Etterspørsel!

dn-etterspDigitalisering og analyse og teknologi i vinden om dagen. Jeg ble intervjuet at Dagens Næringsliv om dataanalyse og andre digitale kurs – og det er hyggelig å kunne melde at, joda, folk vil ha det og melder seg på som bare det. Her er situasjonen så langt:

  • Møtte studentene på Informatikk: Digital Økonomi og Ledelse i går. Flink og ivrig gjeng (31 har takket ja, vi hadde opprinnelig 27 plasser) med gode spørsmål og god stemning – de kommer til å sette spor etter seg i norsk teknologiverden, det er jeg sikker på. Opptakskrav
  • Ragnvald Sannes’ og mitt kurs Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon starter 13. september, og har vært fulltegnet siden april. Gleder meg til det, alltid masse spennende mennesker med gode ideer.
  • Analytics for Strategic Management starter sin første modul 10. oktober (andre gjennomføring av kurset, her er listen over prosjekter på det første). Blir spennende å se hvordan det ser ut med påmeldinger etterhvert – så langt ser det lovende ut.
  • Det korte kurset Digitalisering for vekst og innovasjon går fra 24-27 oktober i Antibes/Sophia Antipolis. Det kommer en mer detaljert bloggpost om dette etterhvert, men det er allerede nok påmeldte til at kurset kommer til å gå – og plass til flere. Denne gangen kommer kurset (det vil si, alle diskusjoner) til å arrangeres på norsk, slik at det kan bli et sted for å dele tanker og prosjekter mellom norske bedrifter. Hjertelig velkommen til et konfidensielt, praktisk og spennende forum for digitalisering!

Innimellom skal jeg ha noen andre kurs også (for M.Sc. og MBA), være vertskap for en stor utenlandsk bedrift som besøker Norge for å forstå digitalisering og nye energikilder innen transportbransjen, og holde noen foredrag. Men det er jo morsomt, da. Og for mye etterspørsel er jo et luksusproblem, ikke sant?

Om damp, digitalisering, og teknologioptimisme

silvija-seres-espen-andersen-biJeg har fått æren av å bli intervjuet av alltid like knivskarpe Silvija Seres i Oslo Business Forums podcastserie De som bygger Norge, og resultatet finnes her: http://obforum.no/digitalisering/05-fra-damp-til-digital-derfor-vinner-teknologioptimistene/.

Noen notater underveis:

Sitatet fra David Landes er fra hans bok The Wealth and Poverty of Nations (1998):

In this world the optimists have it, not because they are always right, but because they are positive.  Even when wrong, they are positive, and that is the way of achievement, correction, improvement, and success.  Educated, eyes-open optimism pays; pessimism can only offer the empty consolation of being right.

Historien om overgangen fra bruk av remmer og akslinger til strøm som energibærer er fra David, P. A. (1990). «The Dynamo and the Computer: An Historical Perspective on the Modern Productivity Paradox.» American Economic Review 80 (2): 355-361. En historie som til fulle illustrerer vanskelighetene med digitalisering: Vi gjør mer av det vi allerede gjør, i stedet for å gjøre ting annerledes.

Det lille firmaet jeg refererer til (om vanskelighetene med å bringe ny teknologi inn fordi den utfordrer organisasjonsgrenser og går på tvers av siloer) er selvfølgelig SmartHelp, som alle burde laste ned – og som burde finnes i alle redningssentraler i hele landet. Hvis de bare hadde hatt samme konkurransepress som drosjesentralene har…

 

 

Høstens Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon…

692x250-andersen_sannes_talking
Vanligvis pleier jeg å skrive en bloggpost i august, der jeg omtaler Ragnvald Sannes’ og mitt Executive Master of Management-kurs Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon. Dette kurset, som nå har en selvdrevet alumni-gruppe, er, som Ragnvald og jeg alltid sier, noe av det morsomste vi gjør på BI.

Det synes tydeligvis andre også, for nå er kurset utsolgt, fire måneder før det skal starte. Og det er det jo all grunn til å være fornøyd med.

Jeg har en mistanke om at alumni har mye med dette å gjøre – kurset er nesten selvrekrutterende. Det er det 10. året det arrangeres i denne formen, og mange av selskapene går igjen.

Så dermed kan sommerferien komme…

Om bysykler og digital strategi

Merely quantitative differences, beyond a certain point, pass into qualitative changes.
Karl Marx

I det siste har jeg tenkt endel på effekten av transaksjonshastighet og lokasjon – det at vi kan gjøre ting raskere og mer presist, og samtidig vite hvor i verden ting befinner seg. Det er mange teknologier som muliggjør dette – Blockchain, for eksempel, fiberoptikk, cloud computing, geolokasjon – men jeg tror ikke det er så mange forretningsledere som har tenkt over at når ting går svært raskt og man i tillegg vet hvor alt er, må man endre hvordan man gjør noe, ikke bare gjøre det samme enda raskere.

bysykler-980x674

Gammel bysykkel (Foto: Kampanje)

La oss ta et nokså enkelt eksempel: Bysyklene i Oslo. Frem til tidlig 2016 abonnerte man på bysykler ved å ha et kort (som man måtte bestille og forhåndsbetale over Internett), og man fant frem til bysykler ved å gå til nærmeste oppbevaringsplass og se om det var noen sykler der. Hvis man fant en sykkel, kunne man ta den ut av stativet og ha den i tre timer, deretter vanket det ganske saftige gebyrer. Det kunne være kronglete å få returnert den – hvis stativet var fullt, måtte man dra til et annet stativ eller ha to kort, slik at man kunne ta ut en sykkel og returnere en annen.

bike2_1000

Ny bysykkel (Foto: Sharebike)

I 2016 ble bysyklene oppdatert med nye sykler og stativer (utviklet av ShareBike, et firma ledet av min tidligere student Jan Tore Endresen) og en app, utviklet av Urban Infrastructure Partner AS. Appen som gjorde at man kunne se hvor mange sykler som var tilgjengelige på de nærmeste holdeplassene, reservere en sykkel og ta den ut. Dette medførte at det ble svært mye enklere å ta ut (og returnere) en sykkel – og mange flere enn før lastet ned appen og, ikke minst, brukte den. (Jeg har blitt fortalt at den mest brukte strekningen var at noen tok ut en sykkel ved Saga Kino og brukte den til Aker Brygge.)

Resultatet var at det sommeren 2016 omtrent ikke fantes ledige bysykler å oppdrive. En medvirkende årsak til dette var at man ikke hadde tatt høyde for at bruksmønsteret endret seg, og endret reglene for hvor lenge man kan ha sykkelen – siden det var blitt lett å hente og returnere en sykkel, burde man ha satt ned perioden man kan ha den uten å betale til f.eks. 30 minutter, og deretter tatt en lav pris per minutt. Etterspørselen oversteg tilbudet, og man fikk også problemer med fordelingen av syklene – mange liker å sykle en bysykkel inn til (og ned til) byen om morgenen, for eksempel, og dermed blir det jo tomt og syklene må returneres til de ytre stativene med lastebil.

Med andre ord – det må være samsvar mellom den teknologien som brukes og vilkår for den tjenesten som ytes. Og når transaksjoner blir enkle, kan vi gjøre mange flere av dem. De nye bysyklene er billigere enn tidligere, hvis vi regner inn den tiden det tar å finne og ta i bruk en sykkel i tillegg til selve betalingen.

smsh1462353826

Mobike i Shanghai (Foto: Smartshanghai.com)

Det morsomme er selvfølgelig at akkurat når vi har fått oppdatert bysyklene i Oslo, kommer det nye konsepter som overflødiggjør bysykkelstativene. I Shanghai har man Mobike. Dette konseptet er enda enklere: Hver sykkel har en liten datamaskin, en elektronisk lås, og mobiltilknytning. Syklene er utplassert over hele Shanghai, og man finner, betaler og låser dem opp med en app (via en QR-kode). I stedet for å kjøre rundt med biler og fordele syklene til stativer, oversvømmer man i stedet byen med sykler som står her og der og overalt. Syklene er uhyre kraftig konstruert, har lukket kjede, ingen justeringer, og punkteringssikre dekk. Du finner disse syklene over hele Shanghai, både Mobikes og (selvfølgelig, dette er Kina) kopier av konseptet.

Mobikes er tunge å trå og fungerer ikke for høye og lave personer. De fungerer helt sikkert ikke i Oslo – som er kupert i motsetning til paddeflate Shanghai – slik de er designet nå. Men tro meg, konseptet kommer nok likevel, og – best av alt – det kan startes uten at noen trenger å ta sentrale beslutninger og komme med tillatelser.

Akkurat som cloud computing gjør at man kan starte nettsamfunn uten store investeringer i utstyr, gjør mobilteknologi at man kan starte transportbedrifter uten store investeringer i faste installasjoner og planlegging. Litt som jeg tidligere har skrevet: Hvis du kan kommunisere med kofferten din, trenger du ikke sentraliserte bagasjestyringssystemer.

Så gjenstår det å se om denne måten å tenke koordinering og tjenester på får fotfeste i bedrifter og hos myndigheter. Jeg er ikke optimistisk hva hastighet gjelder…

 

Ikke fiks brukeren

bruce-blog3Bruce Schneier er verdens mest anerkjente ekspert på datasikkerhet, en skarp kritiker av bl.a. det han kaller «sikkerhetsteater» – at vi må tusle inn på flyplassen i sokkelesten for at folk skal tro at de er mer sikre og politikerne kan vise til at de har gjort noe.

Bruce skriver en blogg som burde være pensum ved hvert eneste IT-studium. Sånn a propos forrige blogpost her – her er en link til hans siste om hvordan vi må slutte å tro at vi kan få til datasikkerhet ved å fikse hva brukerne gjør (takk til SerendipityCat for den). Om ikke noe annet, så trenger jo de som vil bryte seg inn i systemer å få det til bare en gang, mens de stakkars brukerne som ikke skal trykke på mistenkelige linker trenger å gjøre det riktig hver eneste gang. Og det er jammen ikke så enkelt å skjønne hva som er mistenkelig eller ikke. Hvorfor ikke heller gjøre teknologien sikker i seg selv?

Noen sitater:

The problem isn’t the users: it’s that we’ve designed our computer systems’ security so badly that we demand the user do all of these counterintuitive things. Why can’t users choose easy-to-remember passwords? Why can’t they click on links in emails with wild abandon? Why can’t they plug a USB stick into a computer without facing a myriad of viruses? Why are we trying to fix the user instead of solving the underlying security problem? […]

We must stop trying to fix the user to achieve security. We’ll never get there, and research toward those goals just obscures the real problems. Usable security does not mean «getting people to do what we want.» It means creating security that works, given (or despite) what people do. It means security solutions that deliver on users’ security goals without­ — as the 19th-century Dutch cryptographer Auguste Kerckhoffs aptly put it­ — «stress of mind, or knowledge of a long series of rules.»

I’ve been saying this for years. Security usability guru (and one of the guest editors of this issue) M. Angela Sasse has been saying it even longer. People — ­and developers — ­are finally starting to listen. Many security updates happen automatically so users don’t have to remember to manually update their systems. Opening a Word or Excel document inside Google Docs isolates it from the user’s system so they don’t have to worry about embedded malware. And programs can run in sandboxes that don’t compromise the entire computer. We’ve come a long way, but we have a lot further to go.

Legg Bruce’ blogg til din RSS-liste (hvis noen fortsatt bruker RSS, da). Det vil du ikke angre på. Rent bortsett fra at du blir enda mer irritert når du skal inn i avgangshallen på Gardermoen.

Notater fra en «teknologimiddag»

(Notater fra Aftenpostens konferanse Teknologi og fremtidens arbeidsmarked, 19. september 2016)

Program: Intro 
Anita Krohn Traaseth, adm. dir. Innovasjon Norge.

End of Competitive Advantage
Rita McGrath, Professor, forfatter og en av verdens «most influential thinkers» innen business og strategi.

Aftenposten og Opinions Teknologibarometer
Presentasjon av hovedfunn

Samtale
Hvordan rigge norsk næringsliv for endringene?
Walter Qvam, Norsk Toppindustrisenter
Trond Riiber Knutsen, Investor
Fredrik Winther, adm. dir. Oslo Business Region

Innleder fra Aftenposten: Vi har skjønt at vi ikke kan velge å bli digitale.

Anita K T:  Fra omstilling til ny særstilling

Tre bekymringer: 1) usikker på om vi forstår alvoret i norsk økonomi, 2) kunnskap om nye vekstområder – har vi nok kunnskap om det som kommer i fremtiden?, og 3) har vi nok innsikt rundt egen innovasjonskapasitet?

Økonomi:

  • 50% av eksporten (og en tredjedel av statsbudsjettet) er petroleumsorientert, vanskelig for de mindre områdene å ta igjen dette. Satser vi nok på det nye, for mye på det betstående?
  • Norges andel av verdensveksten i eksport har falt siden 1998 – inkludert olje og gass
  • Vi bruker mer enn vi tjener – inkludert olje – for første gang i 2016. Dette står i perspektivmeldingen, men den har jo ikke noen perspektiver i det hele tatt!
  • Kan ikke be det offentlige om å utlyse flere oppdrag, det har vi ikke råd til lenger.
  • Må begynne å se på helseutgiftene og klimabudsjettet som investeringsbudsjetter?

Kan vi nok om andre ting enn olje og bolig?

  • Har vi stort nok mangfold i norske investormiljøer?

Kjenner vi vår egen innovasjonskapasitet?

  • Midt på treet i henhold til EU. Men Statoil er klassifisert som lavteknologisk, mange av innovasjonsindikatorene (du er ikke kunnskapsbedrift med mindre du har en tredjedel Ph.D, noe som ganske få norske SMBer har…)
  • Mesteparten av norsk prosessindustri er eid av utlendinger, Elkem er kinesisk…
  • Må ha offentlige, private og utenlandske eiere.

Rattsø I og II har levert god analyse, men ikke gode konklusjoner:

  • Offentlig finansiert toppforskning: Ingen garanti for innovasjon i næringsliv og offentlig sektor.
  • Retningsløs støtte når vi må spisse innovasjonspolitikken.

Konklusjon: Se ut i verden, sett retning og men noe om hva ny særstilling skal være.

Se ut i verden, det foreligger en bestilling: Bærekraftsmål fra FN, videreutvikling av hundreårsmålene. 7 samfunnsutfordringer, løser vi disse kan vi selge over hele verden.

Hvis vi setter oljeprisen til $60/fat, vil vi mangle mer enn 850 milliarder i inntekt…

Vi må stille spørsmål om ledelse heller enn innovasjon.

Ikke bekymret for den intellektuelle kapitalen i Norge – det finnes mange forslag – men hvordan kan vi klare å få de som skal ta beslutningene til faktisk å ta noen valg.

Rita Gunther McGrath: The end of competitive advantage

Question: Youth employment is 4% and we have lots of money – how can we create a sense of urgency?

How has the world of strategy changed? You need to develop a pipeline of advantages… We are going from thinking about industry, and rather arena – fintech entering banking, for instance. We often miss it – because they come from other industries. Spending on clothing down, because people want iPhones more than nice clothes.

Markets becoming smaller: Subscription shaves (Dollar Shaving Club) bought for $1b, 16% of shaving cartridges.

New playbook for strategy:

  • Continuous reconfiguration: Change is normal.
  • Healthy disegangement: process of exiting a business that is slowing down without horrible things happening.
  • Deft resource allocation: Separating the resources from the person in power, get an outside perspective from somebody with no interest in the existing business. Example: Lego execs get 10% each year, resources freed up are reallocated to new projects.
  • Innovation proficiency: Get great ideas, incubate them, then accellerate them. Learn from the habitual innovators, they connect in networks and hand off to managers when the thing is developed.
  • A discovery driven leadership mindset: Honest, willing to hear bad news and change direction as new information comes in. Example: Turnaround of Ford, Alan Mulally: You’ve can’t manage a secret. All managers in, on track to lose $17b, all execs say things are fine…
  • Entrepreneurial career management: More individuality, permanent career campaigns.

Robust research findings: People are not good with assumptions, treat them as facts. And it is not the rate of failure that kills you, it’s the cost.

Advocates a platform investment strategy, where you make option investments, and make sure that the option investments do not compete with the core. Start with showing commitment, spend most of your time on the new stuff.

Discussion: Managing millenials. They don’t understand that participation is not enouhg, that it is results that count.

Aftenposten og Opinions Teknologibarometer
Presentasjon av hovedfunn, Joachim Lund, Aftenposten

Samtale
Hvordan rigge norsk næringsliv for endringene?
Walter Qvam, Norsk Toppindustrisenter
Trond Riiber Knutsen, Investor (25-30 bedrifter, innenfor disruptiv teknologi, digitale serviceinnovasjoner, og 3 bedrifter i Afrika, der jeg er født)
Fredrik Winther, adm. dir. Oslo Business Region
Anita Krohn Traaseth, Innovasjon Norge

Winther: 15-25 nye inkubatorer i Oslo og de andre byene, men de forsvinner i nyhetsbildet.
Qvam: Store firma må med, kraftsamling mot digital forretningsforståelse.
Anita: Har begynt å rigge for fremtiden. Fokus er mye mer på gründere og entreprenørskap, statusen deres har gått opp. Kan ikke la de store lokomotivene være de eneste representene for de små.
Winther: Vi mangler kompetent kapital, særlig på ny teknologi.
Knutsen: Må aktivt bryte ned endel av det gamle, det er vi ikke gode til i Norge. 99.99% av statlig formue går i incubency, må tørre å utfordre konsensus. Innovasjon Norge gjør bra, men mangler kompetent venturekapital som kan hjelpe nye selskaper ut. Bare 8% av venture i Norden går til Norge.