Rettferdighet gir ulikhet

Nok en kronikk i Aftenposten, denne gang med tittelen Rettferdighet gir ulikhet. Gjengitt i original form, med lenker, herunder. Jeg hadde opprinnelig tenkt å kalle den «Meritokratiets paradoks», men det ble for mye fremmedord for Aftenpostens redaksjon…. På den annen side lager de mye bedre inserat enn jeg gjør.

Meritokratiets paradoks

Espen Andersen, mai 2007

Vi lever i et samfunn som etterstreber rettferdighet og likhet. Men paradoksalt nok kan vår streben etter et likere utgangspunkt føre til at nedarvede egenskaper blir viktigere, og vår streben etter global utjevning gi større lokale ulikheter. En rettferdig – meritokratisk – verden er antakelig en ulik verden. De spenninger dette fremkaller blir en av politikernes største hodepiner fremover.

I sin meget lesbare bok The Blank Slate (2001) går den amerikanske professoren Steven Pinker til angrep på tre vrangforestillinger om menneske og samfunn som alle er ideologisk og ikke vitenskaplig begrunnet.

Den første myten er den blanke tavlen: At mennesket er et produkt av sitt oppvekstmiljø. Mange mener at barn kommer til verden som ubeskrevne blad som formes av sitt miljø, gjerne de to første årene. Reiulf Steen beskrev for noen år siden et barn som en diskett uten data. Men en diskett forutsetter en datamaskin, og alle som har mer enn ett barn vet de blir ulike uansett hvor likt man forsøker å behandle dem. Studier av genetisk like tvillinger som har blitt atskilt i tidlig barndom viser at de utvikler svært like interesser og anlegg. Arv betyr mer enn vi liker å tenke.

Den andre er forestillingen om den edle villmannen – at alt var mye bedre før, i et ”naturlig” miljø, ubesmittet av teknologi og annen moderne styggedom. Pinker viser til historiske og antropologiske undersøkelser som finner at livet i de ”gode” gamle dager (særlig i primitive samfunn) var, for å sitere Hobbes, ”ondskapsfullt, brutalt, og kort”.

Det tredje er forestillingen om ånden i maskinen – at menneskelig tanke og sjeleliv eksisterer separat fra det fysiologiske maskineri vi kaller hjernen. Her viser han til kognitiv filosofi og nevrologisk forskning som viser hvordan bevissthet kommer fra kompleksitet – og at ”personligheten” er, slik filosofen Daniel Dennett sier, ”det program som kjøres på vår hjernes datamaskin”.

Den første myten er kanskje den mest utfordrende, fordi den er vanskelig å tilbakevise. Et menneskes personlige egenskaper kan tilskrives nedarvede evner (genetikk), miljø (oppvekstvilkår, særlig i ung alder) og tilfeldigheter. Det er i dag ingen som hevder at gener alene former mennesket – den slags tenking gir nazistisk ideologi og Hitlers myrderier av folk med ”uren” genetisk bakgrunn. Ingen hevder heller at oppvekstmiljø er eneste faktor – den tankegangen gav kommunistisk-inspirerte tyranner som Pol Pot og Mao, som utryddet folk med sinn forurenset av utdanning og urbanisme. Og tilfeldigheter jo spille en rolle, siden menneskers skjebne ikke er forutbestemt.

Alle tre faktorer spiller altså inn – den seriøse ”nature-nurture”-debatten går på relativ betydning.

Moderne samfunn ønsker likhet og rettferdighet, men har begrensede virkemidler for å fremme dem. Det er ingen (bortsett altså fra nazistene før og under annen verdenskrig) som ønsker seg et samfunn som driver med genetisk utjevning. Tilfeldigheter – flaks, om du vil – kan man per definisjon gjøre lite med. Men oppvekstmiljø?

Det er et ideal i moderne samfunn at oppvekstmiljø ikke skal avgjøre menneskers skjebne. Derfor gjøres store bestrebelser – offentlig utdanning, progressiv skattepolitikk, avskaffing av adel og andre klasseprivilegier – for å sikre et meritokratisk samfunn. I et ideelt meritokrati bedømmes og belønnes folk ut fra hva de gjør, ikke ut fra hvem de er, og alle starter med likt utgangspunkt uansett hvilken situasjon de er født inn i.

I Norge har vi gjort dette, og vi har et av verdens mest egalitære samfunn, selv om det fremdeles er klasseskiller etter geografi, kultur og økonomi. (Hvis du ikke tror det, forsøk å komme inn på en god sentrumsskole hvis du bor øst for Sinsenkrysset. Eller søk drømmejobben med mørk hud.)

Det meritokratiske samfunns paradoks ligger i at hvis man klarer å fjerne miljø som faktor for suksess, står man igjen med de to andre faktorene: Arv og tilfeldigheter. Siden tilfeldigheter er tilfeldigheter, står vi igjen med arv.

Et meritokratisk ideal tilsier også en global tankegang – skal man ikke ha skiller basert på geografi, så skal det gjelde hele verden. Folk skal stå fritt til å søke sin lykke hvor som helst, og de skal behandles likt. Det er både moralsk riktig og økonomisk rasjonelt at en flink utlending får jobb før en mindre flink nordmann. Dette skjer i økende grad, både ved at folk beveger seg friere mellom land, og at arbeid lettere flyttes mellom land ved hjelp av transport- og informasjonsteknologi.

Fine greier. Men det er noen problemer her.

Hvis man øker likhet globalt, øker man ulikhet lokalt. Ved fri flyt av kapital, informasjon og arbeidskraft vil land begynne å ligne hverandre. I fattige land vil folk få flere penger – først den delen av befolkningen som kan fungere globalt, deretter resten. På svært lang sikt og uten forstyrrelser vil prosessen ende opp med at alle land har det omtrent like bra – noe som jo er utmerket.

Problemet oppstår for de gruppene som har hatt det bedre enn deres evner tilsier – enten det gjelder visse klasser, visse bydeler eller visse land. Rike land vil oppleve et press på lønninger, særlig for ufaglært arbeidskraft. Fattige land vil oppleve at de flinke ”tar av” – for eksempel øker nå lønningene for indiske IT-ingeniører med 15-25% i året, mens det tar tid før folk på landsbygden ser noe til pengene. For Norges vedkommende vil vi – som er et land som er rikt hovedsakelig for hva vi har, ikke for hva vi gjør – oppleve en import av ulikhet. (Lederlønninger er et eksempel – uten at jeg skal påstå at akkurat den siden er meritokratisk begrunnet.)

Vi må nok akseptere noe mer ulikhet hvis vi ikke skal stenge verden ute. Men hva skal man gjøre med de som ikke klarer seg så godt i et meritokratisk samfunn? Den gangen arbeiderklassen ble holdt nede på grunn av sin bakgrunn, ble også deres flinke folk holdt nede – og mange av dem ble ledere som jobbet for mindre ulikhet gjennom politiske mekanismer. I et samfunn med fri flyt og like sjanser vil lederemnene forsvinne opp og ut – og vi står igjen med en ”underklasse” som savner identifiserbare fellesnevnere og som i mindre grad er i stand til å gjøre noe med sin situasjon.

Logisk sett er det ikke noe problem: Et meritokratisk samfunn vil være økonomisk effektivt, og dermed også løfte de fattige. Men folk ser gjerne sin situasjon i relative termer så snart basale behov er tilfredstilt – og nekter å gi slipp på sine privilegier. Men land som motsetter seg meritokrati (og globalisering) taper økonomisk. Populisme er populært, men gir mindre penger i kassen på lang sikt.

En meritokratisk samfunn vil bli et ulikt samfunn – men det er ”rettferdig” ulikhet. Utjevning må da skje ved ressursoverføring – at de vellykkede betaler de mindre vellykkede for ikke å være misunnelige. Andre løsninger – som at visse geografiske eller kulturelle grupper skal beskyttes – er i bunn og grunn en retur til det gamle klassesamfunnet.

Og det vil vi jo ikke, her oppe i det rike nord. Vil vi vel?

Advertisements