Her er et innlegg jeg skrev i Klassekampen, en revolusjonær avis som ikke helt har fått med seg nettrevolusjonen. Det er tryggest å ikke legge ting ut på nett, for da sikrer man at debatten holdes innen kretsen. Dessuten sikrer man at folk må kjøpe avisen, hvilket vil si at man velger profitabel marginalitet fremfor marginal profitabilitet. Et interessant beslutning for en ikke-kapitalistisk avis. Heldigvis har jeg tilgang til Atekst – og jeg tar forbehold om at jeg legger mine innlegg ut på min blogg uansett avisens policy.

Vås om Åmås

Espen Andersen, Klassekampen, 26. mai 2007

Tom Egil Hvervens anmeldelse av Knut Olav Åmås’ bok Verdien av uenighet (Klassekampen, 5.5.2007) er fornøyelig lesning – ikke så mye for det den sier (det meste er vås) men fordi den så til de grader demonstrerer de mangler ved norsk debattkultur Åmås påviser i sin bok.

Hverven strever med å plassere Åmås til høyre eller venstre, og etterlyser Åmås’ mening i enkeltsaker. Men Åmås skriver og mener hovedsakelig noe om debatten, og bruker sine meninger i enkeltsaker som illustrasjoner. Han beskriver verdien av en debatt som oppmuntrer til uenighet, men som krever at den som er uenig tar utgangspunkt i den enkelte sak og argumenterer klart, fremfor ritualistisk å henvise til ideologiske, politiske eller akademiske autoriteter.

For et års tid siden, i et debattmøte om blogging, sa en journalist fra Klassekampen at det var et problem med alle disse bloggerne at man ikke visste hvor de kom fra: Før man har en debatt må man deklarere sin gruppetilhørighet, må vite, slik at leserne kunne vurdere ens argumenter ut fra det.

Nå har jeg alltid trodd det var argumentene og saken som var det viktige i en debatt, ikke hvem som sa hva. Men i denne sammenheng bør jeg flagge at jeg er en av de ”nye stemmene” Åmås har fått frem i Aftenposten, nettopp gjennom den debattfilosofi han gjør rede for i sin bok. Hans debatt-ideal er verken teoriløst (det er basert på Karl Poppers vitenskapsfilosofi) eller utydelig. Åmås pålegger debattanter å skrive klart, ta utgangspunkt i fakta, bygge opp logiske argumentasjonsrekker, og ikke kjede sitt publikum. Noe han for øvrig etterfølger i sine mange glimrende kommentarinnlegg – det er ikke noe i veien for at en redaktør har meninger, bare han eller hun stiller de samme etterrettelighetskrav til seg selv som til andre.

Hvervens problem med Åmås’ ”upresishet” minner meg om en sekterisk-religiøs persons vanskelighet med å forholde seg til en ateist: Andre religioner er greit (selv om de tar feil, naturligvis), men når noen forkaster all religion blir det vanskelig. Manglende gruppetilhørighet defineres derfor som umoralsk, en avvisning av at verden er delt opp i klare grupperinger.

Åmås ønsker en debattform som er det motsatte av bås-tenking, en debattvitenskapelig metode der man i Poppers ånd krever at påstander fremsettes på en måte som gjør at de kan tilbakevises (falsifiseres). Et godt eksempel på dette så vi for noen år siden, da BI-forskerne Øyvind Bøhren og Øystein Strøm endret debatten om kvinner i bedriftsstyrer, ved å fremlegge en grundig studie som viste at det ikke var noen sammenheng mellom kvinneandel og vekst eller lønnsomhet. De ble beskyldt for ”ideologiproduksjon” og tillagt meninger de ikke har. Men forskningen var solid, og holdt. Etter deres innspill kan man fremdeles være for kvotering av kvinner inn i norske styrerom – men man må gjøre det på et annet grunnlag enn økt lønnsomhet, eller påvise feil i forskningen. Å fortsatt hevde at det vil lønne seg å ha flere kvinner i styret, blir ideologi og ikke debatt.

Åmås’ debatt-ideal – enkeltsaker som analyseres i stedet for ideologisk gjentatte standardargumentasjoner – velger Hverven å kalle postmodernisme. Hvervens motstykke blir da klassifikasjonssekterisme.

Akk ja, vi trenger en norsk Mencken, om ikke annet så for å lufte ut i et noe muggluktende debattmiljø. Kanskje Åmås kan stå til tjeneste?

Tyler Cowen, kjent økonom og blogger, har en liste over sine norske favoritter.

Maria Reinertsen har en glimrende artikkel i Morgenbladet med tittelen "Med Ole Brumm som grensevakt" (dessverre bak Morgenbladets abonnementsvegg). Anledningen er et forslag om reduksjon av tollsatser for utviklingsland, sendt på høring. Som Reinertsen skriver:

Det blir raskt klart at viljen til å forandre finnes bare så lenge en bevarer det meste som før: For eksempel foreslås det ikke å utvide de to eneste kvotene for import av landbruksvarer som det faktisk er stor konkurranse om: nemlig honning og biff. Når en konkluderer med at kvoteregimet fungerer fint, så kan det i alle fall ikke være honningspiserne og biffeksportørene en tenker på.
Derimot har en tenkt på de aller fattigste landene. Regjeringen vil utvide listen med land som får null-toll til å gjelde 14 nye, svært fattige land. [Men b]lant de femti landene som hittil har nytt godt av null-toll har eksporten til Norge falt for 21 av dem. De aller fattigste landene trenger helt andre ting enn lavere tollmurer for å gjøre seg gjeldende på verdensmarkedet, for eksempel fred, veier og bedre produksjonsrutiner som gjør at de godkjennes av vestlige mattilsyn.
Men sett at disse landene som hittil ikke har lyktes i å utnytte sine nulltollfordeler likevel skulle lykkes. At noen driftige afghanere tømte sparegrisen og kjøpte avlsokser, at den afghanske regjeringen brukte dyrebare budsjettkroner til å bygge veier som biffene kunne kjøres ut av landet på, at norske kjøledisker brått var fulle av førsteklasses afghansk indrefilet. Hva da?
Da ville kanskje "sikkerhetsmekanismen for importstans" settes i verk. Den tollfrie adgangen de fattigste landene tildeles, skal fortsatt kunne stanses ved en "importøkning som setter markedsbalansen i fare". Leserne beroliges med at dette aldri har skjedd, men de reflekterer ikke over den allmennpreventive effekten. Hvem satser sparepenger på å bygge opp en eksportnæring som vil møte stengte grenser straks den lykkes i å eksportere i stor skala?

Finansdepartementets representant siteres med følgende uttalelse, som vel er norsk rekord i dobbeltmoral:

Finansdepartementets representant mener at en i tillegg bør utrede om det kan være mulig å kutte i tollsatsene på landbruksvarer, og eventuelt hvor mye, uten at dette rammer norsk landbruksproduksjon.

For å si det med Hans Rosling, vestlig landbrukspolitikk dreper afrikanske barn. I følge Pascal Lamy, direktør for WTO, er Norge en av verstingene i klassen: Vårt rykte som et solidarisk og fremsynt land står i fare fordi vi beskytter oss mot billige varer fra fattige land.

Når skal norske bønder og andre produsenter forstå at det i prinsippet ikke er forskjell på landbruksstøtte og sosialhjelp? Idag er det en skam å være bonde – også for de som tjener penger – fordi folk oppfatter bøndene som en gjeng sutrepaver som maser om mer penger og beskyttelse mot varer vi egentlig vil ha. Hvorfor ikke kutte i landbruksstøtte slik at de få bøndene vi kommer til å ha igjen (de fleste regner med at antallet bønder vil gå fra 60000 til 40000 de neste ti årene, uansett støtteordninger) kan rette ryggen og se folk i øynene igjen? Hvorfor ikke rive tollmurer så fattige land får en sjanse til å hjelpe seg selv i stedet for å være avhengig av et vestlig bistandsbyråkrati?

Oppdatering 20. mai: Kåre Valebrokk sier det samme i Aftenposten, men naturligvis meget bedre formulert.

Mihoe kommer med en forklaring på klimakvoter jeg har sans for:

Klimakvoter. Jeg skjønner ikke hva slags vare det egentlig er. Siden jeg er smart nok til å skjønne at du ikke kan kjøpe en annen temperatur i landet du lever i – vel så er den eneste logiske forklaringen på dette at vi kjøper opp en haug med kinesere eller indere. Eventuelt kan vi kjøpe et helt land som vi ikke vet noe om feks Tchad. Vi betaler dem slik at vi er sikre på at de aldri skal få lov til å kjøre bil eller få innlagt strøm og vann. Hvis vi kjøper 500 millioner kinesere (noe vi selvsagt har råd til) vil de aldri oppleve kapitalismens gleder og vi aldri nøkternhetens kjedsommelighet. Et ankepunkt mot all denne kjøpingen er jo at dette vil medføre en innsprøyting av store pengesummer som folk sikkert har lyst til å bruke på noe. Det er derfor viktig at vi kun kjøper disse kvotene av land som har slike korrupte overhoder at de brenner av alle millionene på fine parader med folk utkledd i morsomme klær.

Det er sikkert masse motargumenter her. Jeg kommer bare ikke på dem akkurat nå.

Oppdatering 20. mai: Min gode kollega Arne Jon Isachsen sier omtrent det samme i sitt månedsbrev (PDF) og i Aftenposten.

Herner Sæverot diskuterer dannelse – i hovedsak om man skal ha en "kanon" av store verker eller ikke – i en kronikk i Aftenposten idag. Kronikken bygger på en noe forvirret kronikk av Helge Iberg, hvor Iberg protesterer mot kanontenkingen (representert ved Gudmung Hernes, som sannelig får gjennomgå for tiden) og går for fleksibilitet. Sæverot tar en middelvei, og definerer dannelse som evne til å skifte mening, noe jeg synes virker litt tynt.

Riktignok er jeg enig i at man ikke skal ha husguder, men hvorfor ikke ta den helt ut og plassere problemet der det faktisk ligger – at dannelsesdiskusjonen i Norge ser ut til å ta som utgangspunkt at vi bare har kapasitet til å lese noen få bøker og at det derfor blir svært viktig å velge de rette, eventuelt velge hva man vil men ha lærere som kan plassere dem for en.

Tenk om en elev på videregående kom ut av norskfaget etter tre år med 50 bøker i bagasjen? Det er sånn omtrent en hver tredje uke hvis man regner med sommerferien, det burde ikke være så vanskelig. Da kunne man snakke om dannelse.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg har dannelse selv (det er nemlig udannet), men jeg lærte meg i alle fall å sette pris på litteratur ved å botanisere i mine foreldres rikholdige samling (de var bokklubbmedlemmer på sin hals.) Da jeg begynte på videregående, hadde vi noen lesebøker som het Visjon og virkelighet, og som innholdt tekster i utvalg fra mange steder rundt omkring. Jeg smugleste denne leseboken og lånte deretter mer av de forfatterne som stod der på biblioteket og i mine foreldres bokhyller. Det ga en viss kvalitet, men for å spe på litt leste jeg hauger av kriminalromaner og pappas gamle guttebøker og ukeblader og, hvis det knep, bruksanvisningen på hårsjampoen mens jeg satt på do. Ikke like lødig alt sammen, men med nok kvantitet lærer man seg noe om kvalitet – og hva det betyr for en selv.

Det er et gammelt ordtak som sier at man skal passe seg for folk som bare har lest en bok. Den norske dannelsesdebatten ser ut til å gå ut på å utvide "en bok" til "pensum", som består av "noen bøker". Jeg tror på en mye enklere løsning: Få opp kvantiteten, så får du opp dannelsen også.

Nokså enkelt. Nå må jeg finne noe å lese på i bilkøen inn til jobben.

Telenor har for tiden et tilbud til sine ADSL-kunder om å se filmer over Internett for 1 krone. Datter nummer to er for tiden syk og tilbringer mye tid med sin laptop (en ganske kraftig Dell, mindre enn seks måneder gammel) i sengen, så dette var noe vi kastet oss over. Det viste seg å være en skuffelse av dimensjoner – Telenor, Microsoft og SF Anytime ser ut til å ha lært markedsføring av Josef Stalin – og kundebehandling etter manual av Frans Kafka.

Etter å ha lett seg frem til riktig webside, fikk vi beskjed om tjenesten kun fungerte med Internet Explorer, versjon 6 eller høyere. Vi hadde versjon 7, men det oppfattet tydeligvis ikke denne websiden, så vi måtte reinstallere. Deretter måtte vi oppgradere Windows Media Player, to ganger, før vi fikk beskjed om at Media Player måtte "individualiseres" – dvs. at diverse sikkerhetsløsninger måtte lastes ned og installeres. Deretter (etter omtrent 45 minutter med nedlastinger og oppgraderinger og restarting og annet) var det en masse frem og tilbake om hastigheten var god nok. Det var den først ikke, enda vi har et nokså dyrt abonnement, men etter litt frem og tilbake fikk vi til det også. Så slapp vi så langt frem at vi fikk lov til å betale.

Først forsøkte jeg å få den ene kronen belastet mitt Telenor-abonnement, men da måtte jeg logge meg på først. Dessverre hadde jeg glemt passordet, og "glemt passord"-funksjonen klarte ikke å sende meg noen tips, siden de ble sendt til min Telenor-postadresse, som jeg altså ikke har passordet for. Derfor måtte jeg betale med et kredittkort, noe som kostet kr. 5 i gebyr.

Endelig var det klart, vi valgte film, og ting så lovende ut. Men når filmen skulle starte, fikk vi beskjed om at det var oppstått en feil, og vi ble henvist til en webside som forklarte at det var litt uklart hva feilen bestod i, men at vi kunne få mer hjelp på Microsofts generelle supportsider.

Da ga jeg opp, sendte en mail til SF Anytime (Svensk Films videoservertjeneste) og ba om pengene tilbake. Ikke det at seks kroner kommer til å gjøre noe stort innhogg i familiebudsjettet, men det er grenser for hva man finner seg i. Vi fikk etter litt frem og tilbake beskjed om at pengene skulle tilbakeføres.

Kombinasjonen av Telenors ruskete abonnementsløsning, Microsoft’s overkompliserte browser- og sikkerhetsløsninger, og SFs morbide frykt for at noen skulle kunne se filmene deres er rett og slett latterlig når deres konkurrenter er piratkopiservere som lett og elegant lar deg laste ned hva det skal være. Det minste man bør kunne forlange når man betaler for en tjeneste er at den er bedre enn det som finnes gratis tilgjengelig, men dengang ei.

Egentlig burde jeg la min datter få se den filmen hun ville i piratkopi. Hun og jeg har betalt for den, både med tid og penger.

Er det rart teknologer (og forretningsstrateger) ler av filmbransjen?