Kategoriarkiv: Humor

ChatGPT: Deja vu om igjen

Postet den av
Svar

Jeg har lurt på (og blitt spurt om) om jeg skal melde meg på debatten om ChatGPT, men tror jeg lar det være. Det er ikke det at den ikke er interessant – les for eksempel Chomsky et al i New York Times eller Cory Doctorow i Medium for synspunkter som i alle fall til en del faller sammen med mine – men jeg har tidligere vært involvert i debatter om kalkulatorer og søkemotorer og Wikipedia (særlig innen undervisning) og, vel, har en følelse av at jeg kanskje bare skulle børste av noen gamle essays, gjøre en find/replace og, vel, ting er i boks.

Eller hvorfor ikke summere det hele opp med XKCDs briljante standard svar til de vanligste spørsmålene om ny teknologi:

Forøvrig: Den bransjen som bør føle seg mest truet, er ikke lærere, men kommunikasjonsrådgivere, hvis jobb til en stor del består i å skrive nøytrale sammendrag av ting de ikke vet noe om. En oppgave som ChatGPT er kjempegod på. Som vanlig vil det være de smarte, de som kan skrive noe originalt (som ChatGPT ikke kan), som vil overleve. Og sånn skal det være.

Selv brukte jeg ChatGPT til å skrive en litt lang og kjedelig epost her om dagen. En en-setnings bestilling ble til en A4-side lang innkalling til et seminar, med forslag til dagsorden og brukbare innlednings- og avslutningsfraser. Litt redigering, en adresseliste, og jobben var gjort. Fabelaktig hjelpemiddel for folk som meg, som sliter med å komme i gang men er nokså kjapp med å flikke på ting som allerede er produsert. (Kommentar fra en bekjent: Så det er derfor så mange eposter har blitt så høflige i det siste…)

Hva gjelder elever/studenter som jukser med å bruke ChatGPT på eksamen – jeg har allerede laget eksamensoppgaver som spør «Hva er [sett inn begrep her]?» Deretter gir jeg svaret fra ChatGPT, og eksamensoppgaven er «ChatGPTs svar er ufullstendig og inneholder feil. Hva mangler og hva er feil?» (Da min kollega Ragnvald Sannes nevnte dette for en studentgruppe, fikk han et stønn til svar…)

Og for ordens skyld: Dette blogginnlegget har ikke – som 74,6% av alle innlegg om ChatGPT) – noe tekst generert av ChatGPT.

Og det er jo, i denne debatten, litegrann originalt.

Av og til er det musikk som sier det som skal sies

Postet den av
Svar

Jeg husker jo Stings «The Russians love their children too» fra dengang den først kom ut, men Sting sier jo, som det er, at han skulle ønske at denne sangen fortsatt var irrelevant (som han trodde den var.)

Men russerne elsker jo sine barn. Og akkurat nå er de barna i fare, enten de er i Ukraina eller i Russland:

Pseudo Black

Postet den av
Svar

Man har gått teaterkritikk-kurs i regi av Norsk Tidsskriftforening, må vite. Det var en interessant opplevelse der jeg møtte en hel del mennesker som var glødende opptatt av teater, ofte fra perspektiver diametralt forskjellige fra mine.

En hel del av kurset gikk med til å diskutere omdiskuterte forestillinger som Mette Edvardsens Black (udødeliggjort av Sløseriombudsmannen) og Pia Maria Rolls Ways of Seeing, som jo endte med en justisministers avgang av nokså snåle årsaker.

I alle fall, vi fikk i oppgave å anmelde førstnevnte, som ikke ga meg så mye utover at Mette Evardsen hadde strippet en forestilling ned til det helt essensielle, trykket repeat åtte ganger, og overlatt tolkningen til publikum. Jeg tenkte jeg skulle gjøre det samme med min anmeldelse:

LABEL = “Mette Edvardsen, Black (2011)”
URL = “https://vimeo.com/99672365”
AUTHOR = “Espen Andersen”
DATE = 020211115

FOR {
table, chair, lamp, shade, light, floor, there, here, one, two, three, steps, plant, here, there, water, bottle, stand, table, bottle, half, pour, wet, spot, there, plant, bottle, wet, spot, not, door, bottle, roll, slow, down, stop, foot, wood, leg, short, long, side, table, chair, sit, no, stand, first, second, chair, face, wall, back, top, table, push, there, better, small, corner, meets, fall, tell, floor, stable, table, down, under, water, bottle, bark, damn, dog, stay, back, up, sit, right, now, here, cup, coffee, cold, circle, stain, spoon, drop, spot, things, shapes, like, pen, paper, knife, fork, plate, small, book, big, print, two, three, sticks, and, one, stone, dead, things, count, ONE, TWO, THREE, FOUR, FIVE, SIX, SEVEN, EIGHT, how, long, they, stay, door, open, two, back, fresh, air, window, one, side, see, nothing, there, things, table, stand, middle, still, there, things, don’t, change, they, can, not, I, change, my, mind, words, things, change, place, table, there, here, chair, over, there, table, chair, sit, no, stand, lamp, light, chair, stand, all, the, life, stand, sit, lie, dead, walk, talk, stop, think, forget, forgot, try, down, stand, up, come, back, lean, feel, pocket, pen, sit, think, again, time, passed, by, project, paper, scribble, throw, miss, bin, red, blue, pick, scribble, some, think, write, one, hand, think, two, thoughts, write, two, hands, think, one, thought, look, see, my, knife, dagger, hand, towards, MY, hand, coffee, sugar, stir, damn, spot, my, knife, try, cup, left, green, small, seeds, dust, speak, sing, song, say, yeah, wet, spot, bad, dog, where, did, it, go, there, lies, THE, bottle, empty, wet, spot, there, sponge, dry, clean, up, down, up, drip, wet, sponge, mark, shapes, erase, things, THAT, change, place, often, blur, THE, shape, quite, distinct, but, obscure, dust, shapes, and, thicknesses, OF, dust, reveal, distinct, remove, circle, was, A, cup, A, square, MAY, be, a, book, tiny, particle, fall, slow, see, IN, lamp, LIGHT, fall, straight, same, speed, cover, every, surface, all, long, there, now, under, cover, carpet, cup, chair, plant, window, floor, stone, glass, bottle, bowl, ball, corner, shoe, paper, bang, gap, yellow, soft, team, sleep, some, thing, in, A, box, like, shine, quite, small, very, tall, so, nice, many, times, ice, fall, LIKE, snow, THROUGH, dark, one, lie, up, down, table, lock, door, good, dog, walk, talk, more, less, more, less, nothing, bin, empty, bottle, one, shoe, never, two, half, way, between, seen, AND, not, seen, head, lean, TO, one, shoulder, hocus, pocus, hands, bottle, table, stand, two, legs, damn, there, slide, falls, fell, broken, china, this, that, mess, cup, love, faint, die, wait, that, where, did, it, COME, from, I, never, saw, it, before, was, it, here, just, TWO, great, cup, ring, ring, ring, pick, up, yes, no, party, there, no, was, no, thing, chair, table, plant, dog, light, BLACK
}
WHILE CASE = LOWER:
	REPEAT 8;
   ELSE
	REPEAT 1;
END;

Det morsomme var at dette virket – en av deltakerne (vi leste hverandres anmeldelser) mente han aldri hadde fått anmeldelsen, fordi «dette var jo bare teksten.»

Nettopp.

Når prisalgoritmer får styre…

Postet den av
Svar

For noen år siden skrev jeg, sammen med min gode venn Bill Schiano, en bok om caseundervisning. Den har blitt populær (fikk nylig beskjed om at salget har passert 6000 eksemplarer, som jo ikke er helt elendig når det er snakk om et nokså spesialisert emne). Men den er ikke lenger tilgjengelig som fysisk bok, bare som PDF.

Og det er her det blir morsomt. Amazon har en automatisk prisalgoritme som foreslår priser for bøker og andre produkter. Som synes er et brukt eksemplar av denne boken nå opp i den nette sum av $860 for et prikkfritt eksemplar (med dagens miserable dollarkurs, nesten 9200 kroner).

Her er mitt tilbud (siden jeg har noen prikkfrie eksemplarer liggende): Send meg en epost, og jeg skal selge deg et eksemplar med 50% rabatt. Og jeg skal ikke signere den, siden den da sikkert går ned i verdi. Betaling med Vipps…

Hvem sa at forfatterskap ikke lønner seg?

Hvorfor du skal lære matematikk (igjen)

Postet den av
Svar

Jeg slo på radioen i bilen i går og inne i mellom all viruspraten (som jo i prinsippet handler om matematiske spredningskurver) fikk jeg høre to matematikklærere, begge tydeligvis flinke folk (de har begge skrevet lærebøker) som strevet med å artikulere nytten av matematikk for sine elever. Det er ikke enkelt å snakke på direkten, særlig når programlederen starter med den vanlige «jeg har ikke hatt nytte av matematikken» tiraden, men debattartikkelen det hele bygger på, er velskrevet og bra – bortsett fra overskriften (som er det de fleste leser, og som forfatteren ikke setter selv.)

Skal ungdom forstå hvorfor de skal lære matematikk, må vi være direkte. Så derfor vil jeg nok en gang å gjengi mine grunner til å lære matematikk, denne gang oppdatert med et punkt til – om klima og forurensning og (hvorfor ikke) pandemier.

( Tidligere versjoner av denne kom først som en kronikk fra Aftenposten fra 2006, også her i 2015, og tidligere publisert mange steder og i mange språkdrakter rundt omkring i verden.)

Her også som lydfil – tilgjengelig som podkast på Spotify.

13 grunner til å lære matematikk

Du skal lære matematikk for å bli smartere. Matematikk er for læring hva kondisjons- og styrketrening er for idrett: Grunnlaget som setter deg i stand til å bli bra i den spesialiteten du ender opp med. Du blir ikke idrettsstjerne uten å ha god kondis. Du blir ikke stjerne innen din jobb eller flink i dine fag uten å kunne tenke smart og kritisk – og matematikk lærer deg det.

Du skal lære matematikk for å tjene mer penger. Idol-vinnere og andre kjendiser tjener penger, men det er få av dem, og de fleste tjener bare penger i noen få år. Deretter er det tilbake til skolebenken. Dersom du kutter ut Idol-køen og TV-fotball og i stedet gjør leksene dine – særlig matematikken – kan du gå videre med en utdannelse som gir deg en godt betalt jobb, for eksempel innen stordataanalyse og kunstig intelligens. Du vil tjene mye mer enn popsangere og idrettsfolk – kanskje ikke med en gang, men helt sikkert når du regner gjennomsnitt og over hele livet.

Du skal lære matematikk for å tape mindre penger. Når massevis av mennesker bruker pengene sine på dårlige investeringer, inkludert pyramideselskaper, forbruksgjeld og tilbud som er for gode til å være sanne, så er det fordi de ikke kan regne. Hvis du skjønner litt statistikk og renteregning, kan du gjennomskue økonomiske løgner og luftige drømmer. Med litt naturfag i bagasjen blir du sikkert friskere også, siden du unngår alternative medisiner, krystaller, magneter, homøopati, shamaner og annen svindel fordi du vet det ikke virker.

Du skal lære matematikk for å få det lettere senere i studiene. Ja, det kan være endel jobb å lære seg matematikk mens du går i videregående. Men når du kommer videre til universitet eller høyskole, slipper du ofte å pese deg gjennom hundrevis av overforklarende tekstsider. I stedet kan du lese en formel eller se på en graf, og straks forstå hvordan ting henger sammen. Matematikk er mer kortfattet og effektivt enn andre språk. Kan du matematikk, kan du jobbe smart i stedet for hardt.

Du skal lære matematikk fordi du skal leve i en global verden. I en global verden konkurrerer du om de interessante jobbene med folk fra hele verden – og de smarteste studentene i Øst-Europa, India og Kina kaster seg over matematikk og andre “harde” fag for å skaffe seg en billett ut av fattigdom og sosial undertrykkelse. Hvorfor ikke gjøre som dem – skaffe seg kunnskaper som er etterspurt over hele verden, ikke bare i Norge?

Du skal lære matematikk fordi du skal leve i en verden i stadig endring. Ny teknologi og nye måter å gjøre ting på endrer hverdag og arbeidsliv i stadig større tempo. Hvis du har lært din matematikk, kan du lære deg hvordan og hvorfor ting fungerer, og slippe å skrape deg gjennom arbeidsdagen med huskelapper og hjelpetekster, livredd for å trykke på feil knapp og komme ut for noe nytt.

Du skal lære matematikk fordi det lukker ingen dører. Hvis du ikke velger full matematikk i videregående, lukker du døren til interessante studier og yrker. Du synes kanskje ikke disse yrkene og studiene er interessante nå, men tenk om du skifter mening? Dessuten er matematikk lettest å lære seg mens man er ung, mens samfunnsfag, historie, kunst og filosofi bare har godt av litt modning – og litt matematikk.

Du skal lære matematikk fordi det er interessant i seg selv. Altfor mange mennesker – også lærere – sier matematikk er vanskelig og kjedelig. Men hva vet de om det? Du spør ikke bestemoren din hva slags smarttelefon du skal kjøpe? Du ber ikke foreldrene dine om hjelp til å legge ut noe på Tiktok? Hvorfor spørre noen som aldri lærte seg matematikk om du skal lære matematikk? Hvis du gjør jobben og holder ut, vil du finne ut at matematikk er morsomt, spennende og intellektuelt elegant.

Du skal lære matematikk fordi du kommer på parti med fremtiden. Matematikk blir viktigere og viktigere innen alle yrker. Fremtidens journalister og politikere vil prate mindre og analysere mer. Fremtidens politifolk og militære bruker stadig mer komplisert teknologi. Fremtidens sykepleiere og lærere må forholde seg til tall og teknologi hver dag. Fremtidens bilmekanikere og snekkere bruker chip-optimalisering og belastningsanalyser like mye som skiftenøkkel og hammer. Det blir mer matematikk i arbeidslivet, så du trenger mer matematikk på skolen.

Du skal lære matematikk fordi du får reell studiekompetanse. Hvis du slapper av i videregående, får du et papir som sier at du har ”almen studiekompetanse”. Det er jo kjekt med et papir, men kompetanse til å studere har du ikke. Det vil du merke når du går videre til universitet eller høyskole, og må ha intensivkurs i matematikk for å skjønne hva foreleseren snakker om.

Du skal lære matematikk fordi det er kult. Det er lov å være smart, det er lov ikke å gjøre som alle andre gjør. Velg matematikk, så slipper du for resten av livet å vitse bort at du ikke klarer enkle utregninger eller ikke skjønner hva du holder på med. Dessuten får du jobb i de kule selskapene, de som trenger folk med hjerner.

Du skal lære matematikk fordi det er kreativt*. Mange tror at matematikk bare har med logisk tenkning å gjøre og at logikk ikke kan være kreativt. Sannheten er at matematikk er noe av det mest kreative som finnes – bare man bruker kunnskapen riktig. Gode kunnskaper i matematikk og matematisk tenkning i kombinasjon med annen kunnskap gjør deg mer kreativ enn mange andre.

Du skal lære matematikk fordi du skal løse de store problemene. Verden sliter i dag med store problemer som klima, forurensning, fattigdom, sykdommer og et forvitrende demokrati. For å løse disse problemene trenger vi folk som kan forstå komplekse sammenhenger og lage nye løsninger – inkludert ny teknologi – for å gjøre verden bedre. Det er kjempebra at ungdom protesterer mot manglende klimatiltak og forurensning, men i det lange løp trenger vi ikke protester og symbolhandlinger – og matematikk vil sette deg i stand til å lage løsningene, ikke bare rope etter dem.

Du trenger ikke å bli matematiker fordi du velger matematikk i videregående. Men det hjelper bra å velge matematikk hvis du vil bli smart, tenke kritisk, forstå hvordan og hvorfor ting henger sammen, og argumentere effektivt og overbevisende.

Matematikk er en skarp kniv for å skjære gjennom problemstillinger. Vil du ha en skarp kniv i din mentale verktøykasse – velg matematikk.

*) Takk til Jon Holtan, matematiker, for det siste punktet.

Ulykkeliten

Postet den av
Svar

Nationaltheatret: Lykkeliten. Av og med Rune Andersen

Foto: Dag Magne Søland

Komikeren Rune Andersen (mest av alt kjent for sin evne til å imitere og parodiere kjente stemmer) har Oslopremiere på sin forestilling Lykkeliten, en liten selvbiografi om oppvekst i et lite, men idyllisk miljø med et stort unntak: Hans alkoholiserte og svært voldelige far. Den er ytterst severdig, både som komedie og drama, og gir mye stoff til ettertanke.

Forestillingen starter litt nølende – det er tross alt premiere på hovedscenen i Nationaltheatret, og Andersen er synlig nervøs – men etterhvert varmes det opp med episoder fra livet til en liten gutt i sekstitallsblokk i Kristiansand og hans forhold til naboer og lekekamerater. Det er rørende og morsomt og moderat selvreflekterende inntil far kommer hjem fra sjøen, tempoet stopper opp, og temperaturen synker brått i sal og på scene. Så blir det varmt igjen.

Nettopp kontrastene mellom forholdet til gode naboer, besteforeldre, og lekekamerater og helvetet hjemme (og hvordan omverdenen ignorerer det, uten at Andersen henspiller på det) gjør forestillingen så sterk. Det er lange pauser med morsomme opplevelser (briljant skildret med en fokus på barndommens lukter, nettopp fordi lukt gjør at man husker ting) mellom korte og, vel, voldsomme voldsepisoder. Alt et barn opplever normaliseres når det gjentas, og Andersen klarer å skildre denne normaliseringen (og hvordan barn utvikler overlevelsesstrategier men samtidig blir skadet av hva de opplever) implisitt.

Et sentralt budskap er hvor viktig det er å ha støttespillere: Lekekameratene, det eldre ekteparet tvers over gangen, besteforeldrene, sirkusdirektøren som lot en seks år gammel gutt få synge Edelweiss (på engelsk) og ta med seg en ekstra premie til mamma, den gode læreren som så en svært stillferdig og liten gutt og løftet ham frem. Moren som beskyttet sine barn så godt hun kunne (ved å bli slått helseløs selv) selv om det ofte ikke var nok. Oppgjøret med faren når gutten endelig blir stor nok til å ta igjen, er innlevelse og teater på høyt nivå – langt over det nivået jeg (kanskje noe forutinntatt) hadde forventet fra et nokså lettbent komiker.

En ting som slo meg er at faren er svært lite tilstede annet enn som en trussel. Andersen imiterer alle menneskene han har et forhold til, med dialekter og endret stemme etterhvert som de blir eldre, og gjør dem (svært) levende. Men vi hører aldri farens stemme som imitasjon, bortsett fra når han gjengir den eneste gangen faren sa noe hyggelig om ham (og som han ble fortalt i etterkant, ikke hørte selv). Det finnes heller ingen bilder av faren – men mange av Andersens støttespillere.

Andersen var et barn som klarte seg – et løvetannbarn, kalles det vel – og forsøker ikke å gi noen forklaring på hvorfor nettopp han klarte det og andre ikke. Når forestillingen er over, er han synlig utkjørt – den er en katarsis for ham og hans familie, og ble laget først at morens død, etter hennes ønske. (Historien har også vært gjenstand for et program i serien Vårt Lille Land på TV2.) Som så mange alvorlige komiske fortellinger balanserer den på en knivsegg mellom for mye tull og for mye patos – men balanserer svært bra.

Gå og se den!

Slik lever dei der

Postet den av
Svar

european2bunion2b-2b102beuro252c20142b-2bnew2btype2b-2bserie2beb2bfranceHer om dagen var jeg i Hamburg for å undervise en MBA-klasse om strategi, noe jeg gjør innimellom. I lunsjpausen gikk jeg ned til bakeriet på hjørnet og kjøpte meg et smørbrød og en kaffe – ikke MitZuNehmen, men HierZuEssen – og så skulle jeg betale. Da fikk jeg endelig en følelse av at jeg var utenlands.

Damen bak disken ville ikke ha betalingskortet mitt, enda det var av et internasjonalt velkjent merke. Hun insisterte på at denslags tok de ikke der. Jeg var litt i villrede, men heldigvis var en lokalkjent student der, og han forklarte meg at jeg skulle ta kortet mitt med meg til en annen butikk litt lenger ned i gaten. Der fikk jeg beskjed om å stikke det inn i en automat i veggen, og etter noen tastetrykk fikk jeg ut noen fargeglade papirlapper. Disse tok jeg med tilbake til bakeriet og ga en av dem til damen bak disken, som deretter ga meg smørbrødet mitt og dessuten noen runde metallstykker med tekst på.

Det er interessant å være utenlands, der har de andre skikker. Disse papirlappene er elegant utformet og er tydeligvis viktige (siden de lokale tar så godt vare på dem), men er det ikke fryktelig uhygienisk å sende dem frem og tilbake på den måten, særlig for en bedrift som håndterer mat? Dessuten fikk jeg ikke bare den jeg ga til damen, jeg har et par til også som jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med. Jeg la dem i kortholderen min, men de er i veien og metallstykkene ble dessuten stoppet i sikkerhetskontrollen på flyplassen.

På den annen side, i Tyskland har de ikke Vipps (et system jeg snakket om, men som de var svært skeptiske til). Kanskje disse papirlappene er noe vi burde innføre her i Norge, som en slags reserveløsning? De har jo den fordelen at de virker når man ikke har mobildekning eller betalingsterminal.

Virkelig noe å tenke på…

As you like it

Postet den av
1

Nationaltheatret: Som dere vil (As You Like It), William Shakespeare.

somderevilslide8Etter sigende var det en gang en stortingsmann som ble spurt om hva han syntes om Peer Gynt – og han mente stykket var bra, men det var så fullt av sitater. Shakespeares stykker er likedan, og As You Like It (som Nasjonaltheatret kaller Som dere vil og dermed beviser at det skal en Ibsen til for å bevinge norske titler) er ikke noe unntak: Det er i dette stykket man finner monologen «All the world’s a stage, And all the men and women merely players; They have their exits and their entrances…» og som videre beskriver menneskets syv stadier fra spedbarn til den annen barndom.

Jeg skal ikke røpe hvordan, men i denne oppsetningen bruker man en litt overtydelig (mye av det Nationaltheatret gjør, er litt overtydelig) ironi der Jacques endelig får fremføre sin monolog, om enn som en parentes. For de som ikke husker de syv stadiene – her er kortversjonen Robert Conquest var så vennlig å lage som en limerick:

“Seven Ages: first puking and mewling
Then very pissed-off with your schooling
Then fucks, and then fights
Next judging chaps’ rights
Then sitting in slippers: then drooling.”

Nuvel.
Det er mye å glede seg over i denne forestillingen. Det er mange bra skuespillere, men hovedrolleinnehaverne (Kjersti Tveterås som Rosalyn/Ganymedes og Jonas Strand Gravli som Orlando) skinner, særlig hun som Ganymedes rett før pause, med jekk og uten øljekk. De har adskillig mer energi enn resten av ensemblet, med noen unntak: Fritjov Såheim som den onde hertugen (selv om han helt ikke klarer å slippe taket (hehe) i sosialarbeideren fra Lilyhammer), Mads Ousdal som Jacques, Eindride Eidsvold som narren Touchstone.

Man har valgt å la Bertine Zetlitz skrive musikk og fremføre den – og det gjør hun svært bra, som en krysning mellom Lill Lindfors og Lady Gaga. Musikken er enkel og litt repetitiv, men fungerer – og bandet (begge utkledd som William S. himself) er svært gode, særlig Andreas Bratlie som plystrer klokkeklart samtidig som han håndterer trommestikkene.
somderevilslide9
somderevilslide17
Scenografien er fremtredende og tildels genial – man starter med tablåer i tre, nesten fire etasjer og fortsetter med en genial firkantet busk som etterhvert inneholder de fleste av skuespillerne i ulike konstellasjoner. Scenografien truer med å ta litt overhånd en gang iblant – og «satiren» blir litt for enkel når en av rømlingene i Ardenskogen beskriver seg selv som «trist som faen.» Bondegutten William som vil ta sin kjære Phoebe til Esso-stasjonen for to cola og en full burgermeny blir litt flaut. Men musikken fungerer og showet virker, selv om det kunne strammes opp en tanke og man kanskje kunne få replikkene til å smelle litt fortere her og der.

Men Shakespeare fungerer jo, da. Selv i ironisk utgave.
somderevilslide12
IMG_2773 copyPS: Nationaltheatret tilbyr en «introduksjon» til noen av sine premierer (og noen av de vanlige forestillingene også.) Inger Merete Hobbelstad holdt et foredrag – glimrende skrevet og glimrende fremført – om stykkets handling, historiske plassering og hvordan det utfordrer kjønnsroller. Stykket er fra 1599 og hovedrollen spilles av en mann (kun mannlige skuespillere den gang, som alle som har sett Shakespeare in love vet) som spiller en kvinne som spiller en mann som spiller en kvinne. Det er komplisert, selv i våre dager, og må ha vært en sensasjon på Shakespeares tid. Det har, selv i dag, en hel del å si om hvordan vi spiller roller for å forholde oss til hverandre.

Anbefales – både introduksjon og stykke.

Satire uten unnskyldning

Postet den av
Svar

Tom Lehrer en av mine helter – matematiker, satiriker, komponist, humorist – i det hele tatt, et menneske jeg beundrer. Buzzfeed har en fantastisk artikkel om ham, og Youtube har en 50 minutters video fra en konsert i København som man absolutt bør få med seg:

Greia med Tom Lehrer er at hans humor var i hvert fall 20 år foran sin tid – han trakk seg tilbake (tror jeg) fordi ingen egentlig forsto hva han holdt på med – “syk humor” var rett og slett ikke noe man gjorde (i alle fall i USA) på 50- og 60-tallet. I Norge har vi ikke hatt noen slike humorister – med mulig unntak av Ole Paus – som klarer å skrive tekster og fremføre dem på en måte som irriterer på en måte man ikke kan unngå

Tom Lehrer – i den grad han noensinne forklarte hvorfor han ga seg tidlig – klart ikke forholde seg til situasjoner hvor han ikke kunne ta stilling til ting på en side, og en side alene. Så hvilke politiske galskaper kunne Tom Lehrer skrevet om i dag? Datalagringsdirektivet er en opplagt kandidat – men hvilke andre?

(Det er forøvrig underlig hva man tenkte en gang – på ungdomsskolen vurderte jeg helt seriøst om det var noen som helst grunn til å ta en utdannelse, all den stund vi alle sammen kom til å bli stekt i en atombombeeksplosjon likevel. Det sier vel noe om hva slags virkelighet Tom Lehrer forholdt seg til.) Ungdommen idag har mange krav mot seg, men (uten at jeg skal ta stilling til om det stemmer eller ikke) de trenger ikke i samme grad forholde seg til verdens ende. Det er hyggelig å se at Daniel Radcliffe i alle fall har en viss følelse av hva dette innebar.

Helsepolitikk og rokonkurranser

Postet den av
Svar

Jeg er medlem av en diskusjonsliste kalt Helsepolitisk Diskusjonsforum der det diskuteres helsepolitikk, med utgangspunkt i Helsetjenesteaksjonen.

Heromdagen kom denne historien inn. Jeg vet ikke hvem som opprinnelig skrev den, men her det er et korn av sannhet her:

Et norsk og et japansk firma bestemte seg for å utkjempe en årlig ro-regatta med hvert sitt åttemannslag. Begge mannskapene trente systematisk, og dagen før regattaen var begge lagene i toppform.
  Japanerne vant med et forsprang på 1 km…..
  Etter nederlaget var moralen på bunn-nivå hos det norske laget. Konsernledelsen besluttet raskt at neste år skulle de vinne regattaen, og etablerte en prosjektgruppe for å undersøke hva som egentlig var problemet. Med utgangspunkt i en rekke omfattende konsulentanalyser oppdaget prosjektgruppen at japanerne brukte syv mann til å ro og én mann til å styre, mens det norske laget hadde én mann som rodde og syv mann som styrte.
  Da dette ble oppdaget, viste det norske firmaet resolutt handlekraft: De engasjerte et dyrt internasjonalt konsulentfirma som skulle analysere strukturen i det norske laget nærmere.
  Etter flere måneders intenst arbeid kom toppkonsulentene frem til en konklusjon: Det var for mange som styrte og for få som rodde! På bakgrunn av konsulentrapporten ble det resolutt gjennomført forandringer i lagstrukturen. Nå fikk det norske laget fire styrmenn, to overstyrmenn, en styreformann og én roer.
  Dessuten ble det innført et bredt poengsystem for å motivere roeren, ut fra tankegangen om at han ville yte bedre om man utvidet arbeidsområdet og ga ham mer ansvar.
  Neste år vant japanerne regattaen med et forsprang på 2 km.
  Det norske firmaet avskjediget roeren med henvisning til utilfredsstillende innsats og betalte deretter bonus til ledelsen for initiativet de hadde vist i prosjektet.
  Konsulentfirmaet utarbeidet deretter en ny analyse hvor de konkluderte med at taktikkvalget hadde vært riktig, og at motivasjonen var god, og at det derfor måtte være materiellet som måtte forbedres.
  Nå er det norske firmaet i ferd med å få utviklet en ny båt.

Og med det kan sommeren begynne…

Lommetyv-eksperten

Postet den av
Svar

(Dette er ikke faglig, det er fredag ettermiddag og tid for noe produktivitetsdempende.) Denne artikkelen fra The New Yorker handler om Apollo Robbins, som opptrer som profesjonell (og lovlig) lommetyv i Las Vegas. Han er god – her er åpningssitatet:

A few years ago, at a Las Vegas convention for magicians, Penn Jillette, of the act Penn and Teller, was introduced to a soft-spoken young man named Apollo Robbins, who has a reputation as a pickpocket of almost supernatural ability. Jillette, who ranks pickpockets, he says, “a few notches below hypnotists on the show-biz totem pole,” was holding court at a table of colleagues, and he asked Robbins for a demonstration, ready to be unimpressed. Robbins demurred, claiming that he felt uncomfortable working in front of other magicians. He pointed out that, since Jillette was wearing only shorts and a sports shirt, he wouldn’t have much to work with.

“Come on,” Jillette said. “Steal something from me.”

Again, Robbins begged off, but he offered to do a trick instead. He instructed Jillette to place a ring that he was wearing on a piece of paper and trace its outline with a pen. By now, a small crowd had gathered. Jillette removed his ring, put it down on the paper, unclipped a pen from his shirt, and leaned forward, preparing to draw. After a moment, he froze and looked up. His face was pale.

“Fuck. You,” he said, and slumped into a chair.

Robbins held up a thin, cylindrical object: the cartridge from Jillette’s pen.

Her er et Youtube-klipp som viser Robbins i praksis – noen andre som føler seg litt utsatt?

(Via Boingboing.)

Fra arkivet: Teknologijomfruer

Postet den av
Svar

(dette ble skrevet for 13 år siden i Business Standard, et teknologiblad der jeg hadde en spalte. Du verden hvor selvsikker jeg var. Og du verden hvor lite ting har endret seg.)

Tekno-jomfruer – på tide med en utlufting

Espen Andersen, oktober 2000

Trykket i Business Standard, november 2000

(For ordens skyld – jeg har siden fått brakt på det rene at denne historien om Georg Bush er en urban legende. Men det visste jeg ikke dengang, og det er jo en god historie…)

George Bush (senior) er en av få sittende amerikanske presidenter som ikke har blitt gjenvalgt.  En grunn var at under valgkampen 1992 viste Bill Clinton seg å kunne snakke store forsamlinger på en måte som fikk hver enkelt til å føle at han snakker bare til dem, mens Bush kom fra en gammel patrisierfamilie i New England og ikke klarte å få den vanlige amerikaner til å identifisere seg med ham.

For å fremstille Bush som mer folkelig, kokte PR-folkene hans sammen en liten seanse hvor pressen fikk følge ham en tur i butikken ved sitt landsted i Maine.  Bush fant seg et par sokker og gikk til kassen med pressen på slep.  Kassadamen gjorde som kassadamer gjør – tok sokkene og viftet med dem foran scanneren, som pep for å vise at varene var registrert.  Bush, uten manus, smilte folkelig til damen og sa: ”Det var en interessant maskin – er den ny?”  Og samtlige tilstedeværende forsto øyeblikkelig at Bush ikke hadde noen som helst oppfatning av i hvilken grad datateknologien hadde invadert dagliglivet siden han ble president.

George Bush var en teknologisk jomfru* – og han er ikke alene.  Det finnes massevis av tekno-jomfruer der ute, folk som fremdeles lurer på om de skal skaffe seg en fax hjemme, hvor @-tasten er, og i hemmelighet håper at Internett er en motegreie som vil forsvinne en gang til høsten.  Noen ganger er de direkte morsomme – jeg hadde engang en student som insisterte på å bruke l (liten l) i stedet for 1 (ett-tall) i regnearket sitt, for det gjorde han på sin Remington 1957 skrivemaskin, så det så.

Tekno-jomfruer finner man overalt: Lærere som insisterer på å gå på kurs for å lære ting som elevene har funnet ut av for lenge siden, bibliotekarer som ikke kan gi søkehjelp på Internett fordi de ikke fikser den nye teknologien, leger som ikke vil bruke datateknologi fordi det er dem uverdig, ledere som ikke lar sitt firma eller sine ansatte bruke Internett.  Felles for dem alle er at de er omtrent 50 – om ikke i skinn, så i alle fall i sinn – og fremdeles betrakter PCer og Internett som noe nytt, noe de kan velge å se bort fra. Tenåringer og pensjonister er tunge Internett-brukere – de har tid og behov, og har derfor lært seg teknologien.  Mange erfarne arbeidstakere har imidlertid definert seg selv ut av utviklingen og skapt seg en virkelighet og et miljø hvor teknologien ikke slipper inn.

Vi snakker ikke om ny teknologi her.  PCer har vært vanlig i forretningslivet omtrent fra 1985 – for 15 år siden, halvparten av en 50-årings arbeidsliv.  Nok av tid til å lære – men ikke hvis man parkerer hjernen etter ferdig utdannelse og nekter å plukke den ut av møllposen igjen, medmindre man får kurs, fri fra jobben, støtte-ordninger, og fremfor alt en rett til å fortsette å jobbe og leve akkurat som før.  Unnskyldningen er at når man kommer opp i en viss alder er det så vanskelig å lære, så man kan like gjerne la det være.

Mange av disse menneskene sitter i posisjoner hvor de kan påvirke rammebetingelser for både teknologiens utvikling og hvordan vi bruker den. For noen år siden satt jeg i et møte med 40 forskere og beslutningstakere, emnet var e-handel og hvordan Norge skulle forholde seg til dette nye fenomenet.  Etter flere timers ørkesløs diskusjon reiste jeg meg og spurte: ”Hvor mange her er det som faktisk har kjøpt noe over Internett?”.  Svaret var 3 – inklusive meg selv.  De resterende 37 syntes ikke denne manglende erfaring hadde noen betydning for deres evne eller vilje til å diskutere hvordan e-handel skulle utvikle seg.

Tekno-jomfruer er et problem for enkeltpersoner, for firma og for Norge som deltaker i et mer og mer teknologifisert verdenssamfunn.  Vi skal ikke kaste oss på det siste nye for enhver pris. Men vi kan heller ikke vente til vi helt sikkert kjenner teknologiens konsekvenser før vi tar den i bruk.  Kunnskaper kommer ved refleksjon fra variert erfaring, som tar tid å skaffe seg.  Skal kunnskapen ha verdi og kunne brukes, må man ha den mens man kan påvirke utviklingen – og da må man begynne å bruke teknologien før, ikke etter, alle de andre.

Det hjelper ikke hvor mange seminarer man har vært på eller hvor mange bøker man har lest – hvis man ikke bruker teknologien selv, blir man lett et offer for andres oppfatning.  Bare spør George Bush.  Man forstår ikke at når kartet ikke stemmer med terrenget, er det kartet som er feil.  Man blir man en person som tror på sine egne pressemeldinger – en teknologisk jomfru som bør gå dit jomfruer hører hjemme – i kloster.

Kanskje Bush har ledig plass på landstedet sitt.

Digitale hybelkaniner

Postet den av
Svar

Aftenpostens meningssider er gjerne et sted jeg besøker daglig: Mye bra kommentarer og kronikker. Men i høyre kolonne øverst har nå disse tre artiklene ligget under “Siste debatt og kronikk”

image

Ikke noe galt med disse artiklene, men de er fra slutten av januar, altså mer enn 6 måneder gamle. Hva skjer? (Min hypotese: Autogenerert innhold fra arkivet, med en feil i datosettingen (eventuelt at man leser fra begynnelsen av databasen i stedet for slutten.)

Men det blir jo gjerne litt støv i kriker og kroker i papiraviser også…

Manhattan transferred

Postet den av
Svar

Nettopp tilbake etter en liten tur til New York for å være vert for et møte for tidligere BI-studenter på Pace University. Interessante mennesker, Pace viste seg å være et interessant universitet med mange paralleller til BI, og jammen fikk fruen og undertegnede tid til litt New York også – næmere bestemt tråkking og shopping og litt lunching (tips: Restaurant Ecco! på Chambers Street – skikkelig gammeldags italiensk mat i mørke lokaler.)

Manhattan er større enn man tror, så vel hjemme igjen regnet jeg ut (vel – øyemål på Google Maps) at øya er på størrelse med Nesodden (hvis man trekker en øst-vest linje omtrent innerst i Bunnefjorden) – ca 22 km lang og 4 km bred. På Manhattan bor 1.55 millioner mennesker. Og dermed burde Oslos boligproblem være løst – flytt til Nesodden!