Utdanning, ikke oppbevaring

Nok en kronikk i Aftenposten, denne gangen om vårt vanskelige forhold til differensiert utdanning. Gjengitt med lenker og litt annen språkføring herunder.

Denne var vanskelig å skrive – ikke fordi selve konklusjonene er så vanskelige å trekke, men fordi den rører ved grunnholdninger i det norske folk. Dette er en kronikk alle er enig i helt til deres eget barn ikke kommer inn på den lokale skolen. Jeg har allerede fått kommentarer som sier at «flinke barn» ikke har godt av å være sammen med hverandre, for de er svake sosialt. Det er med andre ord slik at er du flink, så er du ikke sosialt anlagt. Akkurat som det tydeligvis er slik at det ikke er mulig å være rik og lykkelig.

Akk ja.

Les videre

Advertisements

Skammen ved å være kronikkskribent

Hjorthen leverer det definitive svarNina Karin Monsens kronikk i Aftenposten – en kronikk jeg ikke skjønner, uansett hvor mye jeg vrir og vender på den. Men så er jeg ikke filosof. Ei heller klarer jeg å bestemme meg for hva som er riktig i spørsmålet som startet debatten, nemlig om man skal kriminalisere horekunder eller ikke.

Terapi, sier Nina Karin Monsen. Hjorthen lager den selv. Utmerket. Som kronikkskribent må jeg skjerpe meg (og kanskje skamme meg?).

Oppdatering 29 juli: Her ble det litt debatt i sommervarmen – Tor Andre mener Hjorthen og jeg er for slappe når vi henholdsvis latterliggjør og avviser Nina Karin Monsens kronikk. Jeg er litt redd for å gå i selvhøytidelighetsfellen her – er ikke vant til at mine meninger tillegges vekt, og det er agurktid – men jeg har faktisk skrevet om noe av det samme som NKM tidligere: Folk som velger å stå utenfor samfunnet har på et eller annet tidspunkt har tatt et valg, og man skal være forsiktig med å legitimisere en fornedrende situasjon som en "livsstil" (eller som et yrke). Debatten etter "narkotika som livsstil" ble interessant, syntes jeg selv i alle fall, og jeg lærte av den.

Hva gjelder Monsens kronikk, la meg sitere Hjorthen, siden jeg ikke klarer å si det bedre selv:

[…] problemet med Monsens artikkel er at hun rører det hele sammen til en udefinerbar suppe med ingredienser som narssisime, dødsdrift, skam og hva det innebærer å være et voksent menneske. Kronikken er gjennomsyret av en moralisme så kjølig at jeg måtte gå og ta på meg en tjukk genser før jeg leste hele, og det virker som om det er fryktelig langt fra Monsens elfenbenstårn til Skippergata. […]

Jeg finner det ellers forholdsvis meningsløst å diskutere om prostituerte har fri vilje, muligens fordi jeg ikke har særlig tro på den såkalte frie vilje i utgangspunktet. Den er nok fin til å velge mellom brunost eller marmelade på brødskiva, men i de avgjørende situasjonene, de som staker ut kursen for våre liv, så blir det så mange forutsetninger som spiller inn at det ikke er alle som klarer å ta de riktige valg. Selv ikke om man faktisk vet hva det riktige valg er.

Jeg er dessuten temmelig lei av diskusjonen om hvorvidt prostituerte er ofre eller om de er sterke kvinner. Jeg tror at prostituerte er individer og at det finnes tusen forskjellige historier om hvorfor de har blitt prostituerte. […] jeg tror at de aller fleste prostituerte ville valgt annerledes hvis de hadde hatt reelle muligheter til det.

Mitt problem med Monsens kronikk ligger i at den ikke gjør noe forsøk på å vise vei ut av uføret, bortsett fra et pussig forslag om terapi for prostituerte og deres kunder. Jeg har litt vanskelig for å se verdien av forelesninger om narsissisme og dødsdrift for en innsmuglet nigeriansk tenåring eller en møkkfull, overvektig og seksuelt frustrert norsk 50-åring. Muligens vill Aylar Lie eller en yngre kunde som ser prostituerte som et alternativ til følelsesmessige forhold være bedre kandidater, men jeg har litt vondt for å se hvordan dette skal gjøres i praksis.

Et annet problem med kronikken er at den ikke trekker grenser mellom hva som er legitime valg og hva som er moralsk fordømmelig. Er før nevnte Aylar Lie ("glamour-modell" med innvandrerbakgrunn) å fordømme? Det er helt sikkert folk i hennes familie som ikke setter pris på at hun vasker biler i stringtanga i Dagbladet.

Selv foreleser jeg på BI, et valg som jeg vet enkelte i min familie hadde problemer med. Sikkert en form for selvskading. Betalt får jeg også.

I enkelte sammenhenger er latterliggjøring – reductio ad absurdum – eller skuldertrekk en legitim argumentasjonsteknikk. Dette er en av dem.

Konservative sangtekster

Morsom diskusjon på Crooked Timber om hvorfor det er så få sanger om Internett. Det finnes som kjent intet så konservativt som sangtekstforfattere – der går det i lengsel etter det trygge og kjente, og det inkluderer ikke Google og Microsoft Word. Men innlegget og de mange kommentarene understreker hvor preget vi er av gammel teknologi.

Først kommer teknologien, så bruken, så lovreglene (hvis lovreglene kommer for tidlig, får man pussige utslag, som huskes godt.) Så kommer sangtekstene.

Dette betyr at vi kommer til å få nostalgiske sangtekster om hvordan bloggen til den utkårede har gått i 404 sånn omtrent i 2020. I mellomtiden får vi klare oss med biler og fremfor alt tog (mens jeg skriver dette, spilller Pandora tilfeldigvis "Electric" med Tristan Prettyman i bakgrunnen, den mest fremtredende linjen er "I’m on that train".)

Anomie, skrev Durkheim. Akk så fasjonabelt. 

Politikerprivilegier

Kollega Tor Bang har skrevet en glimrende kronikk i Aftenposten om årsaker til politikerforakt, og hvordan endel politikeres fordelsbehandling av seg selv kan føre til en situasjon hvor folk blir oppgitt og stemmer på den minst dårlige polikeren. Han har samlet en rekke eksempler, selv om det skal litt til å komme opp mot Brustad og Solheims køhopp med spagat eller Fremskrittspartiets lille reptilfond.

Temaet er alvorlig – personlig synes jeg heller vi får betale politikerne skikkelig, og så får de bruke pengene sine som de vil. Mystiske ekstratillegg virker alltid suspekt. Men det er bekymringsverdig at litt for mange politikere virker litt for underkvalifisert, enten det nå er utdannelse eller arbeidserfaring.

Svart og hvitt

Audun Lysbakken, stortingsrepresentant, vil legge ned svartebørsen.

Jeg er litt i tvil om det faktisk lar seg gjøre. Markeder er ikke noe man bevisst organiserer, de har en tendens til å oppstå der det finnes kjøpere og selgere. Forbyr man et åpent svartebørsmarked på konsertbilletter og lignende, vil markedet gå under jorden, eller flytte seg til andre deler av leveransekjeden – som f.eks. at man får folk som står i kø mot betaling. Den totale andelen svartebørssalg vil nok gå noe ned, rett og slett fordi transaksjonskostnadene, inkludert risikoen blir noe større. Men det gjør også profitten til de som tør.

Jeg er litt forundret over at arrangørene ikke i større grad legger billettene ut på auksjon – gjerne elektronisk. Du får riktignok en prisdrivende mekanisme, men profitten går i alle fall til de som arrangerer kulturevenementet. Slik det er nå, går profitten til de som har tid i stedet for penger. Den eneste økonomiske forklaringen på at så ikke skjer, er at man ønsker en spesiell type publikummer – en som er villig til å demonstrere sin interesse ved å stå i kø, og dermed antakelig bidrar til at arrangementet blir bedre ved å vise sin entusiasme ved selve arrangementet.

Uansett har man et ressursproblem – med et politi som ikke har tid til å komme ved innbrudd, hvordan skal de kunne få tid til å overvåke svartebørssalg?

(Via Depesjer.no