Jeg har, hoderystende, vært vitne til alle de nye lærebøkene (hvor nye de egentlig er, er en annen sak) som har vært anmeldt i avisene i det siste. At det kommer nye lærebøker, er jo greit, men her er det altså snakk om milliardsatsinger på et medium – papir – som koster masse penger og ikke kan oppdateres. Og satsingen er drevet av en reform som også skal øke elevenes kunnskaper om bruk av informasjonsteknologi.

Så – skal man engasjere seg, kreve at det produseres digitale versjoner av lærebøker, at disse legges ut med Creative Commons copyright, og at det sentrale redigeringsarbeidet finansieres direkte av myndighetene? Hmmmm….vet ikke om jeg orker. Det er av og til så slitsomt å påpeke det opplagte, bare for å bli fortalt at "det vil nok ta litt tid" og "du kan ikke forvente at alle er like teknisk orienterte som du er" og så videre. Det faktum at vi har hatt PCer siden tidlig 80-tall og epost (i hvert fall på BI siden 1985) ser ikke ut til å ha betydning.

Så jeg vet ikke om jeg gidder, og er helt sikker på at jeg ikke har tid. Men til å begynne med kan jeg jo henvise til Kai Olsens aldeles utmerkede kronikk om en digital lærebokprosess, samt vurdere innkjøp av av Eystein Eriksens roman "Melding hjem", som ser ut til å være realitetsbasert.

I motsetning til mye av skoledebatten.

Kan jo ikke annet enn å si meg enig med Svein Tore Bergestuen når han sier at det er læreren som betyr mest for læringsopplevelsen, og at hvis du ikke kan formidle, bør du ikke bli – eller være – lærer.

I amerikanske barneskoler får elevene ny lærer (og klassene stokkes om) hvert år – og lærerne har fast klasserom og holder bare på med et klassetrinn. Jeg syntes alltid det var en ulempe, helt til jeg forsto de gode sidene, nemlig at får du en dårlig lærer, har du vedkommende i bare et år. Og at skolens ledelse kan styre elever av ulike typer til lærere som passer best for dem. Dessuten gir det målbarhet, siden samme jobben gjøres hvert år.

Kanskje noe å tenke på? 

Aftenposten har den irriterende uvanen at de ikke legger ut alle elementer i en debatt – og, for den saks skyld at de ikke legger lenker i artikler, men unntaksvis rundt dem. Nok om det – det ble litt debatt av min kronikk "Utdanning, ikke oppbevaring", så her kommer mitt innlegg, med henvisninger til scans av de innleggene jeg svarer på (se også Tor Andres innlegg):

Enhetsskolen overmoden

Å lese reaksjonene på min kronikk "Utdanning, ikke oppbevaring" gir en beklemmende følelse av at skolepolitikere lever i den fiktive norsk-amerikanske småbyen Lake Wobegon – der alle barn er over gjennomsnittet.

Studentrepresentantene Bjelland og Nygaard ser ikke ut til å ha forstått hva jeg sier, og viser til en dansk undersøkelse fra 1995 (hvorfor ikke den sterkt kritiske norske fra 2003?) som viser at skolesystemet reproduserer sosiale klasser. De hopper elegant over at det er enhetsskolen som gjør dette!

I Oslo tar man inn basert mer på geografi enn karakterer, noe som favoriserer faglig svak vestkant fremfor faglig sterk østkant. Hvis ikke det fremmer reproduksjon av sosiale klasser, så vet ikke jeg.

Kunnskapsminister Djupedal er mindre dogmatisk: Han erkjenner problemet, er uenig i løsningen, og viser til rapporter som berømmer Norge for ikke å ha nivådeling, som gir større forskjeller. Men: Begge rapportene snakker om nivådeling i tidlig alder (inntil 12 år), ikke på videregående.

Differensiering løser ikke alle problemer, men kan hjelpe både flinke og svake: Flinke elever kan undervises i større klasser, med mer studiepreg og selvstendig arbeid, fordi mindre tid går med til disiplinering og motivering. Dette frigjør ressurser til de mindre flinke – man kan ha mindre klasser i svakere skoler. Man kunne også – formastelige tanke! – differensiere lærernes betaling: Bedre betalt jo svakere elever.

Når systemet ikke tillater differensiering, skjer den på utsiden, noe som i Norge vil si IB, Bjørknes, privatskoler av varierende kvalitet, og innkjøp av leilighet nær gode skoler. Med kontakter og penger utkonkurreres elever uten andre ressurser enn sine egne evner.

Videregående skole har middelmådige resultater, reproduserer sosiale klasser og er basert på at alle er like og skal behandles likt, uansett. Når resultater uteblir, og forutsetninger ikke holder, skal teorier revurderes.

Enhetsskolen, på videregående nivå, er overmoden for revurdering.