Her skjer det ikke stort, gitt…

Det har vært stille her i det siste – årsaken er at jeg er enten i USA eller, akkurat nå, i Kina, med masse jobbing og svært mye skriving. På engelsk. Noe av det finner du over på Applied Abstractions, min engelske blogg.

Saken er at når man hele tiden snakker engelsk og skriver engelsk, blir det en liten overgang å skrive på norsk igjen. Men det jevner seg nok ut når jeg er hjemme igjen.

Advertisements

Carl Størmer om ebøker på Blå

image Carl Størmer blogger om sine erfaringer med Amazon Kindle (ny versjon her) og skal være med på en diskusjon på Blå den 17. februar kl. 1900. Jeg kan dessverre ikke komme (ble ringt opp) men vil anbefale arrangementet. Som fremgår av Carls innlegg er de to tingene som gjør at elektroniske lesebrett går fra nerdemateriale til praktisk bruk i ferd med å skje: For det første er det nok folk som har dem til at nettverkseksternaliteter begynner å gjøre seg gjeldende. For det andre er det nok komplementære innovasjoner – bøker tilgjengelig elektronisk, forretningsmodeller tilpasset teknologien – til at man kan bruke ting i praksis. Legg merke til at han betaler 85 kr/måneden for noe som er gratis tilgjengelig på Internett.

Jeg kan ikke lenger si at forlagene ikke har skjønt noenting – det har de, akkurat som bokhandlene. Problemet er at de ikke vet hva de skal gjøre – eller rettere sagt, de er ikke villige til å gjøre det de burde gjøre. Så de sitter der som en kanin fanget i lyset fra en bil, og leter etter unnskyldninger for å løpe til myndighetene for å søke beskyttelse mot den slemme teknologien. Heldigvis begynner mange å ta til motmæle, både fra en politisk, konkurransemessig synsvinkel og fra innsiden av bransjen. Problemet er at de som tar til motmæle ikke er de som inviterer Giske på hagefest…

Skal bli artig å se debattene fremover. Som jeg sier i lystig lag: Det er bra at Gyldendal har bygget nytt, fint hovedkvarter, for da har de noe å selge når det er tid for å kutte kostnader.

Oppdatering 17. februar: Julie har tatt notater – for meg høres dette ut akkurat som før. Intet er nytt under solen, bokbransjen kommer til å lansere et felles, klønete og dyrt system, antakelig i løpet av året, antakelig med DRM og altfor høye priser (satt for å ikke spise inn i papirmarkedet.) Deretter kommer noen andre til å tjene pengene – sannsynligvis Bokklubbene, som kan kontrahere direkte med forfatterne og som skjønner abbonementsordninger. Akkja. Om ikke nå noen ser lyset og begynner å konkurrere.

Akademisk publisering i krise

For en gangs skyld er jeg enig med Petter Gottschalk: Det akademiske publiseringssystemet er i krise. Selv jobber jeg med teknologi, og ser jo at jeg får mye bedre uttelling, rent faglig, av å holde presentasjoner på konferanser eller skrive ting på bloggen min enn ved å prøve å spille ting inn mot akademiske journaler. På teknologikonferanser som FASTForward2009 får man ikke spørsmål om hvilke artikler man har skrevet, men om man har en blogg der den man snakker med kan finne mer materiale. En 2-4 års tid for å publisere et nytt rammeverk er rett og slett så tregt at det bare ikke går hvis man skal ha noen som helst relevans til hva som faktisk foregår der ute.

Nå er det forskjell på fagfelt – og de beste tidsskriftene har en beinhard og grundig prosess for å sikre kvalitet på artiklene. Der kan man jo tenke seg at det holder med en digitalisering og delvis automatisering av selve publiseringsprosessen, for eksempel ved at man helt slutter med å publisere ting på papir og i stedet legger det åpent ut. Utrolig nok kan selve sette- og trykkeprosessen ta over et år etter at artikkelen er akseptert. For andre akademiske tidsskrifter og mer dagsaktuelt stoff tror jeg man må gå mot en situasjon der forskere legger ting ut, og man får en post-publiseringsvurdering ved hjelp av de samme mekanismene som idag brukes til blogging – sosial bookmarking, vurdering, og kommentarer.

Ting må i alle fall endres – hvis ikke ender store deler av akademia opp med en situasjon der små klikker av forskere sitter og bedriver en form for gjensidig (og langsom) mental masturbasjon. Og det blir det lite resultater av.

Engelsk som undervisningsspråk

I følge en undersøkelse gir engelsk som undervisningsspråk mer kjedelig undervisning. Mye småprat, vitser og illustrerende historier forsvinner fordi lærerne ikke er flinke nok i språket og derfor må konsentrere seg om innholdet.

Jeg tror nok dette stemmer, men jeg mener likevel at engelsk bør være det foretrukne undervisningsspråket – i alle fall i høyere utdanning – av samme årsak som latin var undervisningsspråket under renessansen. Forskning og kunnskap fremkommer gjennom en internasjonal prosess – og skal man kunne tilegne seg kunnskaper der, må man gjøre det på det språket som er lingua franca. Dette er noe nordmenn kan – akkurat nå sitter jeg på en teknologikonferanse i Las Vegas, og norske og nordiske foredragsholdere her snakker nesten like bra engelsk som amerikanerne og ligger ikke noe etter hva gjelder vitsefortelling eller rask og levende diskusjon.

Rent praktisk har man som foreleser stor nytte av å bruke engelsk som undervisningsspråk i høyere utdanning. Siden jeg underviser på engelsk, får jeg utenlandske studenter inn i mine kurs – studenter med en annen erfaringsbakgrunn som beriker diskusjonen for de andre studentene og meg. Dessuten kan jeg, fordi jeg snakker engelsk flytende, undervise i Kina og Frankrike og India og USA – både for akademiske institusjoner og private firma. Der lærer jeg ting som jeg kan ta med meg inn i undervisningen i Norge, skaffer meg bedriftseksempler og tvinges til å levere undervisning med en høyere kvalitet enn hva som forventes i Norge (der vi ikke er særlig kravstore.) Hadde jeg ikke snakket engelsk flytende, hadde den opplevelsen vært stengt for meg.

(I parentes bemerket – jeg tror ikke problemet ligger hos studentene. De jeg har vært i kontakt med snakker stort sett glimrende engelsk, kan uttrykke seg i forsamlinger, og har ikke noe problem med å fortelle historier. Tvert i mot.)

Hva skal man så gjøre? Løsningen ligger i alle fall ikke i å gå tilbake til norsk som undervisningsspråk. Jeg har mye større tro på å både drive opplæring i og belønne god undervisning – på engelsk. Skal man være en høyere undervisningsinstitusjon, bør faktisk det meste av den interne kommunikasjonen foregå på engelsk. Det er mye lettere enn å sende ut meldinger på norsk, og så måtte ta jobben med å skrive en oversettelse (som alltid er for kort og ofte glemmes) slik at gjesteprofessorer og andre som ikke snakker verdensspråket norsk skal kunne delta i diskusjonen.

Hvordan blir man god i engelsk? Øvelse er svært viktig -  man må snakke nok engelsk til at man slutter å oversette det man sier og i stedet snakker direkte. Da jeg flyttet til USA snakket jeg flytende engelsk – men det tok meg to år før jeg fullt ut kunne være med i en skikkelig kjapp diskusjon med mine kolleger fordi jeg brukte for lang tid både til å finne de riktige ordene og til å komme inn i samtalen. Mine barn lærte seg engelsk på 4-6 måneder og snakker nå flytende og elegant. Hvorfor i all verden skal ikke vi voksne klare å gjøre det samme?

Like viktig som øvelse er innstilling, og her er det nok problemet ligger. Hvor mange forelesere tar opp sine egne forelesninger og hører på dem etterpå? Hvor mange forelesere får en kollega til å sitte inn på sine forelesninger for å komme med tips om hvordan de kan gjøres bedre? Hvor mange finner ut hvem av sine kolleger er flink til og forelese og går på deres forelesninger for å lære teknikk? Ikke mange, og årsaken ligger i at det finnes en ikke-uttalt forestilling om at hvis du er flink til å forelese, så er du ikke flink til å forske. I virkeligheten er det ikke helt slik – man får mye igjen, om ikke offisielt, for å være flink til å forelese, men det er ikke en dimensjon med prioritet. (BI er muligens noe mer fokusert på undervisning enn universitetene, men vi kan bli mye flinkere.)

Så svaret på dårlig undervisning på engelsk er mer engelsk, og mer fokus på undervisning. Kan man kanskje håpe på at noen som leverer elendige forelesninger får fyken, og at noen som leverer glimrende undervisning får belønning for det? Jeg er sikker på at undervisningskvalitet blir et svært viktig konkurranseelement innenfor høyere utdanning fremover, og den kommer til å foregå på engelsk.

So get good at it. Start practicing now. Find out who your good colleagues are, attend their classes, and learn from them. Tape yourself and improve your pronunciation. Try telling a few jokes. The students will appreciate it. Trust me.

(Og forøvrig henviser jeg til denne boken.)

Frihet og frihet

Interessant utblåsning om individets frihet versus samfunnets moralism av Frank Rossavik i Morgenbladet. Jeg lurer litt på om ikke vår stadig større motvilje mot fysisk risiko er en faktor her. Det skal så lite til før man har tatt vekk nokså fundamentale rettigheter til felleskapet (eller i alle fall majoritetens) beste.

Ting å gjøre når man er forkjølet

image Har tilbragt noen dager på sofaen herover – flyturer og begynnende forkjølelse er ikke tingen. Litt av det nødvendigste av jobb har man jo fått gjort, og idag trodde jeg ting vari orden, men dengang ei.

I alle fall, for lav energi (og med 50 kanaler og ingenting å se på, bortsett fra Super Bowl, som faktisk var morsomt) kan jeg anbefale Top Gear’s videosamling. (og hvis ikke den holder, så er det mer på Youtube.) Et program med samme utgangspunkt som Autofil, men som har genuin humor, mye mer utspekulerte triks, og ikke minst ordentlig interessante biler. Favorittene er absolutt "Botswana or Bust" samt gjengens tur til USA, der de forsøker å kjøre gjennom Alabama med bilene malt fulle av ikke særlig gjennomtenkte fornærmelser mot ting de deler av USA holder for hellig… Å ja, se episodene der de forsøker å ta livet av en Toyota pickup truck. Og de virkelig seriøst interesserte kan jo kose seg med den vanvittige episoden hvor James May kjører en Bugatti Veyron i 407 km/t. (Hehe, jeg har faktisk kjørt fortere: Flytoget i Shanghai gjør 431 km/t. Kjente igjen følelsen, omgivelsene streker forbi…)

Vanvittig morsomt. Men det fører til at man blir interessert i biler og kanskje gjør noe dumt herover…