Akson bør bli hodeløst

Etter en liten sommerpause kommer nok en kommentar i digi.no. denne gang om hvordan man må tenke annerledes om Akson-prosjektet. Mitt hovedpoeng er at systemet må skaleres ned til bare å handle om det medisinske og dataene rundt det – med et teknisk uttrykk, at systemet må tenkes på som kun et system for utveksling av informasjon, ikke som et system som skal løse alle punkter på en enorm ønskeliste som kommer til å endres masse frem til systemet blir ferdig – om det noensinne blir det.

Megaprosjekter innen software går ikke, ganske enkelt. Og medisinske systemer bør bygges ut fra det medisinske, ikke det byråkratiske.

Akson bør bli hodeløst. Så spørs det om noen har hode til det.

Og her er lydfilen (også tilgjengelig på Spotify.)

Mactips i overflod

Vanskelig ikke å like denne videoen, for de av oss som bruker Mac og roter rundt med tusenvis av filer og annet. Ryddesjau i huset er vel og bra, men harddisker og annet trenger også en runde…

Favorittips: I Finder, gå inn på Preferences>Advanced, slå på «Keep folders on top». Det gjør at mapper listes øverst, deretter filer. Gjør det mye lettere å organisere harddisken…

Om katastrofeprosjekters dramaturgi

Nok en liten epistel for digi.no, denne gang om hvordan man kan se katastrofeprosjekter lenge før de blir det, og hvordan de følger et bestemt manus der skylden først plasseres hos teknologien, deretter organisasjonen (som regel prosjektledelsen) for man til slutt finner ut at det ble begått strategiske feil helt fra begynnelsen av.

Hvis man noensinne kommer så langt, da. Store bommerter glemmes fort, i hvert fall av de fleste av oss.

Katastrofeprosjekter følger et deprimerende ensartet manus: Først skyldes feilen teknologien, deretter organisasjonen, deretter strategien.

Og her er lydfilen (også tilgjengelig på Spotify).

Om illusjoner av kontroll

Nok en kommentar på Digi.no, denne gang om hvordan vi roter det til med IT og systemer fordi vi ønsker en illusjon av kontroll:

Mange IT-systemer kommer ut av kontroll fordi man forveksler ytre tegn på kontroll, som møter og dokumenter, med faktisk å forstå hva skjer der systemene skal brukes.

Og her er lydfilen:

Om teknologisk schizofreni

Nok en kommentar på Digi.no, denne gang om det slitsomme i å håndtere mange roller mellom mange organisasjoner der teknologien gjør det stadig vanskeligere å være seg selv. Fra innledningen:

Fremtidens arbeidsliv vil bli mer fragmentert. Stadig flere kommer til ha kortere arbeidsforhold med flere organisasjoner, gjerne flere på en gang, gjennom hele karrieren. Men systemene våre er stadig vekk satt opp for 1950-tallet, der du jobber i én organisasjon fra lærlingeplass til gullklokke. Og det blir ikke bedre.

Og her er lydfilen:

Offentlig arroganse i landet uten konsekvenser

NAV-skandalen – oppsummert av VG – opprører meg litt mer enn sunt er.

Jeg har hatt to barn som har måttet få støtte av NAV, og vi har stort sett fått det, mye takket være iherdig brevskrivning og flittig møtevirksomhet, hovedsaklig fra min kones side. Vi er nemlig det som defineres som ressurssterke, hvilket i denne sammenhengen betyr at vi kan lese reglene og formulere svar på dem. Resultatet var, i følge min kone, at hun i løpet av noen uker kunne reglementet bedre enn NAVs saksbehandler, og dermed fikk vi ting i gjennom.

Men de fleste NAV-klienter har ikke våre ressurser, og jeg har mange ganger hatt vondt i magen når jeg ser folk som trenger hjelp måttet forholde seg til uforståelige meldeskjemaer og kompliserte regler. NAV setter korte frister og strenge regler for sine klienter, men forsinkede betalinger og oversittede frister fra deres egen side har absolutt ingen konsekvenser i det hele tatt.

Tegning: Roar Hagen, VG.

Det er enormt mye å si om denne saken, og jeg kommer sikkert til å skrive mer om det, særlig om ledelses- og organisasjonskulturperspektivet. Men jeg synes kommentator Tone Sofie Aglen i VG sier det som trengs sies i sin artikkel om nådeløse NAV. Så la meg i første omgang ta tak i en ting som har med digitalisering å gjøre: Tiden det tar fra en alvorlig feil blir oppdaget, til det blir gjort noe med den – og hvorfor. En ting er beslutningsvegring, organisasjonskultur, den evindelige redselen folk i det offentlig har for å få påpakning, og mangelen på prinsippfast og tydelig ledelse. En tydelig annen faktor i dette er manglende teknologisk kompetanse.

NAVs IT-systemer er en nasjonal skandale i seg selv. Man har hatt en dyktig og dynamisk IT-sjef som kom inn og forsøkte å gjøre noe i 2015, men som sa opp i 2018. Etter det jeg har hørt klarte han å røske opp i ganske mye, men byråkratiet har en egen evne til å suge kraften ut av folk som forsøker å gjøre noe, uten at jeg kjenner detaljene. En historie jeg har hørt fra innsiden handler om saksbehandlere som – i 2016 – ikke hadde bærbar PC. Det syntes ledelsen nemlig var for dyrt. Derfor måtte de skrive ut sin kalender på papir, reise med billigste transportmiddel til arbeidsgivere, ha et kort møte, finne plass i kalenderen til neste møte, så dra med billigste transportmiddel tilbake til kontoret for å oppdatere kalenderen. IT-sjefen gikk etter sigende til innkjøp av bærbare PCer omtrent der og da, noe som jeg ikke tror blir nådig tatt opp oppover i etasjene.

Det er et eller annet med offentlige etater og arroganse. Da vi bodde i USA, fikk vi ikke barnetrygd i 5 år på grunn av en saksbehandlingsfeil. Da det viste seg at vi skulle ha barnetrygd likevel (på grunn av en våken ansatt ved den norske ambassaden i Washington) fikk vi det etterbetalt. Da min kone spurte om renter, fikk hun beskjed om at «nei, vi betaler ikke renter på etterbetalinger.» Gjett hva som skjer om du er for sent ute med betaling til det offentlige…

For noen år siden hadde jeg en gjesteforelesning om digitalisering for en gruppe ledere fra sentrale deler av NAV – nemlig de som står for betalingene. (Kanskje ikke den beste matchen, da jeg nettopp da hadde to døtre som var NAV-klienter). Da jeg spurte dem hvordan det kunne ha seg at de kunne være opptil seks måneder for sent ute med ytelser til brukere som ikke hadde mye penger, fikk jeg høre at de hadde gammeldagse og tunge systemer og derfor ble det gjerne slik. Tenk deg den NAV-klienten som kommer med samme argument («PCen min er gammel») når en søknads- eller meldefrist blir overskredet. Hvordan ville den unnskyldningen bli mottatt?

Samme gruppe la frem som et problem at de er forpliktet til å ha kontor med minst tre ansatte i alle kommuner, også i de kommunene som ikke har så mange mennesker, og at det derfor satt endel NAV-ansatte rundt omkring med altfor lite å gjøre. Da jeg foreslo videokonferanse slik at lavt belastede kontorer kan ta unna litt kø for de med mye å gjøre, var svaret at «våre klienter vil ikke bruke videokonferanse.» Personlig tror jeg at om valget var å få snakke med en saksbehandler om fire uker eller å få en på videokonferanse med en gang, så tror jeg de fleste ville velge det siste, særlig om teknologien er tilgjengelig rett fra NAV-kontoret. Men det er ikke poenget her – poenget er at disse menneskene visste hva som var godt for klientene uten å finne ut om det de trodde faktisk var tilfelle.

Problemet er at selv grove feilgrep som nå er begått av NAV og andre instanser aldri har konsekvenser for dem som i alle fall i navnet sitter med ansvaret. For meg er det ikke spørsmål om hvorvidt store deler av ledelsen innen etat og departement bør gå – de bør få sparken, uten etterlønn, retrettstillinger og mer tid til familien. Ikke bare det, Riksadvokaten – som nå opptrer som den eneste voksne personen i rommet – bør vurdere muligheten for å reise straffesak for grov tjenesteforsømmelse. To år fra «alarmen gikk» med 46 saker fortsatt i systemet betyr at man har satt sin egen arbeidssituasjon foran klientenes velferd.

Jeg synes ikke synd på disse lederne. Og det er jo ikke så farlig for dem om de må forlate sine stillinger.

De kan jo bare gå på NAV.

Men med den evne de har vist til å tolke regler og overholde frister, kan det jo tenkes at de kommer til å slite litt med søknadene.

Digitalisering er å dele, ikke automatisere

Teknologi har blitt enkelt og billig, men det har ikke gjort systemene noe enklere. Kanskje det enkleste er det beste – som Strøm-Larsen demonstrerer med bruk av webkamera og en uhyre enkelt applikasjon. Skal vi gjøre ting enkelt og kjapt, må vi stole på at brukeren vet hva han eller hun skal gjøre. Ny kommentar på Digi.no. (Og ja, dette skrev jeg om i bloggen min for en tid siden, men det trenger et bredere publikum.)

Og her er lydfilen:

Om fortid og fremtid og AirBnB

AirBnB blir nå delvis forbudt i Norge – og mine erfaringer med AirBnB og tanker om forbudet finner du på Digi.no.

Vi nordmenn har lang tradisjon for å forby ting vi ikke helt forstår. Forbudet mot AirBnB over 90 dager føyer seg inn i rekken. Årsaken er at innovasjoner har få talsmenn og det tradisjonelle er organisert, vokalt og, vel, tradisjonelt. Vi lar med andre ord fortiden regulere fremtiden – og det må vi slutte med.

Som vanlig med lydfil.

Om å holde hester

Nok en liten epistel for Digi. Denne gikk litt i glemmeboken, publisert for over en måned siden, men det er sommer og litt sløvhet hører med. Denne gangen om de mange unødvendige tingene vi fortsetter å gjøre fordi, vel, man gidder ikke tenke seg om. Og et lite forsøk på å introdusere hashtagen #holderenhest. Les og vurder selv hva du holder på med. Eller lytt til lydfilen under.

Pasienttransport – og Digi.no

For noen uker siden fikk jeg en epost fra Kurt Lekanger, redaksjonssjef i digi.no. Han lurte på om jeg var interessert i å skrive kronikker for dem. Jeg var litt nølende, for jeg har nok å gjøre og trenger ikke flere forpliktelser. Digi.no leses imidlertid av en rekke mennesker som er interessert i digitalisering, og er et nettsted som faktisk ønsker å gå litt bak de helt enkle fremstillingene og kommunisere som om leserne faktisk skjønte forskjellen på USB og UPS.

Så, etter å ha blitt grundig lei av riksmedienes uutholdelige letthet, sa jeg ja, og dermed så kommer jeg til å dukke opp med ujevne mellomrom hos digi.no i en spalte kalt «Tversoversk.» Kurt laget til og med en ganske kul (vel, det skal ikke så mye til for min del) vignett som ser slik ut:

Den første kommentaren handler om pasientkjøring og hvorfor i all verden vi ikke kan endre på inngrodd praksis og begynne med moderne verktøy på dette området. Vær så god, les på eget ansvar.

Så kommer spørsmålet – hvordan skal jeg håndtere kombinasjonen egen blogg vs. en kommentarspalte på digi.no? Vel, jeg har ikke tenkt å konkurrere med digi.no, så ja, teksten kommer nok her på et eller annet tidspunkt, i arkivhensikt, men jeg venter en stund.

Men en aldri så liten lydfil kan jeg jo legge ut. Har ikke snakket med Kurt om denne saken, men han må gjerne kopiere denne lydfilen til digi.no. Og, vel, er du trofast leser av denne bloggen kan du altså høre i stedet for å lese:

NRK og Norgestaxi og journalisthåndverk

Jeg har et håp om å få digitalisering på dagsorden i Norge, men det er litt motbakke om dagen. Her kommer et lite hjertesukk. (Og ja, jeg har tenkt meg om før jeg skriver dette.)

For noen dager siden ble jeg oppringt av en journalist fra NRK. Vedkommende har jobbet med en sak om pasienttransport. Folk med TT-kort og andre som skal ha pasienttransport må vente i evigheter. En av årsakene er at de som har ansvaret for å skrive kontrakter med taxi-selskapene ikke har snakket sammen og har endt opp med Norgestaxi, som av ulike årsaker ikke har nok biler. Jeg har hatt syke barn (som har trengt transport) og er opptatt av dette, så vi snakket sammen om de bakenforliggende årsakene – i liten grad om Norgestaxi.

Tirsdag kom et team fra NRK (to journalister, en kameramann og en stillfotograf) til BI for å intervjue meg om dette. Hovedpunktene i diskusjonen var:

  • Bestilling og koordinering av offentlig transport gjøres på en gammeldags og lite effektiv måte. Pasienter lider og sjåfører får ikke godt nok betalt. (Dette har vært et problem lenge før Norgestaxi).
  • Det offentlige anskaffelsessystemet og manglende koordinering i det offentlige koster mange millioner og fører til masse ventetid.
  • Det er bare to måter å håndtere en knapp ressurs på: Pris eller kø.
  • For pasienttransport har vi valgt kø, og da er er det enten kø av pasienter eller kø av sjåfører.
  • Løsningen er å lage en sentral, offentlig Uber-lignende løsning for all offentlig betalt transport, som binder sammen alle som kan kjøre med alle som trenger transport.
  • En slik løsning vil forenkle livet for passasjerer og sjåfører, men kan gjøre livet surt for drosjeselskaper. Men de er ikke bevaringsverdige.
  • Siden vi vet hva fremtiden vil bringe, kan vi like gjerne bygge den med en gang i stedet for å flikke på det vi har.
  • Dette vil kreve regelendringer, at man krysser organisasjonsgrenser, og at noen organisasjoner og firmaer dør.
  • Det er det vi har en digitaliseringsminister til.

Jeg synes dette er en interessant og viktig diskusjon – og pasienttransporten et glimrende eksempel på hvordan vi kan opprettholde velferdsstaten gjennom smart bruk av teknologi.

Men resultatet av intervjuet ble noe ganske annet: Før den egentlige diskusjonen begynte, ble jeg forelagt endel utskrifter om antall biler og en eskalering av antall avvik, og spurt om det var slik at Norgestaxi har oversolgt kapasiteten sin. Før vi begynte intervjuet (og i løpet av den første samtalen), sa jeg at dette kunne jeg ikke si noe om i detalj, siden jeg ikke vet noe om hvor mange taxier som behøves i de ulike sammenhengene her. Så åpnet vi, og jeg ble spurt om Norgestaxi hadde solgt kapasiteten sin to ganger. Jeg svarte (og det var på Dagsrevyen) at det kan se slik ut, uten at jeg har gått i detalj på tallene.

Deretter filmet og tok vi opp ulike segmenter en times tid, hvorav absolutt ingenting ble brukt verken på Dagsrevyen eller nrk.no. Hva gjelder TV-tid, er konkurransen beinhard, så jeg ser den prioriteringen (og har vært der mange, mange ganger før.) Men på nrk.no gjelder ikke tids- og plassbegrensninger.

Journalistiske avveininger skal gjøres av journalister og redaktører, ikke meningshavere. Men jeg hadde trodd at vi for en gangs skyld skulle få satt de bakenforliggende problemene på kartet, og ikke hoppet på en banal vinkling med «her har vi skurken» (i dette tilfellet Norgestaxi, som er en kommersiell aktør og ikke har gjort noe annet enn å søke lønnsomhet i et konkurranseutsatt marked.)

Og jeg hadde trodd at NRK, hvis noen, ville holde seg for gode til å gå inn i en intervjusituasjon med hensikt å få et bestemt utsagn – «kapasiteten er oversolgt, sier en førsteamanuensis» – flyttet fra sine egne observasjoner til en i denne sammenhengen litt malplassert fagperson. NRK er statsfinansiert, noe jeg ikke har de minste i mot, men hensikten med den finansieringen er at man skal kunne gå i dybden.

Hadde jeg visst at det var dette som skulle bli den eneste vinklingen, ville jeg sagt nei til å bli intervjuet.

Jeg har en hel del kolleger som ikke snakker med journalister, nettopp av redsel for å bli fremstilt på en annen måte enn de hadde regnet med. Jeg anser det å snakke med journalister som min samfunnsplikt – og som regel går det jo utmerket. Men det blir litt vanskelig når man blir utsatt for det jeg mener er slett journalistisk håndverk.

Og hva pasientreiser og taxiselskaper og annet gjelder, så får jeg vel skrive et innlegg om det ved en senere anledning (som jeg har gjort før).

Om noen skulle være interessert i den debatten.


Artikkelen i faksimile:

Digital disrupsjon (et foredrag)

Arild Haraldsen har i en rekke artikler i Digi.no gjort rede for hvorfor det går så tregt med digitaliseringen i offentlig forvaltning. Jeg er 100% enig med ham og har litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke har skrevet en haug med kronikker til støtte. Norsk offentlig forvaltning må digitalisere for at velferdsstaten skal overleve, men feil organisering, feil insentiver, revirtenking, inkompetanse, håpløse prosesser og feige politikere sørger for at det går altfor tregt og blir altfor dyrt.

Så jeg får støtte Arild gjennom i stedet å legge ut dette foredraget som jeg holdt for Riksrevisjonen 29. november 2018. Mitt hovedpoeng er at offentlig digitalisering går for tregt og tar ikke ut effektene, og jeg er skarpt kritisk til bl.a. Difi fordi de ikke gjør den strategiske endringsjobben de er satt til å gjøre og i stedet forelsker seg i sine egne løsninger. Offentlig digitalisering, etter min mening, er snakk om kirurgi, ikke massasje. Og noen – for eksempel Riksrevisjonen – trenger å ta den strategiske rollen, siden ingen andre gjør det.

Foredraget er en snau time langt, her er de viktigste punktene:

00:00 Introduksjon
02:00 Teknologi er ikke farlig og har ikke noe med alder å gjøre
05:30 Riksrevisjonen og digitalisering i lille Norge
07:30 Teknologi, forretning og strategi – en sammenheng
09:30 Disrupsjon og hva det egentlig er
14:30 Disrupsjonseksempel: Cutters
17:00 Hva digitalisering egentlig er… (digitisering, digitalisering, digital transformasjon)
18:45 Hva digitalisering i det offentlig burde være (og Difi er det ikke)
22:15 Det finnes håp (eksempel fra Skatteetaten)
24:55 Hvorfor vi ikke skal tenke for mye fremtiden (og problemene vil være noe annet)
27:20 Nye teknologier: Delingsøkonomi
29:00 Nye teknologier: Tingenes Internett
30:30 Digitale tvillinger og hvordan revisjon og kontroll endres
34:00 Stordataanalyse og hvordan den endrer kontroll og forskning
35:45 Ikke gjør digitalisering ved å kopiere gammel teknologi
39:00 Kunnskapsmangel er ingen unnskyldning lenger
40:20 Digitalt førstevalg betyr digitalt førstevalg på ledere
42:50 Lag systemer for innovasjon, ikke for kontrakt
45:25 Når offentlig revirtenking tar liv (Smarthelp)
49:50 Hvordan ser en digital og datadreven organisasjon ut?
53:00 Spørsmål

Jeg er nokså pesete i begynnelsen, fordi jeg var på slutten av en treukers forkjølelse og fremdeles var sliten. Endel av tallene jeg kommer med er upresise fordi jeg tar dem fra hukommelsen, uten at det påvirker poengene i vesentlig grad, og jeg har noen andre bommerter i farten også (navn og lignende). For ikke å snakke om at jeg blir direkte sint når det gjelder Smarthelp.

For ordens skyld – min kritikk av Difi retter seg mot ledelsen, jeg kjenner en hel del folk der som gjør en iherdig jobb.

God fornøyelse – og gid noen der ute føler seg inspirert til å faktisk gjennomføre litt ordentlig digitalisering, i stedet for å bare legge asfalt på kutråkkene….

Antibygdedyrsteknologi

Jeg er stor fan av videokonferanse i alle former, og har brukt det regelmessig og i mange sammenhenger i hvert fall siden 1994. Som regel bruker man videokonferanse fordi man ikke kan eller ikke vil reise, og betaler for bortfall av reisetid med dårligere møtekvalitet. Det er bedre å snakke med noen ansikt til ansikt enn over en videolink, selv om teknologien stadig blir enklere og bedre, og man selv kan gjøre mye med for eksempel gode mikrofoner og skikkelig lyssetting.

Men er videokonferanse i noen sammenhenger bedre enn vanlige møter?

For noen år siden holdt jeg et kurs på BI for en ledergruppe fra NAV. En av de tingene de snakket om, var at de hadde en suboptimal kontorstruktur: Av en eller annen grunn er de forpliktet til å ha kontorer av en viss størrelse i alle kommuner, noe som fører (eller førte, vet ikke om det fortsatt er slik) til at de i endel kommuner har for mange ansatte for antall klienter, men i andre har de for få. Jeg foreslo videokonferanse som løsning på dette – at ansatte lokalisert i kommuner med for lite å gjøre kunne ta saker fra de kommunene som har for mye. Som offentlig ansatte gjør når man foreslår ny teknologi, kom de øyeblikkelig med motforestillinger – det er nødvendig med lokalkunnskap, våre klienter bruker ikke videokonferanse, og så videre. Mitt svar: Hvis valget er å snakke med en saksbehandler om fire uker eller å få snakke med en på videokonferanse med en gang, vil nok en hel del klienter velge det siste.

I høst traff jeg en svært smart dame som er rådmann i en liten kommune i Nord-Norge. Vi diskuterte videokonferanse som teknologi, og hun sa at for en rekke mennesker i små kommuner er faktisk videokonferanse å foretrekke av helt andre grunner. Sett at du skal til psykolog for et eller annet: I en liten kommune kan alle se at du går til psykologens kontor, og du risikerer å møte psykologen på butikken. Det skjer ikke i Oslo. Du har også et annet problem: Hvor flinke psykologer klarer egentlig en liten og avsidesliggende kommune å rekruttere?

En NAV-ansatt jeg kjenner, forteller at en hel del klienter vegrer seg for å gå på det lokale NAV-kontoret, og heller ringer NAV sentralt, fordi de vet at hvis de går på det lokale kontoret kommer lokalavisen til å ta kontakt med dem, eller det blir oppmerksomhet rundt deres problemer på en annen måte.

I slike situasjoner må jo videokonferanse og det å ha en saksbehandler eller helsearbeider et annet sted i landet være perfekt: Man kan gå til terapi eller rådgivning fra sin egen stue, uten at naboene får vite noe som helst. Og man kan forholde seg til terapeuten eller rådgiveren i trygg forvissning om at man kommer ikke til å ha noe med dette mennesket å gjøre utenom den profesjonelle relasjonen.

Så videokonferanse (og, ikke mindre vanskelig, den organisasjonsmessige omstillingen som må til i en rekke etater for å kunne håndtere saker på tvers av geografi) kan være bedre enn tradisjonell, lokal tjenesteyting, rett og slett fordi det er langt unna.

Videokonferanse mot bygdedyret. Noe å tenke på.

Bonuspoeng og skatt

Jeg har bonuspoeng (akkurat nå ca. 180000 av dem) og nå skal jeg betale skatt av dem hvis jeg bruker dem til private reiser, dersom de er opptjent på jobbreiser. Men hvordan i huleste skal jeg klare å holde orden på det?

Jeg kan tjene bonuspoeng på mange måter. Her er noen av dem:

  • Jeg bestiller en reise for BI, min hovedarbeidsgiver, og får bonuspoeng for den.
  • Jeg bestiller en reise for mitt eget konsulentfirma, og får bonuspoeng for den.
  • Jeg bestiller en privat reise, og får bonuspoeng for den.
  • Jeg bruker et kredittkort jeg har som gir bonuspoeng ved bruk.

Dette er bare noen av måtene å tjene bonuspoeng på. Men hvordan i all verden skal jeg klare å holde orden på hvilke poeng som blir brukt til hva?

  • hvis jeg oppgraderer min jobbreise fra vanlig monkey class til business, skal jeg ikke skatte av det
  • hvis jeg bruker bonuspoeng til en jobbreise, skal jeg ikke skatte av det
  • hvis jeg bruker privat opptjente poeng til en jobbreise, skal jeg da kreve skattefradrag?
  • hvis jeg drar på jobbreise, men blir noen dager ekstra for å ta litt ferie, skal jeg da skatte av det?
  • hvis jeg bruker kredittkortet mitt for å betale for en jobbreise og senere får igjen pengene fra jobben, skal jeg skatte av de poengene jeg får fordi jeg bruker kredittkortet (ikke de poengene jeg får for selve flyreisen) hvis jeg bruker dem privat?
  • hvordan skal jeg håndtere det hvis jeg bruker noen av poengene jeg tjente på en BI-tur til å betale for en tur for konsulentfirmaet mitt? (Det har jeg faktisk gjort.)
  • Av og til får jeg rabatter fordi jeg har gullkort (i en periode til og med diamantkort). Skal jeg da skatte av rabatten? Hva hvis min arbeidsgiver får rabatt fordi jeg har gullkort? Skal jeg da ha skattefradrag basert på hvor mange av mine gullkortpoeng som er opptjent privat? (Og legg merke til at det er ikke alle poeng man får som gir oppgradering av kort…)
  • For det meste vet jeg ikke hvor mye poeng jeg får, f.eks. for bruk av kredittkort på et hotell – man får noe for selve kortet, men av og til gir hotellene også poeng selv. Hva er ansvaret for å holde orden på hvor poengene kommer fra, gitt at dette ikke rapporteres av flyselskapene?

Jeg har fortsatt ikke fått med meg hvordan dette skal verdsettes – i denne artikkelen står det at man skal gå ut fra prisen på billetten den dagen man reiser, men hvis man vet noe som helst om hvordan flypriser settes blir dette i beste fall et noe bevegelig mål. (Som Oddvar Nordli sa en gang i tiden: Det skal sterk karakter til å selge strikk i metervis.)

Jeg synes hele greia virker i beste fall litt lite gjennomtenkt. Er det noen som har regnet på provenyet her, for ikke å snakke om kostnader forbundet med den enkeltes dokumentering av dette? I en verden der Skatteetaten gjør en forbilledlig jobb med å gjøre skatt og regnskap så enkelt som mulig virker det nokså lite smart å innføre noe som gjør ting så mye mer komplisert, særlig ettersom kontrollmulighetene i beste fall er noe begrenset. Kan vi ikke heller legge ned taxfree, så slipper vi i alle fall den subsidieringen av folk som faktisk har råd til å fly…

Av og til er det enkle også det riktige, selv om det kanskje ikke er helt rettferdig.

Den institusjonaliserte innovasjonens iboende traurighet

Jeg har nettopp fylt ut en spørreundersøkelse sendt ut av Direktoratet for Internasjonalisering og Kvalitetsutvikling i høyere utdanning (DIKU). Jeg kjenner ikke til dette direktoratet og deres historie, men som så mange andre kvalitets- og innovasjonsaktiviteter igangsatt av folk som gjerne vil ha mer innovasjon men ikke kan gjøre det selv, resulterer den i rapporteringer og målinger og enda flere spørreskjemaer.

Og man spør om de vanlige tingene: Bruker du digitale verktøy i undervisningen (ja, siden 19871983), har du tilbud om opplæring og støtte fra din institusjon (ja, på de verktøyene de har), og så videre og så videre. Under det hele ligger en forestilling om at digitale verktøy er noe som stilles til disposisjon for undervisere fra institusjonen, at foreleserne trenger hjelp og veiledning (særlig «pedagogisk» veiledning, uten at noen kan fortelle meg hva som er god pedagogikk i en digital verden eller ikke) for å ta dette i bruk, og at dette er verktøy primært for å understøtte interaksjonen mellom studenter og foreleser, der det tydeligvis er store mangler. Samt at de verktøy som institusjonen stiller til disposisjon representerer fremskritt og teknologifront.

Eller, for å sitere Arne Krokan: Man går fra «skriv fem faktasetninger om Hokksund» til «skrive fem faktasetninger om Hokksund i PowerPoint» og dermed har man digitalisert og, presumptivt, innovert. Eller man kan i de minste måle det og rapportere det.

Vel. Min erfaring er at innovasjon innen undervisning primært skjer ved at undervisere tar i bruk verktøy som er generelt tilgjengelige (for eksempel Google Docs og appear.in), at dette brukes for å gjøre jobben lettere for studenter og underviser (ikke som et mål i seg selv), og at den virkelige innovasjonen strekker seg mye lenger enn i selve undervisningsleveransen, både i tid (før og etter kurset) og bredde (ved at man bruker samme opplegg i flere kurs) og mellom personer (ved at man deler på materiale og egenutviklet funksjonalitet.)

Ingenting av dette måles i et spørreskjema – der måler man ikke endring, men bruk.

Her er noen spørsmål som kanskje burde stilles:

  • har institusjonen brukt digital teknologi for å korte ned tiden fra en idé til et nytt kurs eller et studium formes til kurset eller studiet kan leveres?
  • har du eller institusjonen tatt i bruk teknologi som gjør at du lettere kan samarbeide om kursutvikling og -leveranse med dine kolleger (både ved egen og andre institusjoner)?
  • har du eller institusjonen tatt i bruk teknologi som gjør at du kan øke studentenes faktiske innsats i kurset (forberedelse, deltakelse, diskusjon, etc.)?
  • har du eller institusjonen tatt i bruk verktøy som gjør at du lettere kan holde orden på studentenes innsats og resultater gjennom kurset, og gi dem gode tilbakemeldinger?*
  • har du eller institusjonen tatt i bruk prosesser og teknologi for å sikre at nye digitale verktøy raskt kan taes i bruk (uten at de er forhåndsgodkjent av institusjonen)?
  • har du eller institusjonen tatt i bruk teknologi som gjør at studenter kan delta i utviklingen av kurs selv, og at innovasjon kan videreføres fra år til år?
  • har institusjonen lagt til rette for at administrative distraksjoner (som spørreskjemaer og rapportering om digital undervisning) minimaliseres slik at man kan konsentrere seg om forskning og undervisning?

Saken er – og jeg mener ikke dette som kritikk av de menneskene som veileder i digitale verktøy ved de institusjonene jeg jobber ved – er at det jeg ønsker av digital støtte er å kunne kjøpe meg de dataverktøyene jeg vil, uten innblanding, og ta dem i bruk der jeg ser det nytter.

Samt en sekretær. Som kan svare på spørreskjemaer for meg.

____

* Et av spørsmålene i spørreundersøkelsen var noe slikt som: Gir du tilbakemeldinger/evalueringer til studentene gjennom læringsplattformen? Nei, jeg gjør ikke det, fordi jeg ikke synes dette verktøyet har gode nok funksjoner til å gi skikkelige tilbakemeldinger (i noen kurs). I stedet følger jeg mitt eget opplegg eller gir tilbakemeldinger gjennom felles dokumenter, så alle kan lære av alle.

Hva med en sykkelbro i Bjørvika?

Dronning Eufemias gate har vist seg å være et logistisk mareritt – biler, sykler, busser, fotgjengere, trikk: Alt skal passe inn og passere. Resultater et at det er egentlig ikke plass til noen, og det ser ikke ut til at det finnes noen enkel løsning.

Så her er et forslag: Hva med å lage en sykkelbro som løfter syklistene opp i «andre etasje» langs hele gaten – eller for den saks skyld rundt hele Bjørvika?

La oss se på det (og jeg er ikke fagmann her): Syklister inn til Oslo sentrum mer eller mindre må gjennom Bjørvika (og, vel, all den andre trafikken også.) Oslo-trafikken har blitt mye bedre de siste 20 årene, vesentlig fordi man har lagt mye gjennomgangstrafikk i tunnel. Syklistene som kommer til Bjørvika er i stor grad gjennomgangstrafikk. Vi kan ikke bygge en tunnel for dem, men en sykkelbro (som for eksempel kunne se ut omtrent som den hvite broen som går over jernbanen) kunne være ganske billig (den trenger ikke bære biltrafikk, bare sykler) og relativt lett å lage. (København har faktisk laget noe lignende allerede, på et område som ikke har på langt nær samme trafikk som Bjørvika.)

Man ville måtte løse noen tekniske problemer, som å forholde seg til trikkekablene, og å løse problemet med is og snø om vinteren. Det første vet jeg ikke hvordan man løser, men det andre burde kunne fikses enten med et nettverksunderlag eller ved varmekabler.

Og hvor skulle den gå? Jeg foreslår faktisk en forhøyet sykkelvei rundt hele Bjørvikakvartalet, omtrent slik:sykkelvei

(Kanskje man kan ha noen flere tverrforbindelser.) Dette blir en slags rundkjøring for sykler, så sykkeltrafikken kan gå nokså fort – men siden dette er et knutepunkt må man ha nokså god kapasitet.

Og – vel, hvorfor ikke? Syklistene ville komme ut av et farlig trafikkpunkt, og bussjåfører og fotgjengere ville fått en mer oversiktlig verden. Og kanskje vi ville få flere syklister, siden det nå blir raskt og sikkert å komme seg til og fra Oslo sentrum.

Og det må jo være bra for alle parter, ikke sant?

Hva Difi bør sikte etter…

51qxrdvdy9l-_sx342_Nå om dagen hører jeg på Sherlock Holmes, lest av Stephen Fry, og i en av de siste novellene, The Adventure of the Bruce-Partington Plans, beskriver Sherlock Holmes sin bror Mycroft:

«By the way, do you know what Mycroft is?»

I had some vague recollection of an explanation at the time of the Adventure of the Greek Interpreter.

«You told me that he had some small office under the British government.»

Holmes chuckled.

«I did not know you quite so well in those days. One has to be discreet when one talks of high matters of state. You are right in thinking that he is under the British government. You would also be right in a sense if you said that occasionally he IS the British government.»

«My dear Holmes!»

«I thought I might surprise you. Mycroft draws four hundred and fifty pounds a year, remains a subordinate, has no ambitions of any kind, will receive neither honour nor title, but remains the most indispensable man in the country.»

«But how?»

«Well, his position is unique. He has made it for himself. There has never been anything like it before, nor will be again. He has the tidiest and most orderly brain, with the greatest capacity for storing facts, of any man living. The same great powers which I have turned to the detection of crime he has used for this particular business. The conclusions of every department are passed to him, and he is the central exchange, the clearinghouse, which makes out the balance. All other men are specialists, but his specialism is omniscience. We will suppose that a minister needs information as to a point which involves the Navy, India, Canada and the bimetallic question; he could get his separate advices from various departments upon each, but only Mycroft can focus them all, and say offhand how each factor would affect the other. They began by using him as a short-cut, a convenience; now he has made himself an essential. In that great brain of his everything is pigeon-holed and can be handed out in an instant. Again and again his word has decided the national policy. He lives in it. He thinks of nothing else save when, as an intellectual exercise, he unbends if I call upon him and ask him to advise me on one of my little problems.»

Når politikerne passer på at digitalisering skal foregå innenfor rammen av eksisterende organisasjonsstrukturer og departementsområder, går de glipp av den muligheten som Mycroft representerer.

Kanskje vi skulle fått en ny minister, med et overgripende ansvar for teknologi, systemer og prosesser på tvers av alle departementer, som kunne skjære gjennom alle siloene og faktisk få til litt fremgang (slik de har gjort i Estland, der man kunne starte på nytt, uten etablerte forsvarsmekanismer.)

Lurer på om Mycroft er tilgjengelig.

(Eller, som en CIO jeg kjente i USA sa det: «God created the world in seven days. He did not have an installed base.»)

Hva skal vi gjøre når robotene tar jobbene våre?

logo_skatteetaten1For sånn omtrent fire år siden (skriver dette etter hukommelsen) startet jeg eget AS, i stedet for først å ha personlig selskap og (i et par år, dyrt og klønete) NUF. Årsaken var at det var blitt så mye enklere å starte AS, og dermed kunne jeg ha ansatte og skikkelig regnskap og alt det der.

Et resultat var at da det var tid for selvangivelse, kunne jeg for første gang se på min automatiske skattemelding fra skatteetaten (på Altinn), konstatere at alt var riktig, og deretter ikke foreta meg noe mer. Og tenke at jammen er det ryddig og greit, for alle parter, å organisere sine utenomjobblige aktiviteter i et eget AS.

Så gikk det noen uker, jeg sitter på hjemmekontoret, og telefonen ringer. Følgende samtale utspiller seg:

Kvinnestemme på telefonen: «Hallo, dette er xx yy fra Skatt Øst.»

Jeg (nølende): «Ja…?»

Skattedamen: «Vi ringer rundt til folk som er i ferd med å pådra seg en masse gebyrer. Det vi lurer på er – hvorfor har du ikke sendt inn selvangivelse?»

Jeg: «Men…jeg har jo organisert all min konsulentvirksomhet i eget AS. Så da jeg fikk den ferdigutfylte fra dere var den jo riktig. Så da kunne jeg for første gang i mitt liv la være å sende inn selvangivelse.»

Skattedamen: «Vel, du står oppført her med en inntekt på kroner 6.384,- som selvstendig næringsdrivende. Og det betyr at du må sende inn selvangivelse.»

(Kort pause mens jeg roter rundt i eposter og annet.)

Jeg (mens jeg dunker hodet i skrivebordet): «Å nei – det har jeg oversett. Det var et forlag som betalte meg noe for å skrive et kapittel i en lærebok. Og så har det gått som betaling til selvstendig næringsdrivende, jeg trodde det var med skattekort. Og nå er jeg fire uker over selvangivelsesfristen…»

Skattedamen: «Slapp av, vi har en forenklet rutine hvis beløpet er under 50.000. Kan du logge deg inn på Altinn?»

Jeg (etter litt knappetrykking): «Er inne nå. Hva skal jeg gjøre?»

Skattedamen: «Velg Selvangivelse, …[kort veiledning mens jeg graver meg ned i riktig skjema.] Skriv inn beløpet, trykk ‘Lagre’, deretter ‘Signer og send inn’.»

Jeg: «Ehhh…der, nå er det gjort.»

Skattedamen (etter kort pause): «…der kom den, ja. Da er du ferdig!»

Jeg: «Wow. Takk skal du ha!»

Skattedamen: «Ingen årsak. Ha det bra!»

Jeg: «Ha det.»

Og jeg la på røret og tenkte: Det der må da være et av de beste eksempler på kundeservice jeg noensinne har vært utsatt for?

Årsaken til at skattemyndighetene kan gjøre slike ting, er at mesteparten av det kjedelige arbeidet er forsvunnet, ved en kombinasjon av forenkling, digitalisering, og automatisering. Det gjør at de ansatte kan gjøre det de skal gjøre: Løse problemer, helst før de oppstår. Før automatiseringen ville de ikke hatt tid til denne typen aktiviteter.

Og hvis du lurer på hva de som mister arbeidsoppgaver til automatisering og softwareroboter skal gjøre: Vel, der har du svaret.

(Og jeg betaler min skatt med glede, bare så det er sagt.)

Slutt med tullejobber!

bullshit-jobs-9781501143311_hrDavid Graeber: Bullshit Jobs: A Theory

Denne boken, mye omskrevet om dagen, startet som et essay i et ikke altfor kjent magasin kalt Strike! Sosialantropologen David Graeber hadde funnet ut at mange mennesker har jobber de ikke forstår poenget med – jobber som ikke eksisterer fordi noen trenger det som kommer ut av dem, men fordi, vel, de finnes.

Derav konseptet «bullshit jobs». Som kjent er et konsept (og et essay, helst et som blir kommentert i The Economist) alt man trenger for å kunne skrive en bestselger og komme seg ut på «rubber-chicken circuit» i USA.

Når det er sagt, er Graeber (som i begynnelsen høres ut som en sutrete ansatt som klager over at han har for mange sjefer selv, eller en hvilken som helst forsker ved et moderne universitet) etterhvert mer og mer presis (og mot slutten blir han faktisk litt filosofisk). Han begynner med å beskrive fem typer av tullejobber:

  1. Flunkies, som det ikke finnes noe godt norsk ord for siden vi er rikest og likest og ikke har råd til slikt, selv ikke i store bedrifter (skjønt de finnes), som er folk som er ansatt for å gjøre småting for folk som har for store budsjetter og for stor grad av selvbeundring. Coaching, for eksempel, er en måte å etablere slike ting i Norge – ikke som personlige assistenter, men som kvasi-eksperter som skal få folk til å føle seg viktige. Eller resepsjonister i firma som ikke trenger resepsjonister.
  2. Goons (bøller), som er noe man har mest fordi andre firma har dem og kan bruke dem mot firmaet, som interne advokater, lobbyister og endel kommunikasjonsfolk. Hvis ikke vi hyrer inn First House, vil våre konkurrenter gjøre det…
  3. Duct tapers (brannslokkere), folk som er ansatt for å fikse ting som oppstår på grunn av andres inkompetanse eller dårlige systemer. (Som de folkene i det hvite hus som taper sammen Donald Trumps opprevne notater.)
  4. Box tickers (skjemaavkryssere), folk som er ansatt fordi man er pålagt å ha dem eller for å sørge for at noe pålagt (som alle ville gjøre likevel) blir etterfulgt. (I universitetssammenheng: De som har som jobb å administrere alle kvalitetssystemene som stort sett går ut på å dokumentere at man har et kvalitetssystem). Arbeidsmiljøundersøkelser – noen som lurer på hvorfor man har en slik i stedet for at sjefen bare tar seg en tur rundt og observerer litt? Det er ikke fordi sjefen ikke vet og kan, men fordi han eller hun må dokumentere at man tar arbeidsmiljø alvorlig.
  5. Taskmasters (jobbfordelere), folk som har en slags lederstilling, men der de som ledes ville gjort jobben uten dem, og som så finner at de må finne på noe å gjøre. Dette er ofte en måte å bli kvitt folk som ikke fungerer på – sett dem i en stilling med «leder» eller «direktør» i tittelen, der de gjør minst mulig skade. (Så må de finne på noe å gjøre, og dermed trenger man flere tullejobber…)

Graeber påpeker at tullejobber (som han estimerer til mellom 30 og 40% av alle jobber, basert på ulike spørreundersøkelser, adskillig høyere i enkelte bransjer som finans) eksisterer i alle bransjer, og for all del: Ikke bare i det offentlige, slik mange later til å tro. (Derimot har det offentlige til en viss grad en rolle i å skape dem andre steder.) Han advarer folk mot å tro at ren markedsmakt vil fjerne tullejobber – tvert i mot: Markedspress har en tendens til å øke antallet tullejobber fordi man skal forsøke å spare penger på de som faktisk gjør jobben – og da trenger man flere til å måle og rapportere økningen i produktivitet.

GraeberDet tar på, rent personlig, å ha en tullejobb – selv om man ikke har mye å gjøre, så er det slitsomt å finne ting å fylle tiden med (for de tullejobbene er man kunne gjort alt sammen en dag og bare tatt fri). For de tullejobbene der man har masse å gjøre, men ikke produserer noe brukbart for noen, blir man demotivert fordi man føler at man ikke bidrar.

Jeg er ikke i tvil om at vi i Norge har en masse tullejobber – lisensinnkreving for NRK og politiattestutsendelse for politiet, for å nevne noe jeg har skrevet om tidligere. Vi har nok ikke like mange som i USA, hovedsaklig fordi sjefer i Norge har mindre anledning til å bare ansette (og sparke) folk etter eget forgodtbefinnende. Men vi har en offentlig struktur (kommune, fylkeskommune, etater, departementer, sykehusregioner og så videre) som skaper en masse tullejobber bare for å holde kontakten med andre som har tullejobber. Og ingen skal fortelle meg at oppblomstringen av kommunikasjonsrådgivere overalt i alle organisasjoner er et resultat ikke av at firmaet må konkurrere på Internett, men at avdankede journalister og skriveføre journalistspirer skal ha et sted å gjøre av seg. Samt at sjefer ser at alle andre har gjennomproduserte Powerpoints og føler seg tvunget til å skaffe seg noen selv.

Men Norge er lite og har små organisasjoner (bortsett fra i helsevesenet) og, vel, vi har en kultur for at alle skal kunne gjøre alt. Når det er sagt, synes jeg mange litt yngre ledere jeg har møtt begynner forbausende mange prosjekter med å finne noen rådgivere som kan gjøre svært enkle ting for dem (som å lage en outline av problemet, noe jeg gjør på min egen PC.) Forbausende mange ledere starter IT-prosjekter med å hyre inn en konsulent for å lage konseptet «vi må ha et nytt system», i stedet for å tenke selv (og kanskje finne ut at man allerede har et system som ingen bruker, eller at det ikke er systemet som er problemet).

Graeber sier lite om hva man kan gjøre med dette, bortsett fra en ganske intelligent diskusjon om den rollen arbeid har som frelse og moraluttrykk i vestlige samfunn. «Arbeidet adler mannen» het det jo i gamle dager, og det kunne jo vært NAVs motto, om enn i kjønnsnøytral form. Hvis man ikke kan arbeide, kan man i alle fall ha en tullejobb. Eller vi kan jobbe mindre –  to timer hver dag, eller 15 timer i uken, i henholdsvis Sverige og Danmark – og ta resten ut i tid på kafé og i naturen.

Heller borgerlønn enn tullejobber, sier nå jeg.

Men nå må jeg fylle ut noen kvalitetsvurderingsskjemaer…og så – er det lunsj snart?

Slutt å ta penger for offentlig informasjon!

1280px-hc3a5kon-wium-lie-2009-03Håkon Wium Lie er en av Norges legitime Internett-pionerer, men også aktivist som jeg nesten alltid er enig med. Denne gangen har han skapt internasjonal oppmerksomhet ved å publisere rettsavgjørelser – en type informasjon som skal være åpen for publikum men som firmaet Lovdata av uforståelige grunner mener seg å ha enerett på.

Dette med offentlige samlinger som man tar penger for er en ganske interessant studie i det som kalles institusjonalisering: For å gjøre en jobb, skaper man en organisasjon. Denne organisasjonen setter opp prosesser og forretningsmodeller og ledelsesstrukturer og mye annet, alt for å gjøre jobben. Så viser det seg at man ikke lenger trenger noen til å gjøre jobben – men da har organisasjonen fått for seg at den har en verdi i seg selv. For å sikre sin eksistens, begynner den å gjøre det stikk motsatte av det den skal gjøre.

Lovdata har som oppgave å tilgjengeliggjøre norsk rettsinformasjon for publikum – skal man følge lover, må man jo kunne lese dem. En gang i tiden kostet det mye penger å tilgjengeliggjøre informasjon, så da tok man betalt for det. I dag har vi scannere, Internett, praktisk talt gratis lagringskapasitet, og, ikke minst, digital produksjon av den underliggende informasjonen. En rettsavgjørelse kan i praksis publiseres med et tastetrykk i det øyeblikk den er ferdigskrevet og opplest. Likevel fortsetter man å tviholde på sine gamle måter å gjøre ting på.

Håkon har tidligere publisert norske lover (som Lovdata også ville hemmeligholde, for denslags kan man jo ikke gjøre tilgjengelig for hvem som helst) og har nå gjort det samme med rettsavgjørelser gjennom nettstedet Rettspraksis.no. Det har nå blitt stengt ved at Lovdata har gått til retten og fått det stengt uten at Rettspraksis.no har fått uttale seg. Lovdatas begrunnelse er at Rettspraksis.no har brukt crawlere for å hente rettsavgjørelsene, og beviset for at dette har skjedd er at Lovdatas crawler-detektorer ikke har slått ut.

Prosesskrivet fra Rettspraksis.no er fornøyelig lesning, og dette kommer nok til å ordne seg etterhvert. At Jon Wessel-Aas, som burde vite bedre, er prosessfullmektig for Lovdata får jeg vel heller vente på en forklaring på.

Offentlig informasjon er offentlig. Offentlig betyr ikke at man skal betale 12000 kroner i året for den. Offentlig betyr offentlig for alle. Dessverre er det endel offentlige beslutningstakere som setter sin forretningsmodell foran de prinsipper de er satt til å forvalte, og det er problematisk. Sist var det Kartverket som ville leke forretning (uten risiko og kostnader). Nå er det altså rettssystemet.

Dette har faktisk med demokrati å gjøre. Kan vi snarest finne en rettsinstans som ser på saken, ikke på saksøkeren (som er en av dere egne)?