Fisketorvet i snøvær

I Bergen i dag, foredrag for Firstpoint om digitalisering i shipping om to timer. Over 50 påmeldte, som jo lover bra. Aner ikke om det er for sent å melde seg på, men du kan jo prøve.

Og så været, da Bergen…

(Ved en inkurie kom jeg i skade for å titulere dette innlegget «Fiskebryggen i snøvær». Hermann Kopp, ektefødt bergenser, har velvilligst påpekt dette. Beklager.)

Hvordan holde seg orientert om ny teknologi?

«The cure for boredom is curiosity. There is no cure for curiosity.»
– Dorothy Parker

Et spørsmål jeg stadig får (og som Ragnvald Sannes og jeg skal snakke litt om i kveld, på samling i Nettverk Innovasjon, utvikling og entreprenørskap) er hvordan man holder seg orientert om ny teknologi og nye muligheter der ute. Svaret er selvfølgelig at det varierer fra person til person, men listet herunder er i alle fall noen kilder jeg bruker:

Generelle verktøy:

  • NewsBlurNewsblur er en web-app som lar deg lese masse RSS-strømmer, den er mitt standardverktøy for å holde orden på massevis av blogger. Som synes av skjermdumpen så viser den en masse blogger og andre websider som publiserer i RSS-format i venstre kolonne. Jeg kan kjapt seg hva som er publisert og bla meg gjennom. Jeg bruker Newsblur hver dag (leser selvfølgelig ikke alle blogger, og jeg burde ryddet opp litt i listen, men den lar meg holde orden på og få oversikt over omtrent 200 blogger. Newsblur koster penger – ikke mye – og er absolutt verdt det.
  • Wikipedia (først og fremst den engelske versjonen) er naturligvis stedet man går til dersom man skal få forklaring på hvordan noe virker. Nærmest uslåelig på tekniske ting, nye metoder og teknologier, ikke fullt så bra hvis man vil lære noe om humaniora. Svært varierende kvalitet på business-orienterte ting og akademisk teori.
  • Medium.com publiserer eposter med interessant lesning hver dag.
  • Facebook, Twitter og LinkedIn, naturligvis, men der er det mer interessant hvem som sender noe enn tjenestene i seg selv. Min gamle mentor Benn Konsynski er en utrolig kilde til spennende lesning, for eksempel.

Et utvalg av engelskspråklige blogger og sider jeg følger (som regel gjennom Newsblur, ikke alt er teknologi):

  • Boingboing.net, morsom side om alt det rare som rører seg der ute. Var mer aktivistisk før, da Cory Doctorow var mer aktiv.
  • Cool tools, siden for interessante verktøy. Opprinnelig Kevin Kelly, nå mest Mark Frauenfelder.
  • O’Reilly Media, alltid fornuftige synspunkter på ny teknologi.
  • ExtremeTech
  • Andrew McAfee
  • Bob Cringely
  • Freedom to Tinker
  • Joho the Blog, David Weinberger’s ettertenksomme refleksjoner.
  • Joi Ito’s Web
  • McGee’s musings. Eks-kollega. Dorothy Parker-sitatet er hentet fra hans blogg.
  • Om Malik
  • The ACM Ubiquity blog (siden jeg er i redaksjonen, må jeg nesten det…)

Blader og aviser som har godt stoff om teknologi (og som jeg abonnerer på)

  • Communications of the ACM. (ACM Digital Library er verdt medlemskapet i seg selv, i hvert fall for en akademiker.)
  • The Economist (litt treg i avtrekkeren, men gode forklaringer og ikke minst gode eksempler – som her om quantum computing.) Og deres Espresso-tjeneste er grei om morgenen.
  • The New York Times (tech og science)

Norske kilder:

  • Digitalt hver dag, bloggen til Bente Sollid og Jan Storehaug.
  • Paul Chaffeys blogg
  • Eirik Newth
  • Langust og Korsnebb (ikke teknologi, men svært bra om presse og etterrettelighet)
  • Computerworld og digi.no en gang i blant, Teknisk Ukeblad fordi det nå detter ned i papirpostkassen siden jeg er medlem av Polyteknisk Forening.

Og det skulle være det meste. Leser en masse annet også, naturligvis, og mønsteret er i ferd med å endre seg: Mindre RSS og individuelle blogger, mer Medium, Facebook og andre sosiale medier. Etterhvert en hel del Youtube-vidoer. Og jeg har helt sikkert glemt noe.

PS: Tips etter foredraget:

Kina-observasjoner

logo

Jeg er nettopp tilbake etter snaut to uker i Kina – underviser på MBA-programmet BI har samme med Fudan University School of Management, holdt et foredrag i Beijing – og som vanlig var det mange inntrykk. Kina endrer seg med lynfart: Jeg var der i september og januar, og kunne se endringer fra besøk til besøk.

mobike-4I bybildet er den største endringen alle utleiesyklene. Det ledende firmaet er Mobike, fulgt av den litt mindre fancy konkurrenten Ofo og mange andre. I september var det en hel del av disse i Shanghai og Beijing, nå ser du hundrevis parkert absolutt overalt (det er faktisk blitt et problem at de er så mange, siden firmaene som tilbyr dem har for få folk til å reparere dem og fjerne dem fra trafikkfarlige parkeringsplasser). Disse syklene fungerer omtrent som en bysykkel i Oslo, men har ingen stativ – både Beijing og Shanghai er paddeflate byer og dermed fordeles syklene rundt kommunikasjonsknutepunkter nærmest av seg selv, i motsetning til i Oslo der man må kjøre syklene oppoverbakke med lastebil. Prisene er forøvrig latterlig lave – 1 RMB per halvtime eller time, mange gratisdager – og har ført til at mange studenter, for eksempel, ikke lenger har sykler selv. Utleiesyklene løser «the last mile problem» – siden Shanghai og Beijing er svært store byer, kan det bli langt å gå til nærmeste T-banestasjon, og disse syklene løser det. (T-banen i Shanghai og Beijing er forøvrig utmerket, men slutter å gå henholdsvis klokken 2200 og 2300, og etter det kan det bli vanskelig å skaffe drosje, i alle fall i Shanghai.)

IMG_8015En annen endring man ser er digitalisering av betalingstjenester og alt mulig annet, basert på smarttelefoner. Det begynner faktisk å bli litt vanskelig ikke å være plugget inn i den kinesiske infrastrukturen – min kone og datter kom ikke inn på en utstilling de ville på, fordi man måtte betale med en (kinesisk) smartphone. (Vi hadde ikke satt opp dette før vi dro, det har ikke tidligere vært mulig uten en kinesisk bankkonto, men dette er visstnok endret nylig.) Disse appene – Wechat Wallet, Alipay, og andre – fungerer mer eller mindre som Vipps, men med mye mer utstrakt bruk av QR-koder. Sosiale nettverk som Tencents QQ (over en milliard brukere, minner om Twitter/ICQ) og Wechat (minner om Snapchat, men brukes i både jobb- og privat sammenheng, kineserne gjør ikke forskjell der) holder kommunikasjonen i gang, og overalt sitter folk og stirrer inn i mobilen. Det gjør de jo i Norge også, men her er det bokstavlig talt alle, inkludert politifolk, vakter, butikkansatte og vel, alle. QQ fungerer som lim mellom hele befolkningen – jeg hørte om eldre mennesker som brukte QQ i sanntid til å spille instrumenter sammen. Wechat har også en glimrende videokonferansefunksjon som vi brukte tilbake til Norge (krever naturligvis at den du snakker med også er på Wechat.) Wechat slipper også gjennom den kinesiske brannmuren, i motsetning det meste annet av sosiale medier og nyttige nettjenester. Det er lett for utlendinger å tro at Internett er tregt og dårlig i Kina – det gjelder ikke innenlandske nettsider, men alt utenfor Kina skal gjennom et sensurfilter som struper igjen hastigheten. Jeg mistenker at dette ikke bare skyldes et ønske fra myndighetens side på å kontrollere innhold, men også for å gi kinesiske firmaer et konkurransefortrinn.

Min gamle veileder F. Warren McFarlan var medforfatter på boken Can China Lead? Reaching the Limits of Power and Growth for noen år siden. Boken gir en god beskrivelse av vanskelighetene man har med å få til innovasjon i tradisjonelle bedrifter i Kina, men hva gjelder digital tjenesteinnovasjon og elektroniske duppeditter, er det full fart. I følge en softwareutvikler jeg snakket med, skjer Internett-entreprenørskap foregår mest i Beijing (mesteparten på rent kinesisk for et kinesisk marked, det er færre som snakker engelsk i Beijing), elektronikk i Shenzhen, og hvis man skal plugges inn i et internasjonalt økosystem med store internasjonale bedrifter er Shanghai stedet. Alt går svært fort, med store investeringer og litt rufsete forretningsmodeller – forholdene minner sterkt om internet-boomen i USA på tampen av 90-tallet. Det er litt som med India – internettentreprenørene tjener penger mens politikerne sover, men myndighetene følger med og tar kontroll om de mener noe går i mot deres planer.

Infrastrukturutbygging er et kapittel for seg: I følge en nordmann jeg møtte bruker kineserne like lang tid på planleggingsfasen av en offentlig utbygging som man gjør i Norge, men når man først har bestemt seg for å gjøre noe, bevilger man pengene og setter i gang. Dermed blir det 8-timers hurtigbane til Kunming og fjellene, som jeg skal ta neste gang jeg får sjansen. Kineserne bygger jernbane fort og på søyler – der med blir det rett og fint og man risikerer ikke å kjøre på dyr eller ødelegge for mye dyrket mark. Virkelig noe man kunne ta lærdom av i Norge – hvorfor kontraherer vi ikke ut hele greia til denne gjengen i stedet for å surre rundt med endeløse diskusjoner og en gjennomkalsifisert jernbaneadministrasjon:

(Og ikke fortell meg at i Norge har vi så spesielle forhold at vi ikke kan gjøre dette – kineserne gjør det i Himalaya, der topografi og værforhold ikke står tilbake for noe vi har…)

Som min kone sa: Skal du se Kina, er det antakelig for sent, for det endrer seg hele tiden og er ikke det samme fra år til år, for ikke å snakke om fra uke til uke. Og det gjør jo at man må prøve å komme seg ned dit så ofte man kan…

Delingsøkonomi: NOU foreligger

nou-delingsokonomi-2017_pdf__page_1_of_164_Delingsøkonomiutvalgets rapport foreligger (PDF her) og har, som ventet, ikke de store omkalfatringene. Man foreslår litt informasjonsaktivitet, rapporteringsplikt til skattemyndighetene, og anbefaler en forenklet skattebetaling av småinntekter. Et flertall (med ikke helt uventet unntak av LO-representanten) foreslår at man deregulerer drosjenæringen på tilbudssiden (beholder krav om kjøreseddel, ellers bortfall av løyve og tilknytningsplikt til sentral. Et annet flertall vil innføre skatteplikt på korttidsutleie av egen bolig (men fortsatt skattefrihet for langtidsutleie av mindre enn halvparten av egen bolig.) Man åpner for kollektive forhandlinger så lenge tilbyderne (f.eks. Uber-sjåfører) er price-takers, det vil si at de ikke kan sette prisene sine selv.

Alt i alt er dette fornuftige forslag. Det blir nok en masse hoi og skrik fra drosjenæringen (særlig løyvehaverne, som jo har investert i en markedsbegrensning) men de langsiktige fordelene med bedre utnyttelse av bilpark, lavere priser og enklere utsiling av dårlige sjåfører ville jo ha vunnet likevel.

Ingen overraskelser, altså, som diskutert med Hegnar i forrige uke. Men en bra rapport og fornuftige forslag.

DigØk!

Et problem – i Norge kanskje mer enn andre land – er at vi mangler folk som forstår både teknologi og forretning. Det er en kultur i Norge for at gode ledere kan lede hva som helst (noe jeg mener er det reneste sludder), og at teknologi er noe som man kan overlate til teknologene. Dette gir seg mange utslag, blant annet i at det er forbausende få studier som kombinerer teknologi og business, selv om et av de få studiene som gjør det – Indøk (Industriell Økonomi) på NTNU – er av de mest søkte i Norge.

ifi

Det har jeg gjort noe med – ved (sammen med Stein Gjessing) å opprette et nytt studium ved Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. Det nye studiet er et bachelorprogram og heter Informatikk: Digital økonomi og ledelse.

Studiet har to tredjedeler informatikk – skikkelig hardcore, med programmering og teknologi – og en tredjedel forretningsfag. Tanken er å lage et motstykke til IndØk i Trondheim, men rettet mot IT-bransjen (som stort sett ligger i Oslo-området.)

På forretningssiden blir det fire nye kurs innen økonomi- og ledelsesfag, som jeg har utviklingsansvar for:

Hver av disse kursene blir et oversiktskurs der mange forretningsfag integreres i ett – noe jeg ikke tror blir noe problem, siden vi kommer til å ha svært dyktige studenter. Planen er at etter denne bacheloren kan man velge om man vil gå videre med en teknisk master (på IFI, kanskje) eller en forretningsmaster (BI?). Jobbmulighetene vil uansett være aldeles utmerket, selv i disse ulvetider.

Så – hvis du har ambisjoner om å være en av disse sjeldne personene som forstår både teknologi og forretning og kan kommunisere med begge sider (en posisjon som både er interessant karrieremessig og potensielt lukrativ): Søk Digøk!

Om bysykler og digital strategi

Merely quantitative differences, beyond a certain point, pass into qualitative changes.
Karl Marx

I det siste har jeg tenkt endel på effekten av transaksjonshastighet og lokasjon – det at vi kan gjøre ting raskere og mer presist, og samtidig vite hvor i verden ting befinner seg. Det er mange teknologier som muliggjør dette – Blockchain, for eksempel, fiberoptikk, cloud computing, geolokasjon – men jeg tror ikke det er så mange forretningsledere som har tenkt over at når ting går svært raskt og man i tillegg vet hvor alt er, må man endre hvordan man gjør noe, ikke bare gjøre det samme enda raskere.

bysykler-980x674

Gammel bysykkel (Foto: Kampanje)

La oss ta et nokså enkelt eksempel: Bysyklene i Oslo. Frem til tidlig 2016 abonnerte man på bysykler ved å ha et kort (som man måtte bestille og forhåndsbetale over Internett), og man fant frem til bysykler ved å gå til nærmeste oppbevaringsplass og se om det var noen sykler der. Hvis man fant en sykkel, kunne man ta den ut av stativet og ha den i tre timer, deretter vanket det ganske saftige gebyrer. Det kunne være kronglete å få returnert den – hvis stativet var fullt, måtte man dra til et annet stativ eller ha to kort, slik at man kunne ta ut en sykkel og returnere en annen.

bike2_1000

Ny bysykkel (Foto: Sharebike)

I 2016 ble bysyklene oppdatert med nye sykler og stativer (utviklet av ShareBike, et firma ledet av min tidligere student Jan Tore Endresen) og en app, utviklet av Urban Infrastructure Partner AS. Appen som gjorde at man kunne se hvor mange sykler som var tilgjengelige på de nærmeste holdeplassene, reservere en sykkel og ta den ut. Dette medførte at det ble svært mye enklere å ta ut (og returnere) en sykkel – og mange flere enn før lastet ned appen og, ikke minst, brukte den. (Jeg har blitt fortalt at den mest brukte strekningen var at noen tok ut en sykkel ved Saga Kino og brukte den til Aker Brygge.)

Resultatet var at det sommeren 2016 omtrent ikke fantes ledige bysykler å oppdrive. En medvirkende årsak til dette var at man ikke hadde tatt høyde for at bruksmønsteret endret seg, og endret reglene for hvor lenge man kan ha sykkelen – siden det var blitt lett å hente og returnere en sykkel, burde man ha satt ned perioden man kan ha den uten å betale til f.eks. 30 minutter, og deretter tatt en lav pris per minutt. Etterspørselen oversteg tilbudet, og man fikk også problemer med fordelingen av syklene – mange liker å sykle en bysykkel inn til (og ned til) byen om morgenen, for eksempel, og dermed blir det jo tomt og syklene må returneres til de ytre stativene med lastebil.

Med andre ord – det må være samsvar mellom den teknologien som brukes og vilkår for den tjenesten som ytes. Og når transaksjoner blir enkle, kan vi gjøre mange flere av dem. De nye bysyklene er billigere enn tidligere, hvis vi regner inn den tiden det tar å finne og ta i bruk en sykkel i tillegg til selve betalingen.

smsh1462353826

Mobike i Shanghai (Foto: Smartshanghai.com)

Det morsomme er selvfølgelig at akkurat når vi har fått oppdatert bysyklene i Oslo, kommer det nye konsepter som overflødiggjør bysykkelstativene. I Shanghai har man Mobike. Dette konseptet er enda enklere: Hver sykkel har en liten datamaskin, en elektronisk lås, og mobiltilknytning. Syklene er utplassert over hele Shanghai, og man finner, betaler og låser dem opp med en app (via en QR-kode). I stedet for å kjøre rundt med biler og fordele syklene til stativer, oversvømmer man i stedet byen med sykler som står her og der og overalt. Syklene er uhyre kraftig konstruert, har lukket kjede, ingen justeringer, og punkteringssikre dekk. Du finner disse syklene over hele Shanghai, både Mobikes og (selvfølgelig, dette er Kina) kopier av konseptet.

Mobikes er tunge å trå og fungerer ikke for høye og lave personer. De fungerer helt sikkert ikke i Oslo – som er kupert i motsetning til paddeflate Shanghai – slik de er designet nå. Men tro meg, konseptet kommer nok likevel, og – best av alt – det kan startes uten at noen trenger å ta sentrale beslutninger og komme med tillatelser.

Akkurat som cloud computing gjør at man kan starte nettsamfunn uten store investeringer i utstyr, gjør mobilteknologi at man kan starte transportbedrifter uten store investeringer i faste installasjoner og planlegging. Litt som jeg tidligere har skrevet: Hvis du kan kommunisere med kofferten din, trenger du ikke sentraliserte bagasjestyringssystemer.

Så gjenstår det å se om denne måten å tenke koordinering og tjenester på får fotfeste i bedrifter og hos myndigheter. Jeg er ikke optimistisk hva hastighet gjelder…