Sintef-seminar: Det fremtidige «mennesket»

Advarsel: Dette er liveblogging: Notater underveis, jeg kommer til å misse og misforstå ting og sikkert skrive ting feil og, vel, caveat emptor. (Og det livestreames (med opptak) her: https://www.youtube.com/watch?v=WQqpu50jtBU).

Summa: Ikke mye nytt her… men morsom liten filosofidiskusjon på slutten.

Herman Ruge Jervell: Hva datamaskiner ikke kan, 30 år etter.
Jervell skrev en bok med denne tittelen for 30 år siden. På den tiden var entusiasmen for hva datamaskiner kunne bli stor. Boken var ment nøytralt. Det var antakelig den første boken i Norge der teksten ble sendt rett til trykkeriet (takket være Kai A. Olsen.) Ønsket var å få frem det håndverksmessige i programmering.

AI er to ting – og man må ha begge deler: AI (artificial intelligence some syntaktisk agent), og AE (artificial environment, som sivilisasjonsprosess, en del som ofte undervurderes.) T-banen i København er en selvkjørende bil, innenfor en verden som er nokså begrenset, og i denne begrensningen ligger mye av konstruksjonen. Dette er en sivilisasjonsprosess i den forstand at man trenger skriftssprog, arkiv, kommunikasjon, avtaler, veier, bank, bokholderi, annet.

Hva forfatterne bommet på: Internett, automater (perseptron, nevralnett, bruk av statistikk, persepsjon). Nå har man etterhvert forstått at det er gap mellom kode og adferd – vi kan ikke gå direkte fra kode til adferd – man kan ikke bruke genomet til å forutsi adferd, for eksempel. Oppsummering: Datamaskinen er en syntaksmaskin, mange tror da at en står fritt til å gjøre hva som helt, men man trenger kunnskap fra mange områder.

Marita Skjuve: Intelligent teknologisk liv
Tar mennesket som utgangspunkt for hva det vil si å ha et liv og være intelligent. Definerer teknologi som bruk av vitenskaplig kunnskap for praktiske oppgaver. Teknologien om prøver å etterligne menneskelige egenskaper: Roboter og chatboter. Viser noen videoer (Google Assistant, en sexrobot, Atlas, etc.). Store begrensninger – chatbots skjønner ikke ironi og klarer ikke å huske langt tilbake i en samtale, for eksempel. Moravec og Kurzweil har spådd intelligent teknologi lenge, en nylig survey blant AI-eksperter sier at menneskelig intelligens er oppnåelig innen 2075. Dette vil manifestere seg enten ved en embodied evolution (ligner mennesket, færre begrensninger) eller disembodied evolution (lever i en virtuell virkelighet.) Realismen i dette kan diskuteres.

Kommentar: Skille mellom frykten for AI som ligner mennesker, kontra den mer realistiske frykten for å overlate mer og mer til algoritmer man ikke kan argumentere med.

Kommentar: Økonomisk begrensning – hvem skal betale for den enorme datakraften man vil trenge. Overlydsfly og distribuert atomkraft er teknisk mulig og økonomisk ikke mulig…

Phu Ngyen: Advances in genetical engineering and the future of humans
Three aspects: Genetic engineering advances, applicability to humans, and future developments.

Some new advances: Things are getting cheaper thanks to CRISPR (kind of like moving from using scissors to using a word processer (search and replace.)). You can now introduce gene blocking – not changing the genes, but silencing parts of them. Applications for humans is to use screening for early detection of genetically caused disorders.

Main point: Slippery slope, we are just at the beginning.

Philip Turk: Cyborgs – humanity’s future?
Cyborg = cybernetic organism. Sliding scale from people with assisting technology (most people today are dependent on their smartphone) to true hybrids. Numerous implants possible already: Retinal, diagnostic, ID, arms steered by thoughts, etc. So what is possible in the next 30 years?

Maybe artificial organs such as eyes or hearts; fully functional artificial limbs, nanobots, proper brain-computer interfaces. Convenience implants of different kinds (already have credit cards, for instance), but we would have smartwatches or similar, VR/AR enhancements, decoration (moving tatoos, LEDs under the skin?) Exoskeletons. Enhanced artificial eyes (infrared and/or UV, superhigh def, 360 degrees?) Enhanced robustness. Most interesting: Cognitive enhancements.

Einar Duenger Bøhn: Homo Machina: Til forsvar for transhumanisme
(Medlem av CAIR, senter for AI Research.) Skal si litt om transhumanisme. Sosial og muligens politisk bevegelse, vanskelig å si hva en transhumanist er helt presist. Ser det som en normativ påstand, en moralsk påstand, som sier: Transhumanisme er at vi bør etterstrebe å utvikle, anvende og spre teknologi som forbedrer mennesket. Mennesket vil her si arten homo sapiens. Forbedre er vanskelig å definere, men vi er ikke avhengig av en presis definisjon. Også et kollektivt eller individuelt spørsmål, strategien er antakelig at samfunnet skal satse på det uten å påtvinge det mennesker.

Det er nivåspørsmål her:

  1. Preventiv transhumanisme: På et grunnleggende nivå er vi der allerede: Reparerer mennesker tilbake til normalen. Vaksinemotstandere er et eksempel på motsatsen.
  2. Proaktiv transhumanisme: Forbedring utover normalen. Sterkere syn, etc. men forbedrer menneskearten slik den er i dag, men uten å overskride grensene for hva vi er i dag.
  3. Transcenderende transhumanisme: Forbedringer slik at man blir noe annet, overskride grensene (omtrent som en transkjønnet har overskredet grensene for sitt kjønn.)

Hvorfor skal vi dit? Det er en flytende overgang – hvis å reparere hjerter er OK, hva med å la det vare evig. Kan jo ikke være galt? Et moralsk premiss er at om du kan forbedre en situasjon bør du gjøre det. Et annet argument er i evolusjon: Arv, miljø og mutasjoner. Dette skjer ved relative tilfeldigheter, og hvis vi kan styre prosessen bør vi gjøre det.

Innvendinger: Frykt for måte dette gjennomføres på («Hitlerkortet»), men dette er ikke en innvending mot transhumanisme, men mot gjennomføringen. En annen innvending er at vi skal ikke tukle med naturen, leke Gud. Vi vet ikke hvor dette ender. Igjen: Ikke en innvending mot enden, bare måten.

Selvkjørende brøytebiler

På Leirinn flyplass (en flyplass ved Fagernes som på folkemunne kalles den himmelske freds plass, siden det svært sjelden lander noen der) eksperimenterer Avinor med selvkjørende brøytebiler. Her er en video som viser hvordan dette gjøres:

Dette er interessant og et bra prosjekt, men for meg er det et interessant eksempel på hvordan vi tester ut ny teknologi ved å omforme tradisjonell teknologi. Det man har gjort her, er å ta dagens brøytebiler for flyplass og legge til teknologi for selvkjøring. Men er det slik dette kommer til å se ut i fremtiden?

Fra en flyplass i Norge fikk jeg høre at hver slik sweeper (brøytemaskin) koster rundt MNOK 4. Denne flyplassen har fem av dem, samt endel annet tungt materiale. Hver sweeper har en børste på 5,5 meter samt et skråstilt skjær på 8 meter. Dette gir brøytebredde tilsvarende børsten (5,5). Rullebanen på denne flyplassen er 45 meter bred, noe som etter mine beregninger betyr at man klarer (nesten) hele rullebanens bredde på en tur frem og tilbake (fem biler er 27,5 meter i bredden, en tur hver vei holder fint, med litt overlapp som det jo må bli. En normal brøyting tar i underkant av 20 minutter. I tillegg kommer selvfølgelig taxebaner, oppstillingsplasser, avisningsplass og andre ting som må brøytes.

Min tanke er at om vi bygget disse bilene som selvkjørende helt fra begynnelsen av, så hadde de ikke måttet se ut som vanlige lastebiler. Vi kunne laget dem små, kanskje bare et par tonn, og lave (kanskje ikke høyere enn skjæret). Det betyr at de kunne stå parkert ved enden av rullebanen, eller på siden, og stå klare til å måke til enhver tid, kanskje i en undergrunnsgarasje, bare en meter dyp. Man kunne hatt mange av dem (kanskje 30 stykker, med 2 meters børste/skjær) som kunne ta hele banen i en jafs, og så stå parkert igjen, kanskje på i den andre enden av rullebanen, eller de kunne tatt seg en tur og måket litt andre steder rundt omkring til det var på tide å sveipe rullebanen igjen. De ville naturligvis vært elektriske, noe som gjør at de blir tunge, krever svært lite vedlikehold og kan kjøre bort til ladestasjonen selv. Kanskje de ville vært beltedrevet for godt grep på is, og mindre behov for vekt (tenk beltedrevet snefreser). De ville også kunne ha en kjemikalietank, eventuelt rusle bort og hente en de kunne taue (man legger ut kjemikalier ved underkjølt regn.)

En årsak til at man har få og store biler er lønn, siden hver bil krever en sjåfør. Lønnsutgifter er ikke det verste med brøyting, har jeg blitt fortalt, men likevel: Her kunne man hatt 30 enheter stående klar til enhver tid, som kunne sveipet over rullebanen fort (mellom landinger) og har mye kortere oppstartstid – de ville f.eks. kunne styres fra tårnet. På små flyplasser kunne man klart seg med noen få, som bruker lenger tid, ikke klarer store snømengder, men gjør opp for det med iherdighet og konstant måking.

Verdt å tenke på – og jeg tror nok vi kommer dit etterhvert. I mellomtiden kan man jo beundre hva som skjer på Fagernes – generasjon 1 innen selvkjørende måking.

Stor skjerm!

IMG_3829En stor dataskjerm er en produktivitetsøkende investering. Akkurat nå retter jeg oppgaver – og det å ha en stor skjerm (eller flere store, som jeg har på hjemmekontoret) gjør at den prosessen ikke trenger å involvere papir og heller ikke masse skjermhopping mellom vinduer som ligger oppå hverandre.

Jeg vurderte endel skjermer og landet på en 43-toms LG (kjøpt på Proshop) med full 4K-oppløsning og 11-bits farger. Vurderte en lavere og krum skjerm, men etter å ha snakket med videoredigererne på jobben (som syntes de skjermene er bra til videoredigering, men lite annet) ble det altså denne. Pris: Drøyt 8000, alt inklusive.

IMG_3828Oppkoblingen er enkelheten selv – jeg har kjøpt meg en docking stasjon fra Plugable som lar meg koble til det meste, inkludert en fast nettforbindelse (det trådløse nettet er litt svakt i det hjørnet av BI jeg sitter.) Det betyr at jeg kun trenger å koble til min MacBook med en USB-3 kobling (som også er energikilde), og dermed fungerer den som en skikkelig arbeidsstasjon.

På litt lengre sikt vil jeg kanskje kjøpe en Mac Mini når den oppgraderes, men det får bli når Apple får overhalt den modellen (og det skjedde sist i oktober 2014.) I mellomtiden fungerer en innkoblet MacBook, syncet (for det meste via Dropbox) til iMac’en på hjemmekontoret.

Neste prosjekt: Koble opp min ikke mye brukte Thinkpad slik at jeg kan kjøre skjerm-i-skjerm og slippe å ha to skjermer til på skrivebordet.

Og verden går videre…

Testing testing testing

Dette er en liten test av ThinkOutside, som er et tastatur jeg opprinnelig kjøpte til min Palm Pilot en gang i de harde tredveaara eller deromkring. (Det at PalmPilot med det geniale haandskriftspraaket Grafitti forsvant, er et «Concorde moment», spør du meg.) Har ikke norske tegn, som synes (vel, har norsk tastatur men litt for faa taster, saa jeg har æ, og ø men sliter med aa finne aaen..), men ellers fungerer ting utmerket.

Dette er ogsaa en test av WordPress fra iPhone, som jeg har hatt i evigheter men aldri egentlig brukt til blogging. Skal vi se…import av bilde…

…jepp, fungerte det ogsaa.

Med andre ord, den mobile bloggeplattformen er paa plass. Naa venter jeg bare paa min nye iPhone 8+, og dermed skulle ting være litt mer paa stell.

Men det hadde vært greit med et ordentlig norsk tastatur…

Pensum for alle om teknologi og menneskets fremtid

Det er mye å si om Stephen Fry, men denne videoen, av et foredrag ved Nokia Bell Labs, der han forklarer blant annet hvor datateknologien kommer fra, hva eksponensiell vekst egentlig betyr, hvordan vi skal tenk om hva som skjer med maskiner og mennesker. Tanken streifer meg: Kanskje “the apogee, the acme, the summit of human intelligence” er best illustrert av Stephen Fry selv?

(Det mest imponerende, naturligvis, er når han får spørsmål etter foredraget og setter igang flere nye forelesninger om teknologihistorie og teknologiutvikling.)

Digitalisering i helse og omsorg – hva venter vi på?

Om etpar dager skal jeg ha et kort innlegg med tittelen «Digitalisering i helse og omsorg – hva venter vi på?» på Healthworld 2017, en konferanse arrangert av Computerworld Norge på Oslo Kongressenter. Vanligvis lager jeg presentasjoner på egenhånd, men her har jeg tenkt å legge ut i alle fall noen begynnende tanker om hva jeg skal si, i tilfelle noen har kommentarer eller opplysninger som kan gjøre budskapet mer korrekt og muligens litt mer troverdig.

Det er en kilde til stadig forundring for meg at digitaliseringen av norsk helsevesen går så tregt, og møter så mye motstand. Da innføringen av elektronisk resept kom, var det masse frem og tilbake fra apotekenes side om hvordan dette kom til å føre til at de ville miste kontakten med pasientene sine, mindre sjanse til å drive veiledning, og så videre. Nå er elektronisk resept innført, og med den kan man gå til hvilket som helst apotek (tenk det – mulig det hadde noe med protestene å gjøre) og øyeblikkelig få det man trenger. I tillegg kan man ikke lenger gå fra lege til lege og/eller fra apotek til apotek for å få mer av den medisinen man liker å misbruke – og i tillegg kommer det (usikker på i hvilken grad det er implementert) alarmer i tilfelle vi opererer med medisiner som har uønskede interaksjoner.

Og det er jo kjempefint. I kjølvannet vil vi få mer effektive apoteker (fremdeles skrives det masse tekst når man skal ha medisinen sin, men noe skal jo disse folkene bak disken gjøre). I tillegg tillates Internett-apoteker å selge reseptbelagte medisiner, og dermed kan kronikeres hverdag bli en tanke lettere også.

Alt i alt aldeles utmerket.

Men hvorfor i all verden måtte det ta så lang tid?

Jeg har en rekke hypoteser, men her er noen av dem:

Organisasjonsstrukturen hindrer innovasjon
En ting er at vi har fire helseforetak uten at noen kan gi meg en god grunn hvorfor, men bare vent til vi beveger oss utenfor det igjen: Nødhjelpstjenestene i Norge hører inn under tre departementer (minst) og (minst) tre strukturer: Helseforetakene (ambulanse), kommunene (brannvesen) og politidistriktene. Resultater er svak koordinering og lange responstider. Når du ringer 110, 112 eller 113 i Norge kan du komme til 48 ulike steder. Kun to av dem (Brann og ambulanse i Trondheim, der de har hatt Smarthelp [Merk: Jeg sitter i styret til dette firmaet.] siden høsten 2014) vet øyeblikkelig hvor du er, resten må spørre (og håpe at du a) kan snakke, helst norsk, og b) vet hvor du er.)

Sammenslåing av alarmsentraler og samarbeid med andre instanser (Luftambulansen, Folkehjelpen, etc.) treneres, tross at Stortingsvedtak foreligger. (Eller for å si det litt mer direkte: Hvorfor i all verden har politidirektøren fremdeles jobb?) Så lenge ansvaret for helhetlig ytelse ikke er samlet, er det i manges interesse å trenere digitalisering, siden ingen representerer pasientene, som dessuten hindres i å vite hvor hvor ille situasjonen egentlig er.

Anskaffelsesprosessene hindrer innovasjon
I Norge legges ting ut på anbud, noe som fører til a) at alt må spesifiseres på forhånd, helst av folk som ikke har dyp teknologikunnskap men er svært redde for å gjøre feil, b) at kostnadene går i været siden alle eventualiteter må dekkes og antallet kokker stiger over alle støvleskaft, og c) alle fokuserer på «leveransen» av et eller annet produkt fremfor hvordan man skal jobbe i fremtiden. Riktignok har Innovasjon Norge fått presset gjennom noe som kalles «innovasjonspartnerskap«, men det er ikke stort mer enn at man flytter spesifikasjonen enda lenger frem. Det er lite rom for «design thinking» innen norsk anskaffelsesreglement, og når det er det – som for eksempel innen det som tidligere het OFU-ordningen – skjer det som regel at teknologien leveres, men så blir den ikke kjøpt og brukt, selv om den virker.

Man skal lage komplette løsninger med en gang
I korthet (se denne bloggposten for mer): I helsevesenet har man det med å forlange at et nytt system skal håndtere alle muligheter (og alle kombinasjoner av muligheter) fra begynnelsen av, heller enn å gjøre som Facebook gjør: På spørsmål om man er i forhold, er svarmulighetene «Ja», «Nei», og «Det er komplisert».

Ved først å lage et enkelt system som dekker de fleste (enkle) situasjoner, og deretter bygge det ut, lærer man mens man går, bruker ikke for mye penger før man har resultater, og setter dessuten i gang en forenklingsprosess, slik at man kanskje ikke trenger å forholde seg til de mest sjeldne kombinasjonene i det hele tatt.

Innovasjon er sett på som noe som skal drives på siden av organisasjonene
Alle nye systemer i det offentlige starter som et prosjekt, med en gang. Men skal innovasjon bli en mer permanent prosess, kan den ikke eksistere på siden av en eksisterende organisasjon – i stedet må man sette seg klare mål (formulert ut fra hva kunden eller brukeren trenger, ikke ut fra hva organisasjonen ønsker) og deretter implementere dem gradvis, først med enkle løsninger (se over). Altinn I ble startet av Skattedirektoratet og Brønnøysund, basert på en ide om en forhåndsutfylt selvangivelse med toveis kommunikasjon, og finansiert over drift – alt for å unngå elefantsyke. Altinn II ble gjort som et tradisjonelt prosjekt med anbud og kravspesifikasjoner, og oppnådde ikke i nærheten av de samme effekter (men brukte masse ressurser.)

Man tillater at parallelle systemer med samme funksjonalitet bygges opp.
Kan noen besvare dette spørsmålet, som jeg har stilt en rekke ganger i mange fora, for meg: Hva er det Digipost gir meg som jeg ikke allerede har i Altinn?

Conway’s lov (en av de digitale nerdelovene) sier at systemer følger organisasjonsgrenser, og for meg er Digiposts fremste målsetting at Posten skal ha noe å gjøre etter at brevposten er borte. At man allerede har en sikker kanal i Altinn (som riktignok ser litt gammeldags ut og trenger en oppfriskning). Altinn tillater allerede utsenderne å bare bruke Altinn, hvorfor i all verden skal jeg som forbruker tvinges til å forholde meg til to systemer bare fordi offentlige etater er sjalu på Skattedirektoratet og Brønnøysund og helst vil ha sin egen IT-avdeling?

Man tenker ikke systemer som distribuerer informasjon til brukeren og lar dem tenke selv
En gang tilbrakte jeg en hel dag med å sitte i gangen på et av våre store sykeshus og vente på at noe skulle skje. Etterhvert begynte jeg å notere meg hva sykepleierne gjorde, og fant ut at svært mye – kanskje mesteparten – av tiden deres gikk med til å a) finne ut hvor noe var («Hvor er legen?») og b) finne ut om noe hadde skjedd («Har pasienten fått middag?»). Tenk om vi satte en mobilsender på hver lege og alle gikk rundt med en mobil terminal der man registrerte (f.eks. ved strekkoder) at ting hadde skjedd. Da kunne sykepleieren se at legen er i operasjonssalen eller på vei tilbake fra møte, og legen slipper calling og annet tøys. Medisineringssystemet kan se at pasienten har fått middag og derfor ikke skal ha medisinen før om to timer. Det er på høy tid at vi innfører objektorientert tenking til helsevesenet – det var tross alt Norge som oppfant konseptet.

Et fellesssystem trenger ikke inneholde alt på en gang. Hvis man forteller folk hvor noe er og hva det inneholder, slipper man en masse frem og tilbake. Etterhvert vil noen bygge systemer på toppen av denne informasjonen – og da får man enda mer innovasjon.

Man sammenligner nye løsninger med noe perfekt, ikke med dagens løsning.
Kjernejournal og andre sentrale informasjonslagre er tilgjengelige for alle som har rettmessig tilgang – på en gang. Dette introduserer sikkerhetsrisiki, naturligvis, og en av dem er at noen kan snike seg inn og urettmessig lese din helseinformasjon. Dermed har vi fått noen år med frem og tilbake og mange vektige møter om hvordan man kan gjøre systemet fullstendig sikker. Men da jeg jobbet på Rikshospitalet som 20-åring fulgte papirjournalen pasienten – og lå og fløt i nærheten av pasienten, på nattbord og skrivebord og i posthyller og over alt. Mye leting etter journaler som ingen visste hvor var – og hadde jeg vært interessert, kunne jeg lese så mange journaler jeg ville.

Sikkerheten i sentrale registre er ikke 100% (det er nesten umulig.) Men den er bedre enn den var med papirjournaler, og det er det man må vurdere den etter.

Man ser ikke at verden har endret seg.
Over 90% av nordmenn har smarttelefon, så og si alle har mobildekning, og slik ser det ut. Dermed er en ny plattform etablert, en plattform vi kommer til å ha i lang tid fremover. Men gjett hva som skjer om man foreslår løsninger basert på smarttelefon? Øyeblikkelig kommer spørsmålet: Ja, men hva med de som ikke har mobiltelefon, da? (Alternativt, hva med de som bare har en gammel Nokia?) Svaret er enkelt: A) De dør snart, og b) de har dagens løsning.

Ferdig med det.

…og til slutt:

Informasjonsteknologien er ikke ny. Jeg sendte min første epost i 1985, og jeg var ikke spesielt tidlig ute. Vi har hatt Internett i så og si alle hjem i hvert fall i femten år. iPhone kom for ti år siden. Vi har kunnet bestille taxi via Uber eller Taxifix i flere år allerede – hvorfor i all verden finnes ikke noe tilsvarende for helsevesenet?

Svaret ligger ikke i teknologien, men i de mange faktorene rundt. Felles for dem alle er institusjonalisering: At en organisasjon, som opprettes som et verktøy for å få gjort en jobb, etterhvert får en verdi i seg selv, skapt av de som har en egeninteresse av dens fortsatte eksistens. Som en eller annen sa: «Vi starter med å jobbe for kunden og ender med å jobbe for økonomisjefen.»

I helsevesenet har man ikke engang den økonomiske unnskyldningen. Det er på høy tid at vi skjære gjennom og digitaliserer med billige, raske, og distribuerte sentraliserte løsninger, at vi bannlyser dobbeltarbeid, og at vi slutter med å lage systemer som allerede finnes og er i bruk andre steder, inkludert i andre helseforetak enn ens eget.