Crowdsourcing

Jeg er redd jeg har begått litt spaltisteri på e24.no igjen, denne gang med tittelen Crowdsourcing, som jeg stadig oftere ser som et begrep som dekker elementer innen open source, kollaborative systemer, brukerdrevet innovasjon og mye annet.

Det er ikke alltid det fungerer – noe de første kommentarene som er kommet på innlegget kanskje gir en pekepinn om.

Oppdatering 5.2.: Dagens Næringsliv refererer innlegget, selvfølgelig med en lettvindt "hvorfor betale folk når de kan jobbe gratis" vinkling.

Les videre

Advertisements

Feynman og hoderegning

Et siste utdrag fra Richard Feynmans selvbiografi (eller kanskje rettere sagt, anekdotesamling) Surely You’re Joking, Mr. Feynman, denne gang om hoderegning. Kapittelet (som heter "Lucky Numbers") fortsetter i samme stil, og burde være en inspirasjon til alle som synes matematikk er kjedelig….

(Mer Feynman her, her, her og her.) 

Les videre

Ikke tenk på hva du spiser. Ikke mye, i alle fall.

New York Magazine har en lang og morsom artikkel av Michael Pollan. Hovedtesen er at mye av ernæringsforskningen er basert på svært usikre data, at effekten av ernæringsstoffer varierer med hva slags mat de er i, at mat er svært politisert, og at altfor mye fokus på hva man spiser gjør at problemet med hva man spiser blir et mye større problem.

Riktig svar: Spis mat. Ikke for mye. Og mest plantekost.

Hihi. Nok et fag som viser seg å ikke være så vitenskapelig som ønsket. (Og hatten av for amerikanske blader, som tillater skikkelige artikler.)

(Via Boingboing.)

Forvirretforeningen

Anne Oterholm, formann i Den Norske Forfatterforening, gjør en ganske imponerende eksersis i å si absolutt ingenting i sitt innlegg i Dagbladet idag. Debatten (som dukker opp med jevne mellomrom) handler om hvorvidt serieforfattere av typen Frid Ingulstad skal få være medlem eller ikke. Oterholms oppryddende bidrag sier altså at man ikke trenger være medlem for å få tilgang til de støtteordninger foreningen forvalter, men at man ikke kan få bli medlem (og dermed påvirke kriteriene) medmindre ens verker har "litterær verdi" (slik hun selv demonstrerer). Samt at hun ønsker at alle skal kunne nyte god litteratur, og at det ikke er hun, men en komite som avgjør hvem som kan bli medlem.

Jeg vet ikke, jeg. Det kan jo tenkes at man fikk en litt annen definisjon av begrepet "litterær verdi" om man løsnet litt på medlemskriteriene. Slik de er nå ser de ut til å premiere det en av mine amerikanske kolleger kaller "intellectual masturbation". Et fenomen som er mye utbredt i akademia og også der kan føre til medlemskap i diverse foreninger (eller "skoler" som er det lokale uttrykket.)

Kanskje man også fikk flere og bedre forfattere om man myket opp tilgangen til Forfatterforeningen litt? Etter en smule frislipp av boksalget selges det nå flere bøker i Norge enn noensinne, uten at Forfatterforeningen har snakket mye om det. Jeg hører fra folk som bør vite om det at kvaliteten er bra også – i alle fall ryktes det at de som forvalter innkjøpsordningen har problemer med å holde budsjettet fordi det er så mange bra bøker. Heller ikke her har man hørt mye fra Forfatterforeningen, som spådde litteraturens undergang for et års tid siden.

Nå bør jeg vel ikke si noe om dette – jeg er jo ikke forfatter, bare leser. Og jeg har aldri lest Ingulstad. Ikke Oterholm heller, når jeg tenker meg om. (Etter disse anmeldelsene er det heller ikke trolig at jeg kommer til å gjøre det.)

Kan det være at det ikke er forfatterne som er best skikket til å vurdere hva som har litterær verdi? Burde det ikke i det minste være noen representanter for kundene i denne diskusjonen? De er jo uhildet, all den stund de ikke selv skal søke støtte. Og små miljøer kan jo ha godt av litt nye gener.

På den annen side: Jeg leser og vurderer studentoppgaver og søknader idag, og det er ikke den delen av jobben min jeg ser mest frem til. Selv om man finner litterær verdi i studentoppgaver også, eller i alle fall fantasifulle konstruksjoner. Tenk å måtte vurdere norske forfatteres samlede produksjon hvert år….

Nei, la dem beholde den jobben. Så vet vi i alle fall, for en stund, hvor de har hendene sine.

Akademia ikke lenger i tet

Jon Hoem slår til igjen, med et glimrende innlegg om e-læring. Jeg bet meg særlig merke i hans kommentar om at utdanningssystemet har mistet sitt informasjonsforsprang, men at "Den kommunikative tradisjonen som undervisningen bærer ennå med seg tradisjoner fra en tid da skoler og universiteter var en eksklusiv formidlingskanal."

Dette har forsåvidt stemt – med unntak for enkelte eliteskoler av typen MIT – for mitt fagområde i mange år. Den akademiske publiseringstradisjon (for ikke å snakke om tregheten i vanlige skoler) holder rett og slett ikke tritt, og "practice leads research".

For noen år siden var jeg på et foreldremøte. Noen sendte rundt en liste hvor foreldrene kunne skrive på sine e-postadresser. Alle hadde e-post, unntatt foreldrene til et barn. De var begge lærere.

Da blir det jo ikke helt enkelt å undervise verken om eller med teknologi……