Interessant Wikipedia-diskusjon

Av og til blir jeg så sliten av korte argumenter i norske media.

IT-avisen skriver en sak om at Wikipedia er søppel, (jpg) basert på hurtiglesing av en nokså gjennomtenkt artikkel av Andrew Orlowski i The Register, hvor Jimmy "Jimbo" Wales slett ikke kommer med noen "kraftsalve", men derimot responderer fornuftig og gjennomtenkt på en meget god kommentarartikkel av Nicholas Carr om amatør-effekten av kollaborative publiseringsprosesser. Nicholas Carr fører så debatten videre i sin egen blogg, blant annet med et meget godt svar fra en av Wikipedias administratorer og et innlegg med forslag om mer sentralisert kontroll. Ross Mayfield, CEO i SocialText, tar opp hansken og argumenterer for at Wikipedia angriper tradisjonelle kunnskapkilder "nedenfra", slik alle "disruptive technologies" gjør.

Og der står debatten hittil, men den er langt fra over ennå.

Jeg vet ikke hvor fort IT-avisen journalist leser eller skriver, men gitt kvalitetsforskjellen mellom hva som faktisk blir sagt i debatten og hva som blir rapportert i IT-avisen, kan jeg vanskelig tenke meg et bedre argument for Web 2.0, enten det nå betyr blogger eller wikier eller hva man nå måtte mene….

Bløtkakefjols

For en gangs skyld er jeg enig med Kristin Halvorsen: Å kaste bløtkake på finansministeren er ikke måten å få henne i tale på. Neket som gjorde det belønnes med intervju i radio og VG, og sier at "han kunne skrevet et leserbrev, men det ville ikke blitt lagt merke til." Men hva har han egentlig kommunisert, bortsett fra sin egen IQ?

Resultatet er at sikkerheten rundt finansministeren økes, fornuftig nok, på skattebetalernes regning.

Tosken går på BI også. Huff og huff.

Å lytte til seg selv…

I en av sine selvbiografiske epistler beskriver P. G. Wodehouse the forferdelige følelsen det er for første gang å høre sin egen stemme, etter å ha kjøpt seg en diktafon. Opplevelsen var så rystende at han øyeblikkelig returnerte diktafonen og gikk tilbake til sin trofaste skrivemaskin.

Jeg har hørt meg selv før, men det er sunt allikevel – som Håkon Styri sier i en kommentar, det er noe som alle foredragsholdere burde gjøre. Etter å ha laget min første podcast og hørt på den, fant jeg ut at jeg slurver endel uten å mene det – kaller Joi Ito amerikansk, for eksempel, han er japaner. Det gjør vanligvis ikke noe i et foredrag, men i en situasjon der mer og mer blir tatt opp, kan man fort havne i en situasjon som et regjeringsmedlem, som kan bli holdt ansvarlig for all verdens unøyaktigheter og hele tiden må veie sine ord på gullvekt.

En positiv side med lydopptak er at man kan luke ut uvaner. Jeg har det med å si "øøhhhh" for å fylle pauser når jeg snakker – omtrent som å bruke altfor mange tankestreker når man skriver, noe jeg også gjør. Med et lydopptak kan man ta dem ut. Det er forbausende enkelt. Når man får lydopptaket på en skjerm (jeg bruker gratisprogrammet Audacity) lærer man seg fort å grafisk kjenne igjen en "øøhhhh" og klippe den vekk (se bildet til venstre). Man kan også ta vekk teknologipauser, irrelevante spørsmål, applausen til slutt og annet foredragsteknisk smårusk. Resultatet er et strammere produkt, samt at man blir oppmerksom på sine uvaner og kanskje kan gjøre noe med dem.

Jeg er litt småfristet til å leke litt med en slags teknologipodcast – å bruke et program som Camtasia Studio til å ta opp presentasjoner og lyd sammen, og levere dem som Flash-animasjoner. (Jeg bruker allerede SnagIT, et produkt fra samme firma. Fantastisk for å lage tekniske presentasjoner.) For eksempel til å instruere i blogging, eller å svare en gang for alle på alle spørsmålene om "hvordan kommer man egentlig igang med å bruke teknologi i undervisningen?"

Så mange morsomme leketøy, så liten tid….

Teknologien får skylden igjen….

Studenter surfer trådløst i stedet for å følge med i timen, i følge Mandag Morgen og Chronicle of Higher Education og Wall Street Journal.

Jeg vet ikke helt, jeg. Hvis du er foreleser og studentene finner surfing mer interessant eller relevant enn å høre på deg, er det vel kanskje ikke teknologien det er noe galt med?

Becker og Posner om kunnskapsinnvandring

Gary Becker og Richard Posner, henholdsvis Nobelpristaker i økonomi og en av USAs fremste jurister, er begge "public intellectuals", dvs. at de deltar aktivt i samfunnsdebatten i tillegg til å være fagpersoner. Becker og Posner har begynt å gjøre dette gjennom the Becker-Posner blog, som herved anbefales alle som er interessert i samfunnsutvikling, lovgivning, og internasjonale spørsmål. Hvis bare politikere hadde vært like gjennomtenkt. Formatet er at de begge skriver et innlegg om et eller annet tema, leser kommentarene (som holder høy kvalitet), og så skriver en reaksjon hver på hverandres og lesernes kommentarer.

Et tema med aktualitet for denne blogger er kunnskapsinnvandring – og her har Becker skrevet om at USA trenger mange flere kompetente innvandrere. Posners kommenterer dette med en diskusjon av de økonomiske virkningene av innvandring, også for den enkelte arbeidstaker.

Debattanter, essayskribenter og studenter kan lære mye av disse skribentene (som jeg har skrevet før, men en god ting bør gjentas). Ikke minst om produktivitet – Posner er noe for seg selv her!