Akademisk publisering i krise

For en gangs skyld er jeg enig med Petter Gottschalk: Det akademiske publiseringssystemet er i krise. Selv jobber jeg med teknologi, og ser jo at jeg får mye bedre uttelling, rent faglig, av å holde presentasjoner på konferanser eller skrive ting på bloggen min enn ved å prøve å spille ting inn mot akademiske journaler. På teknologikonferanser som FASTForward2009 får man ikke spørsmål om hvilke artikler man har skrevet, men om man har en blogg der den man snakker med kan finne mer materiale. En 2-4 års tid for å publisere et nytt rammeverk er rett og slett så tregt at det bare ikke går hvis man skal ha noen som helst relevans til hva som faktisk foregår der ute.

Nå er det forskjell på fagfelt – og de beste tidsskriftene har en beinhard og grundig prosess for å sikre kvalitet på artiklene. Der kan man jo tenke seg at det holder med en digitalisering og delvis automatisering av selve publiseringsprosessen, for eksempel ved at man helt slutter med å publisere ting på papir og i stedet legger det åpent ut. Utrolig nok kan selve sette- og trykkeprosessen ta over et år etter at artikkelen er akseptert. For andre akademiske tidsskrifter og mer dagsaktuelt stoff tror jeg man må gå mot en situasjon der forskere legger ting ut, og man får en post-publiseringsvurdering ved hjelp av de samme mekanismene som idag brukes til blogging – sosial bookmarking, vurdering, og kommentarer.

Ting må i alle fall endres – hvis ikke ender store deler av akademia opp med en situasjon der små klikker av forskere sitter og bedriver en form for gjensidig (og langsom) mental masturbasjon. Og det blir det lite resultater av.

2 thoughts on “Akademisk publisering i krise

  1. Espen
    Godt du registrerte denne kronikken. Jeg har lurt på dette selv. En ukes tid før dette var nemlig ett av oppslagene i NRK (tror det var Østlandssendingen) at universitetet ikke har råd til alle tidsskriftene.
    Uten at jeg har fullstendig oversikt, så mener jeg at mange av disse tidsskriftene gis ut av ulike forlag. Noe går sikkert i lisens/royalties til universitetene (?!) men det kan ikke være mye. Med Peter Gottschalks kronikk – så ligger løsningen nesten «i dagen». Dropp forlagene og gå elektronisk.
    Blogger for kjapp og enkel publisering er en løsning. Hefteproduksjon ala Lulu – som du har gjort kunne vel være en annen? Med f.eks mulighet for å laste ned elektronisk som du gjorde på case-studie-heftet? I denne sammenhengen kan man sørge for å ha kvalitetssjekk som gjennomlesning mm fra andre, samtidig som man kan få en kjappere publiseringstakt.
    Universitetene/høyskolene bør kanskje ha sine egne «offisielle» publiseringssider, men det er vel strengt tatt ikke nødvendig?
    Jeg kjenner for lite til det akademiske miljøets publiseringsregler, men kan ikke dette være en farbar vei?
    (En liten avsporing – hørte i høst på BBC at dagens akademiske verden er veldig forskjellig fra tidligere tiders, fordi «alle» nå vet hva «alle» gjør. Tidligere kunne man ha litt ulike innfallsvinkler på ting man holdt på med. Russisk og amerikansk/tysk rakettforskning etter 2. verdenskrig kan vel være eksempler på dette.
    Kunne vært morsomt om du senere kunne belyst om informasjons-/delingsamfunnet gjør at vi mister ideer? Fordi noen ikke får/vil ta seg tid til å uvikle sidesporet sitt? Eller er forskere så sta at det ikke er noen fare? :-))

Kommentarer er stengt.