Delingsøkonomi: NOU foreligger

nou-delingsokonomi-2017_pdf__page_1_of_164_Delingsøkonomiutvalgets rapport foreligger (PDF her) og har, som ventet, ikke de store omkalfatringene. Man foreslår litt informasjonsaktivitet, rapporteringsplikt til skattemyndighetene, og anbefaler en forenklet skattebetaling av småinntekter. Et flertall (med ikke helt uventet unntak av LO-representanten) foreslår at man deregulerer drosjenæringen på tilbudssiden (beholder krav om kjøreseddel, ellers bortfall av løyve og tilknytningsplikt til sentral. Et annet flertall vil innføre skatteplikt på korttidsutleie av egen bolig (men fortsatt skattefrihet for langtidsutleie av mindre enn halvparten av egen bolig.) Man åpner for kollektive forhandlinger så lenge tilbyderne (f.eks. Uber-sjåfører) er price-takers, det vil si at de ikke kan sette prisene sine selv.

Alt i alt er dette fornuftige forslag. Det blir nok en masse hoi og skrik fra drosjenæringen (særlig løyvehaverne, som jo har investert i en markedsbegrensning) men de langsiktige fordelene med bedre utnyttelse av bilpark, lavere priser og enklere utsiling av dårlige sjåfører ville jo ha vunnet likevel.

Ingen overraskelser, altså, som diskutert med Hegnar i forrige uke. Men en bra rapport og fornuftige forslag.

DigØk!

Et problem – i Norge kanskje mer enn andre land – er at vi mangler folk som forstår både teknologi og forretning. Det er en kultur i Norge for at gode ledere kan lede hva som helst (noe jeg mener er det reneste sludder), og at teknologi er noe som man kan overlate til teknologene. Dette gir seg mange utslag, blant annet i at det er forbausende få studier som kombinerer teknologi og business, selv om et av de få studiene som gjør det – Indøk (Industriell Økonomi) på NTNU – er av de mest søkte i Norge.

ifi

Det har jeg gjort noe med – ved (sammen med Stein Gjessing) å opprette et nytt studium ved Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. Det nye studiet er et bachelorprogram og heter Informatikk: Digital økonomi og ledelse.

Studiet har to tredjedeler informatikk – skikkelig hardcore, med programmering og teknologi – og en tredjedel forretningsfag. Tanken er å lage et motstykke til IndØk i Trondheim, men rettet mot IT-bransjen (som stort sett ligger i Oslo-området.)

På forretningssiden blir det fire nye kurs innen økonomi- og ledelsesfag, som jeg har utviklingsansvar for:

Hver av disse kursene blir et oversiktskurs der mange forretningsfag integreres i ett – noe jeg ikke tror blir noe problem, siden vi kommer til å ha svært dyktige studenter. Planen er at etter denne bacheloren kan man velge om man vil gå videre med en teknisk master (på IFI, kanskje) eller en forretningsmaster (BI?). Jobbmulighetene vil uansett være aldeles utmerket, selv i disse ulvetider.

Så – hvis du har ambisjoner om å være en av disse sjeldne personene som forstår både teknologi og forretning og kan kommunisere med begge sider (en posisjon som både er interessant karrieremessig og potensielt lukrativ): Søk Digøk!

Om bysykler og digital strategi

Merely quantitative differences, beyond a certain point, pass into qualitative changes.
Karl Marx

I det siste har jeg tenkt endel på effekten av transaksjonshastighet og lokasjon – det at vi kan gjøre ting raskere og mer presist, og samtidig vite hvor i verden ting befinner seg. Det er mange teknologier som muliggjør dette – Blockchain, for eksempel, fiberoptikk, cloud computing, geolokasjon – men jeg tror ikke det er så mange forretningsledere som har tenkt over at når ting går svært raskt og man i tillegg vet hvor alt er, må man endre hvordan man gjør noe, ikke bare gjøre det samme enda raskere.

bysykler-980x674

Gammel bysykkel (Foto: Kampanje)

La oss ta et nokså enkelt eksempel: Bysyklene i Oslo. Frem til tidlig 2016 abonnerte man på bysykler ved å ha et kort (som man måtte bestille og forhåndsbetale over Internett), og man fant frem til bysykler ved å gå til nærmeste oppbevaringsplass og se om det var noen sykler der. Hvis man fant en sykkel, kunne man ta den ut av stativet og ha den i tre timer, deretter vanket det ganske saftige gebyrer. Det kunne være kronglete å få returnert den – hvis stativet var fullt, måtte man dra til et annet stativ eller ha to kort, slik at man kunne ta ut en sykkel og returnere en annen.

bike2_1000

Ny bysykkel (Foto: Sharebike)

I 2016 ble bysyklene oppdatert med nye sykler og stativer (utviklet av ShareBike, et firma ledet av min tidligere student Jan Tore Endresen) og en app, utviklet av Urban Infrastructure Partner AS. Appen som gjorde at man kunne se hvor mange sykler som var tilgjengelige på de nærmeste holdeplassene, reservere en sykkel og ta den ut. Dette medførte at det ble svært mye enklere å ta ut (og returnere) en sykkel – og mange flere enn før lastet ned appen og, ikke minst, brukte den. (Jeg har blitt fortalt at den mest brukte strekningen var at noen tok ut en sykkel ved Saga Kino og brukte den til Aker Brygge.)

Resultatet var at det sommeren 2016 omtrent ikke fantes ledige bysykler å oppdrive. En medvirkende årsak til dette var at man ikke hadde tatt høyde for at bruksmønsteret endret seg, og endret reglene for hvor lenge man kan ha sykkelen – siden det var blitt lett å hente og returnere en sykkel, burde man ha satt ned perioden man kan ha den uten å betale til f.eks. 30 minutter, og deretter tatt en lav pris per minutt. Etterspørselen oversteg tilbudet, og man fikk også problemer med fordelingen av syklene – mange liker å sykle en bysykkel inn til (og ned til) byen om morgenen, for eksempel, og dermed blir det jo tomt og syklene må returneres til de ytre stativene med lastebil.

Med andre ord – det må være samsvar mellom den teknologien som brukes og vilkår for den tjenesten som ytes. Og når transaksjoner blir enkle, kan vi gjøre mange flere av dem. De nye bysyklene er billigere enn tidligere, hvis vi regner inn den tiden det tar å finne og ta i bruk en sykkel i tillegg til selve betalingen.

smsh1462353826

Mobike i Shanghai (Foto: Smartshanghai.com)

Det morsomme er selvfølgelig at akkurat når vi har fått oppdatert bysyklene i Oslo, kommer det nye konsepter som overflødiggjør bysykkelstativene. I Shanghai har man Mobike. Dette konseptet er enda enklere: Hver sykkel har en liten datamaskin, en elektronisk lås, og mobiltilknytning. Syklene er utplassert over hele Shanghai, og man finner, betaler og låser dem opp med en app (via en QR-kode). I stedet for å kjøre rundt med biler og fordele syklene til stativer, oversvømmer man i stedet byen med sykler som står her og der og overalt. Syklene er uhyre kraftig konstruert, har lukket kjede, ingen justeringer, og punkteringssikre dekk. Du finner disse syklene over hele Shanghai, både Mobikes og (selvfølgelig, dette er Kina) kopier av konseptet.

Mobikes er tunge å trå og fungerer ikke for høye og lave personer. De fungerer helt sikkert ikke i Oslo – som er kupert i motsetning til paddeflate Shanghai – slik de er designet nå. Men tro meg, konseptet kommer nok likevel, og – best av alt – det kan startes uten at noen trenger å ta sentrale beslutninger og komme med tillatelser.

Akkurat som cloud computing gjør at man kan starte nettsamfunn uten store investeringer i utstyr, gjør mobilteknologi at man kan starte transportbedrifter uten store investeringer i faste installasjoner og planlegging. Litt som jeg tidligere har skrevet: Hvis du kan kommunisere med kofferten din, trenger du ikke sentraliserte bagasjestyringssystemer.

Så gjenstår det å se om denne måten å tenke koordinering og tjenester på får fotfeste i bedrifter og hos myndigheter. Jeg er ikke optimistisk hva hastighet gjelder…

 

Digitalisering og shippingbransjen

containereTorsdag denne uken skal jeg holde foredrag på Firstpoints konferanse om digitalisering av shippingbransjen. Det er mange påmeldte – 70 sist jeg hørte noe – og det er jo spennende i seg selv, men shippingbransjen er nokså ny for meg, og det gjør det jo ekstra interessant. Shipping er en av Norges største bransjer, og har hittil vært nokså tradisjonell hva bruk av informasjonsteknologi gjelder – kanskje ikke så unaturlig i en fragmentert bransje med store fluktuasjoner i pris og etterspørsel.

maerskdailySystematiske innovasjoner i denne bransjen har tendert til å komme fra de store firmaene – som Maersk, som med sin tjeneste Daily Maersk har laget et «samlebånd» med 70 skip som går scheduled fra Asia til Europa, og dermed kan garantere en konsistent transporttid. I verdinettverksbransjer som shipping skjer innovasjon i stor grad i overgangene mellom tjenestelagene i nettverket. Det gir innovasjonsfordeler til de store firmaene fordi de har volum til å se effektene og fordi de har nok elementer av transportsystemet innenfor sin egen organisasjon.

Skal man få til forbedringer ved bedre koordinering – som f.eks. Synchroport-prosjektet, som skulle optimalisere skipenes fart, så de kom frem til havn akkurat i tide for lossing eller lasting – er man avhengig av at en stor nok andel av aktørene i bransjen faktisk gjør dette, slik at man får igang nettverkseffektene. Det er en viss likhet med luftfart, men shipping har mindre standardisert koordinering av trafikken og mye større variasjon i hva slags teknologi som benyttes.

Digitalisering gir både muligheter og trusler for shipping. Når jeg skal skremme mine kinesiske studenter litt, snakker jeg om 3D-printing og hvordan denne teknologien kan flytte produksjonen nærmere kundene. I dag består mye av skipsfarten av frakt av råmaterialer til Kina og frakt av ferdige produkter (i containere) ut igjen. Med lokal produksjon vil behovet for skipstransport både endres og reduseres. På den annen side kan styring og vedlikehold av skipene forenkles ved at man kan produsere en del av sine slite- og reservedeler ombord.

Uansett – jeg tror det fortsatt er plasser igjen, jobber med en presentasjon, og ser frem til å finne ut mer om hvordan shippingbransjen kan digitaliseres…

De prisklønete eiendomsmeglerne

Det er ganske morsomt å lese om Forbrukerombudets undersøkelse av lokkepriser innen boligsalg, særlig i Oslo. Ti eiendomskjeder står frem på rekke og rad og sier at, nei de har ikke drevet med lokkeprising, i hvert fall ikke bevisst, men kanskje prisene har vært litt lave. Mens alle som har vært på boligmarkedet i Oslo vet at ting går som regel flere hundre tusen over prisantydning, og at meglerne ikke priser realistisk, for da tror de det ikke kommer noen på visning.

eiendomsverdi_logo_292Det eiendomsmeglerne innrømmer er jo at de er så til de grader dårlige til å antyde hva en bolig kommer til å bli solgt for at de alltid havner i hvert fall 10% under. Det merkelige er at de alle sammen bruker et system som heter Eiendomsverdi, en database som har alle boligsalg i Norge. Denne databasen inneholder også alle boliger som er til salgs, og der står det en antatt salgspris, som er algoritmisk regnet ut. Jeg vet ikke metoden som brukes, men regner med at den er basert på område, kvadratmeterpris, og sikkert også en sammenligning med hvordan boligen tidligere har vært priset i forhold til andre i nabolaget.

Eiendomsverdi er ganske flinke til å treffe på salgspris. Hva om vi tok den slitsomme kompetansejobben med å sette en prisantydning vekk fra eiendomsmeglerne (de klarer det jo ikke likevel) og i stedet tvang dem til å bruke prisestimatet til Eiendomsverdi? Eventuelt av vi forlangte at prisestimatet fra Eiendomsverdi skal oppgis? Samtidig kunne vi innføre en regel som sier at prisantydning er en pris eieren er forpliktet til å selge for, hvis det ikke kommer inn andre bud. (Slik er det faktisk i endel andre land.)

Dette er et problem det er lett å ordne, med andre ord. Bare man ikke hører på eiendomsmeglerne, som har en egeninteresse i å lokke så mange som mulig på visning. Men siden de har demonstrert sin inkompetanse her, har de vel mistet taleretten?

(Bare så det er sagt: Det å bruke en enkel algoritme for å bedømme en situasjon slår nesten alltid individuelle vurderinger – les Kahnemanns bestselger Thinking fast and slow for detaljene.)

Notater fra en «teknologimiddag»

(Notater fra Aftenpostens konferanse Teknologi og fremtidens arbeidsmarked, 19. september 2016)

Program: Intro 
Anita Krohn Traaseth, adm. dir. Innovasjon Norge.

End of Competitive Advantage
Rita McGrath, Professor, forfatter og en av verdens «most influential thinkers» innen business og strategi.

Aftenposten og Opinions Teknologibarometer
Presentasjon av hovedfunn

Samtale
Hvordan rigge norsk næringsliv for endringene?
Walter Qvam, Norsk Toppindustrisenter
Trond Riiber Knutsen, Investor
Fredrik Winther, adm. dir. Oslo Business Region

Innleder fra Aftenposten: Vi har skjønt at vi ikke kan velge å bli digitale.

Anita K T:  Fra omstilling til ny særstilling

Tre bekymringer: 1) usikker på om vi forstår alvoret i norsk økonomi, 2) kunnskap om nye vekstområder – har vi nok kunnskap om det som kommer i fremtiden?, og 3) har vi nok innsikt rundt egen innovasjonskapasitet?

Økonomi:

  • 50% av eksporten (og en tredjedel av statsbudsjettet) er petroleumsorientert, vanskelig for de mindre områdene å ta igjen dette. Satser vi nok på det nye, for mye på det betstående?
  • Norges andel av verdensveksten i eksport har falt siden 1998 – inkludert olje og gass
  • Vi bruker mer enn vi tjener – inkludert olje – for første gang i 2016. Dette står i perspektivmeldingen, men den har jo ikke noen perspektiver i det hele tatt!
  • Kan ikke be det offentlige om å utlyse flere oppdrag, det har vi ikke råd til lenger.
  • Må begynne å se på helseutgiftene og klimabudsjettet som investeringsbudsjetter?

Kan vi nok om andre ting enn olje og bolig?

  • Har vi stort nok mangfold i norske investormiljøer?

Kjenner vi vår egen innovasjonskapasitet?

  • Midt på treet i henhold til EU. Men Statoil er klassifisert som lavteknologisk, mange av innovasjonsindikatorene (du er ikke kunnskapsbedrift med mindre du har en tredjedel Ph.D, noe som ganske få norske SMBer har…)
  • Mesteparten av norsk prosessindustri er eid av utlendinger, Elkem er kinesisk…
  • Må ha offentlige, private og utenlandske eiere.

Rattsø I og II har levert god analyse, men ikke gode konklusjoner:

  • Offentlig finansiert toppforskning: Ingen garanti for innovasjon i næringsliv og offentlig sektor.
  • Retningsløs støtte når vi må spisse innovasjonspolitikken.

Konklusjon: Se ut i verden, sett retning og men noe om hva ny særstilling skal være.

Se ut i verden, det foreligger en bestilling: Bærekraftsmål fra FN, videreutvikling av hundreårsmålene. 7 samfunnsutfordringer, løser vi disse kan vi selge over hele verden.

Hvis vi setter oljeprisen til $60/fat, vil vi mangle mer enn 850 milliarder i inntekt…

Vi må stille spørsmål om ledelse heller enn innovasjon.

Ikke bekymret for den intellektuelle kapitalen i Norge – det finnes mange forslag – men hvordan kan vi klare å få de som skal ta beslutningene til faktisk å ta noen valg.

Rita Gunther McGrath: The end of competitive advantage

Question: Youth employment is 4% and we have lots of money – how can we create a sense of urgency?

How has the world of strategy changed? You need to develop a pipeline of advantages… We are going from thinking about industry, and rather arena – fintech entering banking, for instance. We often miss it – because they come from other industries. Spending on clothing down, because people want iPhones more than nice clothes.

Markets becoming smaller: Subscription shaves (Dollar Shaving Club) bought for $1b, 16% of shaving cartridges.

New playbook for strategy:

  • Continuous reconfiguration: Change is normal.
  • Healthy disegangement: process of exiting a business that is slowing down without horrible things happening.
  • Deft resource allocation: Separating the resources from the person in power, get an outside perspective from somebody with no interest in the existing business. Example: Lego execs get 10% each year, resources freed up are reallocated to new projects.
  • Innovation proficiency: Get great ideas, incubate them, then accellerate them. Learn from the habitual innovators, they connect in networks and hand off to managers when the thing is developed.
  • A discovery driven leadership mindset: Honest, willing to hear bad news and change direction as new information comes in. Example: Turnaround of Ford, Alan Mulally: You’ve can’t manage a secret. All managers in, on track to lose $17b, all execs say things are fine…
  • Entrepreneurial career management: More individuality, permanent career campaigns.

Robust research findings: People are not good with assumptions, treat them as facts. And it is not the rate of failure that kills you, it’s the cost.

Advocates a platform investment strategy, where you make option investments, and make sure that the option investments do not compete with the core. Start with showing commitment, spend most of your time on the new stuff.

Discussion: Managing millenials. They don’t understand that participation is not enouhg, that it is results that count.

Aftenposten og Opinions Teknologibarometer
Presentasjon av hovedfunn, Joachim Lund, Aftenposten

Samtale
Hvordan rigge norsk næringsliv for endringene?
Walter Qvam, Norsk Toppindustrisenter
Trond Riiber Knutsen, Investor (25-30 bedrifter, innenfor disruptiv teknologi, digitale serviceinnovasjoner, og 3 bedrifter i Afrika, der jeg er født)
Fredrik Winther, adm. dir. Oslo Business Region
Anita Krohn Traaseth, Innovasjon Norge

Winther: 15-25 nye inkubatorer i Oslo og de andre byene, men de forsvinner i nyhetsbildet.
Qvam: Store firma må med, kraftsamling mot digital forretningsforståelse.
Anita: Har begynt å rigge for fremtiden. Fokus er mye mer på gründere og entreprenørskap, statusen deres har gått opp. Kan ikke la de store lokomotivene være de eneste representene for de små.
Winther: Vi mangler kompetent kapital, særlig på ny teknologi.
Knutsen: Må aktivt bryte ned endel av det gamle, det er vi ikke gode til i Norge. 99.99% av statlig formue går i incubency, må tørre å utfordre konsensus. Innovasjon Norge gjør bra, men mangler kompetent venturekapital som kan hjelpe nye selskaper ut. Bare 8% av venture i Norden går til Norge.