Enhver primærlege har, antar jeg, forlengst vent seg til den Internett-utstyrte pasienten, som ankommer legekontoret med en bunke fargeutskrifter, mer detaljkunnskaper om sin sykdom enn legen noensinne har hatt, en ferdigstilt diagnose og en oppfatning av legen ikke som en ressursperson men som et hinder mellom pasienten og medisinen. Men Paul Kedrosky gjengir et fascinerende eksempel på Google-diagnostisering, hvor det er legen, ikke pasienten, som står for søkingen.

Jeg sitter akkurat nå og skriver litt om effekten av søkbar og lett tilgjengelig informasjon – det Peter Morville kaller "Ambient Findability" – og dette eksemplet burde gjøre en hel del eksperter noe ettertenksomme. Hva blir den nye forretningsmodellen når Internett stiller diagnosen?

(Samtidig viser dette innlegget noe av problemet for innholdsleverandørene. Hvis New England Journal of Medicine ikke hadde vært bak en abonnementsvegg, hadde jeg linket direkte dit. Som innholdsleverandør får man nå valget mellom pengelens relevans eller profitabel obskuritet. Litt av et valg, men ut fra rent idealistiske grunner burde i alle fall NEJM være åpen.)