Om amerikanske vs. norske universiteter

Det er mye å si både om Frode Saugestads kronikk i Aftenposten om hvor mye dårligere norske universiteter er enn amerikanske, og om innleggene i kommentarfeltene etterpå. Han har definitivt et poeng, men å sammenligne norske universiteter (som begynner å bli en nokså broget masse) med amerikanske eliteuniversiteter blir litt som å sammenligne norsk basketball med NBA – det blir å sidesette det beste fra en stor nasjon (og dessuten et verdenssenter for læring) med det gjennomsnittlige i Norge. Det er en himmelvid forskjell mellom eliteuniversitetene i USA og de mer gjennomsnittlige – og sammenliknet med dem kommer ikke Norge så dårlig ut.

Dermed er det ikke sagt at vi ikke kan bli bedre, og fremfor alt at vi systematisk kan begynne å bruke de amerikanske eliteinstitusjonene både som sammenligningsgrunnlag og som en mer integrert del av et norsk utdanningssystem enn vi gjør i dag.

Først, litt opprydding om ordbruk og annet:

  • "Amerikanske Harvard er det ubestridt beste universitetet i verden."
    Beklager, men dette er upresist (og jeg må ta høyde for at ingressen ikke skrives av kronikkforfatteren her.) Harvard har en ubestridt plass blant verdens beste universiteter, men enkeltvise og presise rangeringer for hele universiteter blir meningsløse. Mange andre universiteter både i USA (MIT, Princeton, Columbia, Stanford, Carnegie-Mellon, Yale, bare for å nevne noen) og andre steder er på høyde med Harvard innenfor enkelte fagområder og samlet sett. Hva gjelder studieopplevelse, blir Harvard rett som det er rangert etter colleges som Williams, Amherst og Yale. Universitetsrangeringer er omtrent som hotellrangeringer på internett – de gir en generell pekepinn om kvalitet og opplevelse, men ikke mer. Your mileage may vary, som det heter.
  • Harvard er dyrt, men mindre enn man skulle tro. Støtteordninger ("needs-blind admission") gjør at gjennomsnittsbetalingen er svært mye lavere enn de 300 000 pr år som nevnes (et beløp som også inkluderer kost og losji, i hvert fall det første året). En rekke teaching colleges er også dyrere enn Harvard. Igjen – det kommer an på hva man sammenligner med. Tapt arbeidsfortjeneste og studielån i Norge kommer opp i nesten det samme – og da har man ikke en en stor forventet inntektsvekst etter avlagt eksamen som motvekt.
  • At Harvard-studentene leser et norsk årspensum på en måned kan nok stemme for enkelte kurs, men dette tallet må ikke brukes som generelt grunnlag. Men forskjellen er betydelig: Når jeg sammenligner kurs på Master- og doktorgradsnivå som jeg kjenner til, er tallet heller at Harvard-studentene leser 2 – 4 ganger så mye i gjennomsnitt. Men det er betydelig variasjon, uten at jeg kan si at jeg har funnet kurs i Norge med høyere ambisjonsnivå enn på Harvard.

Kommentarene etterpå bærer preg av begrepsforvirring og lite kunnskap om amerikansk vs. norsk høyere utdanning:

  • Mange kommenterer at det norske opprykkssystemet ikke er meritokratisk, er preget av kameraderi og gruppetenkning, at disputaser er teaterforestillinger, og så videre. Denne diskusjonen foregår i USA også, minst like mye som i Norge. Og den foregår både på eliteuniversiteter og de mer alminnelige. Å foreta noen analyse basert på hissige innlegg fra begge sider blir ganske vanskelig.
  • Noen kommentatorer hevder at "alle blir professorer" i USA. Dette stemmer ikke – det er bare at begreper og systemer er forskjellige fra i Norge. Riktignok kaller studentene en for "professor" i undervisnings- og veiledningssituasjoner, men tittelen er her den samme som "lærer", omtrent som på fransk. Det formelle opprykkssystemet (tenure track) i USA er tredelt, og krever doktorgrad før man begynner: Assistant professor (tilsvarer omtrent norsk amanuensis, en rekrutteringsstilling), associate professor (tilsvarer omtrent førsteamanuensis) og professor (tilsvarer omtrent norsk professor). I tillegg kommer spørsmålet om "tenure" – fast stilling. Noen universiteter praksiserer at man må ha "full professorship" for å bli tenured, andre kan gi tenure også til associate professors. Det finnes i tillegg mange andre stillinger som kan innehas as folk uten doktorgrad, som lecturer, scholars, fellows etc. Disse folkene tiltales også som "professor" av studentene når de underviser et kurs.
  • Universiteter i USA deles gjerne inn i "research universities" (hovedvekt på forskning og publisering) og "teaching universities" (hovedvekt på undervisning, gjerne undergraduate) – og det finnes elite- og gjennomsnittsinstitusjoner i begge kategorier.

Min største bekymring rundt denne debatten er at et fokus på forskjeller mellom amerikansk elite og norsk gjennomsnitt setter norske høyere læreinstitusjoner inn i en konkurranse de ikke kan – og ikke heller skal – vinne.

Problemet er ikke at det er gjennomsnittsforskjell mellom amerikanske eliteuniversiteter og det norske utdanningssystemet, men at et manglende nivå i norsk videregående skole og på lavere universitetsstudier skal føre til at gode norske studenter ikke kan komme inn blant eliten i USA, uansett hvor gode de individuelt måtte være. Harvard har 1800 plasser for undergraduates, men mottar mer enn 2000 søkere med perfekt SAT hvert år. Det å komme inn er ikke bare et spørsmål om poengsummer (slik det er i Norge), men også om utenomfaglig aktivitet, gode anbefalinger fra lærere og arbeidsgivere, og at man kan vise til et faglig nivå på høyde med sine konkurrenter. Dette krever en helt annen innstilling til utdanning, og et mye tettere samarbeid mellom lærer og elev, enn tilfelle er i dag.

Jeg har opplevd lærere fra videregående skole som ikke kan skrive engelske anbefalinger for sine studenter. Jeg har også møtt i hvert fall en kjent universitetsprofessor som ikke vil skrive dem, fordi risikerer man jo at de beste bachelor-studentene forsvinner til utlandet i stedet for å begynne et Master-program i Norge.

Norsk overtilpasning til det europeiske Bologna-systemet (3 år bachelor + 2 år master som det eneste riktige og saliggjørende), samt mangel på elite-"tracks" fra begynnelsen av (med Bachelor som en slags fortsettelse av en "alle skal med" videregående skole) gjør at skal man komme inn på et amerikansk eliteuniversitet, må man enten gå gjennom et amerikansk skolesystem, ta IB, eller komme inn på et middels amerikansk bachelorstudium og gå videre mot eliteuniversitetene derfra. Med vanlig videregående eller en alminnelig norsk bachelor (uansett karakternivå) har man ganske enkelt svært liten sjanse for i det hele tatt å bli vurdert. Og da blir norske studenter ved amerikanske eliteinstitusjoner enslige unntak – inne mer pga. forbindelser eller tilfeldigheter enn fordi de er gode.

Utdanning er i dag en global bransje, og det er ikke lenger de som ikke kom inn i Norge som reiser ut – nå ser det i stedet ut til at det er de beste som drar. Norsk utdannings- og forskningspolitikk må ta dette inn over seg. Man må se på utenlandske eliteuniversiteter som et sted systematisk å plassere de beste studentene, for deretter å rekruttere dem tilbake, heller enn som et litt brysomt system som skaper ekstraarbeid fordi det ikke passer inn i de standardiserte sjablongene.

Advertisements

Julefreden senker seg

Julaften har begynt bra så langt: Stor frokost i pysjen med familiens fire kvinner og to hunder, deretter halvannen time med snefreseren, til naboenes og forhåpentligvis egen glede. Den avkristnede delen av famlien er hjemme med ansvar for kalkun og diverse, i påvente av familieinnrykk.

Akkurat nå høljsnør det ute (til Finn Erik Vinje: Min definisjon. Tung, våt sne som faller rett ned i store snefiller og danner et lag for tungt for min lille snefreser.) Som vanlig er dette den beste tiden på julaften – stille og fredelig. Denne gangen blir det imidlertid ikke svensk Kalle Anka, siden ovnen er gått i stykker og vi må steke kalkun nede i naboens tomme hus. På den annen side har de TV de også. Vi får se. For sikkerhets skyld, her er Tjuren Ferdinand i svensk tapning, slik den skal være. Så det så:

OK da, vi tar med Askepott også. Fabelaktig grep på arbeidsprosessdesign:

Og med det, från oss alla til er alla, en riktigt god jul….

Porno for elevene

Heidi Helene Sveen vil at skolebarn skal få se pedagogisk tilpasset porno slik at deres forestillinger om seksualitet ikke preges av menns tenningsmønster.

Tanken er nok god, men når jeg tenker tilbake på "Per og Kari blir voksne" (eller hva de nå het) og lignende filmer fra mine egne skoleår er jeg redd Kunnskapsministeriets evner som pornoprodusenter blir omtrent som denne videoen fra Monty Python:

Ubotelig skade på unge menneskers sjeleliv, etter min mening…

(Takk til Tante Nita for tipset…)

Flytoget ikke verdens raskeste

Denne reklamefilmen påstår nok en gang at Flytoget er "verdens raskeste flytog":

Dette stemmer selvfølgelig ikke. Verdens raskeste flytog går mellom Shanghai sentrum og Pu Dong flyplass utenfor Shanghai, og holder en makshastighet på 430 km i timen. Jeg har tatt dette toget selv og opplevelsen får Flytoget til å føles som en tur med trikken, ikke minst fordi Flytoget går i tunnel store deler av veien. Verden flyr forbi i en fart man ikke tror er mulig. Her er en video fra Youtube:

Forøvrig jobbes det i Japan med tog i mer enn 550 km i timen.

Riktignok påpekes det i enkelte artikler at Flytoget er det raskeste tog mellom en by og en flyplass som går på konvensjonelle skinner.

Det blir omtrent som da VG for noen år siden reklamerte med at de var "Verdens største avis (på norsk)." Bare uten humoren.

Hva med en Wikipedia-julegave?

Wikipedia Affiliate ButtonFor deg som lurer på hva du skal bruke julegratialet til – hva med å sende litt til Wikipedia? Nettleksikonet har ingen andre inntekter enn donasjoner, og trenger penger til servere og annet utstyr.

En donasjon til Wikipedia – uansett hvor liten – er en forsikring om at du fortsatt kommer til å ha tilgang til en av verdens beste og mest oppdaterte kunnskapskilder. Det er også en støtte til et prosjekt som har som mål å gi alle verdens mennesker tilgang til all verdens kunnskap, i en form og med et grensesnitt som tillater alle både å bruke den og foredle den.

Jeg er overbevist om at den Wikipedia idag er den enkeltsamling med kunnskap som har mest innflytelse og som hjelper flest mennesker, enten det er skoleelever, studenter, kunnskapsarbeidere eller folk som ikke har tilgang til den infrastruktur for læring vi i litt for stor grad tar som en selvfølge her i Norge. Millioner av mennesker går til Wikipedia for å finne nøytral og detaljert bakgrunn og spesifikk kunnskap om den verden vi lever i. Gjør ditt til at dette kan bestå og videreutvikles!

(Og bare så det er sagt, det går helt fint med et norsk bankkort – kjapt og greit!)

Intet mindre enn imponerende

…og en klar melding til en alt for tidlig pris: USA er garantist for fred og demokrati i verden, uansett hva andre måtte mene om saken. Og som garantist, må landet ha frihet og tillit til at man handler rett.

Imponerende tale, gitt den vanskelige situasjonen Nobelkomiteen har satt Obama i.

For å parafrere den amerikanske (erkekonservative, men meget beleste og bereiste) humoristen P. J. O’Rourke: Uansett hva du mener om USA, legg merke til at hver gang verden trenger styrke bak argumentene, er det ingen som ringer Sverige.

Nettsider Kina ikke gir adgang til

Sitter på et hotellrom i Shanghai, fire dager med intens undervisning står for døren. Her er en liste med nettsteder som jeg ikke har tilgang til (det er relativt enkelt å få tilgang, man kan bruke programvare som skjuler IP-addresse, f.eks.) men likevel et irritasjonsmoment. Og nokså tydelig at de kinesiske myndighetene ønsker å hindre at dette brukes innenfor Kina:

  • Youtube (men ikke Google Video)
  • Twitter
  • Facebook (men ikke Gmail)
  • Bloglines
  • alle blogger fra Blogger.com og Blogspot.com

…og så videre. De store nyhetstjenestene, samt Wikipedia, er åpne. Mer om dette etterhvert…