Satire uten unnskyldning

Tom Lehrer en av mine helter – matematiker, satiriker, komponist, humorist – i det hele tatt, et menneske jeg beundrer. Buzzfeed har en fantastisk artikkel om ham, og Youtube har en 50 minutters video fra en konsert i København som man absolutt bør få med seg:

Greia med Tom Lehrer er at hans humor var i hvert fall 20 år foran sin tid – han trakk seg tilbake (tror jeg) fordi ingen egentlig forsto hva han holdt på med – “syk humor” var rett og slett ikke noe man gjorde (i alle fall i USA) på 50- og 60-tallet. I Norge har vi ikke hatt noen slike humorister – med mulig unntak av Ole Paus – som klarer å skrive tekster og fremføre dem på en måte som irriterer på en måte man ikke kan unngå

Tom Lehrer – i den grad han noensinne forklarte hvorfor han ga seg tidlig – klart ikke forholde seg til situasjoner hvor han ikke kunne ta stilling til ting på en side, og en side alene. Så hvilke politiske galskaper kunne Tom Lehrer skrevet om i dag? Datalagringsdirektivet er en opplagt kandidat – men hvilke andre?

(Det er forøvrig underlig hva man tenkte en gang – på ungdomsskolen vurderte jeg helt seriøst om det var noen som helst grunn til å ta en utdannelse, all den stund vi alle sammen kom til å bli stekt i en atombombeeksplosjon likevel. Det sier vel noe om hva slags virkelighet Tom Lehrer forholdt seg til.) Ungdommen idag har mange krav mot seg, men (uten at jeg skal ta stilling til om det stemmer eller ikke) de trenger ikke i samme grad forholde seg til verdens ende. Det er hyggelig å se at Daniel Radcliffe i alle fall har en viss følelse av hva dette innebar.

Helsepolitikk og rokonkurranser

Jeg er medlem av en diskusjonsliste kalt Helsepolitisk Diskusjonsforum der det diskuteres helsepolitikk, med utgangspunkt i Helsetjenesteaksjonen.

Heromdagen kom denne historien inn. Jeg vet ikke hvem som opprinnelig skrev den, men her det er et korn av sannhet her:

Et norsk og et japansk firma bestemte seg for å utkjempe en årlig ro-regatta med hvert sitt åttemannslag. Begge mannskapene trente systematisk, og dagen før regattaen var begge lagene i toppform.
  Japanerne vant med et forsprang på 1 km…..
  Etter nederlaget var moralen på bunn-nivå hos det norske laget. Konsernledelsen besluttet raskt at neste år skulle de vinne regattaen, og etablerte en prosjektgruppe for å undersøke hva som egentlig var problemet. Med utgangspunkt i en rekke omfattende konsulentanalyser oppdaget prosjektgruppen at japanerne brukte syv mann til å ro og én mann til å styre, mens det norske laget hadde én mann som rodde og syv mann som styrte.
  Da dette ble oppdaget, viste det norske firmaet resolutt handlekraft: De engasjerte et dyrt internasjonalt konsulentfirma som skulle analysere strukturen i det norske laget nærmere.
  Etter flere måneders intenst arbeid kom toppkonsulentene frem til en konklusjon: Det var for mange som styrte og for få som rodde! På bakgrunn av konsulentrapporten ble det resolutt gjennomført forandringer i lagstrukturen. Nå fikk det norske laget fire styrmenn, to overstyrmenn, en styreformann og én roer.
  Dessuten ble det innført et bredt poengsystem for å motivere roeren, ut fra tankegangen om at han ville yte bedre om man utvidet arbeidsområdet og ga ham mer ansvar.
  Neste år vant japanerne regattaen med et forsprang på 2 km.
  Det norske firmaet avskjediget roeren med henvisning til utilfredsstillende innsats og betalte deretter bonus til ledelsen for initiativet de hadde vist i prosjektet.
  Konsulentfirmaet utarbeidet deretter en ny analyse hvor de konkluderte med at taktikkvalget hadde vært riktig, og at motivasjonen var god, og at det derfor måtte være materiellet som måtte forbedres.
  Nå er det norske firmaet i ferd med å få utviklet en ny båt.

Og med det kan sommeren begynne…

Lommetyv-eksperten

(Dette er ikke faglig, det er fredag ettermiddag og tid for noe produktivitetsdempende.) Denne artikkelen fra The New Yorker handler om Apollo Robbins, som opptrer som profesjonell (og lovlig) lommetyv i Las Vegas. Han er god – her er åpningssitatet:

A few years ago, at a Las Vegas convention for magicians, Penn Jillette, of the act Penn and Teller, was introduced to a soft-spoken young man named Apollo Robbins, who has a reputation as a pickpocket of almost supernatural ability. Jillette, who ranks pickpockets, he says, “a few notches below hypnotists on the show-biz totem pole,” was holding court at a table of colleagues, and he asked Robbins for a demonstration, ready to be unimpressed. Robbins demurred, claiming that he felt uncomfortable working in front of other magicians. He pointed out that, since Jillette was wearing only shorts and a sports shirt, he wouldn’t have much to work with.

“Come on,” Jillette said. “Steal something from me.”

Again, Robbins begged off, but he offered to do a trick instead. He instructed Jillette to place a ring that he was wearing on a piece of paper and trace its outline with a pen. By now, a small crowd had gathered. Jillette removed his ring, put it down on the paper, unclipped a pen from his shirt, and leaned forward, preparing to draw. After a moment, he froze and looked up. His face was pale.

“Fuck. You,” he said, and slumped into a chair.

Robbins held up a thin, cylindrical object: the cartridge from Jillette’s pen.

Her er et Youtube-klipp som viser Robbins i praksis – noen andre som føler seg litt utsatt?

(Via Boingboing.)

Fra arkivet: Teknologijomfruer

(dette ble skrevet for 13 år siden i Business Standard, et teknologiblad der jeg hadde en spalte. Du verden hvor selvsikker jeg var. Og du verden hvor lite ting har endret seg.)

Tekno-jomfruer – på tide med en utlufting

Espen Andersen, oktober 2000

Trykket i Business Standard, november 2000

(For ordens skyld – jeg har siden fått brakt på det rene at denne historien om Georg Bush er en urban legende. Men det visste jeg ikke dengang, og det er jo en god historie…)

George Bush (senior) er en av få sittende amerikanske presidenter som ikke har blitt gjenvalgt.  En grunn var at under valgkampen 1992 viste Bill Clinton seg å kunne snakke store forsamlinger på en måte som fikk hver enkelt til å føle at han snakker bare til dem, mens Bush kom fra en gammel patrisierfamilie i New England og ikke klarte å få den vanlige amerikaner til å identifisere seg med ham.

For å fremstille Bush som mer folkelig, kokte PR-folkene hans sammen en liten seanse hvor pressen fikk følge ham en tur i butikken ved sitt landsted i Maine.  Bush fant seg et par sokker og gikk til kassen med pressen på slep.  Kassadamen gjorde som kassadamer gjør – tok sokkene og viftet med dem foran scanneren, som pep for å vise at varene var registrert.  Bush, uten manus, smilte folkelig til damen og sa: ”Det var en interessant maskin – er den ny?”  Og samtlige tilstedeværende forsto øyeblikkelig at Bush ikke hadde noen som helst oppfatning av i hvilken grad datateknologien hadde invadert dagliglivet siden han ble president.

George Bush var en teknologisk jomfru* – og han er ikke alene.  Det finnes massevis av tekno-jomfruer der ute, folk som fremdeles lurer på om de skal skaffe seg en fax hjemme, hvor @-tasten er, og i hemmelighet håper at Internett er en motegreie som vil forsvinne en gang til høsten.  Noen ganger er de direkte morsomme – jeg hadde engang en student som insisterte på å bruke l (liten l) i stedet for 1 (ett-tall) i regnearket sitt, for det gjorde han på sin Remington 1957 skrivemaskin, så det så.

Tekno-jomfruer finner man overalt: Lærere som insisterer på å gå på kurs for å lære ting som elevene har funnet ut av for lenge siden, bibliotekarer som ikke kan gi søkehjelp på Internett fordi de ikke fikser den nye teknologien, leger som ikke vil bruke datateknologi fordi det er dem uverdig, ledere som ikke lar sitt firma eller sine ansatte bruke Internett.  Felles for dem alle er at de er omtrent 50 – om ikke i skinn, så i alle fall i sinn – og fremdeles betrakter PCer og Internett som noe nytt, noe de kan velge å se bort fra. Tenåringer og pensjonister er tunge Internett-brukere – de har tid og behov, og har derfor lært seg teknologien.  Mange erfarne arbeidstakere har imidlertid definert seg selv ut av utviklingen og skapt seg en virkelighet og et miljø hvor teknologien ikke slipper inn.

Vi snakker ikke om ny teknologi her.  PCer har vært vanlig i forretningslivet omtrent fra 1985 – for 15 år siden, halvparten av en 50-årings arbeidsliv.  Nok av tid til å lære – men ikke hvis man parkerer hjernen etter ferdig utdannelse og nekter å plukke den ut av møllposen igjen, medmindre man får kurs, fri fra jobben, støtte-ordninger, og fremfor alt en rett til å fortsette å jobbe og leve akkurat som før.  Unnskyldningen er at når man kommer opp i en viss alder er det så vanskelig å lære, så man kan like gjerne la det være.

Mange av disse menneskene sitter i posisjoner hvor de kan påvirke rammebetingelser for både teknologiens utvikling og hvordan vi bruker den. For noen år siden satt jeg i et møte med 40 forskere og beslutningstakere, emnet var e-handel og hvordan Norge skulle forholde seg til dette nye fenomenet.  Etter flere timers ørkesløs diskusjon reiste jeg meg og spurte: ”Hvor mange her er det som faktisk har kjøpt noe over Internett?”.  Svaret var 3 – inklusive meg selv.  De resterende 37 syntes ikke denne manglende erfaring hadde noen betydning for deres evne eller vilje til å diskutere hvordan e-handel skulle utvikle seg.

Tekno-jomfruer er et problem for enkeltpersoner, for firma og for Norge som deltaker i et mer og mer teknologifisert verdenssamfunn.  Vi skal ikke kaste oss på det siste nye for enhver pris. Men vi kan heller ikke vente til vi helt sikkert kjenner teknologiens konsekvenser før vi tar den i bruk.  Kunnskaper kommer ved refleksjon fra variert erfaring, som tar tid å skaffe seg.  Skal kunnskapen ha verdi og kunne brukes, må man ha den mens man kan påvirke utviklingen – og da må man begynne å bruke teknologien før, ikke etter, alle de andre.

Det hjelper ikke hvor mange seminarer man har vært på eller hvor mange bøker man har lest – hvis man ikke bruker teknologien selv, blir man lett et offer for andres oppfatning.  Bare spør George Bush.  Man forstår ikke at når kartet ikke stemmer med terrenget, er det kartet som er feil.  Man blir man en person som tror på sine egne pressemeldinger – en teknologisk jomfru som bør gå dit jomfruer hører hjemme – i kloster.

Kanskje Bush har ledig plass på landstedet sitt.