Vemund het en bonde. Han hadde en gård med 250 mål**, og som bønder flest slet han med økonomien. Han hadde til livets opphold, men driftsbygningen var sliten og tungdrevet. Han trengte en ny, men den ville koste 1 million kroner. Hvordan skulle han skaffe så mye penger?

Det er så mange som vil ha hytte, tenkte han – hva om han solgte unna en hyttetomt på 1 mål? Han satte inne en annonse på Finn, og Vipps, så var det gjort, og han hadde solgt hyttetomten for 1 million. Hurra, nå ble det ny driftsbygning!

Men nei, da dukket skattefuten opp og fortalte ham at siden 1 mål av hans eiendom var verdt 1 million, betød det at hele gården nå var verdt 250 millioner, og derfor måtte han betale 2,5 millioner i formueskatt.

Hvert år.

Jammen, sa Vemund, hvordan skal jeg kunne skaffe så mye penger, da? Jeg trenger jo de pengene til ny driftsbygning!

Du kan jo bare selge unna litt mer, sa futen. Du er jo så velstående, så det har du råd til, og du har vel ikke tenkt å snike deg unna dine plikter overfor fellesskapet?

Jammen, jammen, sa Vemund med redsel i stemmen – det betyr jo at jeg må selge mer og mer for hvert år som går! Til slutt har jeg ikke noen gård igjen! Hva skal jeg leve av da?

Disse skattepengene finansierer en velferdsstat, sa futen. Hvis du ikke har noe å leve av, finnes det ordninger for det. Så lenge alle betaler det de skal til fellesskapet… Eller, du kan jo bli noe annet enn bonde? Jobbe for kommunen, for eksempel?

Og så våknet Vemund, svett og varm, og skjønte at dette var bare et mareritt. Jammen godt at landbrukseiendommer er unntatt denne formuesskatten, ellers hadde det jo ikke vært bønder igjen i Norge, tenkte han.

Og så sovnet han igjen…

---

* (Ja, dette er inspirert av Astrid Lindgrens Pomperipossa i Monismanien, og andre har trukket sammenligningen tidligere, men dette må gjøres svært enkelt.)

** Gjennomsnittlig størrelse på en bondegård i Norge i 2020 var 254 mål.