Man kan jo spørre seg hvem det er som er toppløs i denne saken. Problemet i de fleste norske bedrifter er ikke at folk at folk har med seg laptop’en i møter. Det er at de ikke har det.
Jeg sier som jeg alltid har sagt til forelesere som klager over at studentene har laptop’er i klasserommet: Hvis dine tilhørere foretrekker å surfe i stedet for å høre på deg, er det ikke et teknisk problem du har.
Tversover 
Nå er jeg i utgangspunktet skeptisk til hvor gode Aftenposten er til å spotte trender på dette området, men uansett er problemstillingen håpløs, som du peker på. Istedenfor å se på mobiler og bærbare som et problem, bør man finne fram til ting man kan gjøre for å få teknologien til å arbeide for seg. Jeg ledet nylig et seminar i Oslo der publikum kunne stille spørsmål via SMS, og det ga svært gode resultater. Det kom bl.a. flere kritiske spørsmål som neppe ville ha dukket opp om spørreren hadde måttet reise seg i plenum – anonymitet kan være en god ting. Jeg er nå på jakt etter programvare eller webtjenester som kan underlette kommunikasjonen mellom foreleser og publikum (det kunne ha vært interessant å kjøre avstemninger på direkten, f.eks.), tips tas imot med takk.
Tilsvarende debatt ruller med hensyn til elevenes bruk av pc-er i videregående opplæring. Stavanger Aftenblad hadde følgende
artikkel om problemstillingen nå på lørdag:
http://www.aftenbladet.no/lokalt/article617345.ece.
Disse holdningene til pc-bruk er dessverre utbredt blant lærere generelt – og ikke minst hos den reaksjonære fagforeninga deres. Denne setningen er helt fantastisk: «Sigrund Haaland i Utdanningsforbundet mener det bør være klare retningslinjer for pc-bruk og etterlyser også tydeligere sanksjonsmuligheter mot elever som ødelegger undervisningen ved å leve seg inn i verdensveven, istedenfor å følge med på lærerens undervisning.»
Fra egen skole (har permisjon) – hvor vi har ti års erfaring med bruk av bærbart, vet vi at det er stor forskjell i lærernes evne og ikke minst vilje til å tilpasse seg en ny situasjon. Vi vet også at det er et soleklart lederansvar gjennom en kombinasjon av krav/støtte som må til for at dette skal fungere bra innen rimelig tid i det aller meste av organisasjonen. Det handler om endring av praksis (lærere som tror at de kan forsette som før erfarer snart at det ikke fungerer), stimulere konstruktiv egenaktivitet / samhandling, gjøre seg selv og elevene kjent med mulighetene – og ikke minst, – stille krystallklare krav til produktene, – hva elevene skal prestere.
De lærerne som tar mulighetene i bruk – og som fokuserer på det positive verdensveven og ulike IKT-verktøy bidrar med har en helt annen opplevelse enn det som kommer til uttrykk i artikkelen. En hverdagshistorie: Den eldste lektoren i min avdeling (og på skolen forøvrig) – med hovedfag i fysikk, fyller 70 år nå på tirsdag. Han har nettopp søkt om å få fortsette ett år til (når du passerer 70 så må du faktisk søke om å få fortsette). Han sier i likhet med de fleste andre realistkollegaene at innføringen av bærbare pc-er, dataloggere og gjennomgående bruk av samhandlingsverktøy og ikke minst bruk av programmet Mathcad, har gitt en ny positiv dimensjon til lærergjerningen. Jeg glemmer ikke det øyeblikket for noen år siden da han og en nå avgått fysikkollega (som forøvrig driver opplæring i bruk av Mathcad i andre skole) kom gledesstrålende inn på kontoret mitt og ba meg komme opp på fysikklaben. De hadde for første gang vært i stand til å måle nær lysets hastighet ved hjelp av de nyanskaffede IKT-verktøyene!
Moralen må være – fokuser på hva disse verktøyene KAN brukes til, ikke på hva de ikke skal brukes til. Kombiner dette med krav / oppfølging av hva elevene / studentene faktisk skal lære gjennom konstruktiv prosess- og sluttproduktvurdering. Og for guds skyld – vi får håpe at vi snart slipper å høre uttrykk som «pc-ene forstyrrer lærernes undervisning»… Altså – jeg er hjertens enig med dere begge!
Tiltredes, naturligvis. Synes det er helt utrolig hvordan enkelte lærere krever at andre skal ta autoritetssbyggingen for dem. Jeg setter alltid en «kontrakt» med mine studenter før hvert kurs, hvor de skal møte forberedt, delta i diskusjonen i timene (en del av karakteren bygger på deltakelse) samt ha selv bidra til at kurset blir bra. Til gjengjeld gir jeg et interessant kurs.
Det har gått greit hittil, stort sett – de gangene det ikke går greit, er når jeg ikke får anledning til å spesifisere kontrakten, dvs. lage rammen rundt kurset.
Av og til får man studenter som bare vil ha pensumlisten og vil lese hjemme og gå opp til en eksamen. Denslags kurs foreleser jeg ikke, og da får de heller ta et annet kurs.
En gang iblant blir det morsomt: Jeg hadde en student som fortalte meg at han måtte gå tre kvarter før forelesningens slutt hver mandag fordi han skulle på håndballtrening. Jeg fortalte ham at, neida, han kom til å komme tre kvarter for sent til håndballtrening hver mandag, eller få nedsatt karakter. «Men jeg spiller på nasjonalt nivå,» sa han. «Og jeg foreleser på internasjonalt nivå,» svarte jeg. Han kom på alle forelesningene.
Autoritet er ikke noe man får, det er noe man tar (ved klare regler) og beholder (ved å holde relevante og interessante forelesninger). Vanskeligere er det ikke.
Det hender faktisk at enkelte benytter laptop til å ta notater fra møter også, for ikke å snakke om hvor effektivt det kan være å google, skumlese og bokmerke et og annet underveis.
Hva er forresten i veien med å definere flere typer møter? Vi har alt fra flere daget lange arbeidsmøter hvor det faktisk er et stort poeng at vi har med laptop og er på nett, til korte møter hvor det er helt naturlig at alle har full fokus på hva som skjer i rommet.
Vel, jeg har alltid med meg laptop, og det hender rett som det er at jeg har full fokus. Og notater tar jeg med Evernote (evernote.com)…..som også fungerer med håndskrift.