Om store skjermer og produktivitet

Det siste innlegget fra Digi.no, denne gang om store skjermer og hvorfor det er en god ting for kunnskapsmedarbeidere.

Kanskje det viktigste poenget: Hva skal jeg, som ikke driver med trading eller systemadministrasjon, med tre store skjermer?

Svaret er at det vet jeg ikke før jeg har forsøkt – og at det at man prøver ting er, vel, innovasjon…

Herved en opplesning også:

Arkitektur og realiteter

En av mine favorittbøker er How buildings learn, av Stewart Brand. Boken handler om hva som skjer med bygninger etter at de blir bygget (de vokser, blant annet, og endrer seg som følge av bruk, men ulike deler endrer seg ulike fort.)

Ofte er det slik at man har regler for hvordan noe skal gjøres: Parkeringsplasser, stikkontakter, mennesker per kvadratmeter, og så videre. Disse reglene fører ofte til nokså rare resultater når de treffer brukernes egentlige behov.

Her er et eksempel. På BI har vi to etasjer med parkering i garasjen. Disse parkeringsplassene er helt tydelig presset inn, så mange som mulig, på så liten plass som mulig. I USA er parkeringsplasser dimensjonert ut fra reelle biler, og slik at folk skal kunne komme seg ut og inn av bilen. I Norge tror vi tydeligvis at alle biler er små (og det var de jo for 30 år siden eller så) og at folk er så slanke at de kan komme seg ut gjennom sideruten uten problemer (for det er jo ikke plass til å åpne døren.)

Vel, biler har blitt større, særlig i bredden, tildels som et resultat av nye sikkerhetskrav. Dermed blir parkeringsplasser for trange. Og hva skjer så? Jo, folk parkerer slik at de kan komme seg ut og inn av bilen, naturlig nok. Resultater er en liten studie i hva som skjer når faktisk behov møter teoretisk design.

Her er et bilde fra garasjen på BI da jeg kom på jobb litt etter 0900 i dag:

Som synes: De som kommer tidlig, tar plassen i midten, og dermed blir det vanskelig for dem som kommer etterpå. Greit nok, og ikke så rart gitt at selv nokså normale biler (som Subaruen på det siste bildet) har dårlig plass, særlig når man ser hvordan søylene spiser 20 cm parkeringsplass på hver sin side. Spørsmålet er hva man kan gjøre med det?

Det er litt sent å gjøre noe med størrelsen på parkeringsplassene, men kanskje man kunne prøve seg med en eller annen «nudge» for å få folk til å ta plassene på sidene først, slik at man i det minste fikk inn to biler i stedet for en for hver tredje parkeringsplass? Avgift på plassene i midten hadde nok fungert, at man slo på det røde lyset som markerer en plass som opptatt hvis begge plassene på siden er tatt, eller kanskje skravering.

Eller man kan bare fortsette som før, og tro at når man har definert en parkeringsplass til en viss størrelse, så kommer folk til å bruke den som forventet. Har man så mange parkeringsplasser, så har man det, for det sier tegningene.

Personlig har jeg Summon på min Tesla, og den funksjonen kommer nå i en oppgradert versjon som parkerer bilen selv. Men det gjør det ikke noe lettere for andre å komme seg ut av sin bil uten å lage riper i min.

Gode forslag etterlyses. Og kanskje noen arkitekter burde tenke litt over forskjellen mellom kart og terreng…

.

Om leiesykler og plattformøkonomi

Nok en kommentar på digi.no, denne gang om leiesykler – spesifikt, el-sparkesykler – og plattformøkonomi.

Et nytt innslag i bybildet er elektriske sparkesykler, som man såvidt begynte å se i fjor sommer. Nå står 10 selskaper klare til å introdusere disse som app-baserte bysykler i Oslo. Jeg regner med at det går med dem som med de fleste mikrobryggeriene – opp som en løve og ned som, vel, en haug med sykler, omtrent som i Shanghai, der jeg er nå.

(Bilde fra Wikipedia)

Som vanlig har jeg lest inn teksten som en liten minipodcast, her kommer den:

Nerder og produktivitet

Jeg er opptatt av datautstyr og å ha riktige verktøy (om jeg faktisk får gjort så mye er opp til andre å vurdere). Og det er mye å lære fra folk som har peiling.

Men det spørs om dette blogginnlegget fra en av mine helter, Stephen Wolfram, ikke er bortimot verdensrekord i produktiv bruk av teknologi. Alt er gjennomtenkt fra ende til annen.

Stephen Wolfram på hjemmekontoret.

Jaja. Han er et geni. Og jeg har i alle fall flere og større skjermer enn han har. Foreløpig.

Et Alan Kay-perspektiv

“Point of view is worth 80 IQ points” – Alan Kay

Min gamle kollega Jim McGee har skrevet om Alan Kay og hans utrolige evne til å se ulike perspektiver av kompliserte problemstillinger. Så dette blogginnlegget er ikke svært originalt – jeg ville bare gjøre denne videoen med Alan Kay kjent i Norge, og kanskje også spre litt kunnskap om Alan Kay og hva han har betydd for (ikke minst norsk) softwarebransje. (Og bare for å skryte litt – jeg møtte Alan Kay i 1989, på BI, der han holdt et foredrag for en nokså liten gruppe mennesker (det var nesten ingen som forsto hvor viktig han var, trass i at han på det tidspunktet var Chief Scientist for Apple), et foredrag jeg fortsatt husker fordi det totalt endret min forståelse for hva man kan gjøre med teknologi.

Alan Kays original-tegning av Dynabook

Alan Kay var doktorgradsstudenten fra Utah som snakket med Ole-Johan Dahl om SIMULA, forsto hva ideene bak språket betød, og utviklet teorien rundt objektorientert programmering. Fra Utah gikk han videre til Xerox PARC (et forskningssenter som utviklet det objektorienterte språket Smalltalk, laserskrivere, Ethernet (som du fortsatt bruker hver gang du knytter det til Wifi’en, uten at du aner noe om det) og altså det grafiske grensesnittet – menyer, mus, at du ser hva som skjer med tekst og tegning direkte på skjermen, og at ting på skjermen kommer likt ut på skriveren (WYSIWYG). I det hele tatt – svært mye av moderne arbeidsteknologi. Kay hadde også visjonen om Dynabook, en slags iPad, allerede i 1968 – altså for over 50 år siden.

Man kan si at Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard skapte objektorientert programmering, men Alan Kay – som forstod hva det faktisk betød – er den som med rette er kalt objektorienteringens far fordi han evnet å ta teknologien videre fra et nokså snevert fokus på simulering. Kay fikk Turing-prisen i 2004, to år etter Dahl og Nygaard.

Alan Kays styrke er hans evne til å tenke grunnleggende, til å gå tilbake til det amerikanerne kaller «first principles», til å tenke hva konsekvensene er når man har en annerledes teknologi og hva man i så fall bør gjøre. Han har en fokus på at ting må endres hele tiden – som han sier, de fleste store systemer i dag er skrevet i teknologi utviklet på 60-tallet, og at man fortsetter å bruke gammel teknologi hindrer utvikling. Den kjelleren full av maskiner som man omtaler som «legacy» – en arv, noe verdifullt – er en møllestein rundt halsen for eksisterende organisasjoner. Og det vil alltid være lettere å fikse litt på det man har fremfor å kaste det ut og tenke på nytt – som han illustrerer svært effektivt med overgangen til det heliosentriske verdensbildet.

Det viktigste Alan Kay har brakt til verden, er forståelsen av at robuste systemer består av små, selvstendige enheter som snakker sammen – ikke bare som Internett, der datamaskiner snakker sammen, men også innenfor en PC eller en mobiltelefon, der deler av programmer gjør sin lille ting for andre programmer, og sender meldinger frem og tilbake. Det kaller vi objektorientert programmering, men poenget med objektorientering er ikke objektene, men meldingene mellom dem.

Nok om dette, ta en time og se dette foredraget. Kanskje det endrer ditt syn på hva innovasjon handler om, og hvordan man skal tenke om fremtiden. Hva hadde skjedd med digitalisering om vi tok konsekvensen av hva en fremtid vil se ut og begynte å bygge den nå, i stedet for å flikke litt til på alt det gamle vi har?

I all enkelhet, ganske enkelt.

PS: En morsom ting for meg er at Alan Kay sier at en skikkelig innovasjon tar 7 år. Min gamle veileder på Harvard Business School, Jim McKenney, sa alltid at ethvert stort nytt system som ville endre ting, tar syv år. Minst.

Alle gode ting er tre…

Og dermed var den tredje skjermen på plass i min stadig mer skjermede arbeidsplass…

Ingen tegn til forsinkelse så langt, Mac Mini’en henger med og klarer 3 x 4k helt utmerket.

PS: (11. jan.): Ser at jeg la ut et bilde av hjemmekontoret til Al Gore for 12 år siden, så jeg er ikke så tidlig som enkelte andre…

En skjermet arbeidsplass

Vet ikke hvor interessant dette er for andre, men siden personlig nerderi ligger innenfor denne bloggens nedslagsfelt og det dessuten nærmer seg jul og folk kanskje trenger gaveideer: Jeg har oppgradert BI-kontoret mitt litt. Nå ser det slik ut:

I stedet for en 43 toms skjerm og en dockingstasjon for min MacBook har jeg nå gått for to 43 toms skjermer (prisen har falt med 25% på et år) og en Mac Mini arbeidsstasjon (3.0GHz 6-core Core i5, 32GB RAM, 512GB SSD). Årsaken er blant annet at min lille MacBook (som jeg måtte kjøpe etter å ha tømt kaffe i en aldeles utmerket 11 toms MacBook Air jeg hadde) har vist seg ikke helt å holde mål når man vil jobbe med mange forskjellige ting samtidig på en stor skjerm, selv om den ut fra spesifikasjonene kanskje burde klare det. Skulle antakelig ha kjøpt en MacBook Pro. (MacBook’en har også vist seg å slite litt med batterikapasitet (har fått byttet batteriet etter endel krangling med Eplehuset) og det å bare ha en USB-C utgang er slitsomt.)

Mac Mini med masse deilige utganger…

Uansett, nå har jeg en fast arbeidsstasjon på BI-kontoret og en på hjemmekontoret (med en iMac som virker aldeles utmerket på det fjerde året) og kommer derfor kun til å bruke MacBook’en i ambulante sammenhenger, der den fungerer greit nok. Fordelen med en fast arbeidsstasjon (i tillegg til at den har massevis av eksterne porter) er at når jeg jobber med mer kompliserte ting (som for eksempel dataanalyse eller kursutvikling) kan jeg la alt arbeidet stå oppe på skjermen fra dag til dag.

Store skjermer krever litt tilvenning, blant annet må man finne en god måte å fordele programmer og vinduer slik at man ikke blir sittende og lete etter hva man jobber med. Jeg har hatt store skjermer på hjemmekontoret en stund, og har funnet en fordeling som passer meg. På de to 43 toms skjermene på BI-kontoret bruker jeg stort sett den til venstre til «daglig arbeid» og den til høyre til prosjekter der jeg jobber med noe over tid.

Tekniske ulemper så langt: Skjermene er helt like, og har hver sin fjernkontroll, som virker på begge skjermene samtidig. Det betyr endel kluss når de av og til går i hvilemodus, men jeg lærer meg etterhvert å ikke bruke fjernkontrollene, men menysystemet som er tilgjengelig fra en joystick-lignende knapp midt under hver skjerm. Litt frem og tilbake med oppsett og skjermstørrelser, men jeg har funnet ut at USB-C fungerer aldeles nydelig og automatisk, så jeg skal gå over til det på begge så snart jeg har fått kjøpt riktige kabler.

Til høyre på bildet er det en Thinkpad dockingstasjon som jeg bruker til BIs Lenovo, som jeg har fordi, vel, en hel del av studentene har Windows-maskiner og jeg trenger å finne ut hvordan ting fungerer i det miljøet (ikke bare Windows, men BIs standardkonfigurasjon.) Jeg kan koble den til de store skjermene, men har ikke gjort det så langt, siden jeg egentlig ikke bruker den så mye.

Og nå leker jeg faktisk med tankene om å kjøpe en tredje skjerm, før modellen forsvinner fra markedet. LG-skjermene er utmerket og Proshop har levert bra og nokså billig, og det er en fordel å ha like skjermer. Og Mac Mini’en skal kunne drive 3 4K-skjermer gjennom sine USB-C utganger, så oppkobling skulle ikke være noe problem, men det å maxe ut skjermplass kan jo ta endel prosessorkapasitet jeg trenger til andre ting.

Har jeg behov for tre skjermer? Sannsynligvis ikke, men skjermstørrelse er litt som harddiskplass – man kan vel egentlig ikke ha for mye. Skjermer er relativt billige og har lang brukstid, så jeg forstår ikke hvorfor ikke flere firma gir sine medarbeidere skikkelige arbeidsplasser, men det er kanskje en personlig sak. Jeg har funnet ut at jeg jobber bedre med mye skjermplass, og da er det jo interessant å finne ut hvor mye som er for mye. Det er jo ved å pushe grenser man lærer…