En kveld for noen år siden var jeg sammen med endel utenlandske ansatte i Orkla-konsernet, samlet for et kurs. De hadde hørt om en pizzatype som Orkla hadde tjent masse penger på, så dermed hadde de handlet inn en stabel med Grandiosa for å prøve hva dette var for noe. Ansiktene deres etter den første biten var et syn…

Og nå har min gode venn Bill Schiano, professor i informasjonsteknologi ved Bentley med bakgrunn fra dagligvarehandel, fått servert Grandiosa til lunsj, etter å ha blitt fortalt at dette er Norges mest populære matrett og ytret ønske om en prøve. Vi tilberedte den med pinlig nøyaktighet, 13 minutter på rist ved 225 grader. Kommentar etter første bit: "Dette er ikke engang godt til å være denne typen frossenpizza. Det smaker nesten ingenting, men minner om skolematen da jeg var gutt…."

Så der har vi det. Hva i all verden er det med Grandiosa som gjør at folk fortsetter å kjøpe den – og hva i all verden er "pizzakjøtt"? (I følge Wikipedia er det mindre enn 50% kjøtt ("bl.a 40% storfekjøtt, vann, soyaprotein, krydder og konserveringsmiddel."), og det kjøttet som er der er kun referert til som "storfekjøtt", uten å si noe om hvor på storfeet det kommer fra.) Og dette fikk altså Dagligvareprisen i 2008?

Som Bill sa – det burde gå an å tjene en formue på å selge ferdige mikrobølgbare amerikanske TV-middager (med oppskrift fra 70-tallet) her til lands. Hans forestilling om Norge som et land med ren luft, sunn mat og "clean living" er i alle fall ødelagt…