Ole Brumm på grensen

Maria Reinertsen har en glimrende artikkel i Morgenbladet med tittelen "Med Ole Brumm som grensevakt" (dessverre bak Morgenbladets abonnementsvegg). Anledningen er et forslag om reduksjon av tollsatser for utviklingsland, sendt på høring. Som Reinertsen skriver:

Det blir raskt klart at viljen til å forandre finnes bare så lenge en bevarer det meste som før: For eksempel foreslås det ikke å utvide de to eneste kvotene for import av landbruksvarer som det faktisk er stor konkurranse om: nemlig honning og biff. Når en konkluderer med at kvoteregimet fungerer fint, så kan det i alle fall ikke være honningspiserne og biffeksportørene en tenker på.
Derimot har en tenkt på de aller fattigste landene. Regjeringen vil utvide listen med land som får null-toll til å gjelde 14 nye, svært fattige land. [Men b]lant de femti landene som hittil har nytt godt av null-toll har eksporten til Norge falt for 21 av dem. De aller fattigste landene trenger helt andre ting enn lavere tollmurer for å gjøre seg gjeldende på verdensmarkedet, for eksempel fred, veier og bedre produksjonsrutiner som gjør at de godkjennes av vestlige mattilsyn.
Men sett at disse landene som hittil ikke har lyktes i å utnytte sine nulltollfordeler likevel skulle lykkes. At noen driftige afghanere tømte sparegrisen og kjøpte avlsokser, at den afghanske regjeringen brukte dyrebare budsjettkroner til å bygge veier som biffene kunne kjøres ut av landet på, at norske kjøledisker brått var fulle av førsteklasses afghansk indrefilet. Hva da?
Da ville kanskje "sikkerhetsmekanismen for importstans" settes i verk. Den tollfrie adgangen de fattigste landene tildeles, skal fortsatt kunne stanses ved en "importøkning som setter markedsbalansen i fare". Leserne beroliges med at dette aldri har skjedd, men de reflekterer ikke over den allmennpreventive effekten. Hvem satser sparepenger på å bygge opp en eksportnæring som vil møte stengte grenser straks den lykkes i å eksportere i stor skala?

Finansdepartementets representant siteres med følgende uttalelse, som vel er norsk rekord i dobbeltmoral:

Finansdepartementets representant mener at en i tillegg bør utrede om det kan være mulig å kutte i tollsatsene på landbruksvarer, og eventuelt hvor mye, uten at dette rammer norsk landbruksproduksjon.

For å si det med Hans Rosling, vestlig landbrukspolitikk dreper afrikanske barn. I følge Pascal Lamy, direktør for WTO, er Norge en av verstingene i klassen: Vårt rykte som et solidarisk og fremsynt land står i fare fordi vi beskytter oss mot billige varer fra fattige land.

Når skal norske bønder og andre produsenter forstå at det i prinsippet ikke er forskjell på landbruksstøtte og sosialhjelp? Idag er det en skam å være bonde – også for de som tjener penger – fordi folk oppfatter bøndene som en gjeng sutrepaver som maser om mer penger og beskyttelse mot varer vi egentlig vil ha. Hvorfor ikke kutte i landbruksstøtte slik at de få bøndene vi kommer til å ha igjen (de fleste regner med at antallet bønder vil gå fra 60000 til 40000 de neste ti årene, uansett støtteordninger) kan rette ryggen og se folk i øynene igjen? Hvorfor ikke rive tollmurer så fattige land får en sjanse til å hjelpe seg selv i stedet for å være avhengig av et vestlig bistandsbyråkrati?

Oppdatering 20. mai: Kåre Valebrokk sier det samme i Aftenposten, men naturligvis meget bedre formulert.