Norgebygda noen år etter

Jeg er akkurat tilbake fra en biltur til Trondheim, dels for å ha et strategimøte med Råd AS, en spennende bedrift startet av min tidligere student Fredrik Øvergård. De har har utviklet (og nå videreutvikler) appen Smart113 – mer om dette senere. En annen årsak var at datter nummer 3 skal begynne på NTNU og trengte hjelp til å frakte litt flyttelass og finne hybel. På veien hjem kjørte vi gjennom Støren, som minnet meg om et severdig dokumentarprogram som gjorde inntrykk på meg for noen år siden. Programmet heter Norgebygda og er en skarp og balansert analyse av bygde-Norge. Programmet er i tre deler og alle er severdige, men det som gjorde mest inntrykk på meg var del to – Exit Støren – der filmskaperen tar for seg klasselisten fra en niendeklasse fra Støren, og ser hva som skjedde med folk.

Programmet er interessant fordi det gir en klar analyse av hvorfor folk flytter til byene. Den litt upresise kortversjonen er at de flytter for å ta utdannelse, finner livspartnere, og ender opp med å flytte til en by fordi der kan begge få jobb og ha et friere liv med større muligheter. Uten at noen egentlig ønsker det, tappes landsbygda for utdannet arbeidskraft, særlig kvinner, og man sitter igjen med de som er fornøyd med å jobbe i offentlig sektor eller for det lokale markedet og fiske i helgene. Intervjuene er intelligent satt sammen, og personlige nok til at man får en forståelse for forskjellen mellom de som blir og de som drar (og, for de flestes vedkommende, aldri kan tenke seg å dra tilbake.) Det pussige er at over tid utvikler det seg en polarisering – de som flyttet blir sikrere og sikrere på at det var det rette og at det å flytte tilbake blir mindre og mindre aktuelt, de som blir går i samme retning, og tar etterhvert nærmest avstand fra det urbane. Slik sett gir serien et klart bilde av en komplisert problemstilling.

Det tredje episoden i serien handler om Bygdedyret og hvordan folk velger å forholde seg til sneversyn og konformitetspress. Den første episoden – Lierne retur-tur – er litt mindre interessant, synes jeg, først og fremst fordi den egentlig er en innledning til de to andre og tygger drøv på gamle debatter. Men i de siste ti minuttene blir den bedre – man diskuterer bl.a. bygdenes estetikk og betydningen av teknologi. En uttalelse om bredbånd av sosiolog Ivar Frønes (innslaget begynner ca. 23 minutter inn) er innsiktsfull: Bredbånd åpner først og fremst for noen som har en helt annen kompetanse enn selve IT’en kan jobbe fra landet kan gjøre det, men de må først ha lyst til å bo der – men har de det? De kommer ikke flytende med bredbåndet.

Og det leder meg til å spørre – bredbånd i bygde-Norge var ment å gi arbeidsplasser, og har kanskje i noen grad gjort det. Men den virkelige revolusjonen vi er inne i akkurat nå er mobil og sosial. Hvilken innvirkning vil Facebook og andre sosiale medier ha for distriktsutviklingen, når man kan ikke bare jobbe, men konsumere kultur (som dette dokumentarprogrammet) og delta på sosiale arenaer i prinsippet uten geografisk tilstedeværelse? Jeg merker selv at jeg jobber hjemme (og eksperimenterer med å sende roboten min) fordi mer og mer interaksjon flyttes på nettet.

På tide med en ny serie, spør du meg.

Advertisements

Facebook-metoden: Å jage enkelhet i en kompleks verden

Før var datamaskiner svake, så for å bruke dem, måtte vi gjøre verden enkel og standardisert. Nå er de sterke og han håndtere uendelig kompleksitet – men vi må fortsatt gjøre verden enkel, slik at vi ikke belaster majoriteten av brukerne med en kompleksitet som bare er relevant for noen få av dem.

En av mine mentorer, nå avdøde professor James McKenney, var med på datamaskinenes barndom, og pleide å fortelle om en gang han ble bedt av Sears – stort amerikansk varemagasin – om å automatisere lagerføringen deres. Han vant fort ut at å holde orden på bare en type vare – sokker for menn – ville legge beslag på alt som fantes av datakraft i USA på den tiden, på grunn av kombinatorisk kompleksitet. Størrelse, lengde, mønster, farge, materiale og fabrikant ble for mye for lagringskapasiteten.

Den gangen var verden for komplisert til at datamaskinene kunne håndtere den. Jeg vet ikke hva Sears gjorde, men det ble jo automatisert lagerstyring etter hvert, enten fordi de ventet til teknologien var god nok eller de forenklet verden ved å utelate noe eller ved å slå sammen variable. Svak teknologi tvinger deg til forenkling.

Nå er datamaskiner fantastisk mye kraftigere, lagringskapasitet så å si gratis, og alle mulige algoritmer mye mer sofistikert. Vi kan automatisere mye mer. Men problemet med kombinatorisk kompleksitet er fortsatt like stort, men nå er det mennesket som er den begrensende faktor, særlig ved store, byråkratisk skapte systemer.

Byråkratiske systemer – og det er ikke noe galt med skikkelig byråkrati, bare så det er sagt – blir gjerne svært komplisert fordi det er mange ulike varianter av brukere der ute, ofte med små forskjeller. Når systemet interagerer med brukeren, må det gå gjennom mange steg for å finne ut hvordan brukeren skal kategoriseres. Selv om 95% av brukerne er de samme, må ofte alle gjøre den samme jobben som kreves av de mest kompliserte 5%. Systemet ender opp med å belaste de mange med en kompleksitet som bare trengs for de få.

Her er et eksempel: En konsulent fra et større IT-konsulentselskap kom innom kontoret mitt forleden. Vi diskuterte utfordringene med store, offentlige systemer – helsevesen, skatt, NAV, Forsvaret, den slags. Disse systemene (og deres kravspesifikasjoner er ofte svært komplekse fordi de må forholde seg til en kompleks verden – enda mer kompleks enn nødvendig fordi årevis med interaksjoner med publikum og politikere har skapt haugevis med regler, forskrifter, prosesser og tradisjoner som klenger seg på systemet som rur på et skipsskrog (og er omtrent like vanskelig å få av). Resultatet er ofte at disse systemene ender opp som prosjektkatastrofer i avisene. Problemet er ikke nytt og ikke på noen måte begrenset til offentlig sektor – privat sektor er bare flinkere til å dysse ned katastrofene sine.

Slik jeg ser det, er problemet at de som lager (og bestiller) systemene, først automatiserer, og så forenkler. – og forenklingen blir utsatt fordi så mange mennesker må godta forenklingene. Å forenkle betyr ofte å bevisst velge å la være å gjøre noe. Det er vanskelig, særlig i profesjonelle miljøer der det er mange spesialister som insisterer på at deres spesifikke kompleksitet må inkluderes i det nye systemet. De som ønsker forenkling er færre og har ofte mindre spesifikke argumenter. Men uansett disse forholdene, ville det vært mer effektivt å først forenkle, deretter å automatisere.

IT-konsulenten nevnte et spesifikt eksempel: Kjønn som variabel. Jeg trodde, litt naivt, at det bare fantes tre ulike verdier for kjøn: Mann, kvinne og (for eksempel i en innkommende skadesituasjon) ukjent. Det viser seg at det er nok mye mer komplisert: Det finnes tydeligvis mange klassifikasjoner av kjønn i tillegg til de to vanligste, som alle betegner en svært liten del av menneskeheten. Alle disse variantene skaper kombinatorisk kompleksitet og alt blir etter hvert svært komplisert.

Da jeg hørte dette, tenkte jeg: Hva om vi kunne lære litt fra Facebook her? Facebook, i hvert fall tidlig og i den engelske versjonen, hadde standardspørsmålet “Are you in a relationship?”, med svaralternativene “Yes”, “No”, og “It’s Complicated”. (Jada, jeg er klar over at Facebook spør om mye mer nå, men likevel.) Facebook er et komplisert system, men begynte med å forenkle sin verden, for så å bli mer kompleks etter hvert.

Men virkelig fremgangsrike systemer nøyer seg ikke med å gjøre det enkle først: De skaper en bevegelse i retning av enkelhet.

I Norge har vi faktisk et eksempel i verdensklasse: Altinn og den automatiske selvangivelsen. På 90-tallet, under ledelse av Bjarne Hope (en briljant, ingeniørutdannet byråkrat som dessverre døde altfor ung) ble det besluttet at all den tiden vi nordmenn brukte på å fylle ut selvangivelsen var bortkastet, siden det offentlige allerede hadde informasjonen, fra banker og arbeidsgivere, og andre kilder. Skattevesenet snudde på hele prosessen og sendte ut forenklede, ferdig utfylte selvangivelser med et svært enkelt spørsmål: Er disse tallene riktige? Hvis ja, skriv under og send inn (og fra tidlig på 2000-tallet, send en SMS, i dag trenger du ikke gjøre noe som helst). Hvis nei, skriv inn de riktige tallene og send inn.

Til å begynne med fungerte systemet bare for under en tredjedel av befolkningen – folk med bare en jobb, fast lønn, og standard fradrag – men år for år, ved en kombinasjon av forenkling av skattesystemet og økt funksjonalitet i systemet, er det ekspandert til at det nå kan brukes av innpå 80% av befolkningen. Selv har jeg en komplisert selvangivelse siden jeg driver et par små bedrifter, men i fjor kunne jeg faktisk bruke den automatiserte selvangivelsen.

(Bare for å vise effekten av dette for Skattevesenet: I fjor fikk jeg faktisk en telefon fra Skatt Øst som lurte på hvor det ble av selvangivelsen – det viste seg at et firma hadde sendt meg en innbetaling som gjorde at jeg ble selvstendig næringsdrivende. Personen fra Skatt Øst forklarte meg hva jeg skulle gjøre for å rydde opp i situasjonen ”før det blir gebyrer og greier” og svarte også på noen andre spørsmål jeg hadde. Fantastisk service – og det sier noe om hvordan automatisering kan frigjøre offentlig ansatte til å hjelpe innbyggerne fremfor å mate datasystemer.)

Resultatet er at selv om mange nordmenn klager på skatten, er det får som klager på skattemyndighetene. Dette fordi etaten startet med først å automatisere det enkle, for deretter å fortsette en iherdig forenklings- og automatiseringsprosess. En annen fordel, naturligvis, er at dette legger press på politikerne til å forenkle skattesystemet slik at flere og flere kan bruke den enkle i stedet for den kompliserte selvangivelsen.

Vi trenger mye mer ”Ja, Nei og Det Er Komplisert”, for deretter å gradvis angripe den kompliserte kategorien.

Hva mener du?

Antakelig svarer du at det er komplisert…

(Publisert som engelskspråklig essay på ACM Ubiquity’s blogg. Takk til Peter Denning for gode kommentarer på tidligere versjoner.)

Notater fra elektrisk bilferie

Noen notater etter to ukers ferietur gjennom Europa, mest for å melde tilbake tilbake til Facebook-gruppen Elektrisk bilferie i Europa, som hadde mange fine tips:

  • reiserute: ferge Oslo-Kiel, Hamburg, Amsterdam, Mannheim/Heidelberg, Basel, Chamonix (to døgn), Zermatt (to døgn), Domodossola (svært hyggelig familiehotell og en suveren restaurant), Konstanz, Stuttgart (fire døgn), Kaltenkirchen (ca. 40 km syd for Kiel), ferge Kiel-Oslo
  • forbausende lite teknisk å melde – bilen går som et skudd (høyeste hastighet 195 km/t, vanlig cruising-hastighet 120-150 avhengig av trafikk og fartsgrenser. Deilig og trafikksikkert å ha nok akselerasjon over hele registeret til å holde følge med Porscher og Audier og til å komme seg raskt forbi trege biler i lange oppoverbakker.
  • litt klønete med parkeringsplasser (bilen er stor) og en stensprutskade i frontruten i Sveits, samt prissjokk (40 SFR for motorveiavgift, betales ved innkjørsel, men vi har i alle fall et klistremerke til i frontruten). Ellers ingen problemer av noe slag.
  • brukte kun Teslas superladere, bortsett fra litt (strengt tatt unødvendig) lading hos venner i Alkmaar nord for Amsterdam. Laderne varierer litt i hva de har å tilby utover strømmen – den sydøst for Hamburg har en outlet-mall og flere kafeer, den i Erdingen et enormt hagesenter. De fleste har en kafe eller et hotell i nærheten. Den i Hamburg har et hotell, den syd for Hamburg en parkeringsplass og en utstilling av ferdighus, som vi ikke var i markedet for. Det ble et par timers ekstra kjøring for å lade litt mens vi var i Stuttgart, mest fordi våre venner bor i fjerde etasje og Stuttgart ikke har noen ladestasjoner i selve byen, i alle fall ikke i helgen. (Men når sant skal sies skulle jeg nok planlagt kjøringen litt bedre, så hadde det ikke vært nødvendig.)
  • Teslaer vekker fremdeles oppsikt i utlandet, vi ble etterhvert vant til at folk tok bilder av bilen og pekte på den.
  • Bagasjeplassen er upåklagelig – man kan breie seg uten å måtte slå ned baksetene, og legge ting som ikke blir mye brukt i frunk’en.
  • Lengste kjørestrekning var Stuttgart-Kaltenkirchen, ca. 700 kilometer, ikke noe problem. Tips: Hotellet Dreiklang i Kaltenkirchen var rimelig og bra, og har et spa/badeland med svømmehall, masse badstuer og en varm saltpool – perfekt avslapning og kort avstand til Kielfergen. Men man må være forberedt på badedraktforbud i badstuer og enkelte bassenger…
  • Eneste ting å utsette på Teslaen: Navigasjonssystemet ga litt rare ruteforslag noen ganger, den foreslår gjerne omveier på 30-50 km for å lade i 5 minutter, særlig i begynnelsen av turer. Vurder reiseforslaget litt, og overstyr den gjerne. GPS’en har også en tendens til alltid å velge korteste vei, noe som ga oss en spennende tur over første del av Simplon-passet (opp fra Brig) på en vei som var ubetydelig bredere enn bilen…

Hadde vi hatt flere superladere den veien hadde vi muligens kjørt litt lenger nedover i Italia, men vi er svært fornøyd både med bilen og ferien!

Mer flaks enn man fortjener…

(Advarsel: Lang post med bilder om en fin fjelltur. Overhodet ikke noe å gjøre med teknologi, bortsett fra noen websider….)

matterhorn-bannerFruen og undertegnede er nettopp tilbake fra to ukers biltur i Europa, en lenge ettertraktet ferie etter noen nokså slitsomme år med sykdom i familien og mye annet. Den har vært utmerket – ikke minst har det vært morsomt å kjøre Tesla på tysk Autobahn – men høydepunktet var nok Zermatt i Sveits og fjellet over alle fjell. Det hører med her at turen var svært lite planlagt – vi hadde bestilt billetter på Kielfergen og hadde løse planer om å stikke innom venner i Stuttgart og Amsterdam. Vi hadde begge lyst på alper, og jeg har alltid hatt lyst til å se Matterhorn, så dermed så ble det to dager i Zermatt etter å ha funnet et hotell via hotels.com dagen før.

Lena-matterhorn-lysFruen har fødselsdag 13. juli, så vi fant en suveren gammeldags hotellrestaurant via Tripadvisor og spiste en nydelig meny. Etter middag var det avslapning på terrassen med nydelig utsikt til Matterhorn, da det plutselig dukket opp lyspunkter oppover fjellet. Kelneren kunne fortelle at det var 150-års jubileum – dagen etter! – for den første bestigningen av Matterhorn, og at lyssettingen markerte klatreruten (inkludert et rødt punkt der fire av ekspedisjonens syv medlemmer falt i døden på veien ned fra toppen igjen). Og vi tenkte: Sånn flaks at vi kom til Zermatt akkurat i dag…

Scwarzee, utsikt mot Matterhorn

Dagen etter var det tid for tur – og vi måtte naturligvis ta sikte på Hörnlihütte, som ligger på 3260 meter ved innsteget til den vanligste klatreruten. Da vi gikk på stolheisen, fikk vi beskjed om at hytten ikke var åpen før klokken to på ettermiddagen, siden det var et arrangement der oppe i forbindelse med jubileet. Vi tok taubanen opp, og begynte å gå etter å ha først ha hørt på en liten konsert på alpehorn, rettet mot fjellet og med suveren akustikk. (Det så så til de grader ut som et postkort at vi glemte å ta bilde…)

Turen opp er nokså slitsom – høydeforskjellen er omtrent 700 meter og stien er tidvis litt eksponert, men hovedproblemet er høyden. Man går tom for luft nokså fort (i alle fall før man er akklimatisert, de fleste klatrere overnatter på Hörnlihütte for å venne kroppen til høyden) og man må gå langsomt opp selv den minste stigning. Vi hadde kjøpt oss staver og kom oss oppover omtrent på den stipulerte tiden, men måtte ha flere pauser på veien.

Vel oppe hadde vi flaks igjen – ikke bare var restauranten åpen, men vi fikk en liten gratisporsjon med tradisjonell Raclette av en hyggelig kokk, siden det var mat til overs etter arrangementet (flaks igjen, det viste seg at dette var første dagen Hörnlihütte var åpen etter en to års ombyggingsperiode.) Dette beviser at det finnes faktisk noe som heter en gratis lunsj, til og med i Sveits, der prisene er på norsk nivå og vel så det – jeg skjønner i alle fall følelsen utenlandske turister får når de kommer til Norge…

DSC00148DSC00149

Etter en lang pause begynte vi å komme oss litt, og det var tid for hjemturen. Været var fortsatt like fantastisk, vindstille og nesten ikke en sky på himmelen, men beina var møre (det er noen år siden siste skikkelige fjelltur) og vi er nok modne for en oppgradering av fottøy til noe mer solid. Men det ble endel fine bilder av Matterhorn og andre alpetopper, naturligvis.

DSC00157

Dagen etter tok vi det litt roligere, med slitne knær og såre tær, så det ble en tur opp mot Oberrothorn, et ikke særlig spennende fjell i seg selv, men med kanskje den beste utsikten over Matterhorn og Monte Rosa-massivet av dem alle. Været var like fantastisk, så det ble en hel del bilder her også, inkludert flittig bruk av panoramafunksjonen….

DSC00160

DSC00162

Dagen etter var det videre via Simplon-passet (der GPS’ens fokus på korteste vei ledet oss på en spennende og svært svingete tur parallelt med motorveien) til Domodossola og et litt enklere prisnivå. Men det er en annen og enda mindre interessant historie. Jeg er mer enn fornøyd med Zermatt for denne gangen og skal nok tilbake om ikke alt for lenge, tenker jeg. Men med all den flaksen vi hadde på denne turen skal det nok litt til for å overtreffe dette.

Hvorfor du skal lære deg matematikk

Grafikk: Oxford University

Årets matematikkarakterer er de dårligste noensinne. Årsaken er selvfølgelig komplisert – men jeg har stor sans for analysen til Morten Dæhlen, som krever at vi slutter å snakke ned matematikk i alle mulige sammenhenger, og lektor Karl-Eirik Kval, som sier at vi må slutte å kreve at undervisning skal være underholdning, at matematikk krever øvelse for å læres (omtrent som å spille gitar), og at matematikk krever lærere som kan matematikk – nå sender man eksisterende lærere på etterutdanningskurs, men «Mennesker som ikke har lært seg matematikk gjennom ti år i grunnskolen, tre år på videregående skole og tre år på lærerskole, kommer heller ikke til å lære det gjennom et etterutdanningskurs.»

Så sant, så sant.

Jeg får nøye meg med å gjengi min kronikk fra Aftenposten fra 2006, forsiktig oppdatert. Nå spørs det etterhvert om grunnskoleelevene er kvalifisert til å velge matematikk, det er kanskje ikke lenger bare vilje det står på….

12 grunner til å lære matematikk

Til landets ungdomsskoleelever: Her er 12 grunner til å velge matematikk i videregående:

Du skal velge matematikk for å bli smartere. Matematikk er for læring hva kondisjons- og styrketrening er for idrett: Grunnlaget som setter deg i stand til å bli bra i den spesialiteten du ender opp med. Du blir ikke idrettsstjerne uten å ha god kondis. Du blir ikke stjerne innen din jobb eller flink i dine fag uten å kunne tenke smart og kritisk – og matematikk lærer deg det.

Du skal velge matematikk for å tjene mer penger. Idol-vinnere og andre kjendiser tjener penger, men det er få som blir kjendiser, og de fleste tjener bare penger i noen få år. Deretter er det tilbake til skolebenken eller Rimi. Dersom du kutter ut Idol-køen og TV-fotball og i stedet gjør leksene dine – særlig matematikken – kan du gå videre med en utdannelse som gir deg en godt betalt jobb. Mye mer enn popsangere eller idrettsfolk tjener – kanskje ikke med en gang, men helt sikkert når du beregner dette i gjennomsnitt og over hele livet.

Du skal velge matematikk for å tape mindre penger. Når massevis av mennesker bruker pengene sine på dårlige investeringer, inkludert pyramideselskaper, forbruksgjeld og tilbud som er for gode til å være sanne, så er det fordi de ikke kan regne. Hvis du skjønner litt statistikk og renteregning, kan du gjennomskue økonomiske løgner og luftige drømmer. Med litt naturfag i bagasjen blir du sikkert friskere også, siden du unngår alternative medisiner, krystaller, magneter, homøopati og annen svindel fordi du vet det ikke virker.

Du skal velge matematikk for å få det lettere senere i studiene. Ja, det kan være endel jobb å lære seg matematikk mens du går i videregående. Men når du kommer videre til universitet eller høyskole, slipper du ofte å pese deg gjennom hundrevis av overforklarende tekstsider. I stedet kan du lese en formel eller se på en graf, og straks forstå hvordan ting henger sammen. Matematikk er mer kortfattet og effektivt enn andre språk. Kan du matematikk, kan du jobbe smart i stedet for hardt.

Du skal velge matematikk fordi du skal leve i en global verden. I en global verdenkonkurrerer du om de interessante jobbene med folk fra hele verden – og de smarteste studentene i Øst-Europa, India og Kina kaster seg over matematikk og andre “harde” fag for å skaffe seg en billett ut av fattigdom og sosial undertrykkelse. Hvorfor ikke gjøre som dem – skaffe seg kunnskaper som er etterspurt over hele verden, ikke bare i Norge?

Du skal velge matematikk fordi du skal leve i en verden i stadig endring. Ny teknologi og nye måter å gjøre ting på endrer hverdag og arbeidsliv i stadig større tempo. Hvis du har lært din matematikk, kan du lære deg hvordan og hvorfor ting fungerer, og slippe å skrape deg gjennom arbeidsdagen med huskelapper og hjelpetekster, livredd for å trykke på feil knapp og komme ut for noe nytt.

Du skal velge matematikk fordi det lukker ingen dører. Hvis du ikke velger full matematikk i videregående, lukker du døren til interessante studier og yrker. Du synes kanskje ikke disse yrkene og studiene er interessante nå, men tenk om du skifter mening? Dessuten er matematikk lettest å lære seg mens man er ung, mens samfunnsfag, historie, kunst og filosofi bare har godt av litt modning – og litt matematikk.

Du skal velge matematikk fordi det er interessant i seg selv. Altfor mange mennesker – også lærere – sier matematikk er vanskelig og kjedelig. Men hva vet de om det? Du spør ikke bestemoren hva slags smarttelefon du skal kjøpe. Du ber ikke foreldrene dine om hjelp til å legge ut noe på Snapchat. Hvorfor spørre en lærer – som kanskje hadde 2 i matematikk og likevel kom inn på lærerskolen – om matematikk er vanskelig? Hvis du gjør jobben og holder ut, vil du finne ut at matematikk er morsomt, spennende og intellektuelt elegant.

Du skal velge matematikk fordi du kommer på parti med fremtiden. Matematikk blir viktigere og viktigere innen alle yrker. Fremtidens journalister og politikere vil prate mindre og analysere mer. Fremtidens politifolk og militære bruker stadig mer komplisert teknologi. Fremtidens sykepleiere og lærere må forholde seg til tall og teknologi hver dag. Fremtidens bilmekanikere og snekkere bruker chip-optimalisering og belastningsanalyser like mye som skiftenøkkel og hammer. Det blir mer matematikk i arbeidslivet, så du trenger mer matematikk på skolen.

Du skal velge matematikk fordi du får reell studiekompetanse. Hvis du slapper av i videregående, får du et papir som sier at du har ”almen studiekompetanse”. Det er jo kjekt med et papir, men kompetanse til å studere har du ikke. Det vil du merke når du går videre til universitet eller høyskole, og må ha intensivkurs i matematikk for å skjønne hva foreleseren snakker om.

Du skal velge matematikk fordi det er kult. Det er lov å være smart, det er lov ikke å gjøre som alle andre gjør. Velg matematikk, så slipper du for resten av livet å komme med forsvarstaler om at matematikk er ”kaldt” og ”hardt”. Og du slipper å vitse bort at du ikke klarer enkle utregninger eller ikke skjønner hva du holder på med. Dessuten får du jobb ide kule selskapene, de som trenger folk med hjerner.

Du skal velge matematikk fordi det er kreativt*. Mange tror at matematikk bare har med logisk tenkning å gjøre og at faget står i et motsetningsforhold til kreativitet. Sannheten er at matematikk er noe av det mest kreative som finnes bare man bruker kunnskapen riktig, ikke minst som verktøy til å løse problemstillinger i næringslivet. Gode kunnskaper i matematikk og matematisk tenkning i kombinasjon med annen kunnskap gjør deg mer kreativ enn mange andre.

Du trenger ikke å bli matematiker fordi du velger matematikk i videregående. Men det hjelper bra å velge matematikk hvis du vil bli smart, tenke kritisk, forstå hvordan og hvorfor ting henger sammen, og argumentere effektivt og overbevisende.

Matematikk er en skarp kniv for å skjære gjennom problemstillinger. Vil du ha en skarp kniv i din mentale verktøykasse – velg matematikk.

*) Takk til Jon Holtan, matematiker, for det siste punktet.