Gerson Komissar er gått bort

imageTrist melding da jeg kom på jobb fredag: Gerson Komissar, BIs andre rektor og mannen som la grunnlaget for at BI skulle gå "fra aftenskole til vitenskaplig høyskole", er gått bort i en alder av 89 år.

Når noen blir 89 år gammel, er et dødsfall trist, men ikke overraskende. Men Gerson var på kontoret i forrige uke, var kjapp, slagferdig og faglig nysgjerrig til det siste, og trosset på mange måter alle forestillinger om det å bli gammel. På spørsmål om hvordan det kunne ha seg at han til de grader holdt koken, var standardsvaret et tørt "man må velge sine foreldre med omhu…"

Han er kanskje den mest bredspektret intellektuelle BI-personen jeg har møtt – og også den av BIs grunnleggere jeg har hatt et personlig forhold til, fra jeg var ung IT-medarbeider på BI, da jeg kom tilbake fra USA, og som faglig person siden. Her var en mann man kunne diskutere obskur litteratur, debattsidene i avisen og nyere faglig utvikling med, og det var en fornøyelse å lytte ikke bare til innhold, men til hans presise og spissfindige formuleringer. Jeg siterte ham for eksempel for halvannet år siden, med hans observasjon om at hvis mer enn halvparten av befolkningen får sitt utkomme av det offentlige, blir det i praksis umulig å redusere offentlige overføringer eller effektivisere.

Gerson kom fra en fremtredende jødisk familie i Trondheim (en antydning til fintrønderdialekt kunne anes i diskusjoner) der noen av familiens medlemmer klarte å unnslippe arrestasjoner og deportasjon til dødsleirene ved å reise til Sverige – så også Gerson. Tilbake til Norge begynte han å jobbe på BI mot slutten av 40-årene, giftet seg etterhvert med Finn Øiens datter, og hadde mange ulike stillinger – etterhvert rektor, som han var fra 1975 til 1981. Han la grunnlaget for at BI fikk tildele siviløkonomtittelen, hovedsaklig ved å finne og ansette heltidspersonnell med skikkelig faglig bakgrunn – folk som utgjorde grunnstammen i BIs student- og forskningsmessige ekspansjon på slutten av 80-tallet.

Gerson var svært populær – hans underfundighet, trivelige vesen og evne til å huske og være opptatt av alle i organisasjonen gjorde ham til en leder man kunne respektere uten at han trengte å vise synlige tegn på autoritet.

Jeg kommer, i likhet med alle som lærte ham å kjenne, til å savne ham.

Advertisements