Utdanningsforbundet vil gå med stemplingsur inn i fremtiden

Jeg ble intervjuet på TV2 Nyhetskanalen heromdagen, på bakgrunn av en enkelt Twittermelding om en kronikk jeg skrev i 2008 som like gjerne kunne vært skrevet i dag. Men det er håp: Lærerstreiken som nettopp begynte starter på grunnplanet, der lærere faktisk krever å bli sett på som kunnskapsarbeidere og ikke som droner som må sitte pent på sine kummerlige kontorplasser så kommunen vet at de gjør jobben sin. Å se Utdanningsforbundets representanter skifte gir fra å anbefale avtalen til å hevde at dette er en tillitskrise mellom lærere og KS (og ikke mot ledelsen i Utdanningsforbundet) er en interessant forestilling.

Samtidig slutter rektor Leif Ernes på Marienlyst skole, og etterlater seg en kronikk i Morgenbladet der han sier seg lei av å «skyfle rundt på dem som fungerer minst – vi skal dele på byrdene og drive skadebegrensning overfor elever og foreldre. Vi vil helst skjule middelmådigheten, det som ikke tåler dagens lys.» Han mener norsk skole kan ha godt av litt elitetekning og konkurranse – som jeg selv sier det, problemet er ikke at vi har gode og dårlige lærere (det vil vi alltid ha) men at de gode lærerne får lite igjen for strevet og de dårlige lærerne fortsatt er lærere.

Det er lett å være enig med Ernes, selv om han bikker litt over – noe som kanskje ikke er så rart, på tampen av noe som for ham må ha vært en meget frustrerende periode. Jeg vet (for jeg har snakket med dem og i noen tilfeller holdt foredrag for dem) at det finnes en rekke rektorer rundt omkring som gjerne vil gjøre noe mer enn å administrere ansiennitetslister og videresende nye forskrifter fra sentrale myndigheter.

Problemet er at man diskuterer fra ytterpunkter – de som argumenterer for mer konkurranse og mer differensiering for skoler, lærere og elever blir besvart som om de vil innføre et provisjons- og bonusregime som minner om noe man finner på Wall Street, men de angriper også stråmenn og tror at alle skoletradisjonalister er «SV-tanter», for å bruke et noe ladet uttrykk. Jeg har funnet folk langt inne i Utdanningsforbundet som er nokså irritert over at rektorer ikke kvitter seg med de mest dysfunksjonelle lærerne – ikke fordi de ikke har muligheten, men fordi de ikke har beslutningsevne og nok organisasjonserfaring til å forstå hvordan man kan si opp en medarbeider ved å følge alle retningslinjer og dermed hindre vanskeligheter.

Jeg tror det viktigste grepet som kan gjøres på kort sikt, er å overføre arbeidsgiveransvaret for hele eller deler av lærerne fra kommunene til staten (nei, ikke til Fylkeskommunen, den skal legges ned.) Kristin Clemet overførte forhandlingsmyndigheten til KS fordi kommunene hadde arbeidsgiveransvaret – og det var riktig ut fra den logikken. Men spørsmålet er om man ikke burde gjort det den andre veien. Det ville ansvarliggjøre politikerne (nå kan de gjemme seg bak KS når deres ord ikke gjøres om til handling), ville sikret en mer enhetlig implementering av læreplaner og ikke minst ny læringsteknologi, og ville føre til, tror jeg, en mer informert debatt om hva vi faktisk vil med skolen. Slik det er nå, blir skolen noe som gjennomføres i varierende grad og tildels med perverse insentiver – hvis du er ordfører for en fraflytningskommune i Finnmark, for eksempel, bør ikke skolen bli for bra, for da flytter ungdommen vekk til et sted deres intellektuelle kvaliterer finner grobunn.

Nuvel. Utdanning er i støpeskjeen, og jeg tror store endringer – særlig differensiert undervisning gjennom teknologibruk – vil komme for fullt i løpet av de neste fem årene. Ikke som sentralt gjennomførte initiativ, men fordi lærere vil gjøre noe for elever som vil videre, og elever (og deres foreldre) i større og større grad vil finne hva den lokale skolen ikke kan gi dem på Internett. Det er en utvikling jeg ser frem til.

Så får vi håpe at lærernes streik resulterer i noe, om ikke annet en bevissthet om at deres fagforeninger bør modellere seg mer etter Legeforeningen eller Advokatforeningen heller enn Jern og Metall. Det virker rett og slett ikke særlig modent – av verken arbeidsgiver eller fagforening – å innføre stemplingsur for å møte fremtiden.