Hvem blir årets CIO?

Onsdag er det IDC-konferanse med annonsering av hvem som blir årets CIO (eller IT-direktør, som de kaller det). Jeg har sittet i juryen og skal også holde et foredrag.

Uten å røpe hvem som kommer til å vinne vil jeg si at det har vært morsomt å være jurymedlem, og interessant å møte både kandidatene og de andre jurymedlemmene. Det er gode kandidater – og for meg har det vært særlig morsomt å se at dyktige IT-sjefer/direktører/CIOs ikke bare er noe som forekommer i store og helst amerikanske firma – selv om man må naturligvis nok må nedskalere ambisjonsnivået en liten smule hva gjelder budsjetter og tiltak.

Skal du dit, så sees vi på onsdag.

Oppdatering 31.5: Som kjent ble det Hans-Petter Aanby fra Norwegian som vant. Siden jobben til en CIO (og rollen til IT i det hele tatt) er å øke effektivitet, fremme kundetilfredshet og muliggjøre innovasjon, og Hans-Petter og hans folk har redusert billettkostnaden med 200 kr pr. passasjer, laget en løsning med "lavpriskalender" de er alene om (og som fører til at 85% av billettene bookes over nettet) og nå er igang med å starte en nettbank basert på de samme løsningene, var det liten tvil – selv om de andre kandidatene på ingen måte var dårlige.

Advertisements

Vås om Åmås

Her er et innlegg jeg skrev i Klassekampen, en revolusjonær avis som ikke helt har fått med seg nettrevolusjonen. Det er tryggest å ikke legge ting ut på nett, for da sikrer man at debatten holdes innen kretsen. Dessuten sikrer man at folk må kjøpe avisen, hvilket vil si at man velger profitabel marginalitet fremfor marginal profitabilitet. Et interessant beslutning for en ikke-kapitalistisk avis. Heldigvis har jeg tilgang til Atekst – og jeg tar forbehold om at jeg legger mine innlegg ut på min blogg uansett avisens policy.

Vås om Åmås

Espen Andersen, Klassekampen, 26. mai 2007

Tom Egil Hvervens anmeldelse av Knut Olav Åmås’ bok Verdien av uenighet (Klassekampen, 5.5.2007) er fornøyelig lesning – ikke så mye for det den sier (det meste er vås) men fordi den så til de grader demonstrerer de mangler ved norsk debattkultur Åmås påviser i sin bok.

Hverven strever med å plassere Åmås til høyre eller venstre, og etterlyser Åmås’ mening i enkeltsaker. Men Åmås skriver og mener hovedsakelig noe om debatten, og bruker sine meninger i enkeltsaker som illustrasjoner. Han beskriver verdien av en debatt som oppmuntrer til uenighet, men som krever at den som er uenig tar utgangspunkt i den enkelte sak og argumenterer klart, fremfor ritualistisk å henvise til ideologiske, politiske eller akademiske autoriteter.

For et års tid siden, i et debattmøte om blogging, sa en journalist fra Klassekampen at det var et problem med alle disse bloggerne at man ikke visste hvor de kom fra: Før man har en debatt må man deklarere sin gruppetilhørighet, må vite, slik at leserne kunne vurdere ens argumenter ut fra det.

Nå har jeg alltid trodd det var argumentene og saken som var det viktige i en debatt, ikke hvem som sa hva. Men i denne sammenheng bør jeg flagge at jeg er en av de ”nye stemmene” Åmås har fått frem i Aftenposten, nettopp gjennom den debattfilosofi han gjør rede for i sin bok. Hans debatt-ideal er verken teoriløst (det er basert på Karl Poppers vitenskapsfilosofi) eller utydelig. Åmås pålegger debattanter å skrive klart, ta utgangspunkt i fakta, bygge opp logiske argumentasjonsrekker, og ikke kjede sitt publikum. Noe han for øvrig etterfølger i sine mange glimrende kommentarinnlegg – det er ikke noe i veien for at en redaktør har meninger, bare han eller hun stiller de samme etterrettelighetskrav til seg selv som til andre.

Hvervens problem med Åmås’ ”upresishet” minner meg om en sekterisk-religiøs persons vanskelighet med å forholde seg til en ateist: Andre religioner er greit (selv om de tar feil, naturligvis), men når noen forkaster all religion blir det vanskelig. Manglende gruppetilhørighet defineres derfor som umoralsk, en avvisning av at verden er delt opp i klare grupperinger.

Åmås ønsker en debattform som er det motsatte av bås-tenking, en debattvitenskapelig metode der man i Poppers ånd krever at påstander fremsettes på en måte som gjør at de kan tilbakevises (falsifiseres). Et godt eksempel på dette så vi for noen år siden, da BI-forskerne Øyvind Bøhren og Øystein Strøm endret debatten om kvinner i bedriftsstyrer, ved å fremlegge en grundig studie som viste at det ikke var noen sammenheng mellom kvinneandel og vekst eller lønnsomhet. De ble beskyldt for ”ideologiproduksjon” og tillagt meninger de ikke har. Men forskningen var solid, og holdt. Etter deres innspill kan man fremdeles være for kvotering av kvinner inn i norske styrerom – men man må gjøre det på et annet grunnlag enn økt lønnsomhet, eller påvise feil i forskningen. Å fortsatt hevde at det vil lønne seg å ha flere kvinner i styret, blir ideologi og ikke debatt.

Åmås’ debatt-ideal – enkeltsaker som analyseres i stedet for ideologisk gjentatte standardargumentasjoner – velger Hverven å kalle postmodernisme. Hvervens motstykke blir da klassifikasjonssekterisme.

Akk ja, vi trenger en norsk Mencken, om ikke annet så for å lufte ut i et noe muggluktende debattmiljø. Kanskje Åmås kan stå til tjeneste?

Som man spør, får man svar

Sprute-kaffen-utover-avisen-morsomt: Fra Martin Eides essay "Folkets trøst", om norsk presses utviklingen fra "tenke" til "føle", i Morgenbladet:

Forøvrig vil jeg minne om skiløperen Nina Skeime, som i sin tid ble spurt av Aftenpostens journalist om hvorfor hun ikke hadde greid å henge med Tikhonova på tredjeetappen under 4×5 kilometer. Det kontante svaret lød slik: "Hvor for jobber ikke du i New York Times?"

Ikke på Facebook

Utsnitt forside e24 23. mai 2007Siden Eirik og Jorunn har brutt sammen og meldt seg inn i Facebook, syntes jeg at jeg burde knesette noen prinsipper her, så derfor denne spalten i e24. Man har da visse standarder, for pokker.

Oppdatering: Det faktum at jeg kan havne på forsiden av e24.no (klipp) med en erklæring om at jeg ikke er på Facebook bør vel være en solid validering av konklusjonen?

Les videre

Mitt fremtidige hjemmekontor

Dette bildet av Al Gore på hjemmekontoret (fra en billedreportasje i Time Magazine) gir meg trøst i de stunder familien mener jeg bør rydde litt og at jeg ikke trenger så mye datamaskiner. Glimrende. Jeg vet hvem jeg ville stemt på som president – kompliserte kontorer betyr kompliserte hjerner, og det liker jeg.

Al Gore på hjemmekontoret 

(Via BoingBoing, Jorunn, Uncluttered (som går i spinn over dette herlige kontoret), og halvparten av alle bloggene på Internett)