Dysons katedral

 I en tid da mange kulturmennesker fortsatt henger igjen i en forståelse av teknologi som noe ikke-spirituelt, traurig og matematisk, kan man jo lese essayet Turing’s Cathedral av George Dyson. Katedralen han refererer til er Google og inspirasjonen kommer fra den ærefrykt mange av de ansatte har overfor den jobben de gjør med å "organisere all informasjon i verden", som faktisk er Googles visjon. I en passus som er flittig sitert i blogosfæren, beskriver Dyson sitt møte med Google slik:

Despite the whimsical furniture and other toys, I felt I was entering a 14th-century cathedral — not in the 14th century but in the 12th century, while it was being built. Everyone was busy carving one stone here and another stone there, with some invisible architect getting everything to fit. The mood was playful, yet there was a palpable reverence in the air. "We are not scanning all those books to be read by people," explained one of my hosts after my talk. "We are scanning them to be read by an AI."

Jeg vet ikke helt, og blir av og til litt oppgitt over de religiøse overtonene i mye av det som skrives om teknologi, samtidig som jeg er klar over at folk lar seg inspirere av ulike årsaker. Men er ikke det å lage et kjempebibliotek med all verdens informasjon i søkbar tilstand mer enn nok – uten at man skal blande inn kunstig intelligens og forestillinger om en slags hellig gral ved slutten av regnbuen?

Det mest interessante med essayet er imidlertid hans observasjon at en kartlegging av universet uavvendelig vil føre til fremveksten av applikasjoner som gjør noe med det. Det mest interessante med Google er ikke det at alt blir søkbart, men alt vi kan gjøre med en slik samling søkbar tekst, gitt et programmerbart grensensnitt på toppen og en felles platform for utvikling (inkludert menneskene) rundt. Google Maps er interessant som leketøy en liten stund – det er morsomt å se igjen steder man har vært på ferie eller finne ut hvor folk bor – men det er som platform for geografisk baserte, nye applikasjoner at ting virkelig kan ta av.

Så jeg venter i spenning på hvilke bruksmønstre vi vil se når verden slutter å lete etter all denne informasjonen og i stedet begynner å bruke den.

BIBA….

…er en forkortelse for Back in Boston Again. Det var navnet på en luksusrestaurant i Boston sentrum, startet av en kjendiskokk som kom tilbake til "Beantown" etter noen år.

Selv skal jeg tilbake til Boston i seks uker fra idag. Tiden skal brukes til skriving, til å henge litt rundt på kontoret til The Concours Group (en av ulempene med å jobbe over telefonen er at man ikke kjenner ansiktene til de man jobber sammen med, så nå skal jeg knytte ansikter til stemmer), og ikke minst det som kalles faglig oppdatering – besøk til tidligere, nåværende og fremtidige samarbeidspartnere.

Det blir nok blogging derfra også, kanskje til og med litt reiseskildringer. Taim vill sjåvv.

Til sindets munterhet

Hvis man ønsker å starte dagen med godt humør, anbefales en titt i Johan Borgens Far, mor og oss, et muntert portrett av en livlig familie ført til pennen av en jente på sånn rundt 15. Fantastisk språkføring:

Når far forteller om hvordan det var mens han var ung og mor var barn er det akkurat som han underviser i historie eller peker med stokken på noen svære murhus søndag formiddag og sier hva den løkken het som var der hvor husene står nå og at han lekte der. Far har lekt under alle de største husene i byen og gått i klasse med alle som blir dømt for underslag eller står noe annet om i avisene. På den måten blir fars fortid så fjern og mystisk og Turid tror han var barn på Peter den stores tid og gikk på villsvinjakt i Uranienborgskogen, men far sier det er fordi allting går så fort nå.

Anbefales!

Cory oppdager SET

Cory Doctorow har oppdaget kortspillet SET.

For en gangs skyld føler jeg meg litt kulturelt frempå: Her i familien har vi spilt SET i 4-5 år, etter at vi fikk det i presang fra noen amerikanske venner. Det tar 2 minutter å lære seg, 10-åringer kan banke akademikere i yngre middelalder, og det holder en gruppe mennesker i ånde i timevis.

Anbefales! 

Oppdatering 13. desember: Nå har også Cool Tools oppdaget spillet. Årets julegavetips!

Wilma slår til

Tversover og Applied Abstractions har vært nede noen dager – årsaken er orkanen Wilma. Jeg kjøper nett-tjenester fra Verio i USA, og deres datasenter i Boca Raton har hatt store problemer – strømavbrudd med mere.

Det skal fungere nå – men gir jo en nyttig liten lærepenge både i hvor avhengig vi har blitt av teknologien og hvor verdensomspennende den er. 

Hva med å podcaste forelesninger?

Via Tyler Cowen i Marginal Revolution kommer to bra innlegg om podcasting av forelesninger: Newsday skriver en artikkel, og The Eclectic Econoclast skriver om sine vurderinger.

Jeg begynner å lure på om ikke dette er tingen, under visse forutsetninger. Tanken på å ta opp mine standardforelesninger, gi dem i hjemmelekse, og deretter bruke tiden til diskusjon er forlokkende.  Dessuten er det god reklame for foredrag – jeg har allerede fått tre henvendelser ut fra mitt foredrag om fremtidsbiblioteket, som jo ligger ute til fri avhøring.

På den annen side – jeg skjønner det John Palmer sier om språk – når man holder et foredrag, kan man fortelle historier litt løselig, og bruke tall rett ut av luften bare man sier at dette er etter hukommelsen. Når det ligger ute, får følelsesutbrudd eller kvikke formuleringer litt for lang levetid, og skal jeg holde kontrollen når jeg snakker, blir det lett kjedelig. Nuvel. Resultatet vil tiden vise.

Interessant Wikipedia-diskusjon

Av og til blir jeg så sliten av korte argumenter i norske media.

IT-avisen skriver en sak om at Wikipedia er søppel, (jpg) basert på hurtiglesing av en nokså gjennomtenkt artikkel av Andrew Orlowski i The Register, hvor Jimmy "Jimbo" Wales slett ikke kommer med noen "kraftsalve", men derimot responderer fornuftig og gjennomtenkt på en meget god kommentarartikkel av Nicholas Carr om amatør-effekten av kollaborative publiseringsprosesser. Nicholas Carr fører så debatten videre i sin egen blogg, blant annet med et meget godt svar fra en av Wikipedias administratorer og et innlegg med forslag om mer sentralisert kontroll. Ross Mayfield, CEO i SocialText, tar opp hansken og argumenterer for at Wikipedia angriper tradisjonelle kunnskapkilder "nedenfra", slik alle "disruptive technologies" gjør.

Og der står debatten hittil, men den er langt fra over ennå.

Jeg vet ikke hvor fort IT-avisen journalist leser eller skriver, men gitt kvalitetsforskjellen mellom hva som faktisk blir sagt i debatten og hva som blir rapportert i IT-avisen, kan jeg vanskelig tenke meg et bedre argument for Web 2.0, enten det nå betyr blogger eller wikier eller hva man nå måtte mene….

Bløtkakefjols

For en gangs skyld er jeg enig med Kristin Halvorsen: Å kaste bløtkake på finansministeren er ikke måten å få henne i tale på. Neket som gjorde det belønnes med intervju i radio og VG, og sier at "han kunne skrevet et leserbrev, men det ville ikke blitt lagt merke til." Men hva har han egentlig kommunisert, bortsett fra sin egen IQ?

Resultatet er at sikkerheten rundt finansministeren økes, fornuftig nok, på skattebetalernes regning.

Tosken går på BI også. Huff og huff.

Å lytte til seg selv…

I en av sine selvbiografiske epistler beskriver P. G. Wodehouse the forferdelige følelsen det er for første gang å høre sin egen stemme, etter å ha kjøpt seg en diktafon. Opplevelsen var så rystende at han øyeblikkelig returnerte diktafonen og gikk tilbake til sin trofaste skrivemaskin.

Jeg har hørt meg selv før, men det er sunt allikevel – som Håkon Styri sier i en kommentar, det er noe som alle foredragsholdere burde gjøre. Etter å ha laget min første podcast og hørt på den, fant jeg ut at jeg slurver endel uten å mene det – kaller Joi Ito amerikansk, for eksempel, han er japaner. Det gjør vanligvis ikke noe i et foredrag, men i en situasjon der mer og mer blir tatt opp, kan man fort havne i en situasjon som et regjeringsmedlem, som kan bli holdt ansvarlig for all verdens unøyaktigheter og hele tiden må veie sine ord på gullvekt.

En positiv side med lydopptak er at man kan luke ut uvaner. Jeg har det med å si "øøhhhh" for å fylle pauser når jeg snakker – omtrent som å bruke altfor mange tankestreker når man skriver, noe jeg også gjør. Med et lydopptak kan man ta dem ut. Det er forbausende enkelt. Når man får lydopptaket på en skjerm (jeg bruker gratisprogrammet Audacity) lærer man seg fort å grafisk kjenne igjen en "øøhhhh" og klippe den vekk (se bildet til venstre). Man kan også ta vekk teknologipauser, irrelevante spørsmål, applausen til slutt og annet foredragsteknisk smårusk. Resultatet er et strammere produkt, samt at man blir oppmerksom på sine uvaner og kanskje kan gjøre noe med dem.

Jeg er litt småfristet til å leke litt med en slags teknologipodcast – å bruke et program som Camtasia Studio til å ta opp presentasjoner og lyd sammen, og levere dem som Flash-animasjoner. (Jeg bruker allerede SnagIT, et produkt fra samme firma. Fantastisk for å lage tekniske presentasjoner.) For eksempel til å instruere i blogging, eller å svare en gang for alle på alle spørsmålene om "hvordan kommer man egentlig igang med å bruke teknologi i undervisningen?"

Så mange morsomme leketøy, så liten tid….

Teknologien får skylden igjen….

Studenter surfer trådløst i stedet for å følge med i timen, i følge Mandag Morgen og Chronicle of Higher Education og Wall Street Journal.

Jeg vet ikke helt, jeg. Hvis du er foreleser og studentene finner surfing mer interessant eller relevant enn å høre på deg, er det vel kanskje ikke teknologien det er noe galt med?

Becker og Posner om kunnskapsinnvandring

Gary Becker og Richard Posner, henholdsvis Nobelpristaker i økonomi og en av USAs fremste jurister, er begge "public intellectuals", dvs. at de deltar aktivt i samfunnsdebatten i tillegg til å være fagpersoner. Becker og Posner har begynt å gjøre dette gjennom the Becker-Posner blog, som herved anbefales alle som er interessert i samfunnsutvikling, lovgivning, og internasjonale spørsmål. Hvis bare politikere hadde vært like gjennomtenkt. Formatet er at de begge skriver et innlegg om et eller annet tema, leser kommentarene (som holder høy kvalitet), og så skriver en reaksjon hver på hverandres og lesernes kommentarer.

Et tema med aktualitet for denne blogger er kunnskapsinnvandring – og her har Becker skrevet om at USA trenger mange flere kompetente innvandrere. Posners kommenterer dette med en diskusjon av de økonomiske virkningene av innvandring, også for den enkelte arbeidstaker.

Debattanter, essayskribenter og studenter kan lære mye av disse skribentene (som jeg har skrevet før, men en god ting bør gjentas). Ikke minst om produktivitet – Posner er noe for seg selv her!

Teknisk Museum museum?

DatterNummerTre har i lengre tid blitt lovet en tur på go-cart banen sammen med sin EksNabo og EksNabosFar. I går var tidspunktet kommet – men da hadde banen tekniske problemer. Gode råd var dyre, så vi endte opp på Teknisk Museum.

DatterNummerTre tester elektronutladningOg det var morsomt. Museet har interessante utstillinger som viser industrialisering, hvordan kjøkkenet har utviklet seg med strøm (skjønt jeg savnet et oppsett med isskap og parafinlamper til å begynne med, slik at man hadde noe å sammenligne med), biler og båter og fly, sagbruk og papirfremstilling, og andre teknologihistoriske utstillinger. Samt en liten robot som spant rundt og snakket med folk – med akkurat litt for god stemmegjenkjenning, slik at man forsto at den var fjernstyrt av noen med metallisk stemme i stedet for helt selvstendig.

Men det som opptok DatterNummerTre og EksNabo var kjelleren, der alle tingene man kunne prøve selv var. Det fantes et rør man kunne rope inn i, og høre hvordan lyden brukte tid på å komme tilbake. Det var demonstrasjoner av vindkraft, elektrisitet (se bildet til venstre), tyngdekraft, fargesammensetning, forholdet mellom ulike kroppsdeler (visste du at avstanden fra fingertupp til fingertupp med utstrakte hender omtrent tilsvarer kroppshøyden?) Det fantes et seilfly man kunne gå opp i, Newton’s vugge, og mange andre duppeditter som både var morsomme og lærerike. HjerneduellEn interessant sak var et apparat der man kunne ha en hjerneduell – ved hjelp av EEG kunne to deltakere konkurrere om hvem som kunne konsentrere seg og samtidig slappe av mest. (Som synes av bildet til høyre, har EksNabo et klart overtak på opphavet.)

Jeg har ikke vært på Teknisk Museum siden jeg var barn selv, og ble både imponert og skuffet. Imponert ble jeg over fantasirikdommen i kjelleren og logikken i utstillingene – en blanding av teknologihistorie og teknologiforklaring som må virke inspirerende for de fleste.

Men det var noen skuffelser også. Verst var det at ca. en tredjedel av alle utstillingselementene ikke fungerte, og at resten var tydelig nedslitt – og det er ikke mye vedlikehold som skal til. Når en bryter er utslitt eller en lyspære ikke fungerer, er det bare å bytte den ut – og det kan man gjøre på 5 minutter.  Hvor er den gløgge museumsvakten med en Leatherman og et lager reservedeler? Det skal ikke mye til, og ungene kan lære like mye av å se noen reparere en utstillingsdel som å bruke den selv. Jeg syntes også endel av utstillingene som var sponset av bedrifter var preget av mangel på vedlikehold – ExxonNorges oljeutstilling var utmerket, men mobiltelefonutstillingen i første etasje var elendig, med masse mobiltelefoner av ikke helt seneste modell som ikke virket. Det er alltid et problem når man presenterer teknologi som ny og spennende – og gjestene kan trekke frem mye mer avanserte telefoner selv.

Jeg savnet også opplysninger for de som har lyst til å lære mer – det sto korte forklaringer på det meste, men jeg skulle gjerne ha sett oppslag med dypere tekster – 2-3 sider pr. utstillingsdetalj – for de som har spesiell interesse av noe. Dette åpner museet som en kilde også for "seriøse" studenter (for ikke å snakke om de unge som vil lære mer), uten at det trenger å redusere opplevelsen for de som bare vil trykke på knapper og løpe videre.

Jeg syntes også museumsbutikken var stusslige greier – her hadde det vært plass til mer avanserte bøker, for eksempel om teknologihistorie og teknologiutvikling både på norsk og engelsk – hvor var Diamond, Stephenson, Landes, Christensen, Utterback, Basalla, for ikke å snakke om Petroski? Mer fysikk og naturvitenskap også, selvfølgelig. Jeg så stort sett billig juggel med høyst tvilsom vitenskaplig tilknytning, inkludert elektroniske "humøravlesere" og annet sludder. Ikke noe i veien med leketøy, men det bør finnes litt å strekke seg etter på øverste hylle også…

Et museum skal både oppmuntre til og muliggjøre læring. Teknisk Museum er brukbare på den første og nokså tynne på den andre målsettingen. Det er ikke noe i veien for å ta mål av seg til å bli litt mer enn ett standard stoppested for skoleutflukter.

Superstrengt

Da her jeg blitt podcastet for andre gang på to dager: Dagens episode av Superstreng, Eirik Newths populærvitenskaplige program på Kanal24, har et intervju med meg som du kan lytte til her. Temaet er hvorfor noen teknologier vinner over andre, og jeg får en sjanse til å snakke litt om "disruptive technologies" og andre fenomener innen teknologiens nokså omskiftelige verden.

Fremtidsbiblioteket

Jeg sitter akkurat nå i et auditorium på BI og venter på å starte mitt innlegg. Akkurat nå forteller  Niels Torp om hensikten bak alle finurlighetene i vårt nye bygg – det er inspirert av italienske byer, blant annet.

Jeg kommer til å snakke om fremtidens bibliotek – i hovedsak kommer mitt budskap til å være at bibliotek må gå fra å være kunnskapssamlinger via kunnskapsspredere til å ta ansvaret for å tilgjengeliggjøre all felles tilgjengelig informasjon.

Jeg har lagt en kopi av presentasjonen her, (PDF, 2.5 Mb)og jeg kommer til å ta opp lyd og legge min egen podcast enten her eller på BIs server – følg med!

OPPDATERING: Du finner podcasten her. (MP3, 14Mb)

Ubehagelig resultat

Øyvind Bøhrens og Øystein Strøms studie av sammenhengen mellom styresammensetning og lønnsomhet er en skikkelig brannfakkel – i hvert fall for de som har problemer med å forholde seg til forskning.

Jeg skal avholde meg fra å kommentere konklusjonene til jeg har lest rapporten (for ikke å snakke om ha lest kronikken et par ganger til). Det morsomme er imidlertid reaksjoner av typen "dette er ideologiproduksjon" og "med statistikk kan man få fram hva som helst".

Øivind Bøhren er en av BIs i særklasse mest solide professorer og ikke på noen måte ideologisk. Og det er faktisk slik at man kan ikke få hva som helst ut av statistikk, i hvert fall ikke hvis den er skikkelig gjort og åpent rapportert.

På den annen side er det liten grunn til å hoppe på et kausalitetsargument bare fordi det er samvariasjon. Som Albert Engstrøm engang sa: "Sko er usunt – hver gang jeg våkner med sko på bena, har jeg vondt i hodet."

Man kan jo spørre seg, da, hva denne sammenhengen skyldes. Personlig ville min første hypotese være at bedrifter som kvoterer inn ansatte og kvinner i styrene – det er så få kvinner ellers – kanskje er i en mer stabil (og dermed mindre lønnsom og vekstorientert) fase av sin utvikling. Men jeg vet ikke.

Uansett, dette kan muligens tilbakevise i alle fall argumentet om at flere kvinner/ansatte/etc. i styrene øker lønnsomheten. Uten at dette er et argument jeg tror noen egentlig har trodd på.

Oppdatering: Paper her (78 sider, PDF) 

Tabloidblogging

For en tid siden ble jeg kontaktet av Dagbladet, som ønsker å rekruttere bloggere til sine sider. Jeg syntes det hørtes morsomt ut, og sa meg interessert.

Men idag sendte jeg en mail til Dagbladets hyggelige representant og takket nei, etter å ha tenkt meg om. Det er endel problemer med blogging av denne typen. Jeg tror jeg ville ha problemer med å føle nok eierskap til en blogg på Dagbladet til å gjøre en god jobb – og et problem på Dagbladets blogger er faktisk at de som skriver ikke reagerer på kommentarer. (Her er et tilfeldig valgt innlegg av Helge Øgrim, for eksempel.)

Et annet problem er betalingen: Den er fjollete liten (500 kroner for "beste blogginnlegg hver dag"), men verre er at den er basert på en utvelgelse av "beste" blogginnlegg ut fra meget uklare kriterier.

Det er klart at å blogge i Dagbladet ville gitt økt synlighet – men det var dette med hva slags kriterier man har for hva som er bra og dårlig som fikk det til å tippe over for meg: I dag hadde dagbladet.no overskriften "dagbladet.no kan bli lagt ned" og at "Internet kan bryte sammen" basert på et tåpelig utspill fra EUs IT-kommisjonær.

Som jeg skrev til Dagbladets representant:

Her mangler dere totalt den tekniske og politiske kunnskap og evne til kritisk tenking som dere bør ha hvis dere skal etablere dere som et forum for intelligent Internett-debatt i Norge. Hvis det er slik dere vurderer nyhetsverdi og setter overskrifter, mister dere enhver legitimitet overfor det tenkende (og bloggende) publikum dere håper å adressere.

Så derfor, mange takk, men nei takk.

Som en eller annen skrev om aviser: Man plukker dem alltid opp med forventning, og legger dem alltid fra seg med skuffelse. Særlig Dagbladet.

Kunnskapsutvandring

Tommy Rudihaugen, redaktør i Teknisk Ukeblad, har skrevet en glimrende leder om kunnskapsutvandring, etter å ha snakket med paneldeltakerne på PFITs møte om kunnskapsinnvandring.

Som synes er kanskje det største problemet at kunnskapen forsvinner ut – ikke at den ikke kommer inn. Man lærer stadig noe nytt, men dette er på lang sikt nokså foruroligende.