Vås om Åmås

Her er et innlegg jeg skrev i Klassekampen, en revolusjonær avis som ikke helt har fått med seg nettrevolusjonen. Det er tryggest å ikke legge ting ut på nett, for da sikrer man at debatten holdes innen kretsen. Dessuten sikrer man at folk må kjøpe avisen, hvilket vil si at man velger profitabel marginalitet fremfor marginal profitabilitet. Et interessant beslutning for en ikke-kapitalistisk avis. Heldigvis har jeg tilgang til Atekst – og jeg tar forbehold om at jeg legger mine innlegg ut på min blogg uansett avisens policy.

Vås om Åmås

Espen Andersen, Klassekampen, 26. mai 2007

Tom Egil Hvervens anmeldelse av Knut Olav Åmås’ bok Verdien av uenighet (Klassekampen, 5.5.2007) er fornøyelig lesning – ikke så mye for det den sier (det meste er vås) men fordi den så til de grader demonstrerer de mangler ved norsk debattkultur Åmås påviser i sin bok.

Hverven strever med å plassere Åmås til høyre eller venstre, og etterlyser Åmås’ mening i enkeltsaker. Men Åmås skriver og mener hovedsakelig noe om debatten, og bruker sine meninger i enkeltsaker som illustrasjoner. Han beskriver verdien av en debatt som oppmuntrer til uenighet, men som krever at den som er uenig tar utgangspunkt i den enkelte sak og argumenterer klart, fremfor ritualistisk å henvise til ideologiske, politiske eller akademiske autoriteter.

For et års tid siden, i et debattmøte om blogging, sa en journalist fra Klassekampen at det var et problem med alle disse bloggerne at man ikke visste hvor de kom fra: Før man har en debatt må man deklarere sin gruppetilhørighet, må vite, slik at leserne kunne vurdere ens argumenter ut fra det.

Nå har jeg alltid trodd det var argumentene og saken som var det viktige i en debatt, ikke hvem som sa hva. Men i denne sammenheng bør jeg flagge at jeg er en av de ”nye stemmene” Åmås har fått frem i Aftenposten, nettopp gjennom den debattfilosofi han gjør rede for i sin bok. Hans debatt-ideal er verken teoriløst (det er basert på Karl Poppers vitenskapsfilosofi) eller utydelig. Åmås pålegger debattanter å skrive klart, ta utgangspunkt i fakta, bygge opp logiske argumentasjonsrekker, og ikke kjede sitt publikum. Noe han for øvrig etterfølger i sine mange glimrende kommentarinnlegg – det er ikke noe i veien for at en redaktør har meninger, bare han eller hun stiller de samme etterrettelighetskrav til seg selv som til andre.

Hvervens problem med Åmås’ ”upresishet” minner meg om en sekterisk-religiøs persons vanskelighet med å forholde seg til en ateist: Andre religioner er greit (selv om de tar feil, naturligvis), men når noen forkaster all religion blir det vanskelig. Manglende gruppetilhørighet defineres derfor som umoralsk, en avvisning av at verden er delt opp i klare grupperinger.

Åmås ønsker en debattform som er det motsatte av bås-tenking, en debattvitenskapelig metode der man i Poppers ånd krever at påstander fremsettes på en måte som gjør at de kan tilbakevises (falsifiseres). Et godt eksempel på dette så vi for noen år siden, da BI-forskerne Øyvind Bøhren og Øystein Strøm endret debatten om kvinner i bedriftsstyrer, ved å fremlegge en grundig studie som viste at det ikke var noen sammenheng mellom kvinneandel og vekst eller lønnsomhet. De ble beskyldt for ”ideologiproduksjon” og tillagt meninger de ikke har. Men forskningen var solid, og holdt. Etter deres innspill kan man fremdeles være for kvotering av kvinner inn i norske styrerom – men man må gjøre det på et annet grunnlag enn økt lønnsomhet, eller påvise feil i forskningen. Å fortsatt hevde at det vil lønne seg å ha flere kvinner i styret, blir ideologi og ikke debatt.

Åmås’ debatt-ideal – enkeltsaker som analyseres i stedet for ideologisk gjentatte standardargumentasjoner – velger Hverven å kalle postmodernisme. Hvervens motstykke blir da klassifikasjonssekterisme.

Akk ja, vi trenger en norsk Mencken, om ikke annet så for å lufte ut i et noe muggluktende debattmiljø. Kanskje Åmås kan stå til tjeneste?

Advertisements

One thought on “Vås om Åmås

  1. Jeg har ikke lest Åmås’ bok, men idealet du refererer til er selvsagt utmerket. Påstander om fakta må framsettes slik at de kan etterprøves. Helt klart. Men politisk debatt dreier seg om mer enn fakta. Den handler først og fremst om fortolkning av disse, samt verdivurderinger og prioriteringer. Og da er det ikke uten interesse hvilke synspunkter motparten ellers har.

Kommentarer er stengt.