i ferien – og siden man ikke skulle lide nød og ikke hadde bankkonto, ble noe av lønnen gjennom året holdt igjen og utbetalt måneden før ferien begynte. (Vel, det er en hypotese.)

En annen mulighet er at noen har bestemt seg for at norske arbeidstakere har så dårlig selvdisiplin at de trenger at noen sparer opp penger for dem og utbetaler dem en måned før sommeren. Men da må man jo ha selvdisiplin til ikke å bruke opp pengene før augustlønnen kommer. (Og pussig nok driver NAV, som sannsynligvis har klienter med i gjennomsnitt litt mindre selvdisiplin enn resten av oss, ikke med feriepenger…)

Med bankkonti og databaserte lønningssystemer er det ikke noe problem å utbetale lønn i juli som enhver annen måned. (Dessuten er det jo en mindre og mindre del av befolkningen som tar fellesferie.) Problemet med feriepenger er nemlig ikke at man får noe mindre penger totalt sett (over et år.) Problemet er at man skaper en masse unødvendig kompleksitet.

Her er et eksempel: Sett at du tjener 360000 brutto (inkludert feriepenger) og har 33% skatt (jada, jada, dette er et eksempel.) Det betyr at du har 30000 brutto i måneden og får 20000 utbetalt, hver måned – ferdig med det. Lett å regne på, lett å huske, lett for bedrift og ansatt å forholde seg til.

Men neida. I stedet får du et mindre beløp hver måned (lønn – feriepenger) som det skal trekkes skatt av (også skatt feriepenger, slik at månedsbeløpet blir enda mindre.) I juni får du utbetalt 10.2% (eller 12% eller 14,3%, avhengig av alder og avtaler) av fjorårets lønn i tillegg til vanlig lønn. Men i juli får du ingenting. Hvis du ikke tjente penger i fjor (det vil si at du begynte i jobben 1. januar i år) får du vanlig lønn i juni og må suge på labben i juli. Alt i alt en masse rot og tull som ender opp med at man får de pengene man skal ha, bare senere og mye mindre oversiktlig.

Hvis noen kan forklare meg hvorfor dette er positivt, er jeg villig til å høre.

Og hvis du så synes det er greit at noen sparer for deg og gir deg det du tror er en bonus i juni til å møte sommerens økte utgifter? Enkelt: Sett opp et fast trekk fra lønnskontoen din (for eksempel 10,2% av lønnen) til en feriekonto, og betal den tilbake til deg selv igjen i juni neste år. Endelig er feriepengene kommet!

(Det hører med til historien at Norge, såvidt jeg vet, er et av svært få land i verden som har denne ordningen, men nordmenn ser ut til å tro at den er hugget i sten og at noe annet ville være naturstridig.)