Når prisalgoritmer får styre…

For noen år siden skrev jeg, sammen med min gode venn Bill Schiano, en bok om caseundervisning. Den har blitt populær (fikk nylig beskjed om at salget har passert 6000 eksemplarer, som jo ikke er helt elendig når det er snakk om et nokså spesialisert emne). Men den er ikke lenger tilgjengelig som fysisk bok, bare som PDF.

Og det er her det blir morsomt. Amazon har en automatisk prisalgoritme som foreslår priser for bøker og andre produkter. Som synes er et brukt eksemplar av denne boken nå opp i den nette sum av $860 for et prikkfritt eksemplar (med dagens miserable dollarkurs, nesten 9200 kroner).

Her er mitt tilbud (siden jeg har noen prikkfrie eksemplarer liggende): Send meg en epost, og jeg skal selge deg et eksemplar med 50% rabatt. Og jeg skal ikke signere den, siden den da sikkert går ned i verdi. Betaling med Vipps…

Hvem sa at forfatterskap ikke lønner seg?

Sikkerhet og videokonferanser

Bilde: Zoom

Oppdatering 1. mai 2020: De fleste av de mest opplagte sikkerhetshullene er nå fikset, og det er stort sett opp til brukeren å forholde seg fornuftig til hva man trenger eller ikke. Jeg synes Bruce Schneier, etter min mening verdens fremste ekspert på datasikkerhet, summerer det ganske greit i denne bloggposten (og i alle fall i den første kommentaren etterpå) – all sikkerhet handler om en avveining mellom risiko og belønning, og uansett nokså håndterbare sikkerhetshull fortsatte han selv å bruke Zoom til sine forelesninger på Harvard og sine møter, rett og slett fordi verktøyet er utmerket i bruk.

I dag begynte dagen med en melding fra en næringslivsleder som var bekymret for sikkerheten rundt Zoom, den videokonferanseplattformen som mange bedrifter (og universiteter) har landet på. Årsaken var en artikkel i Dagens Næringsliv (bak betalingsvegg), som igjen bygger på flere artikler fra utlandet, som dels handler om funksjonalitet som er dokumentert fra Zoom, eller om sikkerhetshull som er fikset forlengst.

Så er det grunn til å være bekymret for Zoom eller Whereby eller Teams eller Hangouts eller alle de andre plattformene?

Mitt svar er nei – i alle fall ikke for de sikkerhetshullene som diskuteres her, og for vanlige brukere (og det inkluderer folk i de fleste bedrifter i Norge.)

Det er helt riktig at videokonferanse introduserer endel sikkerhets- og personvernproblemer, men hvis vi ser litt realistisk på det, sitter det største problemet ikke i teknologien, men mellom kontorstolen og tastaturet. (Noe vi datanerder referer til om PEBKAC – Problem Exists Between Keyboard and Computer Chair.)

Når en naken mann sniker seg inn i en grunnskoleklasse via Whereby skyldes ikke det problemer med teknologien, men at læreren ikke har slått på den funksjonen som gjør at man må «banke på» og be om lov til å komme inn.

Når hvem som helst kan ta opptak (og få dialogen automatisk transkribert) fra Zoom skyldes det at den som er vert ikke har slått av opptaksfunksjonen. For øvrig kan alle ta opp en videokonferanse med lydopptaker eller for den saks skyld en mobiltelefon (eller som jeg gjør, med videoverktøyet Camtasia), uten at noe sikkerhetssystem i verden kan gjøre noe med det.

Og når sjefen kan monitorere at folk ikke bruker annen software mens de sitter i møte (en funksjon som kan være helt legitim i et klasserom, den tilsvarer at læreren ser utover klassen for å se om folk følger med), så er heller ikke dette systemets skyld, men sjefen, som tydeligvis holder så irrelevante møter at folk ikke gidder følge med. Jeg vil tro at de fleste sjefer hverken har tid til eller interesse av å aktivere denne funksjonen – for hvis du trenger teknologi for å tvinge folk til å være våkne, har du et problem der teknologi ikke hjelper stort.

Og risikoen med et nytt verktøy må aldri måles opp mot det perfekte, men mot hva alternativet er om man ikke har verktøyet. Akkurat nå er videokonferanse det letteste og beste verktøyet for mange, og da får vi bruke det. Men vi må faktisk ta bryderiet med å lære oss hvordan det virker. Det hjelper ikke med all verdens sikkerhetssystemer hvis folk skriver passordet på en lapp og taper den under tastaturet.

Så derfor – før du tar verktøyet i bruk – ta en tur innom oppsettsiden, velg hvordan du vil ha møtet, og tenk gjennom hva du skal gjøre slik at du får det du ønsker ut av møtet.

Hvis ikke, avlys hele greia og send en epost i stedet.

Nye kvalme bidrag fra Dagbladet…

Oppdatering: Dagbladet lager sensasjon av at det er folksomt på Grünerløkka, noe som viser seg å være resultatet av kreativ bruk av telelinse. Vær varsom, het det visst.

Dagbladet var engang en bra avis, men etikken har alltid vært litt frynsete – som jeg blogget om for noen dager siden – og, oppdaget jeg, for ganske lenge siden også.

De gir seg ikke – i går sto denne annonsen der:

Denne svindleren skal altså gi håp og trøst og ro i sjelen til de gamle menneskene som fortsatt responderer på papirannonser til den nette pris av 35,90 per minutt, 59 kroner i oppkobling og et fakturagebyr på 49.

Dette er annonsering som de fleste influencere ikke ville tatt i med ildtang, men for Dagbladet er det tydeligvis ingen grenser, bare man betaler. Til å være en avis på den presumptive venstresiden har man ikke særlig mye omtanke for de svake i samfunnet.

Dagbladets koronakart er ulovlig!

Dagbladet har laget et koronakart der hvem som helst kan gå inn og skrive inn data om smitte, hva man gjør, og lignende. Det som skrives inn, kobles til epostadresse.

For å si det kort og godt: Dette er ulovlig, upålitelig, og, vel, rett og slett en måte å samle klikk på. Man kan ikke samle inn helseopplysninger uten samtykke, kryptering (temmelig tøffe standarder) og en eksplisitt personvernerklæring. I dette systemet kan også hvem som helst legge inn hva som helst, så resultatet er ikke verdt noe som helst, og heller ikke fremstilt på en måte som gir noe som helst av informasjon utover sensasjonseffekten.

Det jobbes fra flere kilder med flere sentrale aktører for å få på plass selvrapporteringssystemer som fungerer – selv er jeg etterhvert involvert med World Citizen Report, som gjør dette korrekt (og er backet opp av tunge aktører på teknologisiden.) Dette kommer til å komme frem ved selvorganisering (siden sentrale myndigheter ikke har nok beslutningshastighet til å få til noe på kort sikt). Det blir bra, og kommer til å hjelpe.

Dessverre er dette ikke første gang Dagbladet forsøker å slå mynt på situasjonen. Som denne videoen med Wazim Zahid viser, tillater Dagbladet, totalt kritikkløst, annonser for medikamenter som skal «beskytte immunforsvaret». I tillegg har avisen ført an med sensasjonsoppslag som skremmer av typen «Så mange kommer til å dø» og lignende.

En bekjent av meg pleide å si at VG var en veldig bra dårlig avis, og Dagbladet en veldig dårlig bra avis. Det er dessverre ikke grunn til engang å gi dem den karakteristikken – dette står fullstendig til stryk i alle dimensjoner.

I tider som disse, trenger man ikke blatant klikkhoreri.

Om teknologisk schizofreni

Nok en kommentar på Digi.no, denne gang om det slitsomme i å håndtere mange roller mellom mange organisasjoner der teknologien gjør det stadig vanskeligere å være seg selv. Fra innledningen:

Fremtidens arbeidsliv vil bli mer fragmentert. Stadig flere kommer til ha kortere arbeidsforhold med flere organisasjoner, gjerne flere på en gang, gjennom hele karrieren. Men systemene våre er stadig vekk satt opp for 1950-tallet, der du jobber i én organisasjon fra lærlingeplass til gullklokke. Og det blir ikke bedre.

Og her er lydfilen:

Konstruksjon om konstruksjoner

Rimini Protokoll: Society under construction. Nationaltheatret.

Medvirkende: Sonja-Verena Breidenbach, Dieter Läpple, Fang-Yun Lo, Alfredo Di Mauro, Jürgen Mintgens, Marius Ciprian Popescu, Viviane Pavillon og Reiner Pospischil.

Hvorfor går store byggeprosjekter så ofte galt? Vi er vant til at det blir forsinkelser, feil, budsjettoverskridelser, og ikke minst at prosjektet viser seg å bli noe helt annet enn forespeilet.

Society under construction er et «dokumentarisk vandreteater» der du som publikum både er tilskuer, deltaker og tildels kullisse. Publikum deles inn i åtte grupper, og vandrer fra stasjon til stasjon i en innstallasjon som gjør at du får se det meste av Nationaltheatret, inkludert lysloft og bakscene.

Min gruppe startet som investorer, deretter som korrupsjonsjegere, så som bygningsarbeidere, og så videre. Skuespillerne er ikke skuespillere (for det meste) men seg selv – en advokat med spesialitet byggesaker, en ingeniør involvert i Berlins skandaleflyplass, en rumensk bygningsarbeider, og så videre- og forteller om egne erfaringer. Ved hjelp av høretelefoner isoleres lyden, samtidig som hva som skjer i en gruppe danner illustrasjon for en annen gruppe – et pengedryss som illustrerer korrupsjon drysser inn i rommet der investorene sitter for å illustrere penger som skal investeres.

Scenografien er intrikat og krevet at alle holder tidsskjemaene perfekt – og stort sett fungerer dette. Man blir imponert over hvor koordinert og integrert alt er. Jeg likte at man ikke hang seg på lette løsninger, som å legge skylden bare på korrupsjon eller grådige investorer. Dette er en kunnskapsrik og problematisere de produksjon, som også bruker norske eksempler, selv det er noen spesifikke (Ceaucescus palass, Berlins flyplass, Kinas OL-idrettsanlegg.) Et par av innslagene – særlig professoren som snakker om smarte byer – blir litt misjonerende og langtekkelige. Men forestillingen fungerer, gir et komplisert og etter mitt skjønn riktig bilde av store prosjekter og hvordan de kan få problemer – og en bonus er jo at man får sett deler av Nationaltheatret man vanligvis ikke får se. Dette er rett og slett et svært smart prosjekt, med mange deler som skal passe sammen, og sånn sett er det en konstruksjon om konstruksjon.

Og slett ikke det verste stedet å tilbringe en lørdagskveld.

De blå hjelmene er kinesiske migrantarbeidere, de gule vanlige bygningsarbeidere, sandhaugen danner grunnlag for flere illustrasjoner.
Inntrykk fra salen – der ingen sitter.
Arktitekter, ingeniører og offentlige administratorer gjør seg klar til strid med entreprenører.
Inntrykk fra lysloftet, der man fremstiller hvordan korrupsjon fungerer.

Bybanen og Conways lov

Jeg er i Bergen for å holde et foredrag på FIBE-konferansen, hos erkekonkurrenten NHH. Ting har skjedd – Bergen har nå fått trikk (kalt Bybanen) fra Flesland til Sentrum. Jeg hadde litt tid, så jeg tenkte jeg skulle ta den inn i stedet for drosje – miljø, kostnader, alt det der.

Bybanen_AS

Jeg er ikke kjent i Bergen, så jeg googlet etter et kart over hvor Bybanen faktisk kjører. Førstetreff var, naturlig nok, www.bybanen.no. Da jeg klikket på den lenken, fikk jeg opp en webside med et organisasjonskart – og ikke noe annet.

Denne websiden er det beste eksemplet jeg hittil har sett på Conways lov, som sier at organisasjoners informasjonssystemer utformes slik at de gjenskaper organisasjonsstrukturen. Og sier en hel masse om kundeorientering – det er tydeligvis klart for de som driver bybanen at det folk først og fremst er ute etter, er organisasjonsstrukturen.

Akk ja.

(Til orientering: Bybanen er ren og fin og behagelig og tar forferdelig lang tid inn til sentrum. Og jeg lurer på hvorfor i all verden den har sjåfører, men gitt organisasjonsmodellen og hjemmesiden tror jeg jeg vet årsaken….)

Ja, men…om frisører og selvkjørende biler

dirtyhair

Bilde: RSPCA

I sagaen om for eller mot hårvask har direktøren for frisørbransjen et innlegg om hvordan hele greia har kommet skjevt ut: Selvfølgelig har man ikke noe i mot konkurranse, men det er bare det at om kundene kommer inn med skittent hår, skal man kunne tilby hårvask og nekte å klippe om kunden nekter å vaske. Dessuten blir frisører utdatert av å bare klippe hele dagen, må vite, og derfor bør man ikke tilby lavprisklipping på bekostning av striping og andre ting.

Akk ja. Her er det mye å ta tak i. Sånn til å begynne med: En frisørsalong (som enhver annen bedrift) er der fordi man har kunder som ønsker å få noe, ikke fordi man har ansatte som ønsker å gjøre noe. Dette kan være litt vanskelig å skjønne av og til. En organisasjon – en bedrift, et departement, en forening – eksisterer for å oppnå eller utføre noe. Når den ikke gjør dette lenger – for eksempel fordi det kommer andre måter å gjøre ting på – har den ikke lenger eksistensberettigelse. Så om noen frisørsalonger forsvinner fordi folk vil ha billig klipp – vel, så går nok verden videre.

Men det er ikke det som irriterer mest med dette intervjuet. Det som irriterer mest er påstanden om at man skal drive en organisasjon på en bestemt måte i tilfelle noe kan komme til å skje – som for eksempel at en kunde kommer inn med uhygienisk skittent hår. For meg høres dette ut som en situasjon som ikke oppstår så altfor ofte – hvor stort er problemet egentlig? Og hvis problemet skulle oppstå, kan ikke bare frisøren nekte å klippe likevel, og sende kunden hjem for en hårvask? Dessuten har jeg lært at man skal vaske håret før man går til frisøren – dels fordi det da blir en bedre klipp, dels fordi man føler seg vel.

Ja, men…

Denne innvendingen mot en ny måte å gjøre en gammel tjeneste på er typisk når noe nytt skjer: De som blir utkonkurrert kjemper i mot ved å komme opp med spesielle scenarier der den nye måten å gjøre ting på ikke fungerer.

Jeg er nokså opptatt av innføring av selvkjørende biler, som etter mitt skjønn ikke kan komme fort nok – om ikke annet så fordi det dør ca. 160 mennesker i trafikken i Norge hvert år, og en total overgang til selvkjørende biler vil ut fra de fleste spådommer redusere det antallet med 90%. Om ikke 144 færre dødsfall i året (og tilsvarende færre skader) er grunn nok, vil vi også redusere antallet biler, redusere forurensning (siden de fleste vil være elektriske) og få masse mer plass i byene på grunn av færre parkeringsplasser.

1200px-trolley_problemOg så kommer «ja, men…» – i dette tilfelle i form av et filosofisk paradox kalt trikkeproblemet eller «the trolley problem«, som i korthet går ut på følgende: Tenk deg at du ser fire mennesker som går på skinnegangen (til en trikk eller et tog). En vogn uten bremser ruller mot dem, og de vil bli drept hvis ikke du penser vognen inn på et annet spor. På dette andre sporet går det en person. Spørsmålet blir da – skal du pense vognen over, slik at bare en person blir drept i stedet for fire?

Her er det mange svar og mange varianter, jeg skal ikke gå inn på dem, bare si at dette problemet stadig kommer opp når man diskuterer selvkjørende biler: Sett at et barn styrter ut i veibanen. Skal bilen holde seg på veien og dermed drepe barnet, eller kjøre av veien og dermed drepe føreren?

Dette diskuteres i det vide og brede, og fremstilles som et være eller ikke være for selvkjørende biler, både fra et produsentsynspunkt (hva skal man programmere bilen til å gjøre) eller fra et forsikringssynspunkt (hvem skal ta erstatningsansvaret?) Og hvis man er filosofisk anlagt, kan man bruke ganske lang tid på dette spørsmålet.

Er man mer praktisk anlagt, ser man i stedet på om problemet i det hele tatt oppstår – og, i så fall, hvor ofte? Jeg har kjørt bil i mange år og aldri vært i denne situasjonen, og det tror jeg gjelder de fleste. Fremfor alt – oppstår den oftere med selvkjørende biler enn med vanlige biler? Gitt at den selvkjørende bilen er mye sikrere og ser ting bedre enn menneskelige sjåfører (i gjennomsnitt, i alle fall), er det ikke grunn til å tro det.

Men, sier forståsegpåere – det er ikke spørsmål om hvorvidt dette skjer ofte, men om prinsippet: Ville du satt deg inn i en selvkjørende bil hvis du ikke visste om den kom til å ta livet av deg (gitt en nokså sjelden situasjon) eller ikke?

Svaret er at det gjør vi nesten hver dag. Hvis jeg setter meg inn i en bil (taxi, buss, hva som helst) som jeg ikke kjører selv, men som er kjørt av en annet menneske – så vet jo ikke jeg hva dette mennesket ville gjort i en slik situasjon. Sjåføren vet det antakelig ikke selv heller. Jeg vet ikke engang hva jeg selv ville gjort. Det kommer an på, som det heter.

Dermed har vi altså et filosofisk stort problem som i praksis ikke er et problem, bare man tenker seg litt om.

Omtrent som hårvask.

Men jeg begynner å bli dyktig sliten av alle disse «ja, men…» innvendingene. Hva med å se etter løsninger i stedet for problemer når noen foreslår noe nytt?

En hårvask til besvær…

cuttersAv og til lurer man på om det er sant, alt det som står i avisen. I Aftenposten kan man nå lese om frisørkjeden Cutters, som tilbyr billig hårklipp uten hårvask, og som nå har fått Frisørlauget (eller rettere sagt NHO, som representerer arbeidsgiverorganisasjonen Norske frisør- og velværebedrifters forening og virkelig burde ha mer selvrespekt enn å drive med dette) på nakken. Sistnevnte misliker konkurranse og vil gjerne vil få til et påbud om at frisører ikke skal kunne være frisører uten å tilby vask (og dermed pådra seg kostnader.)

Nå har jeg klippet håret hos frisør i over 50 år, og antallet ganger jeg har fått det vasket kan jeg telle på en hånd. De gangene jeg har fått vasket håret, har det gjerne vært fordi det har vært inkludert – og da som regel fordi jeg er havnet på en dyr og fin salong i stedet for det nokså nøkterne stedet jeg vanligvis går. (Corner Herrefrisør i Platous gate på Grønland, i tilfelle du lurer. Anbefales! Billigere enn Cutters og best i test i Dagbladet for noen år siden.)

Uten å ha noen statistikk på det, vil jeg tro at de fleste hårklipper i Norge (for menn i alle fall) ikke inkluderer vask, så det er ikke slik at man ikke konkurrerer på like vilkår her. Men konkurranse er slitsomt. Da er det lettere løpe til et departement og sørge for at «alle får like vilkår», som det så vakkert heter.

Heldigvis er det grenser for selv departementers velvilje overfor eksisterende bedrifter, så dette skal nok gå bra. Hvis ikke finner nok Cutters på en løsning likevel, siden de er innovative og resten av bransjen med all ønskelig tydelighet viser at de ikke er det.

(Og hvis du lurer – ja, Cutters representerer en disruptiv innovasjon. De kommer inn med det dårligere produkt, tilbudt til kunder som ikke vil ha det beste, og med så lave kostnader at de tradisjonelle leverandørene ikke kan matche det. Og hvis du har lyst til å lage en sammenligning med SAS og Norwegian og Ryanair, så er det fritt frem.)

SAS’ merkelige prissetting

I serien «rare ting bedrifter gjør» (som ser ut til å bli et fast innslag på denne bloggen) er turen kommet til SAS. Her i ettermiddag skulle jeg nemlig bestille en tur til Shanghai. Jeg søkte på 12. mars nedover og 19. mars tilbake. Denne skjermen kom opp – legg merke til prisen for billetten nedover til Shanghai:

sas1

Les videre

Kafka møter Hafslund Nett

Oppdatering 7. november: Ble oppringt av Frode Sand, leder for kundesenteret til Hafslund Nett, beklaget dette og har trukket inkassosaken. (Med andre ord, blogging kan være lønnsomt, ikke bare morsomt.)

Her om dagen fikk vi en inkassoregning. Det er ikke noe vi liker, men vi ble nokså forundret: Regningen var fra Hafslund Nett, på en leilighet vi nylig har kjøpt (for en datter, OBOS og ansiennitet og lang historie). Det forunderlige var at den vanlige strømregningen hadde vi fått og betalt, men ikke nettleien.

Vi ringer Hafslund Nett, som opplyser at de hadde ufullstendig adresse, og at vi er ansvarlige for at de har riktig adresse. Når vi spør hvor de får adressen fra, er svaret Hafslund Strøm, som igjen har fått adressen fra OBOS. Men i overgangen fra Hafslund Strøm til Hafslund Nett er adressen blitt feil (hvordan de klarer å lage en feil i overføringen av informasjon mellom to selskaper innen det samme konsernet er jo en interessant spørsmål i seg selv.) Men her er den virkelig morsomme delen av den: I følge Hafslund Nett er nemlig vi, som sluttkunde, ansvarlig for at de har riktig adresse!

Dette er nok til at jeg blir litt amper og ser for meg denne informasjonsflyten:hafslundnett

Les videre