Lærere, igjen

Utdanningsforbundet vil gå med stemplingsur inn i fremtiden

Jeg ble intervjuet på TV2 Nyhetskanalen heromdagen, på bakgrunn av en enkelt Twittermelding om en kronikk jeg skrev i 2008 som like gjerne kunne vært skrevet i dag. Men det er håp: Lærerstreiken som nettopp begynte starter på grunnplanet, der lærere faktisk krever å bli sett på som kunnskapsarbeidere og ikke som droner som må sitte pent på sine kummerlige kontorplasser så kommunen vet at de gjør jobben sin. Å se Utdanningsforbundets representanter skifte gir fra å anbefale avtalen til å hevde at dette er en tillitskrise mellom lærere og KS (og ikke mot ledelsen i Utdanningsforbundet) er en interessant forestilling.

Samtidig slutter rektor Leif Ernes på Marienlyst skole, og etterlater seg en kronikk i Morgenbladet der han sier seg lei av å «skyfle rundt på dem som fungerer minst – vi skal dele på byrdene og drive skadebegrensning overfor elever og foreldre. Vi vil helst skjule middelmådigheten, det som ikke tåler dagens lys.» Han mener norsk skole kan ha godt av litt elitetekning og konkurranse – som jeg selv sier det, problemet er ikke at vi har gode og dårlige lærere (det vil vi alltid ha) men at de gode lærerne får lite igjen for strevet og de dårlige lærerne fortsatt er lærere.

Det er lett å være enig med Ernes, selv om han bikker litt over – noe som kanskje ikke er så rart, på tampen av noe som for ham må ha vært en meget frustrerende periode. Jeg vet (for jeg har snakket med dem og i noen tilfeller holdt foredrag for dem) at det finnes en rekke rektorer rundt omkring som gjerne vil gjøre noe mer enn å administrere ansiennitetslister og videresende nye forskrifter fra sentrale myndigheter.

Problemet er at man diskuterer fra ytterpunkter – de som argumenterer for mer konkurranse og mer differensiering for skoler, lærere og elever blir besvart som om de vil innføre et provisjons- og bonusregime som minner om noe man finner på Wall Street, men de angriper også stråmenn og tror at alle skoletradisjonalister er «SV-tanter», for å bruke et noe ladet uttrykk. Jeg har funnet folk langt inne i Utdanningsforbundet som er nokså irritert over at rektorer ikke kvitter seg med de mest dysfunksjonelle lærerne – ikke fordi de ikke har muligheten, men fordi de ikke har beslutningsevne og nok organisasjonserfaring til å forstå hvordan man kan si opp en medarbeider ved å følge alle retningslinjer og dermed hindre vanskeligheter.

Jeg tror det viktigste grepet som kan gjøres på kort sikt, er å overføre arbeidsgiveransvaret for hele eller deler av lærerne fra kommunene til staten (nei, ikke til Fylkeskommunen, den skal legges ned.) Kristin Clemet overførte forhandlingsmyndigheten til KS fordi kommunene hadde arbeidsgiveransvaret – og det var riktig ut fra den logikken. Men spørsmålet er om man ikke burde gjort det den andre veien. Det ville ansvarliggjøre politikerne (nå kan de gjemme seg bak KS når deres ord ikke gjøres om til handling), ville sikret en mer enhetlig implementering av læreplaner og ikke minst ny læringsteknologi, og ville føre til, tror jeg, en mer informert debatt om hva vi faktisk vil med skolen. Slik det er nå, blir skolen noe som gjennomføres i varierende grad og tildels med perverse insentiver – hvis du er ordfører for en fraflytningskommune i Finnmark, for eksempel, bør ikke skolen bli for bra, for da flytter ungdommen vekk til et sted deres intellektuelle kvaliterer finner grobunn.

Nuvel. Utdanning er i støpeskjeen, og jeg tror store endringer – særlig differensiert undervisning gjennom teknologibruk – vil komme for fullt i løpet av de neste fem årene. Ikke som sentralt gjennomførte initiativ, men fordi lærere vil gjøre noe for elever som vil videre, og elever (og deres foreldre) i større og større grad vil finne hva den lokale skolen ikke kan gi dem på Internett. Det er en utvikling jeg ser frem til.

Så får vi håpe at lærernes streik resulterer i noe, om ikke annet en bevissthet om at deres fagforeninger bør modellere seg mer etter Legeforeningen eller Advokatforeningen heller enn Jern og Metall. Det virker rett og slett ikke særlig modent – av verken arbeidsgiver eller fagforening – å innføre stemplingsur for å møte fremtiden.

Advertisements

Oppgaver i strategisk forretningsutvikling og innovasjon

Ragnvald Sannes og jeg har et kurs (og en hel del andre aktiviteter) kalt Strategisk forretningsutvikling og innovasjon – noe av det morsomste og mest interessante jeg gjør på BI. Akkurat nå sitter jeg og sensurerer studentenes oppgaver – heller enn å skrive teoretiske oppgaver, skal studentene lage sitt eget innovasjonsprosjekt på sine arbeidsplasser. Det er litt av en liste med prosjekter, og jeg mener den fortjener å deles. Merk imidlertid at mange av disse oppgavene er konfidensielle og at jeg derfor har måttet beskrive dem i nokså vage termer:

  • Utvikling av to nye, nettbaserte tjenester for en kjent avis.
  • Utvikling av en ny tjeneste i Norge, hentet fra utlandet, for et internasjonalt logistikkfirma (tjenesten er lansert.)
  • Utvikling av en ny, nettbasert tjeneste rettet mot bedriftskunder, for en bank.
  • Utvikling av en mobiltelefonbasert tilgangs- og sikkerhetstjeneste, i første omgang for store bedrifter.
  • En analyse og anbefaling om hvordan nettaviser skal tjene penger.
  • Utvikling av en digital, brukertilpasset nyhetstjeneste for et mediehus.
  • «Nytt barn», en digitalisert offentlig prosess, svært forenklet, for nye foreldre.
  • Utvikling av en innovasjonsprosess – og en kunderettet innovasjonslab for Servicelogistikk AS.
  • Utvikling av en online handletjeneste for et av Norges største dagligvarekonsern.
  • Utvikling av et beslutningsstøttesystem for offshoreoperasjoner for Kongsberg Seatex.
  • Utvikling av en ny tjeneste for penger.no.
  • Redesign av produktutviklingsprosess for Bluegarden.
  • Utvikling av en markedsplass-tjeneste for et kjent tidsskrift.
  • Utvikling av en IT-prosjektprosess for en av Norges største bedrifter.
  • Undersøkelse av fremtidige brukeres behov for en softwaretjeneste for lærere.

Med slike studenter går i grunnen kurset nesten av seg selv – lite forelesning og masse fruktbare diskusjoner!

Den kokte frosken

June Breivik har et hjertesukk om norsk forlagsbransje og e-bøker, tanker jeg kjenner meg igjen i. Som jeg tidligere har skrevet: I norsk forlagsbransje er det for evig 1999, bøker vil alltid være bøker, og endringer er noe man skal beskyttes mot.

frogMen det var ikke det dette blogginnlegget skulle handle om. I stedet vil jeg ta for meg en velkjent metafor June bruker: Den kokte frosken, eller som det heter på engelsk, «boiling frog«. Tanken er at en frosk som blir sluppet i kokende vann, øyeblikkelig vil hoppe ut, men hvis man derimot legger den levende i kaldt vann som langsomt varmes opp, vil den svømme rundt og ikke legge merke til den gradvise økningen inntil det er for sent. Med andre ord: Gradvise endringer er farlige fordi man undervurderer dem.

Det er en bra metafor, men jeg vet av personlig erfaring at den er ikke korrekt. En gang på slutten av det glade 70-tallet var jeg nemlig på kanotur med en gjeng roverspeidere i Värmland, nærmere bestemt på innsjøen Stora Le. Etter en lang dag med padling så jeg frem til ertesuppe til middag. Jeg hadde fått fart på primusen og suppen i kok, da en av gutta (mener det var Jon Marthinsen) fant en frosk og kastet den mot suppekjelen min. Han scoret en tre-poenger og frosken forsvant under. Jeg hadde ikke fulgt med, men latterhylene fra resten av gjengen og skumdannelse på suppen fikk meg til å røre rundt og finne en meget død frosk. Stivkokt, faktisk.

Så, en frosk sluppet i kokende vann (eller i alle fall ertesuppe) hopper ikke ut igjen. Ut fra Wikipedia-artikkelen er det heller ikke slik at en langsomt oppvarmet frosk ikke forsøker å stikke av.

Når det er sagt, snakker vi om norsk forlagsbransje her, ikke frosker. Og der tror jeg analogien holder helt fint.

Tilgang til data endrer adferd og strategi

Tilbake etter nesten to uker i Boston-området, et meget hyggelig besøk der jeg fikk snakket med masse mennesker og innledet samarbeid om et par-tre prosjekter for neste år. Jeg har mange forbindelser og samarbeidspartnere i USA, og det er viktig å reise over i hvert fall en gang i året for å vise ansikt og snakke om mer enn det man får til på en videokonferanse (som jo gjerne er mer fokusert.)

I alle fall, jeg kom hjem til et nytt nummer av MAGMA i postkassen, denne gangen med tema Digital Forretningsutvikling – og med en artikkel jeg har skrevet med tittelen «Den digitale virkelighet: Strategier for en verden full av data.» I sammendraget skriver jeg

I denne artikkelen redegjør jeg for konsekvensene av økt datatilgjengelighet – at bedrifter, særlig de som forholder seg til kunder over Internett, får mer data enn de klarer å gjøre noe med. I en slik verden blir det svært viktig å kunne analysere og reagere på disse dataene. Artikkelen gir eksempler på hvordan datamengden endrer vårt forhold til informasjon – og hvordan smarte bedrifter kan lage seg nye konkurransefortrinn ved kjapt å reagere på endringer hos kundene.

Lesere av denne bloggen og Applied Abstractions vil nok kjenne igjen mange av eksemplene og temaene, men her er de altså samlet og i norsk språkdrakt.

Og dermed kan sommeren begynne.