Teknologirådet skal holde møte med paneldebatt om Google Booksearch den 14. desember klokken 0900 – her er invitasjonen. Jeg skal være med i debatten med bl.a. Gisle Hannemyr, Roger Jøsevold og Hans-Petter Fuglerud, og regner med at det blir morsomt. Jeg får i alle fall funnet ut av hva "minglefrokost" betyr, for den starter 0830.Det er gratis adgang, så bare kom – påmelding til: post@teknologiradet.no eller på telefon 23 31 83 00 innen 12. desember. Vi sees!
Månedlige arkiver: november 2005
Doktor Google tar saken
Enhver primærlege har, antar jeg, forlengst vent seg til den Internett-utstyrte pasienten, som ankommer legekontoret med en bunke fargeutskrifter, mer detaljkunnskaper om sin sykdom enn legen noensinne har hatt, en ferdigstilt diagnose og en oppfatning av legen ikke som en ressursperson men som et hinder mellom pasienten og medisinen. Men Paul Kedrosky gjengir et fascinerende eksempel på Google-diagnostisering, hvor det er legen, ikke pasienten, som står for søkingen.
Jeg sitter akkurat nå og skriver litt om effekten av søkbar og lett tilgjengelig informasjon – det Peter Morville kaller "Ambient Findability" – og dette eksemplet burde gjøre en hel del eksperter noe ettertenksomme. Hva blir den nye forretningsmodellen når Internett stiller diagnosen?
(Samtidig viser dette innlegget noe av problemet for innholdsleverandørene. Hvis New England Journal of Medicine ikke hadde vært bak en abonnementsvegg, hadde jeg linket direkte dit. Som innholdsleverandør får man nå valget mellom pengelens relevans eller profitabel obskuritet. Litt av et valg, men ut fra rent idealistiske grunner burde i alle fall NEJM være åpen.)
Jeg er rik!
Hittil i november har jeg hatt 3.039 besøkende på Tversover og 2.874 på Applied Abstractions. Ifølge Om Malik (via John B.) har hver besøkende en verdi av $38, hvilket blir henholdsvis $115,482 og $109,212. Eller ca kroner 776.000,- og 734.000,-. Tilsammen over 1.5 millioner kroner, RSS-lesere ikke medregnet.
Stilig. Nå gjenstår bare realiseringen…..gi bud! Bankgiro er helt greit!
Google tar over
Bob Cringely har, som vanlig, noe interessant å si: Denne gang at Google er i ferd med å forberede sine egen nett-infrastruktur for å tilby massive mengder medie- og telekommunikasjonstjenester ved å utplassere flyttbare datasentere og tilby mesh-network enheter som gjør at man kan koble alt til Internett.
Cringely har gode kontakter og livlig fantasi, men han har også ofte rett. Og Google har noen milliarder på bok og en uttalt strategi om å "organisere verdens kunnskap". Dette kan bli virkelig spennende. Tenk at man for noen år siden så på Nasdaq og konkluderte med at innovasjonsbølgen i Internett var over….
Flat verden
I min engelskspråklige blogg, Applied Abstractions, har jeg postet noen kommentarer om Thomas Friedman’s nye bok The World is Flat, som er i ferd med å bli en "must read" (velfortjent, må jeg si) for alle som vil diskutere globalisering. (For den slappe student og raske leser har jeg også postet mine notater om boken, uten kvalitetsgaranti.)
Her i Tversover har jeg tenkt å filosofere litt over hva Friedman’s bok har å si spesifikt for Norge – og for norske lesere. I mine kommentarer skriver jeg at man med fordel kan hoppe over de første 10 kapitlene og rett på kapittel 11, der Friedman skriver om implikasjonene av globalisering for den "ikke-flate" – det vil si, ikke-globalisert verden. Dette fordi Friedmans beskrivelse av firmaer og andre globaliserende faktorer er velkjent for de fleste amerikanere og andre engelskspråklige.
For den jevne nordmann – og i hvert fall for den jevne norske politiker – tror jeg imidlertid at hjemmeleksen må bli hele boken. I vår lykkelige lille oljeprovins er vi – med unntak av mobiltelefoner og IKEA – lite kjent med i hvilken grad forretningsprosesser og forsyningskjeder er globalisert, og vi kjenner ofte ikke noe til de firmaene som er de fremste eksponentene for disse aktivitetene. Vi har ikke UPS, Federal Express, eBay, Wal-Mart, eTrade, Dell eller JetBlue, i hvert fall ikke i den grad amerikanerne har dem. Årsaken er som regel at det norske markedet er for lite for disse firmaene. Vi har heller ikke outsourcing eller offshoring i samme grad som amerikanerne, dels fordi så mye av vårt næringsliv er bundet opp i naturressurser, dels fordi vi snakker norsk, som relativt få gjør i India (men kanskje mange nok gjør i Pakistan?)
Den jevne nordmann, trass i svenskehandel, ville nok bli forundret over hvor internasjonalt sammenknyttet og digitalisert verden har blitt. Derfor – les Friedmans beskrivelse både av hva som skjer, og hvordan USA skal forholde seg til denne utviklingen.
Amerikanerne er høyst bekymret for hvordan det skal gå med deres konkurranseevne fremover, et standpunkt som kan virke bisarrt for et land som har halvparten av verdens Nobelpriser. Men bekymringen er reell, og i motsetning til mange europeiske land gjør man noe med det.
En annen liten note som det kan være viktig å få med seg: Her i USA vil store deler av befolkningen fremholde Friedman som venstreorientert, selv om han i sin kritikk av antiglobaliseringsbevegelsen sparker ganske kraftig til det som kalles venstreside i Norge. Jeg oppfatter ham som liberaler, men vil med dette rette en advarsel til alle dem som ser på ham som en heiagjengleder for store amerikanske firma: Friedman representerer en farbar middlevei mellom ideologiske bakstrevere både på høyre (George Bush) og venstre (Cæsar Chavez) side. I motsetning til mange av sine kritikere, har han både reist mange steder og snakket med mange beslutningstakere. Han ser globalisering ikke som en bevisst bevegelse (en konspirasjon, slik mange redde mennesker ser det) men som det uavvendelige resultat av fri informasjonsflyt, fri vareflyt, fri kapitalflyt og fri flyt av menneskelig talent.
Det er vanskelig å argumenter mot disse fire frihetene, men vi må vite hva de fører til. Så langt har jeg ikke funnet noen som gir et bedre bilde enn Thomas Friedman.
Anbefales. Og les boken før du leser kritikerne.
Kultureksport
Det er bare å melde at Hurra Torpedos versjon av Total eclipse of the heart for sologitar og kjøkkeninnredning gjør stor lykke i USA. Selv om man har litt problemer med statsfinansierte rørleggerkløfter i beste sendetid.
Gullblogg-nominert!
Det ser ut til at en eller annen (takker!) har nominert Tversover som en av tre kandidater til Dagbladets Gullbloggpris, noe jeg ikke helt hadde fått med meg. De andre to er www.eirikso.com og Jon Christian Oterhals’ søkeblogg.
Dette er en avstemning, så hvis du ønsker å avgi stemme, klikk her, velg kategorien "Tekno", og velg en kandidat. Så gjenstår det bare å se om det er noen som leser dette….og uansett er det jo morsomt å bli nominert!
Aftenposten om kunnskapsinnvandring
Aftenposten tar opp kunnskapsinnvandring på lederplass. Score er 780 kunnskapsinnvandrere utenfra Europa i årets første ni måneder, det burde ha vært 3500.
Merk: Dette er et symptom, ikke et problem i seg selv. Det er derfor fascinerende å følge den samme debatten her i USA, hvor man er bekymret for å miste posisjonen som det stedet alle vil emigrere til. USA, som ligger så langt foran oss, bruker til og med Norge som eksempel på en ny og farlig konkurrent for USA (som jeg hørte på radioen i går, det gjaldt bygging av avanserte skip).
En fascinerende verden – alle er redde for alle andres kunnskaper og innovasjonsevne.
Elie Wiesel
En av fordelene med å være i Boston over tid, er at man kan gå på foredrag med kjente personer. I går var jeg på Boston University og hørte Elie Wiesel snakke om sin nye bok The Time of the Uprooted. Selv om jeg selvfølgelig kjenner til Elie Wiesel som person, har jeg med skam å melde aldri lest noen av hans bøker. Men som person var han fascinerende.
Han leste utdrag av boken, såvidt jeg forstår, er en fortelling om en person som er på vei til et sykehus for å være tolk for en gammel kvinne, og som leter gjennom hukommelsen etter hvem hun kunne være. Dette setter opp en struktur for å fortelle om alle som er revet opp med røttene, om hvordan ikke bare personers, men begrepers fundament stadig endres. Temaet er løselig – som Wiesel sa gjentatte ganger, han elsker historier og trenger egentlig bare en struktur for å fortelle dem, alle sammen.
Elie Wiesel snakket endel om hvorfor han skriver, og hva han skriver. Han så seg selv ikke som forfatter, men som et vitne som trengte å fortelle sin historie for å gi sin overlevelse mening. I alle hans bøker er det et barn, en gammel person, og en gal person – fordi de var de første som ble tatt. I krigene før annen verdenskrig var det slik at det var soldatene som døde, og barn, gamle og skrullinger som overlevde. Nazistenes systematiske utrenskninger sørget for at disse gruppene forsvant først – og at de som overlevde var de sterke og arbeidsføre.
Han snakket også om hat – om hvordan de som hater ikke ser etter et identitetskort, de bare hater. Om hvordan det tyvende århundre hadde to tyranniske ideologier som begge var antisemittiske, om hvordan Stalin hadde planene klare for en stor pogrom i Moskva, men døde før han fikk skrevet under dekretene. Og om hvordan Wiesel hadde håpet at det nye århundret ville føre til en bedre tilværelse, hvor vi hadde lært av våre erfaringer.
Wiesel har en fantastisk evne til fortelle sine historier, som er tuftet på jødisk kultur og ofte minner om bibelske lignelser. Det var ca. 500 mennesker i auditoriet og knepp stille mens han fortalte, med sin franske aksent, om en tid og en tenkemåte som er fremmed for de fleste men likevel klarer å formidle refleksjoner som har gyldighet for alle mennsker.
Imponerende.
Hva er egentlig case-basert undervisning?
Jill hadde en henvisning til min tegning av et case-klasserom, hvor det går frem at hun ikke er helt sikker på hva case-undervisning er. Siden Jill er en meget våken person, så tipper jeg at det gjelder mange. Så derfor – en kort forklaring:
Case-undervisning tar utgangspunkt i et case, dvs. en beskrivelse av en spesifikk situasjon. Metoden kommer fra jus-undervisning, men er utbredt innen MBA-programmer. Studentene forbereder seg til en diskusjon, får karakterer basert på sin deltakelse, etter ganske strukturerte regler. Metoden er svært arbeidskrevende både for studenter og foreleser, men gir stort utbytte i form av evne til å analysere kompliserte situasjoner og bestemme seg for hva man skal gjøre – med andre ord, en slags simulering av problemstillinger ledere stilles overfor i mange sammenhenger. Et viktig element er disiplin: Det blir ikke bra diskusjoner hvis ikke studentene (og foreleser) er grundig forberedt, og at de deltar. Derfor fungerer den best med studenter som har arbeidserfaring, gjerne i lederposisjoner.
Jeg bruker case-basert undervisning i mine MBA-kurs, og delvis i vanlige kurs også. Reaksjonene fra studentene er meget positive, etter at det verste sjokket har gitt seg. Det er tre ting som er vanskelig for nybegynnere innen case-diskusjoner: Mengden forberedelse (det holder ikke å lese gjennom, man skal foreberede seg så godt at det føles som om man har arbeidet i den bedriften man diskuterer), kravet til deltakelse (alle forventes å si noe, og studenter blir kalt til å delta selv om de ikke rekker opp hånden) og forvirringen over at det ikke finnes noe riktig svar (i mange tilfelle vet i alle fall ikke jeg hvordan det gikk med case-firmaet, og det er heller ikke hensikten.) Case-undervisning bringer frem kompleksitet og setter studentene i stand til å finne alternative løsninger, men gir ikke svar på hva man skulle ha gjort. Det gjør som regel ikke forretningslivet heller.
David Garvin har skrevet en artikkel om case-undervisningens historie, hvor han blant annet beskriver hvordan en case-diskusjon gjennomføres. Noen utdrag:
Les videre10 Wikipedia-tricks
Steve Rubel har en fin liste med 10 Wikipedia-tricks (eller, egentlig, hacks). Noen av dem er litt trege (lag egen side), men #6 (bruk A9) var slett ikke dum.
(via Scoble.)
Bokfangst II
Etter en uke klistret til tastaturet var det på tide med et lite bokraid igjen, og denne gangen gikk turen til MIT Press Bookstore, som ligger på Kendall Square, i et lite lokale rett ved siden av T-baneoppgangen (ikke å forveksle med den "offisielle" universitetsbokhandelen MIT COOP som ligger rett over veien og heller ikke er dårlig.)
Denne gangen fikk jeg med meg:
- Batelle, J. (2005). The Search: How Google and Its Rivals Rewrote the Rules of Business and Transformed Our Culture. London, UK, Penguin Portfolio. Denne har blitt hypet så det holder, men skal man studere teknologiutvikling så bør man jo få med seg det som skrives om et nytt og viktig firma. John Batelle har dessuten en bra blogg og var dessuten en av grunnleggerne av Industry Standard, et meget bra teknologi- og forretningsmagasin som dessverre gikk med i dot-com boomen.
- Forbes, N. (2005). Imitation of life: How biology is inspiring computing. Cambridge, MA, MIT Press. Denne lille boken forsøker å forklare både hvordan data-design inspireres av biologi, bruker biologisk materiale, og bygger på biologiske prosesser; og skriver dessuten om hvordan biologiske mekanismer prosesserer informasjon. Spennende.
- Kessler, A. (2005). How we got here: A slightly irreverent history of technology and markets. New York, HarperCollins. En kortfattet og langsiktig historie om alle de underliggende oppfinnelsene som måtte til før vi fikk moderne informasjonsteknologi. Muligens en grei bok for teknologiorienterte studenter.
- Morville, P. (2005). Ambient Findability, O’Reilly. En spennende liten bok om hvordan det at vi kan finne ting fort endrer vårt forhold til informasjon og kunnskap.
Skulle gjerne ha kjøpt en hel del til, men vekt- og budsjettbegrensninger begynner å gjøre seg gjeldende. Hvorfor i huleste får man ikke kjøpt dette i Oslo? Eller får man det – finnes det kjempekvalitetsbokhandler som jeg ikke vet om?
Kvelden ble brukt til en hamburger på Mr Bartley’s Burger Cottage og en liten sving innom Harvard COOP, der jeg anskaffet Tom Friedman’s The World is Flat, som er litt av et adrenalinrush for folk som er opptatt av globalisering og teknologiutvikling. Kjempegøy.
Hvem eier Internett?
Alle og enhver ser ut til å ville linke til Doc Searls’ lange essay om How to Save the Net from the Pipeholders, hvor han kaller til våpen for å bekjempe bit-transportselskapenes mulige ønske om å kontrollere adgang og innhold i Internett. Dette kan virke noe markskrikersk, men gitt de mange rare innspill som kommer i reguleringsdebatten (og hvor fort telefonbransjen ser ut til å krympe i USA) bør man kanskje være klar over at en forbausende stor del av innhold og dynamikk på Internett påvirkes av intern amerikansk regulering.
Og dermed har jeg vel gjort min nett-borgerplikt for idag, i alle fall.
Data til absolutt alle
Jeg har ikke skrevet så mye om Nicholas Negropontes (intervju) 100-dollar bærbare PC, med håndsveiv i tilfelle strømmen mangler, mest fordi dette er en så opplagt god ide og et så nobelt foretagende at det bare er å rope hurra.
Nå er en prototype bygget, og jeg ser til min glede at den har mye mer enn det jeg trodde bare kom til å være en tradisjonell laptop – den har en tablet-aktig skjerm som gjør at den kan brukes i "bok-modus", den kommer til å ha Open-Source kildekode (Steve Jobs ville gi bort OSX, men designerne ville ha Open Source), og en rekke land har allerede bestilt en million enheter hver.
Jeg tror dette initiativet kommer til å ha betydning langt utover noe såpass enkelt som å lære skolebarn å bruke et tastatur. Politisk og religiøs undertrykking er ofte muliggjort fordi enkeltmedlemmene i et samfunn ikke har en uavhengig kanal til omverdenen, en mulighet til å finne ut av ting selv. Med denne maskinen, rimelige trådløse forbindelser til Internett (som kanskje kan spres ved hjelp av mikrolån slik Grameen Bank gjør) og med tilgang til hele verdens informasjon (inkludert, for noen ambisiøse studenter, MITs OpenCourseWare initiativ), vil en rekke gløgge ungdommer mange steder i verden gjøre noe annet ut av livet sitt enn de ellers ville ha kunnet.
Og det er faktisk en meget god tanke en fredag morgen.
Fossen i farten
Erling Fossens essay Regional apati i siste nummer av Samtiden er en festlig disseksjon av suget fra Oslo og regionenes manglende evne til å gjøre noe annet enn å klage på det (muligens med unntak av Stavanger.) Regionalt samarbeid mangler, og ingen tar egentlig problemet alvorlig. Særlig i Bergen.
P.S: Jon Arild Snoens kritikk av norske avisers politiske monokultur har mye for seg. De fleste norske avisreportasjer er dessverre tynne omskrivninger av hva som har stått i New York Times. Og George Bush har ikke ansvaret for alt som går galt i USA. Bare nesten.
Epost abonnement tilgjengelig
Har nå lagt til en epost-abonnementstjenesteabbonementstjeneste, i høyre kolonne. Legg inn din epostadresse, og du får en melding pr. dag (hvis det er noen oppdateringer.)
Harvard case-klasserom
I forrige uke var jeg invitert til et foredrag på Harvard Business School. Foredraget var interessant, men jeg ble sittende og se på klasserommet: HBS bruker case-undervisning helt gjennomført for alle fag, og har i løpet av mange års utvikling (og ved å bruke mye penger) funnet meget funksjonelle løsninger. Det som kjennetegner disse rommene, er at alt henger sammen – dette er ikke en liste med spesifikasjoner, men et svært velfungerende hele.
Her er noe av det jeg noterte – ikke i noen spesifikk rekkefølge. Jeg tegnet også en skisse (se ovenfor).
- 2 stikkontakter pr studentplass, under bordplaten, med hull i bordet til ledninger
- trådløst nettverk (i hvertfall fant jeg ingen tilkobling med ledning)
- løse kontorstoler, med hjul og uten armlener, av fabrikat Herman Miller (som tilsier meget god kvalitet)
- sideveggene i klasserommet er nåletavler, slik at studentene kan henge opp ting (det er blandt annet tradisjon å henge opp alle avslag man får på jobbsøknader, såkalte "ding letters".
- brede "aisles" (midtganger) – ca 1.5 meter, med to trappetrinn mellom hver
- inngang i hjørnet, på skrå, garderobe i andre enden (akkurat denne garderoben så ikke ut til å fungere, var mer et lager for en ekstra overhead og endel annet rusk)
- mørke, tradisjonelle kritt-tavler, to farger av kritt (gult og hvitt)
- kremfargede vegger, diskre fargesjatteringer, mellombrunt treverk
- teppe på gulvet, fargeavstemt til stoler og vegger
- frontplaten på hver studieplass ca. 4 cm tykk, avrundet med slisse til navneskilt, går ned til ca. 1 fot fra gulvet. Et rør på tvers er fothviler, ca. 10 cm over gulvet. Bordplaten er 16» dyp inntil oppstikk.
- Tre sett tavler ved siden av hverandre, tre dataprosjektorer. Tavlene (3 i dybden) kan heves og senkes elektronisk, slik at foreleser har 9 tavler til disposisjon. I tillegg kommer to små ekstratavler som står på sideveggene.
- Alt elektronisk er bygget inn i veggen, i et rack ca. 1.2m høyt, i et skap som begynner ca. 60cm over gulvet, med tredør.
- Tre videokameraer fastmontert i rommet – et over inngangen, et over garderoben i motsatt hjørne, og ett rett imot foreleser.
- Ikke kateter, men et bord med ben, plassert midt i rommet. En nesten horisontal liten LCD slaveskjerm (koblet til dataprosjektor) på dette bordet, med lite bord foran med dokumentkamera (foldet sammen).
- Sidebord foran 2. rad høyre, har PC. Tastatur kan skyves inn under bordplate.
- Heve-senkemekanismene for skjerm og tavler sitter under hver tavle/skjerm, bygget inn i veggen.
- Gulvet har samme høyde ut i "aisles" (gangene, se gul markering på skissen), gjør at foreleser kan gå langt ut i hjørnene uten at det virker unaturlig.
- Sideseksjonene har 4 plasser på 1. rad, 5 på 2., 7 på 3., og 4 på 4.
- Midtseksjonen har hhv. 4, 7, 10 og 12 plasser.
- Totalt 73 studenter. Dette var et "executive" rom, de vanlige rommene har 90 plasser.
- Rommet er nesten kvadratisk, men har avrundinger slik at veggene til en viss grad følger seteradene.
- Det er et nedsenket område bak den bakerste seteraden, med trapp ned på høyre side og en inngang. Regner med at det er garderobeplass til studentene der.
I størrelse tilsvarer et slikt rom omtrent tre vanlige klasserom slik vi har dem på BI. Takhøyden er 5-6 meter.
Effekten av slike rom er meget følbar og støtter foreleser godt – det er mulig å bevege seg, naturlig, mer enn halvveis opp mellom benkeradene. Plassering av ting er meget gjennomtenkt, det er plass til alt, og ting er der man intuitivt can forvente å finne dem. Fargene er nokså duse og fargekombinasjonen diskré, som som gjør at ledige seter ikke synes så godt – med andre ord, hvis det mangler noen, ser rommet likevel fylt ut. Oversikten for studentene er meget god, det er ingen vesentlig forskjell på hvor man sitter i rommet (bortsett fra at avstandene kan bli litt lange bakerst.)
Jeg likte særlig at man hadde opplegg for diskret filming – husker at jeg opplevde det som et uromoment at vi hadde kamerafolk i rommet da jeg selv var student. (HBS filmer ofte gjesteforelesere, f.eks. folk som er omtalt i et case, og så kan foreleser bruke dette i senere forelesninger). Et annet moment er at studentene har utmerkede arbeidsplasser, og at foreleser har bevegelsesfrihet og nok plass. På den annen side kan nok, for en uerfaren foreleser, slike rom virke litt overveldende.
Tegneleksjon
Peter Drucker død
Peter Drucker er død, 95 år gammel. Han var kjent som «konsulentenes konsulent», en forfatter og foreleser som, trass i at han aldri brukte modeller, rammeverk eller lett gjenkjennelige teorier var en av de mest leste og innflytelsesrike tenkere innenfor ledelse og organisasjon. Han har skrevet enormt mye (utga sin første bok i 1939, første bok om ledelse i 1942, ble for alvor kjent med boken The Practice of Management i 1954, og hans selvbiografi, Adventures of a bystander, er enestående). Av en eller annen grunn liker jeg best hans artikkel «The Theory of the Business» fra Harvard Business Review i 1994 – hvor hovedbudskapet at «Businesses don’t fail because of sloppiness, lethargy or mammoth bureaucracies, but because they fail to understand that their assumptions about their environment–their theory of the business–no longer applies.»
Jeg møtte ham bare en gang, i 1995, på et seminar for ansatte i CSC Index i Boston. Da fortalte han følgende historie (gjengitt etter hukommelsen):
At the Mt. Washington hotel in Bretton Woods [forøvrig hvor Bretton Woods-avtalen ble inngått] there is a rule that no guest can go to his or her room without being escorted by a staff person. This is for historical reasons. When the hotel was first built, it had six rooms in a row. Then six more rooms where built on top of them., and six more in the back. Then the bottom rooms where merged, two and two, because they wanted to have ensuite bathrooms. Then the hotel got further expanded, in bits and pieces.
The rooms are numbered chronologically, and the system is so confusing and the hotel so large that it takes a staff person to navigate.
Most companies are organized in the same fashion.
Drucker drøftet det han skrev – ingen lettvinte analyser, ingen kjappe løsninger, ingen fikse foiler. Men mye visdom.
Jon uten hjemlengsel
Jons ti-punktsliste over norske ting han ikke savner taler i grunnen for seg selv.
Som en bekjent sa en gang i tiden: Vi har god råd med talenter i dette landet.
Tversover 