Atonal tragedie som fungerer

Den norske opera: Wozzeck

wozzeck1

Med «moderne» kunst er det gjerne slik at det som er nytt er svært bra fordi det faktisk er nyskapende, og at mye av det som kommer etterpå er bare nytt – i forhold til det gamle – uten å være nyskapende. Alban Berg’s Wozzeck var nyskapende da den kom – svært nyskapende – og holder mål fremdeles. Men, som det ble sagt i introduksjonen: Den er ikke en opera man koser seg med.

grigorian-iversen-engelsviken

Wozzeck handler om en fattig mann som har lite og får enda mindre, og til slutt tar livet av sin kjæreste i et anfall av fortvilelse og forvirring. Operaen stiller spørsmål ved forholdet mellom fattigdom og moral, og hvordan utnyttelse og brutalisering kan tvinge folk til å gjøre ting de egentlig ikke vil. Operaen kan sees som en beskrivelse av et umenneskelig samfunn i oppløsning – dette er Erich Maria Remarques Tyskland i 20-årene, med fattigdom, ekstrempolitikk og manglende sikkerhetsnett (og, gitt hva som skjer i USA om dagen, nokså dagsaktuelt). Så ble da også stykket forbudt av nazistene så fort de fikk sjansen.

Oppsetningen i Oslo er stor – stort orkester (også et på scenen), to kor, men nokså få solister. Scenografien er uhyre stram og effektiv – grå betongvegger som flyttes, et bakgrunnsbelyst sivlandskap med sterke kontraster – og både rammer inn forestillingen og illustrerer den. Å uttrykke fortvilelse og forvirring på en scene er vanskelig – det kan blir heseblesende eller effektmakeri. Her er det stilrent og svært effektivt.

Wozzeck er vanskelig både i musikk og handling. Siden det ikke er noen gjennomgående melodi (selv om det er melodiske innslag) og musikken er både kraftfull (seks kontrabasser!) og komplisert, må den være uhyre vanskelig å spille. Orkesteret gjør, såvidt jeg kan forstå, en kjempeinnsats. Dette er ikke Les Miserables, med fire-fem gjennomgangstema alle kan nynne etter en gjennomgang, men komplisert og til tider svært illustrerende musikk – effekten er litt som filmmusikk, som illustrerer nesten hver bevegelse skuespillerne gjør.

wozzwck2Av solistene ble jeg imponert av Audun Iversen som Wozzeck og Asmik Grigorian som Marie. Iversen har en lang og vanskelig rolle og holder nivået hele veien gjennom. Grigorian har fantastisk stemme og kraft nok til å synge med bravur over orkesteret samtidig som hun markerer seg på scenen. Thorbjørn Guldbrandsøy som vennen Andres synger bra – og plystrer innimellom som del av orkesteret (i hvert fall tror jeg det var han som gjorde det.) Yngve Søberg i en fordrukken birolle klarer også å markere seg. Resten av ensemblet sliter litt med å få opp volumet (men holder diksjonen) og drukner til tider litt i musikken.

Wozzeck krever en innsats fra tilskueren, men dette var absolutt verdt det. Anbefales!

Pensum for alle om teknologi og menneskets fremtid

Det er mye å si om Stephen Fry, men denne videoen, av et foredrag ved Nokia Bell Labs, der han forklarer blant annet hvor datateknologien kommer fra, hva eksponensiell vekst egentlig betyr, hvordan vi skal tenk om hva som skjer med maskiner og mennesker. Tanken streifer meg: Kanskje “the apogee, the acme, the summit of human intelligence” er best illustrert av Stephen Fry selv?

(Det mest imponerende, naturligvis, er når han får spørsmål etter foredraget og setter igang flere nye forelesninger om teknologihistorie og teknologiutvikling.)

Forfall med stram regi

donjuan162Nationaltheatret: Don Juan av Molière.

Don Juan er mer kjent som opera enn teaterstykke, og det er en grunn til det: Handlingen starter med forfall og går nedover, noe det er lettere å synge om enn snakke om. Nationaltheatrets oppsetning er stramt regissert og bruker få virkemidler – moderne kledde skuespillere, et sceneteppe som kulisse, et stort speil mot publikum som en kanskje litt vel opplagt invitasjon til selvrefleksjon. Anders Baasmo Kristiansen i hovedrollen slipper ut magen men bruker ellers ikke de store virkemidlene – og det fungerer godt. Han får frem Don Juan som skeptiker og ateist – med det resultat at slutten blir som den blir mer fordi Molière måtte skrive den slik for å forsøke å komme unna sensuren, enn fordi man egentlig tror på Don Juans skjebne som en uavvendelig straff. (Det hjalp forøvrig ikke – skuespillet ble forbudt etter premieren, for trass i at det går galt med synderen får man sympati med ham.)

Hovedrollen fungerer, og Nader Khademi er troverdig som Don Juans feige og sutrete faktotum Sganarelle. Petronella Barker er mørk og kritisk som Donna Elvira, og Erland Bakker en intelligent Don Ottavio, men forøvrig er forestillingen litt stiv og stillestående, kanskje med et lite unntak av John Emil Jørgensrud som en Pierrot som flykter fra nøttene Don Juan kaster på ham.

Rett skal være rett: Don Juan er ikke et enkelt stykke å spille – vitsene er 350 år gamle og det skal godt gjøres å få dem til å leve. Don Juans monolog om hykleri fungerer godt, derimot. Og det er kanskje det som gjør denne forestillingen verdt å se – den får, tror jeg, frem det budskapet Molière egentlig ville ha frem. Om enn kanskje med litt for overtydelig symbolikk.

donjuan5

Verdenslitteratur med lave skuldre

(Dekameronen, Nationaltheatret)

dekameronen

Boccacios Dekameronen er en av verdenslitteraturens klassikere, som alle fra møblerte hjem bør ha hørt om, men som (ganske) få har lest, omtrent som Gullivers reiser eller The Canterbury Tales. Boccacios historier var vovet til 1353 å være (noen av dem er ganske spenstige sånn omtrent opp til våre dager også), men hvis man gir seg i ferd med originalteksten (vel, engelsk oversettelse) finner man fort ut at ikke all humor er like morsom (eller alle tragedier like tragiske) 664 år etterpå.

Så jeg var litt i tvil om hvordan dette skulle gå – og den tvilen holdt omtrent halvveis inn i den første av syv historier, inntil skuespillerne senker skuldrene, får flyt i talestrømmen og og en energisk Anders Mordal gjøgler i vei på første dags første historie som en inspirert parodi på Donald Trump og hans «alternative fakta». Deretter slapper ensemblet av, publikum skjønner opplegget (selv om de kunne stilt litt mer opp når ensemblet inviterer), og derfra og ut blir det en fin kveld. Som Stephen Fry har sagt: Den viktigste egenskapen en skuespiller trenger er å kunne gi publikum følelsen av at dette kommer til å gå bra (ikke i den forstand at historien kommer til å ende bra, men at man i alle fall får bli med inn i den). Etter en litt nervete start, får man den følelsen. Og det gjør man, også i de ikke fullt så burleske historiene.

Det er et jevnt ensemble, og vanskelig å trekke ut enkeltprestasjoner, men det unge paret (i hvert fall i stykket) Kjersti Tveterås og Jonas Strand Gravli sjarmerer, hun med mimikk og han med en avslappet kroppslighet (han må ha danset, som min kone sa). Thorbjørn Harr kan dominere en scene selv her (og har det herlig morsomt i avslutningsnummeret, som eneste, etterhvert helt utslitte, hane i hønekurven), Anders Mordal viser at en blank skalle kan være en utmerket rekvisitt, og Heidi Goldmann er rå som frustrert kone. Noen av skuespillerne sliter litt med diksjonen, og ikke alle er like synlige, men dette er en opplagt og sammenkjørt trupp – og en deilig avslappet aften.

Anbefales!

dekameronen-2

Fortrolig om samtaler

(Fortrolige samtaler, Nationaltheatret)

fsamt-ntIngmar Bergmans filmer (kanskje med unntak av Fanny og Aleksander, uten at jeg skal påberope meg noen ekspertise) tar ofte litt tid – det er mye langsom dialog der deltakerne ikke ser på hverandre, men rett ut i luften. Det er mye tro (gjerne med geistlige rolleinnehavere og deres ektefeller som hovedroller), tvil, forhold og utroskap, og mer enn noe annet, uforløste følelser (i hvert fall uforløst i en Bergmansk sammenheng, for de fleste andre fremstår kanskje følelsene som en tanke overanalysert.)

Fortrolige samtaler handler om Anna, en kvinne som har forsøkt, i noen grad, å gå sine egne veier, og som sliter med sitt ekteskap, et forhold til en yngre mann, og følgene av å lyve eller ikke om situasjonen for sin mann og andre mennesker. Stykket er basert på Bergmans egen mor (han fant hennes dagbøker etter hennes død) og Bergman mente Liv Ullman var den eneste som kunne fortelle denne historien slik han ville.

Og stykket er absolutt i Bergmans ånd, men noe strammet opp: Det er presise samtaler, mye følelser (om ikke direkte presentert, så i form av symboler og pregnante pauser) og gode skuespillerprestasjoner. Hovedrollen (Marte Ingebrigtsen som Anna) får mye å spille på, og gir en rik fremstilling av personlighet og tvil. Av de andre syntes jeg ektemannen Henrik (Mattis Herman Nykvist) fremsto som svært troverdig som den forvirrede, litt ufrivillig komiske ektemannen hvis verden raser sammen. Bjørn Skagestad som pastoren Jakob fremstår tro mot en tid og en kommunikasjonsform som virker hjertevarm uten at den er for moderne. Regien er stram og effektiv og scenografien enda strammere. En smule nakenhet i scenen mellom Anna og hennes yngre elsker fremstår som et litt formulaisk nikk til en litt unødvendig modernitet.

web_image201221864102Så – absolutt severdig i all sin enkelhet. Og heri ligger kanskje det eneste negative: Jeg satt på balkong, bra plasser, men avstanden til scenen blir litt for lang for å få med seg de fine detaljene i skuespillernes ansiktsuttrykk. Så min anbefaling er: Ta med en liten kikkert! (For all del, teaterkikkert om man har.) Stykket skal ut på turne med Riksteateret, og vil nok fremstå som enda mer uttrykksfullt de gangene det spilles i mindre lokaler enn et fullpakket Nationaltheater med hosting og en og annen pose pastiller.

(Nei, jeg har ikke tenkt å begynne som teateranmelder. Men jeg fikk en (svært hyggelig, tar gjerne flere) epost fra Nationaltheatret med en invitasjon til denne forestillingen. Så da bør man jo kvittere med en reaksjon. Kanskje jeg skal skrive som Helene gjør på sin blogg: «Inneholder sponset produkt.»)

«Call on me» fra Aktiv mot Kreft

Det har vært hemmelig en stund, men nå har premieren vært: Yngstedatter Jenny, som har overlevd lymfekreft med tilbakefall, har vært i London og spilt inn en dansevideo med Aktiv mot kreft. Her er resultatet (hun står midt på første rad med blåstripet drakt):

Og her er den noe lengre bakgrunnsvideoen med intervjuer med noen av deltagerne (inklusive Jenny):

Jenny har danset bokstavelig talt hele livet, og det å komme tilbake til dansingen gjennom denne videoen og etterhvert også danseklassene på Otto Treider Gymnas/Bårdar har vært svært viktig for henne – som nok fremgår av videoen.

En skikkelig inspirasjon, forhåpentligvis også for andre!

Oppdatering 10.9. kl. 2045: 1650000 visninger, Jenny på God Morgen Norge, og den obligatoriske pro & contra-diskusjonen i VG. Dette er moro!