Distribuert sannhet i det offentlige

Distribuert_sannhetI dag var jeg på seminar om blockchain i offentlig forvaltning, spesifikt om et lite prosjekt med bl.a. Brønnøysund, IBM og en studentgruppe fra OsloMet, som har gjort en liten studie av hvordan man kan bruke blockchain til å implementere et offentlig eierskapsregister for ikke-noterte aksjeselskaper. Det var interessant å høre på, men en bonus var et meget godt foredrag av Stein Bjørnstad (full disclosure her: I ledige stunder er han kollega med meg på BI) om «distribuert sannhet». Bakgrunnen er en fersk rapport fra Deloitte for Kommunal- og Moderniseringsdepartementet om bruken av blokkjeder i et land der tilliten til myndighetene er så stor at man kanskje ikke skulle tro blokkjeder var nødvendig.

Og den rapporten er lettlest, presis og interessant, og er herved sterkt anbefalt for alle som er interessert ikke bare i blokkjeder, men hva man kan gjøre med dem og hvilke hindre som vil stå i veien.

Nettverksledelse i praksis

join21Herved en invitasjon til noe som i alle fall for meg er noe nytt og spennende: Et ESP (Executive Short Program) kalt Nettverksledelse i praksis som første gang arrangeres på BI 15. mai og 12. juni.

Programmet baserer seg på kartlegging og ledelse av nettverk innen bedrifter – det er nemlig slik at bedrifter (og alle organisasjoner, for den saks skyld) ikke fungerer basert på organisasjonskart, men ved at mennesker snakker sammen. Et viktig element av å få organisasjoner til å fungere og endringer til å skje er å forstå hvordan informasjon flyter og beslutninger tas – og med moderne kartleggings- og analyseverktøy kan man få frem mye interessant.

jantaughenrik-bentzenDette seminaret skjer i samarbeid med Jan Taug og Henrik Bentzen fra Join21, som hjelper organisasjoner og folk å mestre teknologi – ikke minst ved å forstå hvordan (og med hvem) man skal kommunisere for å få til digitalisering. Ragnvald Sannes og jeg skal også være med å undervise og diskutere. Jan og Henrik har lang leder- og analyseerfaring og Ragnvald og jeg ser frem til å jobbe med dem.

Her er en liten videofilm der jeg snakker litt om kurset og viser noen (svært enkle) eksempler på nettverksanalyse. En liten bemerkning før du ser den, bare for å understreke det forretningsmessige: I filmen snakker jeg om nettverk man ikke vet om, som f.eks. mellom røykere eller kvinner – men hvis man tenker mer forretningsmessig på det, kan det være viktig å kartlegge hvem som er informasjonskilder og -formidlere gjennom hverandre, hvem som danner ekspertnettverk, for eksempel. Flere ledere jeg har kjent, ser på epost-trafikken eller de interne kommentarfeltene for å finne ut hvem det er som ikke bare har peiling, men også har kommunikasjonsevne til å hjelpe andre:

Tanken er at vi skal ha en dag først der vi ser på interne nettverk som konsept og hvordan man kan bruke dem. Så blir det noen uker i midten der man samler data fra organisasjonene som deltar, og så en dag med analyse av disse nettverkene og diskusjon om hva den nye forståelsen betyr for ledelse og innovasjon.

Dette er ikke et kurs som i utgangspunktet er beregnet på enkeltpersoner – vi er på jakt etter selskaper som ønsker å delta med flere personer fra ledergruppen. Ta kontakt med Ragnvald, meg, Jan eller Henrik om du er interessert – eller bare meld deg på på kurssiden.

Selvkjørende brøytebiler

På Leirinn flyplass (en flyplass ved Fagernes som på folkemunne kalles den himmelske freds plass, siden det svært sjelden lander noen der) eksperimenterer Avinor med selvkjørende brøytebiler. Her er en video som viser hvordan dette gjøres:

Dette er interessant og et bra prosjekt, men for meg er det et interessant eksempel på hvordan vi tester ut ny teknologi ved å omforme tradisjonell teknologi. Det man har gjort her, er å ta dagens brøytebiler for flyplass og legge til teknologi for selvkjøring. Men er det slik dette kommer til å se ut i fremtiden?

Fra en flyplass i Norge fikk jeg høre at hver slik sweeper (brøytemaskin) koster rundt MNOK 4. Denne flyplassen har fem av dem, samt endel annet tungt materiale. Hver sweeper har en børste på 5,5 meter samt et skråstilt skjær på 8 meter. Dette gir brøytebredde tilsvarende børsten (5,5). Rullebanen på denne flyplassen er 45 meter bred, noe som etter mine beregninger betyr at man klarer (nesten) hele rullebanens bredde på en tur frem og tilbake (fem biler er 27,5 meter i bredden, en tur hver vei holder fint, med litt overlapp som det jo må bli. En normal brøyting tar i underkant av 20 minutter. I tillegg kommer selvfølgelig taxebaner, oppstillingsplasser, avisningsplass og andre ting som må brøytes.

Min tanke er at om vi bygget disse bilene som selvkjørende helt fra begynnelsen av, så hadde de ikke måttet se ut som vanlige lastebiler. Vi kunne laget dem små, kanskje bare et par tonn, og lave (kanskje ikke høyere enn skjæret). Det betyr at de kunne stå parkert ved enden av rullebanen, eller på siden, og stå klare til å måke til enhver tid, kanskje i en undergrunnsgarasje, bare en meter dyp. Man kunne hatt mange av dem (kanskje 30 stykker, med 2 meters børste/skjær) som kunne ta hele banen i en jafs, og så stå parkert igjen, kanskje på i den andre enden av rullebanen, eller de kunne tatt seg en tur og måket litt andre steder rundt omkring til det var på tide å sveipe rullebanen igjen. De ville naturligvis vært elektriske, noe som gjør at de blir tunge, krever svært lite vedlikehold og kan kjøre bort til ladestasjonen selv. Kanskje de ville vært beltedrevet for godt grep på is, og mindre behov for vekt (tenk beltedrevet snefreser). De ville også kunne ha en kjemikalietank, eventuelt rusle bort og hente en de kunne taue (man legger ut kjemikalier ved underkjølt regn.)

En årsak til at man har få og store biler er lønn, siden hver bil krever en sjåfør. Lønnsutgifter er ikke det verste med brøyting, har jeg blitt fortalt, men likevel: Her kunne man hatt 30 enheter stående klar til enhver tid, som kunne sveipet over rullebanen fort (mellom landinger) og har mye kortere oppstartstid – de ville f.eks. kunne styres fra tårnet. På små flyplasser kunne man klart seg med noen få, som bruker lenger tid, ikke klarer store snømengder, men gjør opp for det med iherdighet og konstant måking.

Verdt å tenke på – og jeg tror nok vi kommer dit etterhvert. I mellomtiden kan man jo beundre hva som skjer på Fagernes – generasjon 1 innen selvkjørende måking.

Jeg vil ha en sånn!

Her i familien har vi en gammel firehjulstrekker (en Mercedes ML320 fra 20032000) til å dra hageavfall og annet med. (Den har vært kommandobil for Vestre Viken helsedistrikt, så vi kaller den bare «kommandobilen».) Den er grei nok, men som med alle fossilbiler har den en komplisert arkitektur og mange delsystemer som kan slå feil. Jeg har tenkt å ha den 3-4 år til, til det kommer elbiler som har kombinasjonen hengerfeste og enkelhet. (Jada, Tesla X, men den er dyr og jeg synes bakdørene er overkompliserte.)

Og nå ser det ut til at det begynner å skje: Ta en kikk på Bollinger B1, som er en av de første elektriske 4×4-bilene jeg har sett som er bygget som elbil fra grunnen av. Her er et lite innslag med Rob Llewellyn:

Jeg er særlig fascinert av at man kan lage en tunnel tvers gjennom hele bilen for lange gjenstander.

Nå vet jeg i alle fall hva jeg skal ønske meg som leketøy om en tre-fire års tid….

Kunnskapsrepresentasjon

Fredag var jeg på «toppmøte» om digitalisering, et møte der regjeringsmedlemmer (8 ministre på hvert sitt bord), universitetsrektorer, og andre samfunnstopper diskuterte digitalisering i Norge, primært rundt offentlig sektor. Det var innledende presentasjoner av Camilla Tepfers, Morten Dæhlen, Camilla Serck-Hanssen og Hege Skryseth. Gjennomgangstemaene var de det pleier å være: Vi mangler digital kompetanse, mangler tverrfaglighet (i mange dimensjoner) og skal det skje noe i offentlig sektor må vi rive eller i alle fall forbinde siloene.

Jeg fikk mye å tenke på og skrive om – og mitt hovedinntrykk er at vi vet hva vi skal gjøre, men vi gjør det bare ikke.

Nok om det. I denne omgang skal jeg ta for meg noe mer spesifikt, nemlig kunnskapsrepresentasjon.

Morten hadde et utmerket innlegg som han har delt på mat-nats blogg, og der hadde han dette som et av fire hovedpunkter:

Digital representasjon og visualisering. Behovet for kunnskap om digital representasjon av kunnskap synes å være undervurdert, men dette området er i vekst, noe som i all hovedsak skyldes dataeksplosjonen. Kunnskap om hvordan digitale representasjoner presenteres og visualiseres er også en vesentlig del av dette.

Jeg kunne ikke vært mer enig, men hva betyr egentlig digital representasjon og visualisering? Ved første øyekast kan det se ut som evnen til å lage delikate fremstillinger av data, som for eksempel Hans Roslings fantastiske TED-foredrag. Men egentlig betyr uttrykket mer å klare å gjøre data tilgjengelig i en form som datamaskiner kan behandle.

Wikipedia beskriver knowledge representation and reasoning som «the field of artificial intelligence (AI) dedicated to representing information about the world in a form that a computer system can utilize to solve complex tasks». Er det en ting jeg har funnet ut ved å undervise kurs i strategisk dataanalyse, så er det at det å få dataene inn i en form og med et innhold der man faktisk kan gjøre noe med dem er kanskje den nest største vanskeligheten. (Den største er å formulere spørsmål som faktisk lar seg besvare, mer om det en annen gang.)

La oss ta et helt banalt eksempel: Sett at du underviser et kurs (som jeg ofte gjør) og du skal lage deg et regneark for å holde orden på studentene. Du ber administrasjonen om en liste over hvem som er med i kurset, og får et regneark eller en tabell som ser slik ut:

hogwarts

Utmerket, i og for seg. Men vent litt – hva om jeg har lyst til sortere studentene alfabetisk på etternavn, eller å lage navneskilt til studentene med fornavnet på en linje og etternavnet under? Da er det ganske klart at kolonne B ikke er satt opp for dette, siden for- og etternavn ikke er adskilt. Hvis jeg skal gjøre det, må jeg enten gå gjennom alle studentene og manuelt skille for- og etternavn (tidkrevende og kjedelig), eller skrive en liten makro som gjør det automatisk. Den siste løsningen introduserer feilkilder: En av Harry Potters medstudenter hetter «Choo Chang» og omtales som Choo, men egentlig burde hun jo vært «Chang Choo» siden navnet er aseatisk. For ikke å snakke om studenter med navn som «Jose Maria Casiento Gomez-Caseres de Monteleon», hvor det ikke er helt enkelt å finne ut hva man skal kalle dem.

Og her er vi fremme ved hva kunnskapsrepresentasjon er – hvordan gjør man data tilgjengelig slik at man kan bruke det til noe, uten at man på forhånd vet hva dette «noe» er?

Dette er vanskeligere enn man tror, og har å gjøre med informasjonsarkitektur, databasestrukturer, metadata, APIer og masse annet morsomt. Men bare ha dette lille eksempelet i mente, så har du i alle fall litt av den digitale kompetansen Morten etterlyser…

Freelancerens innstilling og verktøykasse

praxis-architectureJeg er ikke freelancer, men jeg har to jobber (en 100% – i praksis 200% – og en på 20%), to styreverv med tidvis svært mye involvering, leder to EGN-nettverksgrupper og snart en til, har en haug foredrag og et og annet konsulentoppdrag. Dessuten tror noen at jeg er teaterkritiker.

Så jeg føler meg litt som et enmannsfirma, en frilanser med noen lange oppdrag. Det er smart å tenke slik – man får litt selvtillit, man er ikke så avhengig av enkeltinstitusjoners vingling hit og dit, og man kan velge sine verktøy selv. (Det siste blir man som regel nødt til, ellers får man lite gjort.)

Og det er jo ikke bildet på en verdensfjern akademiker, er det vel – jeg sitter ikke på kontoret og graver meg ned i dybden i en ting, selv om jeg har en pågående fantasi om at det et det jeg driver med. Eller burde drive med. (Når det er sagt: Nokså få akademikere gjør egentlig dette. Men fantasien er der, i hvert fall blant næringslivsledere som tenker på å ta en doktorgrad for å trekke seg tilbake litt og tenke de lange tankene.

Nuvel. Etterhvert har jeg forstått at dette jeg driver med er normalt – en akademisk institusjon er, for å sitere en eller annen Clark Kerr, tidligere president ved University of California, som oppfattet et moderne universitet som «a series of individual faculty entrepreneurs held together by a common grievance over parking». På BI har vi ikke parkeringsproblemer, men ellers holder modellen: Folk gjør det de er opptatt av – som regel i løse samarbeid med andre – og er, for å bruke Ferdinand Tönnies‘ nyttige inndeling, mer opptatt av et globalt Gemeinschaft (med andre akademikere) enn Gesellschaft. «Globals» i stedet for «Locals», med andre ord.

Hvilket reiser spørsmålet – hvis man skal definere seg selv som freelancer i stedet for akademiker – hvordan blir man produktiv i en sådan setting? Og hvordan finner man folk å modellere sin arbeidspraksis etter?

Dette blogginnlegget kommer etter å ha lest Tiago Fortes glimrende The Rise of the Full-Stack Freelancer: A Portfolio Approach to Modern Work og bli slått av i hvilken forbausende grad hans arbeidshverdag ligner min. Og det tror jeg gjelder flere, også folk i fulltidsjobber, selv om de bare har én jobb.

Forte har også en artikkel nummer to, der han lister opp de verktøyene han bruker, og igjen blir jeg slått av likhetene. Jeg bruker Word, Excel og Powerpoint i stedet for Apples produkter, og har naturligvis andre løsninger for regnskap og fakturering og annet som er Norges-basert i stedet for amerikansk, men ellers er det stor overlapp. Og det har slått meg før – skal du drive en vidløftig kunnskapsvirksomhet og håndtere mange ideer og mye informasjon, kommer du ikke utenom Evernote, for eksempel. For ikke å snakke om Google-verktøyene, kalendere og annet.

Det er greit å tenke som en freelancer, selv om man ikke egentlig er det. Som Forte sier:

…the most compelling aspect of Full-Stack Freelancing is that it offers a middle ground, with potentially the best of both worlds. It is pragmatic, recognizing that most people are generalists who want to pursue diverse interests. But it is also aspirational, recognizing that you need the flexibility to take advantage of unexpected opportunities.

Og det gir jo, om ikke annet, et nokså fleksibelt syn på hva man har lyst til å holde på med. For ikke å snakke om en formidabel følelse av uavhengighet.

Robotbevegelser til neste nivå…

Jeg har tidligere vist frem roboten Handle som et eksempel på at roboter vil kunne brukes også i situasjoner der det ikke finnes infrastruktur – for eksempel i norske dagligvarebutikker.

Her er neste versjon, sylfersk video fra Boston Dynamics:

Og dermed kan hylekoret starte…