Ramlet over denne rapporten, skrevet av et utvalg av nordiske LO-representanter og sosialdemokratiske partier, ledet av den tidligere danske transportministeren Magnus Heunicke. Rapporten gir en grei oppsummering av arbeidsforholdene i nordisk luftfart, inkludert endel statistikk, og kommer med en rekke forslag til endringer i lovgivning for å opprettholde arbeidsforholdene.

Jeg har ikke finlest rapporten, men såvidt jeg kan se inneholder den ikke noen overraskelser, bortsett fra forslagene om prosentandeler ansatte i et selskap som må være ansatt i morsselskapet, noe jeg tror blir svært vanskelig å få gjennomslag for. Endel av forslagene er fornuftige, men til syvende og sist handler luftfart om nettverkseffekter og kostnadseffektivitet.

Skal fagforeninger kunne få utrettet noe, må de stå sammen, slik at de ikke lager problemer bare for de selskapene de har noen påvirkningsmulighet overfor. Dagens oppslag om at SAS skal opprette baser utenfor Skandinavia, og de formulaiske protestene som kommer, gjør meg ikke optimistisk. Bare i Norge finnes det masse forskjellige fagorganisasjoner, noen av dem under LO, noen under YS. Skal man få gjort noe, må man opptrå samlet, og på en større arena enn den nordiske. Europa er kanskje stort nok, og har i alle fall nok innbyggere til at man kan klare å skape et nokså stort marked med reguleringer som danner et felles gulv for arbeidsforhold.

Så får vi se om man klarer å snakke med en tunge, så høyt at til og med irene hører. I mellomtiden har man laget en brukbar rapport, i alle fall, selv om man kanskje ikke helt har tatt inn over seg at Ryanair nå er Europas største flyselskap og at grunnlaget i europeisk flytrafikk faktisk ikke domineres totalt av nettverksselskaper lenger.