Norge som paradis?

Illustration showing a man sleeping on a Norwergian flag as a hammock

Denne artikkelen av Simon Kuper i Financial Times har blitt flittig sitert i norske aviser (vi liker jo at noen skriver om oss, ikke sant?) Etter en weekend i Skudeneshavn ser han Norge som et paradis med masse penger, gode telekommunikasjonstjenester og ikke minst vakre kvinner i alle aldre:

In Norway, the oil actually belongs to the people. The state-controlled oil company – called, with magnificent simplicity, Statoil – pays a marginal tax rate of 78 per cent. Add that on to a decent pre-existing economy, and the 4.9 million Norwegians can do it all: buy third homes and subsidise punk bands and save almost everything in the sovereign oil fund. Oh, and last month they found a huge new offshore oilfield. You imagine destitute Norwegian-Americans across the Midwest now scouring the attic for ancient birth certificates, dreaming of procuring Norwegian passports.

Along with oil, Norway built its economy on another natural resource: its women. About three-quarters of Norwegian women now have jobs. They seem to pass from statuesque youthful splendour through a middle age spent on corporate boards before descending into rude geriatric health. The old ladies dashing about volunteer centres looked like retired winter Olympics champions, which statistically speaking many of them must be.

Hans observasjoner er gode, men jeg bet meg merke i kommentarene, som var betraktelig mer blandet. En sier:

There is no doubt Norway is a good place to live, even very good but to fairly compare this country it is like driving a Volkswagen, a good car, and paying for a Ferrari, very poor value. Its social system does not effectively deliver basic services. The school children do not make average marks in OECD basic skill tests, the quality of the university education is in decline and in a country of 4.8 million there is 450,000 in line for treatment at the hospitals. For the last 6 years my children go to a school where the air quality has been defined as ¨Borderline¨ and it will not be replaced until next year. A government with over $500 billion in the bank does not have the money to replace it.

Andre mener at nordmenn er verdensmestre i å klage selv om vi, statistisk sett, har det bedre enn noen andre i hele verden. Men jeg likte kommentaren om at man betaler for en Ferrari og får en folkevogn, som jeg mener stemmer. Selv har jeg levd mye i USA (for all del, i en rik og svært velutdannet del av USA) og ser at mye av det jeg ser her borte er bedre enn i Norge, særlig utdanning.

Det største problemet for Norge tror jeg ikke er at folk blir late og utnytter systemet, selv om det er en faktor. De fleste mennesker jeg kjenner, jobber hardt og gjør det de skal. Problemet ligger i at vi har relativt lite press for strukturell endring: Vi har mange tunge, gammedagse strukturer (kommuner, beslutninger (som f.eks. veiutbygging), og tjenester (NAV og helse, først og fremst) som kunne vært gjort betraktelig mer effektive, men hvor vi i stedet løser problemet ved å betale for at ting skal være akkurat som før.

Vi tar i bruk teknologi som ingen andre – men tar vi konsekvensen av at teknologien tillater oss å arbeide annerledes og mer effektivt? Jeg mener det går for langsomt, og tenkes for stort. Det er jo så behagelig å fortsette som før, og statistikken er på vår side…

Advertisements

Jenter og IT

Noen påstår at jenter ikke har nok matematikkhode for å ta IT-utdannelse. Her (via Boingboing) er en liten presentasjon fra matematiker og utvikler Terri Oda som tilbakeviser dette med usvikelig presisjon:

IT-utdannelse gir deg godt betalte, fleksible og sikre jobber. IT-bransjen i Norge er i mindre og mindre grad preget av svette bakrom og oppdateringer og vedlikehold. En ny programvareindustri har sprunget opp,lokalisert til sentrale deler av Oslo. Lærer du deg teknologi, kan du sitte på kafé med din MacBook Air og være kul – og, i motsetning til de som ikke tok teknologiutdannelse, få betalt for det.

På tide at jentene ikke bare deltar, men invaderer programvarebransjen!

Bøker som statussymbol

Espen Andersen (Photo: Nard Schreurs)På kontoret mitt på BI har jeg mange bøker, samlet opp i årevis. I stuen har jeg enda flere, og har brukt tid på å bygge bokhyller og forsvare veggplassen mot familiemedlemmer som mener den kan brukes til noe bedre. I kjelleren har jeg kassevis av bøker jeg ikke har hjerte til å kaste men ikke plass til å ha fremme.

Boksamlingen min er fin, den. Jeg liker bøker, kan huske uten å tenke meg om hvor de fleste av dem er, og ofte huske innholdet bare ved å ta dem ut av hyllen. Og den signaliserer til alle som vil se at her har du en ekte intellektuell, bare så du vet det.

Men jeg leser nesten ikke papirbøker lenger. Jeg kjøper i stedet e-bøker og leser dem på Kindle, PC eller iPad. E-bøker er søkbare, vektløse, billige, tilgjengelige og koster ingenting å lagre. Men ingen kan se hvor mange bøker jeg har i min elektroniske samling. Det å ha mange bøker er et statussignal – det finnes faktisk firmaer som kan selge deg bøker etter mål, i hvilken farge eller genre du vil, for betaling. Statusverdien av bøker vil nok gå reduseres over tid – det er få som viser frem sine store CD-samlinger i stuen lenger, med mindre du er helfanatiker og har tusenvis av vinylplater. Så, hvordan skal man signalisere status med elektroniske bøker?

Den norske bokbransjen, som stadig setter nye rekorder i grenen “baklengs inn i fremtiden”, har nettopp annonsert et nytt konsept for e-bøker som, selv for dem, virkelig strekker strikken for hva man skulle tro var mulig. De vil selge e-bøker på små magnetkort som leseren kan stikke inn i sin (proprietære) e-bokleser. Dette gjør at bokhandelen kan beholde sin rolle i verdikjeden (skjønt de kan antakelig gå fra lastebil til elbil som distribusjonsplatform). Ifølge bransjens ikke altfor overbevisende innspill er dette rettet mot et markedssegment som “ikke ønsker å laste ned ting fra Internett” men som tydeligvis er helt komfortable med å lese bøker på skjerm. Akk ja.

imageJeg hadde første tenkt å gjøre meg morsom over at jeg nå må bytte ut mine bokhyller med små, nette veggstativ for plastkort, . Men så kom jeg på at her har man jo en modell der man kan få det beste fra to verdener – tilgjengeligheten og søkbarheten til e-boken og statusen til papirboken. alt forlagene trenger å gjøre er å bundle e-bøker med en liten pappmodell av en bok, kanskje med lærbind og det hele, som du kan sette i bokhyllen din. Dette ville se bra ut, signalisere intellektualitet og dannelse, og så ville man slippe vekten, støvet, og – siden denne “hylleboken” ikke ville trenge å være mer enn noen centimeter dyp – plassbehovet som følger med vanlige bøker. Du kunne til og unngå fysisk distribusjon ved å la kunden skrive ut og folde boken selv.

Papp-boken og e-boken kunne også kombineres, slik at du kunne aktivere en bok ved å ta den ut av hyllen, veive den i retning av bokleseren (teknikken kunne være transponder, 2D barcoding eller noe annet) og boken ville komme opp på skjermen til bokleseren. Mer avanserte utgaver kunne ha en liten elektronisk fargestripe på bokryggen, for å indikere hvor langt du hadde lest. En slik bok kunne man også låne bort til andre.

Nylig kjøpte jeg Underworld av Don DeLillo til min Kindle. Tenk om den hadde inkludert en liten “visningsbok” som illustrert her, med en barcode og en “lese”stripe: Der har du status, fysisk hukommelse, interiørdesign og en sømløs måte å gradvis bytte ut papirboksamlingen uten disrupsjon.

Du leste det her først!

(Og hvis du lurer: Ja, jeg mener dette ironisk.)

Oppdatering 19/11: Den engelske (original)versjonen havnet på Boingboing, og har pr. nå nesten 5000 lesere…

Å lede teknologer

For etpar år siden var jeg involvert i et nettmøte, der folk kunne stille meg spørsmål om teknologi og ledelse. Et av spørsmålene var fra Mike Andersen, som spurte “Hva er ditt viktigste råd til førstegangsledere, som er satt til å lede meget teknisk kyndige personer?

Pointy-Haired Boss.jpgJeg syntes dette var en meget interessant problemstilling – man vil jo ikke akkurat ende opp med å være Dilberts sjef heller. Så her er mitt (lett modifiserte) svar:

Hei Mike,
her er det lett å gjøre feil. Noen kjappe observasjoner:

  1. Vær ydmyk, men ikke unødvendig ydmyk. Hvis du har blitt satt til å lede disse personene, så er det fordi du har en kompetanse – om ikke innen teknologien, så innenfor noe annet, som for eksempel ledelse. Kompetansepersoner respekterer andres kompetanse selv om den er annerledes enn deres egen.
  2. Ikke si (til kjedsommelighet) «jeg er ikke så teknisk jeg» eller » jeg skjønner ikke denne PCen» eller lignende. Ikke noe er mer irriterende for en teknisk kompetent person. Teknologene er klar over at du ikke er ekspert på teknologien. Det er greit, så lenge du er interessert, ønsker å forstå hva som er viktig med den, og ønsker å forstå deres situasjon. Ofte blir teknisk orienterte mennesker beskyldt for å være lite flinke til å kommunisere. Det kan stemme, men i mange tilfelle skyldes dette at de som skal lytte på dem ikke har tid og tålmodighet – ikke er villige til å investere i å forstå hvordan ting virker.
  3. Ikke bløff deg til teknologikunnskap, men trekk på den du har. Da jeg var ung, jobbet jeg med store datamaskiner som oppførte seg nokså annerledes enn de man har idag. Men jeg kunne dem godt, og kunne bruke min kunnskap derfra til å forsøke å forstå ny teknologi. Min kone er en kløpper innen søm og strikking, og kan bruke sine kunnskaper der til å trekke analogier til annen teknologi. Det er helt akseptert å bruke analogier til å forsøke å forstå teknologi, sålenge du er mottakelig for kritikk om hvor de ikke passer.
  4. Spør hvis du ikke forstår noe. Ellers kan du fort havne i en situasjon hvor du irriterer folk som har brukt en lang stund på å forklare noe du misforsto helt i begynnelsen. (Av og til kan man ha flaks – som Richard Feynman skriver morsomt om.) Det at du spør og forsøker å forstå, viser at du har respekt for kunnskap – og for dine medarbeidere.
  5. Ikke vær redd for å være annerledes. Hvis du er den personen som går i dress og snakker til kunder i en bedrift som har masse folk i slitne joggesko og svarte T-skjorter – fortsett med det. De svarte T-skjortene forstår utmerket godt at noen må gjøre den jobben, og at de kan være gode til det uten å kunne teknologien dypt. Gjensidig respekt, med andre ord.
  6. Og til sist – ta lederskap hvis det skulle være nødvendig. Enkelte teknologer vil forsøke å bløffe deg til å gjøre ting (skaffe teknologier, for eksempel) ikke fordi det er nyttig for bedriften, men fordi de vil ha det selv. Da er det greit å forstå litt teknologi, litt mennesker – og å ha opparbeidet seg nok respekt blant de andre teknologene til at de ikke går med på det….

Case slik det skal gjøres

Denne videoen – en reklamevideo for Harvard Business School – gir et godt bilde av hvordan caseundervisning skal gjennomføres og ikke minst forberedes, både fra studenters og foreleseres sider. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Kurset som det gis eksempler fra her, er «capstone»-kurset, det vil si det avsluttende kurset som skal integrere alle delfagene. På HBS har man slitt med å få dette kurset til å fungere – til det punkt der man laget et eget case om vanskelighetene med å skape et integrerende kurs. Jeg tok det selv som doktorgradsstudent i 1992, og det fungerte bare delvis, mest fordi det manglet en rød tråd. I de siste tre årene har man reorganisert det rundt et firmas livssyklus – fra ide til innhøstning – og nå fungerer det mye bedre.

I en ideell verden hadde vi laget noe lignende som avslutningskurs for våre M.Sc.-studenter på BI, på tvers av alle spesialiseringer, gjennomført med mer enn 30 cases og team teaching slik det vises i videoen. Det ville virkelig forberedt våre studenter for næringslivet!

PS: Årsaken til at jeg er opptatt av dette akkurat nå, er at jeg har sittet som observatør gjennom et todagers case-undervisningskurs for forelesere fra hele verden på, nettopp, Harvard Business School. Sammen med kollega Bill Schiano holder jeg på med et prosjekt basert på min lille bok Forventninger, flyt og feedback – og så vår vi se hva som kommer ut av det. En ting er i alle fall sikkert – caseundervisning holder en i alle fall våken som foreleser.

Høst i New England

Høstfargene i New England er verdenskjent – folk kommer faktisk til New Hampshire og Maine for å reise rundt og se på fargesparkende skoger og fjell.

Her nede i Boston er ikke fargene like dramatiske, men her er en samling bilder fra sykkelturen inn til jobben i morges, som kanskje gir et lite inntrykk.

IMG_3931

Les videre