Vårens polytekniske eventyr

Hva vil du høre om i Polyteknisk Forenings IT-gruppe?

Det er tid for planlegging av vårprogrammet, og vi i styret i PFIT ønsker innspill til vårprogrammet. Av ideer så langt kan nevne

  • Nasjonalbibliotekets ulike digitale programmer – som blir mer og mer aktuelle i og med Google Print og andre tiltak for å tilgjengeliggjøre verdens nedskrevne kulturarv
  • Kanskje et bedriftsbesøk til en spennende norsk IT-bedrift – det begynner å bli endel å velge mellom
  • IPTV – TV levert over bredbånd – lanseres for fullt til våren og kommer til å skape bruduljer ibåde fra et bruks- og leveransesynspunkt.
  • IP-telefoni er mye omskrevet, men hvordan er det i bruk, og hva er egentlig fordelen for forbruker?
  • Et teknisk emne kunne være bra – vi har diskutert noe om moderne datadrift, for eksempel.

I tillegg – og dette er et tilbud til den teknologiinteresserte der ute – føler styret et akutt behov for nyrekruttering, all den stund vi er alle sammen menn i den yngre middelalder. Er det noen der ute som har ideer og ønske om å skape teknologisk debatt, tar vi gjerne imot forslag om gode kandiater (inkludert egenlanseringer).

Ser frem til mange gode forslag! 

Rekord i dataukyndighet

Det er nesten litt ondskapsfullt å blogge dette, men i alle fall: En av mine MBA-studenter sendte meg  denne linken med en en tulleoppringning fra Radio 1 til en dame med sterkt behov for mere datakunnskaper.

Jeg var særlig fascinert av forslaget om å slå kjerringknute på alle datakablene slik at virusene ikke skulle komme ut. Datakortet har tydeligvis fremdeles et marked. Teknologijomfruene lever!

Teknikkens vidundere

Da jeg var 11 år gammel fikk jeg to bøker i presang av min bestefar. De het "Teknikkens vidundere" og er skrevet av Edgar B. Schieldrop, som var første formann i NTHs studentersamfund. Jeg har dem fremdeles, de er skinninnbundet, utgitt i 1935, og gir en oversikt over hva som på den tiden var teknologifronten innen biler, tog, fly, radio og telekommunikasjon. Bøkende er fascinerende – populærvitenskap på sitt beste. Selv om jeg fikk dem sånn rundt 1970 var de for meg interessante fordi de viste meg at all teknologi er interessant omtrent uansett, bare man har evnen til å la seg fascinere. (Sånn i parentes bemerket: Her for noen måneder snakket jeg med en leder i et europeisk firma som leverer sand og stein – og fant at de hadde intrikate koordinasjonsproblemer, avansert informasjonsteknologi, og et problem med økende konkurranse fra Kina. Ikke akkurat det jeg hadde trodd om en kjede med sandtak og pukkverk.)

Teknikkens vidundere har fabelaktige bilder av stupbratte jernbaner i Sveits og rakettbilen til Adam Opel, og historiens sus oppfattes øyeblikkelig når man leser om skip som ble senket under annen verdenskrig eller ser en teknisk analyse av hvorfor Titanic sank (det hadde med antall lukkede kammere som ble revet opp å gjøre).  Det er liksom noe eget med å lese om uavhengig fjæring eller rotorseil (et vidunderlig forsøk på å konkurrere med dampskipene med et skip som i stedet for seil hadde store vertikale sylindere som roterte med forskjellig hastighet for å utnytte vindkraften) når dette er beskrevet som nye og lovende teknologier. En annen ting man lærer er at forbausende mye teknologi ble oppfunnet mye tidligere enn man tror – for eksempel feiret datamusen 40-årsjubilum i fjor.

Jeg har savnet moderne bøker som Teknikkens Vidundere. En litteraturgenre vi mangler i Norge er den tykke, litt dype populærvitenskaplige boken. Vi har ingen Steven Pinker eller Jay Gould, men det hjelper litt at Bill Brysons Short History of Everything er oversatt til norsk. Kanskje manglende søkning til ingeniør- og datastudier – eller teknologiinteresse overhodet – kan skyldes manglende mentale innfallsporter slik Schieldrops bøker var for meg?

PS: Det ryktes at Jared Diamond’s Guns, Germs and Steel kommer på norsk. Og jeg kjøpte nettopp Diamond’s Collapsehaugenbok.no for kr. 119,- fritt tilsendt. Det er neste så man kan begynne å tro at Norge kan bli sivilisert på et eller annet tidspunkt.

Forfattere uten filter

Akkurat nå sitter jeg på Kastrup og fordøyer inntrykkene etter en dag på seminar med NFFO. Jeg lærte en hel del – blant annet at forfattere og forfatterforeninger er langt fra så bakstreverske som fryktet – og fikk levert mitt innlegg (PDF) sånn noenlunde. Min jobb var å skape litt bråk, og det tror jeg at jeg klarte, selv om Eirik Newths innlegg (PDF) hadde forberedt grunnen på forhånd og folk var advart.

Jeg hadde regnet med å måtte slåss gjennom en masse oppfatninger om at man på noe sett kunne holde markedet ute og den teknologiske utviklingen tilbake, men forfattere er tydeligvis mer oppegående enn som så – mange interessante mennesker med gode ideer om fagbøker de kunne tenke seg å skrive eller hadde skrevet. Dessuten lo opptil flere av dem av vitsene mine, og det er jo noe som foredragsholdere liker.

Et vanskelig spørsmål fikk jeg – en person påpekte det paradoks at på den ene side hevder jeg at "… den som presenterer den beste kombinasjonen av kvalitet, pris og tilgjengelighet vil tjene mest penger." Så kaller jeg litt senere da Vinci-koden for et makkverk – men den er jo en bok som selger mye. Dette er et paradoks – hva mener jeg egentlig?

Det er et paradoks for meg også – det irriterende faktum at når folk får velge selv, så leser de heller om astrologi enn astronomi, om tippesystemer fremfor økonomi, og elendige smørerier fremfor skikkelig litteratur. Så jeg må nok moderere min noe bastante uttalelse og si at kvalitetslitteratur – også den smale litteraturen – i et fritt og stadig mer digitalt marked vil trives utmerket. Det faktum at mange kjøper Dan Brown betyr ikke at ingen kjøper Matthew Pearl, for eksempel. Hvis bransjen går for inntjening, og produksjonskostnadene faller så lavt at man tjener penger fra solgte eksemplar nummer 300, bør nesten hva som helst kunne utgis i Norge. Problemet er at forlagene og bokdistribusjonen ikke er effektiv nok – og at forfattere ikke forstår eller ser på det som sin jobb å tiltrekke seg oppmerksomhet. Siden vi går inn i en verden hvor kampen står om oppmerksomhet (hvor 15 minutter etterhvert blir til 15 sekunder) vil antakelig suksessformelen for forfatter – og forlag – endres.

Jeg oppfattet i alle fall forfatterne som betydelig mer endringsvillige enn forlagene. Det kan være utvalgsskjevhet. Folk som deltar på et seminar om endringer i markedet er antakelig mer endringsvillige – eller i hvert fall oppmerksomme på mulige endringer – enn flertallet. Jeg tror at de fleste forfattere har alt å vinne og lite å tape på en fluid og dynamisk medieverden – så lenge man klarer å opprette og fastholde sin medieidentitet.

 En annen bonus med seminaret var å få snakke med folk som leser bøker. Mange bøker. Samt å konstatere at for enkelte spørsmål – som for eksempel om det er viktig at vi har en sterk faglitteratur på norsk – så er det lov ikke å ha en mening. Eller i hvert fall å være i tvil.

Neste PFIT

Vil bare i all beskjedenhet (ahem) få melde at neste PFIT-møte er den 10. oktober. Foredragsholdere blir undertegnede og Eirik Newth, og temaet blir forfatteres vilkår i en digital hverdag. Eirik skal snakke litt om den teknologiske fremtiden, og jeg litt om den økonomiske – men vi kommer nok til å tråkke litt i hverandres bed også, siden han er teknologiforfatter med økonomiske interesser og jeg egentlig er økonom med skapteknologiske tilbøyeligheter. Utgangspunktet er innlegg vi har holdt på et seminar avholdt av NFFO 8-9 oktober. Eirik Newths innlegg hadde tittelen «Når papiret blir nisjemedium» (PDF) og Espen Andersens «Når forleggeren blir filter» (PDF)

Stedet er Rosenkranzgaten 7 (Håndverkeren), og tidspunktet er kl. 1900. Velkommen!

Kunnskapsmigrasjon

Møtet om kunnskapsinnvandring i Polyteknisk Forenings IT-gruppe ble både interessant og lærerikt. Personlig fikk jeg avkreftet noe jeg feilaktig har trodd – nemlig at Norge gjør det vanskelig for høyt utdannede mennesker å slå seg ned her. Og jeg fikk bekreftet noe jeg har antatt ut fra egne observasjoner – nemlig at Norge ikke er et attraktivt land for kunnskapsarbeidere.

Trygve NordbyMøtet startet med en presentasjon (PDF) fra den første av de tre paneldeltakerne, Trygve Nordby, direktør i UDI. Han ønsket å slå hull på endel myter om innvandring – som for eksempel at vi oversvømmes av asylsøkere og flyktninger. Det stemmer ikke – flyktninger og asylsøkere er bare 10-15% av innvandringen. Innvandringen øker, men primært er det arbeidsinnvandring – langvarige arbeidstillatelser – fra EU-land, samt familiegjenforening som utgjør de store tallene. Familiegjenforeningen er til en stor del etniske norske som får inn ektefeller fra utlandet – og UDIs saksbehandlingskapasitet er faktisk en begrensende faktor her. Arbeidsinnvandringen er stort sett drevet av norske arbeidsgiveres etterspørsel og rekruttering.

Hva gjelder innvandring av folk med høyere utdanning, så er det slik at det finnes en kvote, siden 2003, for folk med utdanning. Inntil 5000 kan få arbeidstillatelse i året så lenge de kan dokumentere sin utdannelse, og UDI gjør ingen arbeidsmarkedsvurdering (dvs. de trenger ikke å ha jobb når de søker.) Denne kvoten blir langtifra fylt opp – bare 900 kommer pr. år. Med andre ord, Norge har et rekrutteringsproblem når det gjelder kunnskapsinnvandrere.

Nordby påpekte også at Norge får inn ca. 5000 studenter i året – men at vi sender ut ca. 15000 pr. år. Dette kan tyde på at vi ikke bare har et problem med å rekruttere kunnskapsinnvandrere – vi har antakelig et problem med "brain drain" også. Ca 1000 nordmenn flytter ut hvert år – vi vet lite om hvem de er og hvorfor de flytter.

Dalip Dewan Dalip Dewan, teknologidirektør i programvareselskapet Visma, fortalte litt fra sitt spesielle perspektiv som næringslivsleder og innvandrer. Han er inder med multietnisk bakgrunn, kom til Norge i 1979 som 23-åring, og betegner seg selv som "nisjeinnvandrer" i den forstand at han ikke hadde noe forhold til Norge før han kom hit. Han studerte teknologi ved UiB og NTH,og underviste ved UiO.

Dewan karakteriserte sin første periode i arbeidslivet som "grusom" – han begynte rett og slett å lure på om det var ham det var noe galt med, siden han ikke fikk arbeid. Hverken under utdannelsen eller når han først fikk arbeid har han hatt noen problemer – men det å få arbeid er en stor bøyg. Etterhvert reiste han til USA med sin kone, ble der i 9 år, og ville gjerne fortsatt å være der, men familieforhold gjorde at han valgte å reise hjem til Norge igjen. Han har, etter mye nøling, blitt norsk statsborger i år.

Dewan påpekte at arbeidsforholdene for høyt utdannede mennesker i Norge er økonomisk sett svært dårlige sammenlignet med andre land, og at dette har store men foreløpig usynlige konsekvenser. 50% av menneskene i hans nære krets har utvandret fra Norge, dette er høyt utdannede mennesker med ekspertise vi trenger, men som ikke vil bo i Norge selv om de er nordmenn. Kunnskapsinnvandrere til et land er interessert i å være en stund, tjene penger, og så ha et valg om man vil fortsette å bo der eller reise et annet sted. Dette er vanskelig å gjøre i Norge – og det er få innvandrere som gleder seg til å bli pensjonist her. Av hans bekjente fra utdannelsen i India er han en av to som fremdeles må arbeide – de andre har tjent så bra at de kan pensjonere seg tidlig.

Arbeidslivet i Norge – og Europa generelt – er preget av institusjonell beskyttelse, noe som gir lav mobilitet. Det å komme inn i arbeidslivet krever nettverk og referanser – selv Dewan er litt reservert hvis det kommer en søknad fra en ukjent men velkvalifisert utlending. Hvis vedkommende skulle vise seg ikke å passe, blir man aldri kvitt ham igjen. Når man først har jobb, er norske kunnskapsarbeidsplasser hyggelige – multikulturell miks er ikke noe problem. Arbeidsmoralen i Norge er imidlertid noe lav, man er litt for komfortabel, og da kan den sultne kunnskapsinnvandreren fra et fjernere land kan være et bidrag til sårt tiltrengt dynamikk.

Sosialt sett er det liten forskjell på kunnskapsarbeidere – faktisk er det mindre kulturelle forskjeller mellom en utenlandsk kunnskapsarbeider og en norsk, enn det er på en nordmann med utdannelse og en uten.

Dewan mener at Norge bør ha en policy for å rekruttere kunnskapsinnvandrere – med høy utdannelse – fra utlandet og å gjøre dem synlige. Den beste måten å gjøre dette på er å gjøre universitetsutdanningen tiltrekkende, deretter økonomiske insentiver. For å få til skikkelig utnyttelse av utenlandsk kunnskap – slik vi bygget opp oljebransjen på 70-tallet – er det også viktig at vi har en sterk privat sektor.

Kjetil StoreslettenKjetil Storesletten, professor i samfunnsøkonomi ved UiO, viste endel statistikk over innvandrernes økonomiske bidrag til Norge. Norge står overfor en demografisk utfordring fordi de store barnekullene fra etter annen verdenskrig blir gamle. Dette er ikke et problem i den forstand at det ikke finnes nok hender til å pleie Ola Nordmann når han blir gammel – men det er et problem at skatteinngangen ikke  kommer til å være stor nok til å finansiere velferden fordi det blir for få til å betale skatt.

Det er litt problematisk å se økonomisk på innvandring – man kan for eksempel påføre land som absolutt ikke trenger det et "brain drain". Skal man imidlertid legge rene økonomiske kriterier til grunn – og det skal man slett ikke for all innvandring – så er det kun høyt utdannede innvandrere i en viss alder – mellom 20 og 40 – som er "god butikk", og bare hvis de kommer i jobb fort. Lavt utdannet arbeidsinnvandring for å fylle arbeidsplasser nordmenn ikke vil ha er ikke lønnsomt i det lange løp (selv om disse innvandrerne både kommer i arbeid og står i arbeid) fordi trygde- og pensjonsytelser til denne gruppen blir store etterhvert, uten at skatteinntekten er høy nok til å finansiere den.

Behovet for arbeidsinnvandring til Norge, som i andre land, har også endret seg. Frem til 1970 lå Norge langt bak den teknologiske fronten, mye av det vi gjorde var å kopiere teknologi fra USA. Dette er relativt uproblematisk – det er ikke så v
iktig å ha rett person på rett plass, mer et spørsmål om å frigjøre ressurser. Etter 1970 har Norge kommet mer til teknologifronten – innovasjon mye viktigere. Riktig person på riktig plass mye viktigere nå, noe som også har gitt seg utslag i hyppigere utskiftinger av ledere. Dette gir et økt behov for spisskompetanse fra utlandet.

 

Det ble en meget interessant debatt både under og etter innleggene. Et problem som ble påpekt var at hele det vestlige Europa er i den samme situasjonen som Norge, med både en demografisk uheldig utvikling og økt behov for spisskompetanse. Norge vil konkurrere om de utenlandske høyt utdannede innvandrerne med land som nok er villige til å tilby mye bedre betingelser en vi har tradisjon for. Kunnskapsinnvandring, faktisk innvandring i det hele tatt, er imidlertid et nokså nytt fenomen, så vi skal være litt forsiktige med å trekke for bastante konklusjoner basert på de siste 15 årene. Og kanskje viktigst av alt – det man egentlig snakker om er utnyttelse av kunnskaper og kunnskapsmigrasjon. Og kunnskaper trenger ikke alltid være fysisk tilstede for å kunne utnyttes.

Min personlige konklusjon er, for å si det litt flåsete, at Norge per i dag er et land for spesielt interesserte. En mobil kunnskapsmedarbeider uten spesiell tilknytning til landet har ikke noen grunn til å velge det. Jeg tror vi nordmenn vet dette innerst inne, men en blanding av myopi og stolthet – vi er jo tross alt blitt kåret av FN til verdens beste land å bo i de siste fem årene – gjør at vi ikke helt klarer å akseptere det og dermed gjøre noe med det. Vi må rett og slett forstå at a) noen er flinkere enn andre, og b) hvis ikke de flinkeste vil til Norge, har vi på lang sikt et nokså alvorlig økonomisk og teknologisk utviklingsproblem.