Det er mye å si både om Frode Saugestads kronikk i Aftenposten om hvor mye dårligere norske universiteter er enn amerikanske, og om innleggene i kommentarfeltene etterpå. Han har definitivt et poeng, men å sammenligne norske universiteter (som begynner å bli en nokså broget masse) med amerikanske eliteuniversiteter blir litt som å sammenligne norsk basketball med NBA – det blir å sidesette det beste fra en stor nasjon (og dessuten et verdenssenter for læring) med det gjennomsnittlige i Norge. Det er en himmelvid forskjell mellom eliteuniversitetene i USA og de mer gjennomsnittlige – og sammenliknet med dem kommer ikke Norge så dårlig ut.

Dermed er det ikke sagt at vi ikke kan bli bedre, og fremfor alt at vi systematisk kan begynne å bruke de amerikanske eliteinstitusjonene både som sammenligningsgrunnlag og som en mer integrert del av et norsk utdanningssystem enn vi gjør i dag.

Først, litt opprydding om ordbruk og annet:

• "Amerikanske Harvard er det ubestridt beste universitetet i verden."
  Beklager, men dette er upresist (og jeg må ta høyde for at ingressen ikke skrives av kronikkforfatteren her.) Harvard har en ubestridt plass blant verdens beste universiteter, men enkeltvise og presise rangeringer for hele universiteter blir meningsløse. Mange andre universiteter både i USA (MIT, Princeton, Columbia, Stanford, Carnegie-Mellon, Yale, bare for å nevne noen) og andre steder er på høyde med Harvard innenfor enkelte fagområder og samlet sett. Hva gjelder studieopplevelse, blir Harvard rett som det er rangert etter colleges som Williams, Amherst og Yale. Universitetsrangeringer er omtrent som hotellrangeringer på internett – de gir en generell pekepinn om kvalitet og opplevelse, men ikke mer. Your mileage may vary, som det heter.
• Harvard er dyrt, men mindre enn man skulle tro. Støtteordninger ("needs-blind admission") gjør at gjennomsnittsbetalingen er svært mye lavere enn de 300 000 pr år som nevnes (et beløp som også inkluderer kost og losji, i hvert fall det første året). En rekke teaching colleges er også dyrere enn Harvard. Igjen – det kommer an på hva man sammenligner med. Tapt arbeidsfortjeneste og studielån i Norge kommer opp i nesten det samme – og da har man ikke en en stor forventet inntektsvekst etter avlagt eksamen som motvekt.
• At Harvard-studentene leser et norsk årspensum på en måned kan nok stemme for enkelte kurs, men dette tallet må ikke brukes som generelt grunnlag. Men forskjellen er betydelig: Når jeg sammenligner kurs på Master- og doktorgradsnivå som jeg kjenner til, er tallet heller at Harvard-studentene leser 2 – 4 ganger så mye i gjennomsnitt. Men det er betydelig variasjon, uten at jeg kan si at jeg har funnet kurs i Norge med høyere ambisjonsnivå enn på Harvard.

Kommentarene etterpå bærer preg av begrepsforvirring og lite kunnskap om amerikansk vs. norsk høyere utdanning:

• Mange kommenterer at det norske opprykkssystemet ikke er meritokratisk, er preget av kameraderi og gruppetenkning, at disputaser er teaterforestillinger, og så videre. Denne diskusjonen foregår i USA også, minst like mye som i Norge. Og den foregår både på eliteuniversiteter og de mer alminnelige. Å foreta noen analyse basert på hissige innlegg fra begge sider blir ganske vanskelig.
• Noen kommentatorer hevder at "alle blir professorer" i USA. Dette stemmer ikke – det er bare at begreper og systemer er forskjellige fra i Norge. Riktignok kaller studentene en for "professor" i undervisnings- og veiledningssituasjoner, men tittelen er her den samme som "lærer", omtrent som på fransk. Det formelle opprykkssystemet (tenure track) i USA er tredelt, og krever doktorgrad før man begynner: Assistant professor (tilsvarer omtrent norsk amanuensis, en rekrutteringsstilling), associate professor (tilsvarer omtrent førsteamanuensis) og professor (tilsvarer omtrent norsk professor). I tillegg kommer spørsmålet om "tenure" – fast stilling. Noen universiteter praksiserer at man må ha "full professorship" for å bli tenured, andre kan gi tenure også til associate professors. Det finnes i tillegg mange andre stillinger som kan innehas as folk uten doktorgrad, som lecturer, scholars, fellows etc. Disse folkene tiltales også som "professor" av studentene når de underviser et kurs.
• Universiteter i USA deles gjerne inn i "research universities" (hovedvekt på forskning og publisering) og "teaching universities" (hovedvekt på undervisning, gjerne undergraduate) – og det finnes elite- og gjennomsnittsinstitusjoner i begge kategorier.

Min største bekymring rundt denne debatten er at et fokus på forskjeller mellom amerikansk elite og norsk gjennomsnitt setter norske høyere læreinstitusjoner inn i en konkurranse de ikke kan – og ikke heller skal – vinne.

Problemet er ikke at det er gjennomsnittsforskjell mellom amerikanske eliteuniversiteter og det norske utdanningssystemet, men at et manglende nivå i norsk videregående skole og på lavere universitetsstudier skal føre til at gode norske studenter ikke kan komme inn blant eliten i USA, uansett hvor gode de individuelt måtte være. Harvard har 1800 plasser for undergraduates, men mottar mer enn 2000 søkere med perfekt SAT hvert år. Det å komme inn er ikke bare et spørsmål om poengsummer (slik det er i Norge), men også om utenomfaglig aktivitet, gode anbefalinger fra lærere og arbeidsgivere, og at man kan vise til et faglig nivå på høyde med sine konkurrenter. Dette krever en helt annen innstilling til utdanning, og et mye tettere samarbeid mellom lærer og elev, enn tilfelle er i dag.

Jeg har opplevd lærere fra videregående skole som ikke kan skrive engelske anbefalinger for sine studenter. Jeg har også møtt i hvert fall en kjent universitetsprofessor som ikke vil skrive dem, fordi risikerer man jo at de beste bachelor-studentene forsvinner til utlandet i stedet for å begynne et Master-program i Norge.

Norsk overtilpasning til det europeiske Bologna-systemet (3 år bachelor + 2 år master som det eneste riktige og saliggjørende), samt mangel på elite-"tracks" fra begynnelsen av (med Bachelor som en slags fortsettelse av en "alle skal med" videregående skole) gjør at skal man komme inn på et amerikansk eliteuniversitet, må man enten gå gjennom et amerikansk skolesystem, ta IB, eller komme inn på et middels amerikansk bachelorstudium og gå videre mot eliteuniversitetene derfra. Med vanlig videregående eller en alminnelig norsk bachelor (uansett karakternivå) har man ganske enkelt svært liten sjanse for i det hele tatt å bli vurdert. Og da blir norske studenter ved amerikanske eliteinstitusjoner enslige unntak – inne mer pga. forbindelser eller tilfeldigheter enn fordi de er gode.

Utdanning er i dag en global bransje, og det er ikke lenger de som ikke kom inn i Norge som reiser ut – nå ser det i stedet ut til at det er de beste som drar. Norsk utdannings- og forskningspolitikk må ta dette inn over seg. Man må se på utenlandske eliteuniversiteter som et sted systematisk å plassere de beste studentene, for deretter å rekruttere dem tilbake, heller enn som et litt brysomt system som skaper ekstraarbeid fordi det ikke passer inn i de standardiserte sjablongene.