I 1959 møttes en gruppe informatikere (tror ikke det het informatikk den gangen, men likevel) i en gruppe kalt CODASYL og laget et programmeringsspråk med navnet COBOL, delvis bygget på andre programmeringsspråk laget av Grace Murray Hopper, kanskje den nest viktigste kvinnen i datahistorien (etter Ada Lovelace).

Hele ideen med COBOL var at programmeringsspråk skulle være bygget på vanlig (engelsk) språk, slik at «vanlige» mennesker skulle kunne lese dem og bruke dem. Slik har det i grunnen aldri blitt, men tanken har vært der lenge. COBOL skulle kunne kjøres på mange ulike maskiner (før det kom, hadde man en tendens til at hver maskinleverandør hadde sine egne programmeringsspråk, men nå fikk man i stedet COBOL, om enn med litt ulike dialekter.)

COBOL (som står for Common Business-Oriented Language) ble tatt i bruk av mange bedrifter til administrative systemer, dels fordi det lignet engelsk, delvis fordi det var bra til å lese inn data, gjøre relativt enkle ting, og deretter spytte ut utskrifter. I motsetning til mange senere programmeringsspråk skilte COBOL og akademia lag – noe som førte til at språket fikk relativt lite utvikling utover tilpasning til nye maskiner. Opplæringen skjedde utenom universiteter og utenfor den faglig baserte informatikken. Etterhvert skilte også programmering lag – forretningssystemer ble skrevet i COBOL, mens akademisk orienterte systemer og etterhvert mer generell systemutvikling gikk gjennom en rekke ulike språk (C, Basic, Pascal, C++, SmallTalk, LISP, VisualBasic, Perl, Python, for å nevne noen.)

De første systemene som ble laget for bedrifter var systemer for repetitive oppgaver som regnskap, lønnsutbetaling og fakturering, og disse ble gjerne programmert i COBOL. Etterhvert førte det til at flere og flere bedrifter fikk en arkitektur der kjernesystemene var laget i COBOL og sto relativt stille (først fordi de gjorde standardiserte ting, etterhvert fordi det ble stadig mer vanskelig å finne programmerere som kunne COBOL, noe som gjorde at det ble dyrt og kronglete å få endret noe.) Riktignok flyttet en hel del bedrifter, særlig produksjonsbedrifter, sine systemer over ERP-systemet SAP i løpet av 90-tallet, men for mange nettverksbedrifter (banker, forsikringsselskap, transport, etc.) er stadig kjernesystemene skrevet i COBOL, og kjøres gjerne også på en stormaskin, typisk fra IBM.

Dette har vært et problem lenge – jeg har rådet bedrifter til å kvitte seg med kjernesystemene sine, om nødvendig ved å skrive dem helt om, i hvert fall i 20 år. Men de fleste bedrifter har ikke gjort det, og nå begynner problemet å nå kritiske dimensjoner. Helt fra slutten av 90-tallet har unge mennesker vegret seg for å lære seg et 30 år gammelt programmeringsspråk som bare brukes til kjedelige bakgrunnsprogrammer. Mange bedrifter løste dette ved å outsource vedlikehold og oppdatering til selskaper i andre land, for det meste India. Tilbake i bedriften er det færre og færre, om noen, som egentlig forstår hvordan de gamle systemene fungerer.

Da får man en situasjon der all innovasjon skjer i ulike typer småsystemer som ligger rundt og interagerer med det gamle kjernesystemet, uten at man gjør noe med selve kjernen. Det går greit så lenge forretningen man driver er stabil, men med økende konkurranse fra digitale bedrifter som ikke har en mange millioners møllestein på maskinrommet kan det blir farlig. Jeg hørt om bedrifter som ikke tør slå av sine systemer av redsel for at de ikke kommer til å starte igjen, og systemer der den eneste tilgangen man har til dataene er gjennom brukergrensesnittet – slik at skal man hente dataene ut, er man nødt til å gå inn på hver eneste rad i databasen og kopiere den ut manuelt (en grunn til at RPA er så populært.)

Mange bedrifter med flotte websider er rett og slett slott bygget på svært råtne fundamenter, en slags informatikkens permafrost som ingen tør å tine opp av redsel for hva som kommer til å stige opp, av metangass og annet. Det man burde gjøre, naturligvis, er å starte helt på nytt igjen, men siden man har hundre- eller kanskje tusenvis av systemer og APIer og innganger som bruker det gamle monsteret i kjelleren, er det ingen som engang tør å tenke tanken. For ikke å snakke om at det blir dyrt, og synliggjør mange års manglende vedlikehold og underinvestering.

Jeg tipper at en hel del banker, for eksempel, kommer til å få det morsomt når PSD2 kommer og de blir nødt til å slippe til andre aktører inn mot sine systemer. Da vil antallet transaksjoner mangedobles og de gamle systemene ganske enkelt ikke henge med, uansett hvor mange servere man kjøper. Vi går spennende tider i møte, og jeg er i grunnen litt forundret at ikke flere styrer og investorer begynner å stille kritiske spørsmål til firmaers informasjonsarkitektur og tekniske plattform.

Kanskje på tide å begynne? Tips: Hvis det fortsatt finnes COBOL i organisasjonen, er det grunn til bekymring, i alle fall hvis det tar tid å gjøre endringer og man fremdeles har pensjonister igjen som konsulenter i IT-avdelingen…