Månedlige arkiver: juli 2006

Utdanning, ikke oppbevaring

Postet den av

Nok en kronikk i Aftenposten, denne gangen om vårt vanskelige forhold til differensiert utdanning. Gjengitt med lenker og litt annen språkføring herunder.

Denne var vanskelig å skrive – ikke fordi selve konklusjonene er så vanskelige å trekke, men fordi den rører ved grunnholdninger i det norske folk. Dette er en kronikk alle er enig i helt til deres eget barn ikke kommer inn på den lokale skolen. Jeg har allerede fått kommentarer som sier at «flinke barn» ikke har godt av å være sammen med hverandre, for de er svake sosialt. Det er med andre ord slik at er du flink, så er du ikke sosialt anlagt. Akkurat som det tydeligvis er slik at det ikke er mulig å være rik og lykkelig.

Akk ja.

Les videre →

Skammen ved å være kronikkskribent

Postet den av

Hjorthen leverer det definitive svar på Nina Karin Monsens kronikk i Aftenposten – en kronikk jeg ikke skjønner, uansett hvor mye jeg vrir og vender på den. Men så er jeg ikke filosof. Ei heller klarer jeg å bestemme meg for hva som er riktig i spørsmålet som startet debatten, nemlig om man skal kriminalisere horekunder eller ikke.

Terapi, sier Nina Karin Monsen. Hjorthen lager den selv. Utmerket. Som kronikkskribent må jeg skjerpe meg (og kanskje skamme meg?).

Oppdatering 29 juli: Her ble det litt debatt i sommervarmen – Tor Andre mener Hjorthen og jeg er for slappe når vi henholdsvis latterliggjør og avviser Nina Karin Monsens kronikk. Jeg er litt redd for å gå i selvhøytidelighetsfellen her – er ikke vant til at mine meninger tillegges vekt, og det er agurktid – men jeg har faktisk skrevet om noe av det samme som NKM tidligere: Folk som velger å stå utenfor samfunnet har på et eller annet tidspunkt har tatt et valg, og man skal være forsiktig med å legitimisere en fornedrende situasjon som en "livsstil" (eller som et yrke). Debatten etter "narkotika som livsstil" ble interessant, syntes jeg selv i alle fall, og jeg lærte av den.

Hva gjelder Monsens kronikk, la meg sitere Hjorthen, siden jeg ikke klarer å si det bedre selv:

[…] problemet med Monsens artikkel er at hun rører det hele sammen til en udefinerbar suppe med ingredienser som narssisime, dødsdrift, skam og hva det innebærer å være et voksent menneske. Kronikken er gjennomsyret av en moralisme så kjølig at jeg måtte gå og ta på meg en tjukk genser før jeg leste hele, og det virker som om det er fryktelig langt fra Monsens elfenbenstårn til Skippergata. […]

Jeg finner det ellers forholdsvis meningsløst å diskutere om prostituerte har fri vilje, muligens fordi jeg ikke har særlig tro på den såkalte frie vilje i utgangspunktet. Den er nok fin til å velge mellom brunost eller marmelade på brødskiva, men i de avgjørende situasjonene, de som staker ut kursen for våre liv, så blir det så mange forutsetninger som spiller inn at det ikke er alle som klarer å ta de riktige valg. Selv ikke om man faktisk vet hva det riktige valg er.

Jeg er dessuten temmelig lei av diskusjonen om hvorvidt prostituerte er ofre eller om de er sterke kvinner. Jeg tror at prostituerte er individer og at det finnes tusen forskjellige historier om hvorfor de har blitt prostituerte. […] jeg tror at de aller fleste prostituerte ville valgt annerledes hvis de hadde hatt reelle muligheter til det.

Mitt problem med Monsens kronikk ligger i at den ikke gjør noe forsøk på å vise vei ut av uføret, bortsett fra et pussig forslag om terapi for prostituerte og deres kunder. Jeg har litt vanskelig for å se verdien av forelesninger om narsissisme og dødsdrift for en innsmuglet nigeriansk tenåring eller en møkkfull, overvektig og seksuelt frustrert norsk 50-åring. Muligens vill Aylar Lie eller en yngre kunde som ser prostituerte som et alternativ til følelsesmessige forhold være bedre kandidater, men jeg har litt vondt for å se hvordan dette skal gjøres i praksis.

Et annet problem med kronikken er at den ikke trekker grenser mellom hva som er legitime valg og hva som er moralsk fordømmelig. Er før nevnte Aylar Lie ("glamour-modell" med innvandrerbakgrunn) å fordømme? Det er helt sikkert folk i hennes familie som ikke setter pris på at hun vasker biler i stringtanga i Dagbladet.

Selv foreleser jeg på BI, et valg som jeg vet enkelte i min familie hadde problemer med. Sikkert en form for selvskading. Betalt får jeg også.

I enkelte sammenhenger er latterliggjøring – reductio ad absurdum – eller skuldertrekk en legitim argumentasjonsteknikk. Dette er en av dem.

Konservative sangtekster

Postet den av

Morsom diskusjon på Crooked Timber om hvorfor det er så få sanger om Internett. Det finnes som kjent intet så konservativt som sangtekstforfattere – der går det i lengsel etter det trygge og kjente, og det inkluderer ikke Google og Microsoft Word. Men innlegget og de mange kommentarene understreker hvor preget vi er av gammel teknologi.

Først kommer teknologien, så bruken, så lovreglene (hvis lovreglene kommer for tidlig, får man pussige utslag, som huskes godt.) Så kommer sangtekstene.

Dette betyr at vi kommer til å få nostalgiske sangtekster om hvordan bloggen til den utkårede har gått i 404 sånn omtrent i 2020. I mellomtiden får vi klare oss med biler og fremfor alt tog (mens jeg skriver dette, spilller Pandora tilfeldigvis "Electric" med Tristan Prettyman i bakgrunnen, den mest fremtredende linjen er "I’m on that train".)

Anomie, skrev Durkheim. Akk så fasjonabelt. 

Politikerprivilegier

Postet den av

Kollega Tor Bang har skrevet en glimrende kronikk i Aftenposten om årsaker til politikerforakt, og hvordan endel politikeres fordelsbehandling av seg selv kan føre til en situasjon hvor folk blir oppgitt og stemmer på den minst dårlige polikeren. Han har samlet en rekke eksempler, selv om det skal litt til å komme opp mot Brustad og Solheims køhopp med spagat eller Fremskrittspartiets lille reptilfond.

Temaet er alvorlig – personlig synes jeg heller vi får betale politikerne skikkelig, og så får de bruke pengene sine som de vil. Mystiske ekstratillegg virker alltid suspekt. Men det er bekymringsverdig at litt for mange politikere virker litt for underkvalifisert, enten det nå er utdannelse eller arbeidserfaring.

Svart og hvitt

Postet den av

Audun Lysbakken, stortingsrepresentant, vil legge ned svartebørsen.

Jeg er litt i tvil om det faktisk lar seg gjøre. Markeder er ikke noe man bevisst organiserer, de har en tendens til å oppstå der det finnes kjøpere og selgere. Forbyr man et åpent svartebørsmarked på konsertbilletter og lignende, vil markedet gå under jorden, eller flytte seg til andre deler av leveransekjeden – som f.eks. at man får folk som står i kø mot betaling. Den totale andelen svartebørssalg vil nok gå noe ned, rett og slett fordi transaksjonskostnadene, inkludert risikoen blir noe større. Men det gjør også profitten til de som tør.

Jeg er litt forundret over at arrangørene ikke i større grad legger billettene ut på auksjon – gjerne elektronisk. Du får riktignok en prisdrivende mekanisme, men profitten går i alle fall til de som arrangerer kulturevenementet. Slik det er nå, går profitten til de som har tid i stedet for penger. Den eneste økonomiske forklaringen på at så ikke skjer, er at man ønsker en spesiell type publikummer – en som er villig til å demonstrere sin interesse ved å stå i kø, og dermed antakelig bidrar til at arrangementet blir bedre ved å vise sin entusiasme ved selve arrangementet.

Uansett har man et ressursproblem – med et politi som ikke har tid til å komme ved innbrudd, hvordan skal de kunne få tid til å overvåke svartebørssalg?

(Via Depesjer.no) 

Diplomaters parkeringsbøter og korrupsjon

Postet den av

Et glimrende paper som viser at man kan finne data på de mest utrolige steder bare man har evnen til å se: CULTURES OF CORRUPTION: EVIDENCE FROM DIPLOMATIC PARKING TICKETS av Raymond Fisman og Edward Miguel.

Diplomater ved FN-delegasjonene i New York får parkeringsbøter, men trenger ikke betale dem. De blir derimot registrert, og antallet ubetalte bøter pr. diplomat varierer voldsomt mellom land, fra 248 (Kuwait) til 0 (mange, deriblant Norge). Fisman og Miguel viser at det er en sterk kovariasjon mellom hvor mye korrupsjon det er i et land (ut fra en korrupsjonsindeks) og hvor mange ubetalte parkeringsbøter landets diplomater har. Eller, som de konkluderer, at korrupsjon i stor grad er kulturelt betinget.

Anbefales.

(Via mange, deriblant Tyler Cowen og Daniel Drezner)

Ikke så fort nå….

Postet den av

I følge flittig avskrevne avisoppslag får man inntrykk av at den norske IT-bransjen har for vane å invitere sine kunder med på horehus rundt omkring i verden. Per Morten Hoff er sjokkert og vil utarbeide etiske retningslinjer og Sissel Benneche Osvold kommenterer.

Vent litt nå…. her er det noe som ikke stemmer. Jeg har jobbet i internasjonal IKT-bransje, som konsulent, forsker og foredragsholder siden 1994. Dette har ført til at jeg har vært tilstede både under arrangering og planlegging av et utall kundeorienterte tilstelninger. Ikke en eneste gang – jo, når jeg tenker meg om, var det en kar i Hong Kong som engang fleipet med å kjøpe en prostituert til til en litt sur og innesluttet kunde, men det var åpenbart en fleip – har jeg hørt om noen som har tatt med seg kunder på bordell eller lignende.

Så la oss se litt på hva Sosioraster-undersøkelsen egentlig sier, i hvert fall i henhold til avisartiklene. Her er kjensgjerningene, slik jeg tolker dem:

  • man har intervjuet 2668 menn mellom 20 og 40 år. (Husk at Sosioraster er en svært vid undersøkelse, man spør om mange andre ting også, så dette er ikke 2668 forretningsmenn.)
  • 43% av dem sier de kjenner noen som har kjøpt sex i utlandet, og 65% synes det er forståelig at noen kjøper sex. (NB: "Forståelig" betyr ikke at man synes det er bra. Bare at man kan forstå hvorfor noen gjør det.)
  • "En av de spurte sier han har hatt med kunder på horehus i Sør-Afrika. Aktiviteten går på representasjonskonto, fordi man «bygger opp relasjoner». En annen forteller om forretningsmøter i Taiwan som foregår på horehus." OK. To cases hittil, av 2668 spurte….
  • "Undersøkelsen viser også at norske forretningsmenn har mye lavere terskel for å kjøpe sex når de er i utlandet, og at ansatte i IT- og finansbransjen har mer kunnskap om prostitusjonsmarkedet." Det første setningen er ingen overraskelse – nordmenn har lavere terskler for mye rar oppførsel i utlandet, noe annet ville være merkelig. Den andre delen er interessant, men det står ingenting om hvor mye mer kunnskap IT- og finansbransjen har, ei heller noe om hvordan man definerer denne bransjen.

Men dette er ikke mye å bygge en sensasjon på, enn si etiske retningslinjer. Inntil jeg får noen tall på bordet (hva betyr det å ha mer kunnskap om prostitusjon, f.eks., og hvor utbredt er det egentlig å ta med kunder på bordell?) velger jeg å se på dette som en vel sluppet pressemelding i et agurkpreget nyhetsmarked, et forsøk på å skape krusninger i et sommerstille vannglass.

Enten det, eller så finnes det sider av IT-bransjen jeg ikke har fått med meg.

Slett ikke broken

Postet den av

Broken FlowersKom over en DVD på den lokale utleiesjappen med mindre action og høyere terningkast enn hva som vanligvis finnes der: Broken Flowers, skrevet og regissert av Jim Jarmusch. En lavmælt og spennende film med Bill Murray i storform som en over-the-hill kvinnebedårer som leter etter en mulig sønn. Forbausende kjente skuespillere som Sharon Stone, Frances Conroy, Jessica Lange (som virkelig gjør et litt skremmende og antakelig ikke helt tilsiktet inntrykk med plastikkansiktet sitt) og Tilda Swinton. En ettertenksom komedie som ikke undervurderer seeren.

Anbefales!

Den frie lærer

Postet den av

Inge Eidsvågs glimrende kronikk i Morgenbladet, Bedre skole med frie lærere (dessverre bak Morgenbladets betalingsvegg), fortjener et større publikum. Han viser hvordan lærernes sosiale posisjon (som nådde sitt høydepunkt da standen sto imot Quislings nazifiseringsforsøk under krigen) gradvis har blitt underminert av teoretisering av pedagogikk, stadig flere omsorgoppgaver pålagt skolen, og minkende autoritet fordi stadig større andel av foreldrene har mer utdannelse enn læreren. Som han sier: «Lærerne hadde vært fortroppen i utdanningsrevolusjonen, men som så mange andre revolusjoner spiste også denne sine barn.»

For å gjenvinne autoritet og skape en god skole, må lærere slippes fri:

Læreren er trollmannen som skal motivere, aktivisere, integrere, differensiere – og undervise. Denne læreren kan ikke lenger hente sin autoritet verken fra tradisjonen eller sin samfunnsmessige status. Da gjenstår tre kilder: faglig kunnskap, pedagogisk dyktighet og personlig autoritet. I 1962 skrev Jens Bjørneboe, selv lærer i syv år, essayet «Læreren og eleven». Der sier han at «lærerens egentlige arvesynd er to laster»: pedanteri og humørløshet. Bare én stemning kan få en lærer til å beholde den rette blanding av humor og bestemthet overfor sine elever, år etter år. Det er at «han går til sitt arbeid i klassen med glede«, sier Bjørneboe.
Hvordan forøker vi summen av glede hos norske lærere? Mitt svar er: ved meningsfylde, pedagogisk frihet, tillit og anerkjennelse. Vi må se en mening med vårt timelige strev i klasserommet. Vi må gis frihet til å forme lærerrollen med all den faglighet, entusiasme og oppfinnsomhet vi besitter. Vi må ha en grunnleggende tillit hos våre elever, foreldre og politikere. Og vi må erfare at det arbeidet vi gjør anerkjennes og settes pris på av våre arbeidsgivere.
Hvis det er et fnugg av sannhet i John Steinbecks ord om at «a great teacher is a great artist», da må kunstnerens frihet også gjelde for læreren. Det er ikke en frihet fra, men frihet til. Ikke frihet til å bestemme hva vi skal undervise om, men hvordan. Ikke frihet fra hardt arbeid, men frihet til å legge all vår sjel i forberedelsene. For det er i forberedelsene all god undervisning begynner, og den faglige forberedelsen er viktigst. Går vi lærere på akkord med faglig dyktighet, da sager vi over den grenen vi sitter på. Da blir vi miljøarbeidere – og bare det.

Og ikke særlig respekterte miljøarbeidere heller. Anbefales – også som lesning for Utdanningsforbundet, som med sin hårdnakkede holdning at alle lærere er like og at alt blir bra bare man får de rette reglene på plass er i ferd med å fjerne siste rest av autoritet fra den kanskje viktigste ressursen vi har i vår marsj mot det mytiske kunnskapssamfunnet.