Læreren kommer først

Kan jo ikke annet enn å si meg enig med Svein Tore Bergestuen når han sier at det er læreren som betyr mest for læringsopplevelsen, og at hvis du ikke kan formidle, bør du ikke bli – eller være – lærer.

I amerikanske barneskoler får elevene ny lærer (og klassene stokkes om) hvert år – og lærerne har fast klasserom og holder bare på med et klassetrinn. Jeg syntes alltid det var en ulempe, helt til jeg forsto de gode sidene, nemlig at får du en dårlig lærer, har du vedkommende i bare et år. Og at skolens ledelse kan styre elever av ulike typer til lærere som passer best for dem. Dessuten gir det målbarhet, siden samme jobben gjøres hvert år.

Kanskje noe å tenke på? 

7 tanker på “Læreren kommer først

  1. Jeg synes det er en god ide.
    Selv har jeg litt egen erfaring med dette fra jeg bodde i Houston i Texas i 2002. Eldstemann kom i en klasse med en flink lærer, mens mellomstemann endte opp med en lærinne fra helvete.
    Hun hadde hatt flere norske barn i sin klasse og hun stemplet dem alle som evneveike fordi de ikke klarte å snakke ordentlig engelsk når vi kom. Det at samtlige, uten unntak, var best eller nest best i klassen et halvt år etterpå når de hadde lært språket tok hun ingen erfaring fra.
    Så vi fikk også vår andel av en person som aldri burde vært lærer. Heldigvis var det da bare et år med henne.
    En av mine kollegaer benyttet det til fulle. Han fikk sin guttunge satt ned en klassetrinn, for så å la den samme gutten hopper over et trinn etterpå for å unngå henne. Litt bråk ble det, men som så mye annet i USA, så «ordnet» det seg når skolen fikk et brev fra et annerkjent advokatselskap.
    Ikke noen god reklame for den amerikanske skolen kanskje, men uansett et eksempel på fordelen med at man bare trenger å forholde seg til håpløse lærere i et år.

  2. Vel, jeg tror ikke amerikansk skole er verken bedre eller verre enn norsk, egentlig – det er et større land, og dermed større variasjon, på begge sider av gjennomsnittet. Men de har hatt «rettighetstenkning» lenger enn vi har, og foreldre er dermed mer vant til å stille krav, og bli hørt.
    En annen side er jo at arbeidsdagen for læreren blir litt mer forutsigelig – og man får egen arbeidsplass.
    Baksiden er jo at man ikke får den langvarige kontakten – men det kan jo slå begge veier.

  3. Både den norske og amerikanske modellen har sine sider, men det det som må til er uansett at udugelige lærere sies opp. Andre arbeidstakere sies opp om de gjør en dårlig jobb, slik bør det også være for lærere. Det finnes selvsagt mange årsaker til at lærere underviser med varierende kvalitet – det vet jeg av egen erfaring som lærer. Man kan ha problemer, trenge veiledning, bli gjort oppmerksom på ting, trenge videreutdanning… – men når alt er sagt og gjort…tror det sitter mange frustrerte rektorer rundt om kring og ønsker å bli kvitt dårlige lærere.

  4. Den nye norske modellen er jo også slik, at man bytter lærer oftere. Og jeg tror det er bra. Som rektor hos oss sa: Tidligere kunne man i ungdomsskolen få klasser som hadde hatt en fantastisk lærer i 7 år. Og man kunne få klasser som hadde hatt en forferdelig lærer i 7 år. De første hadde hatt det bra, men de siste?
    Hos oss så deler man opp barna i grupper, der man blander elever fra to trinn. Man får gjerne den samme læreren i to år, og det opplever jeg som bra! Man møter også mange andre lærere, fordi barna følger kurs i norsk og matte i nye grupper igjen, og man har estetiske dager og utedager med andre lære. Det gjør at barna får møte både mange forskjellige lærere og barn. Man har en gruppe lærere som jobber tett sammen, og barna blir godt kjent med flere enn sin egen lærer. Det at lærerne jobber så tett gjør også sitt til at lærertyranner ikke får fritt spillerom.

  5. Takket være teknologibasert globalisering vil mange norske (barneskole)barn fra nå av bli veiledet av lærere som _både_ er fag- og klassetrinn-spesialister (det første er klart det viktigste).

Det er stengt for kommentarer.