(Advarsel: Lang post med bilder om en fin fjelltur. Overhodet ikke noe å gjøre med teknologi, bortsett fra noen websider….)

Fruen og undertegnede er nettopp tilbake fra to ukers biltur i Europa, en lenge ettertraktet ferie etter noen nokså slitsomme år med sykdom i familien og mye annet. Den har vært utmerket – ikke minst har det vært morsomt å kjøre Tesla på tysk Autobahn – men høydepunktet var nok Zermatt i Sveits og fjellet over alle fjell. Det hører med her at turen var svært lite planlagt – vi hadde bestilt billetter på Kielfergen og hadde løse planer om å stikke innom venner i Stuttgart og Amsterdam. Vi hadde begge lyst på alper, og jeg har alltid hatt lyst til å se Matterhorn, så dermed så ble det to dager i Zermatt etter å ha funnet et hotell via hotels.com dagen før.

Fruen har fødselsdag 13. juli, så vi fant en suveren gammeldags hotellrestaurant via Tripadvisor og spiste en nydelig meny. Etter middag var det avslapning på terrassen med nydelig utsikt til Matterhorn, da det plutselig dukket opp lyspunkter oppover fjellet. Kelneren kunne fortelle at det var 150-års jubileum – dagen etter! – for den første bestigningen av Matterhorn, og at lyssettingen markerte klatreruten (inkludert et rødt punkt der fire av ekspedisjonens syv medlemmer falt i døden på veien ned fra toppen igjen). Og vi tenkte: Sånn flaks at vi kom til Zermatt akkurat i dag…

Dagen etter var det tid for tur – og vi måtte naturligvis ta sikte på Hörnlihütte, som ligger på 3260 meter ved innsteget til den vanligste klatreruten. Da vi gikk på stolheisen, fikk vi beskjed om at hytten ikke var åpen før klokken to på ettermiddagen, siden det var et arrangement der oppe i forbindelse med jubileet. Vi tok taubanen opp, og begynte å gå etter å ha først ha hørt på en liten konsert på alpehorn, rettet mot fjellet og med suveren akustikk. (Det så så til de grader ut som et postkort at vi glemte å ta bilde…)

Turen opp er nokså slitsom – høydeforskjellen er omtrent 700 meter og stien er tidvis litt eksponert, men hovedproblemet er høyden. Man går tom for luft nokså fort (i alle fall før man er akklimatisert, de fleste klatrere overnatter på Hörnlihütte for å venne kroppen til høyden) og man må gå langsomt opp selv den minste stigning. Vi hadde kjøpt oss staver og kom oss oppover omtrent på den stipulerte tiden, men måtte ha flere pauser på veien.

Vel oppe hadde vi flaks igjen – ikke bare var restauranten åpen, men vi fikk en liten gratisporsjon med tradisjonell Raclette av en hyggelig kokk, siden det var mat til overs etter arrangementet (flaks igjen, det viste seg at dette var første dagen Hörnlihütte var åpen etter en to års ombyggingsperiode.) Dette beviser at det finnes faktisk noe som heter en gratis lunsj, til og med i Sveits, der prisene er på norsk nivå og vel så det – jeg skjønner i alle fall følelsen utenlandske turister får når de kommer til Norge…

Etter en lang pause begynte vi å komme oss litt, og det var tid for hjemturen. Været var fortsatt like fantastisk, vindstille og nesten ikke en sky på himmelen, men beina var møre (det er noen år siden siste skikkelige fjelltur) og vi er nok modne for en oppgradering av fottøy til noe mer solid. Men det ble endel fine bilder av Matterhorn og andre alpetopper, naturligvis.

Dagen etter tok vi det litt roligere, med slitne knær og såre tær, så det ble en tur opp mot Oberrothorn, et ikke særlig spennende fjell i seg selv, men med kanskje den beste utsikten over Matterhorn og Monte Rosa-massivet av dem alle. Været var like fantastisk, så det ble en hel del bilder her også, inkludert flittig bruk av panoramafunksjonen….

Dagen etter var det videre via Simplon-passet (der GPS’ens fokus på korteste vei ledet oss på en spennende og svært svingete tur parallelt med motorveien) til Domodossola og et litt enklere prisnivå. Men det er en annen og enda mindre interessant historie. Jeg er mer enn fornøyd med Zermatt for denne gangen og skal nok tilbake om ikke alt for lenge, tenker jeg. Men med all den flaksen vi hadde på denne turen skal det nok litt til for å overtreffe dette.