Lokasjon betyr alt og ingenting

Knut Åmås reflekterer over at bredbånd fremmer sentralisering, i motsetning til hva "teknofantastene" mente for noen år siden. Jeg er ikke helt sikker på hvem han mener her, men for min egen del har jeg aldri vært i tvil om at bredbånd fremmer sentralisering – og siden jeg tror sentralisering er nettopp hva Norge trenger, er jeg for bredbånd overalt.

Lenge før Richard Florida skrev om "The Rise of the Creative Class" hadde Michael Porter skrevet om næringsklynger og Frances Cairncross om "Death of Distance" – sistnevnte med utsagnet "når lokalisering ikke betyr noe, betyr den alt." Med andre ord: Hvis du kan jobbe hvor som helst fra, bosetter du deg der du trives.

Selv hadde jeg denne opplevelsen da vi skulle sette opp et salgskontor for et forskningsfirma jeg jobbet for. Salgsjobben ble for det meste gjort på konferanser og på telefon, så dermed spilte det ikke så stor rolle hvor selgere og kundebehandlere bodde og jobbet. Dermed bestemte vi oss for å ha dem samlet alle sammen i et rom, i en by – ganske enkelt fordi at man da fikk en organisasjonskultur og et kollegialt apparat gående. Og byen – det ble Boston for, vel, den har alle faktorer som trengs, det er et bra sted å leve og derfor finnes det kunnskapsrike selgere der.

For norske kommuner betyr denne utviklingen at det ikke holder med å skaffe arbeidsplasser, man må også skaffe livskvalitet for de som trenger mer enn parabol-TV, Grandiosa, trygdediskusjoner og fest på Respatex’en.

Lykke til.

Advertisements

Toppløst?

Man kan jo spørre seg hvem det er som er toppløs i denne saken. Problemet i de fleste norske bedrifter er ikke at folk at folk har med seg laptop’en i møter. Det er at de ikke har det.

Jeg sier som jeg alltid har sagt til forelesere som klager over at studentene har laptop’er i klasserommet: Hvis dine tilhørere foretrekker å surfe i stedet for å høre på deg, er det ikke et teknisk problem du har.

Samvariasjon og kausalitet

…er et stadig tilbakevendende problem innen statistikkens verden, som Iskwew og Kandidat Weinberg skriver om. Hvis to ting endrer seg samtidig, er vi mennesker svært flinke til å finne en eller annen måte å forklare endringen i det ene som forårsaket av endringen i det andre.

Den globale temperaturøkningen vi for tiden muligens er inne i, f.eks., skyldes jo opplagt at baby-boom-generasjonen kommer i overgangsalderen, med tilhørende hetetokter.

Her er min favoritt-fremstilling av saken, av den geniale svenske tegneren Albert Engström (som forøvrig ble født i Lönneberga, akkurat som Emil. Samvariasjon igjen….):

Albert Engstrom om samvariasjon 

Det er ikke vanskeligere enn det….

Oppdatering: English version here (thanks, Kristine!) 

Universitetskriteriensisk

Trond Berg Eriksen har en interessant kommentar til universitetsdebatten, i form av en Morgenblad-anmeldelse av en Jens Erik Kristensens antologi Ideer om et universitet. Han påpeker at den naturvitenskaplige grunnforskningen universitetene idag fremholder som sin arv ikke startet innenfor institusjonene, for der var det for mye kontroll fra kirke eller konge. Innenfor teknologiforskning skjer det samme, om enn av andre årsaker – idag er akademia langt etter praksis (med hederlige unntak, naturligvis).

Jeg likte særlig hans avsluttende avsnitt:

Man taler ikke lenger om forskning, undervisning eller dannelse med disse virksomhetenes egne ord, men kaster seg inn i en byråkratisk tungetale som henter brokker fra økonomi, ledelsesfilosofi og alminnelig pedagogisk psykobabbel. Hensikten er åpenbart å utelukke forskere og fagfolk fra styringen med deres egen arbeidssituasjon. Bare de som kjenner kodene, har talerett.

Som noe ukomfortabel økonom her kan jeg bare si meg enig. Et universitet er definert ut fra hva det gjør, ikke ut fra hvem som eier det eller hvor stort det er. Og derfor bør ikke økonomiske kriterier avgjøre hva som er et universitet.

Arbeid, kapital og kundene

Lars Fr. H. Svendsen har en artikkel om at arbeid er sunt for oss i Aftenposten. Jeg skal la dette temaet ligge, men den etterfølgende debatten er interessant, både pga innlegget til den slitne og overarbeidede kvinnelige statlige mellomlederen (har møtt noen av dem) og pga. diskusjonen om hvem det er som stikker av med pengene: Arbeiderne eller kapitalistene?

Svaret er, uten at jeg har statistikken tilgjengelig, at det er en tredjepart som stikker av med det meste: Kundene. Arbeiderne (eller, rettere sagt, arbeidstakerne) har svært mye bedre vilkår nå enn for bare noen få år siden, selv om vi i Norge tar dette ut mer i form av fødselspermisjoner, pensjoner og andre ordninger enn i lønn. Kapitalistene tjener penger, ja, men ikke relativt mye mer enn før. Men det er blitt mange flere kapitalister.

Men det er kundene som stikker av med kaka, i form av lavere priser eller mer produkt/tjeneste. Du kan få fikset ting på sykehus som man ikke kunne gjøre noe med før. Du får bedre produkter enn før (det begynner å bli vanskelig å finne virkelig dårlige biler, for eksempel.) Du får billigere og mer komfortabel transport. Selv det offentlige øker sin produktivitet – ta bare Skatteetaten og deres innsats for å gjøre i hvert fall rapporteringen av selvangivelsen smertefri.

Ofte skjer økningen i "consumer surplus" umerkelig, og uten at vi egentlig bryr oss om det. Hvis du flyttet fra et sted til et annet for 30 år siden, sendte du et brev til forsikringsselskapet ditt, og de endret adressen. Det tok kanskje noen uker, uten at noen syntes det var et problem. Nå forventer du å kunne ringe dem eller gå inn på websiden deres og endre adressen din eller gjøre andre transaksjoner øyeblikkelig. For å gjøre dette, har firmaet investert i datasystemer og utvikling – men siden alle andre gjør det også, får man ikke noe konkurransefortrinn ut av det. I stedet blir telefontjeneste og webadgang noe alle selskaper må ha – ikke lenger et konkurransefortrinn, men en operasjonell nødvendighet.

Akk ja. Men vi kunder har all grunn til å være fornøyd. Og de fleste av oss er arbeidstakere. 

(Jeg får gi meg her, men jeg føler en kronikk er på vei….)

Evig liv, sålenge han ikke faller av sykkelen

Ray Kurzweil planlegger å leve evig, eller i hvert fall å holde ut til muligheten er der.

Kurzweill er en interessant person – og vi trenger noen som strekker strikken litt lenger enn andre. Og jeg vet ingen hvis artikler om hvordan datamaskiner utvikler seg som klarer å provosere studenter mer enn ham.