Herved min oppsummering av BIs fremtidsbilder, som kommentar på e24.no:

Klima, klimakterium, kompetanse og komfort

Espen Andersen

Når dette leses, er jeg nettopp ferdig med en morsom oppgave: Sammen med seks andre fagpersoner på BI (deriblant e24s kommentator Arne Jon Isachsen) har jeg laget fremtidsbilder for hvordan Norge vil være i 2030, på oppdrag fra NHO. Presentasjonen av disse kommer på NHOs årskonferanse, som går av stabelen 4. januar. Her kommer mitt noe mer personlige og sleivete perspektiv:

Alle som har forsøkt å tenke 23 år inn i fremtiden vet hvor håpløst det er. Gå 23 år tilbake, og du er i 1984, Orwells år. Berlinmuren har fem år igjen, vinterolympiaden arrangeres i Sarajevo i Jugoslavia, Vinmonopolet holder stengt på lørdager, Ronald Reagan er president i USA, PCer har 0,02Gb harddisker og koster rundt 30.000 kroner, og mobiltelefoner veier seks kilo og er forbeholdt svært velstående forretningsfolk. Selv hadde jeg fortsatt over et år igjen til jeg sendte min første internasjonale epost.

I Fortunes januar-nummer for 1984 kan man lese en seks siders reportasje om Bill Gates, en 28 år gammel sjef for et lite ($50 millioner) softwarefirma ved navn Microsoft. Gates har tykke briller og er så sosialt usikker at han pleier å ta med seg sin mor som moralsk støtte på forretningsmøter. I artikkelen presenterer han sin strategi for å ”ta over verden” med noe som heter Windows, men journalisten (som har sett en meget tidlig utgave av produktet) er ikke overbevist om at dette kan bli til noe.

Det eneste vi kan si med sikkerhet, med andre ord, er at 2030 kommer til å være forskjellig fra i dag, og hvis vi skal forsøke å si noe om fremtiden, så kommer vi til å bomme. På den annen side, som eksempelet med Bill Gates viser, er det ikke noe i veien for å legge langsiktige planer, selv om utgangspunktet er usikkert.

Med det forbehold: Norges utfordringer frem mot 2030, for å botanisere litt i BI-gruppens arbeid, har å gjøre med klima, klimakterium, kompetanse, og komfort.

Klima-problemene burde være velkjent, men for de som bare leser Finansavisen kan jeg altså opplyse at jorden er i ferd med å bli varmere, at det ser ut til å skyldes menneskelig aktivitet, i hovedsak forurensning fra bensin, kull og olje, og at dette bokstavlig talt blir et spørsmål om liv eller død for deler av jordens befolkning. Selv ble jeg overbevist om dette da jeg hørte Stephen Emmott på et møte i Polyteknisk Forening IT i mai 2006. Det er et eller annet med at når nok skikkelige vitenskapsfolk alle sier det samme – da er det på tide å diskutere tiltak mot fenomenet heller enn å ta en runde til på om det eksisterer. Særlig fordi begrensninger av klimagassutslipp utvilsomt er positivt uansett.

Som Torbjørn Røe Isaksen har påpekt, ligger en del av løsningen i teknologiutvikling, siden vi ikke kan tvinge resten av verden over på et Grünerløkka-liv med sykkel og vegetarkost. Norge har faktisk en unik teknologi som kan gi et bidrag til å redusere CO2-utslipp, nemlig deponering av CO2 under havbunnen slik det gjøres på Sleipner og skal gjøres på Snehvit-feltet oppe i Barentshavet. Teknologien er nå på samme stadium som Microsoft Windows i 1984 (eller kanskje 1986), men den kan bli viktig. Denne teknologien, samt mange andre, må videreutvikles både fordi den kan gi Norge et økonomisk bidrag, men også fordi den kan bli svært viktig i verdenssammenheng.

Klimakterie-problemet vårt er også menneskeskapt – som så mange andre land i den vestlige verden har vi en kommende eldrebølge. De fleste på min alder (født 1961) er møkk lei 68-generasjonen (sutrete, symbolorientert og selvbedragersk,) men det ser altså ut at de nok en gang kommer til å forlange offentlig spesialbehandling, og nok en gang er mange nok til å få det. Norge har riktignok dette problemet i noe mindre grad enn andre land i Europa (Italia og Tyskland, for eksempel), men vi kommer til å få en økonomisk byrde i tillegg til at det rett og slett ikke er nok folk til å bemanne helsevesen og eldreomsorg.

Eldrebølgens problemer kan motvirkes ved økt innvandring, høyere pensjonsalder, og kanskje først og fremst ved å øke produktiviteten til de som er igjen for å jobbe.

Vi er ikke flinke til å håndtere innvandring her til lands. Riktignok tar vi inn innvandrere til drittjobbene, men skal det monne nasjonaløkonomisk, må vi få inn folk med kompetanse. Norsk næringsliv og Norges befolkning klarer ikke å håndtere kunnskapsrike utlendinger – de får ikke jobb, og får de jobb, blir de ikke sosialt integrert fordi vi stenger dem ute. Ikke vil de komme hit heller: Selv om vi har en stor kvote for utdannede utlendinger, drar slike folk heller til USA der de blir satt pris på, både økonomisk og sosialt.

Da gjenstår økt produktivitet – vi må få arbeidskraften vekk fra administrasjon og over i helsemessig tjenesteyting. Eller, for å si det kort og brutalt, vekk fra kommunekontoret og over på sykehjemmet, som personale. Dette kan vi gjøre ved administrativ forenkling, mer automatisering (Minside er en spe begynnelse), og ved å flytte administrativt arbeid, elektronisk, til land med rimelig og kunnskapsrik arbeidskraft. Hva med å flytte kommunal saksbehandling til Asia? Kanskje vi kan bruke det norsktalende pakistanske innvandrermiljøet til å bygge opp en stab av norsktalende saksbehandlere i Pakistan?

Kompetanse er kanskje vår største utfordring. Norsk skoles problemer er velkjent – se den siste forkunnskapstesten fra Norsk Matematikkråd, som burde gis ut som den virkelige julegrøsseren. En ting er at kun litt over fjerdeparten av lærerskolestudentene klarer enkel prosentregning. Dette har vi hørt lenge, og Utdanningsforbundet har for lengst etablert at lærere ikke trenger kunnskap så lenge de overholder arbeidstiden og betaler fagforeningskontingenten. Verre er det at andelen prosentregnere blant sivilingeniørstudentene – de som s
kal bygge våre fremtidige broer og tunneler – bare er litt over halvparten.

Tiltakene mot en dårlig skole er nokså enkle å ramse opp (og Rune Sørensen ved BI har skrevet et notat om dette her), men vanskelige å gjennomføre: Bedre lærere (lær av de gode og kast ut de dårlige), mer resultatorientering, mer fokus på kunnskap, færre hjelpemidler (kast ut kalkulatorer, for eksempel), og større frihet til den enkelte skole til å prøve (og feile) for å se hva som virker.

Noen vil hevde at matematikk og annen ”gammeldags” kunnskap er mindre nødvendig i en verden hvor datamaskinene står for utregningen. Det er delvis riktig: Ingeniører kan i dag bygge hus på datamaskin, og la maskinen stå for styrkeberegninger og strukturell kontroll. Men det er stor forskjell på å bruke et hjelpmiddel og å være avhengig av det: Dagens skolebarn bruker kalkulator for å dele med ti. Fremgang skapes også av verktøybruk, men kunnskapsløs verktøybruk er farlig. Og som alle håndverkere vet, verktøykunnskap får man ved å bygge verktøyene selv.

Komfort er kanskje det egentlige problemet. De tre utfordringene jeg har nevnt hittil er store i en verdenssammenheng, men for Norge er de mer teoretiske enn praktiske. Det kommer til å ta lang tid før klimaproblemene treffer oss, andre land sliter mer med sine eldrebølger (delvis fordi vi har gode ordninger for småbarnsforeldre) og når ungdommen velger bort vanskelige fag er det fordi de handler rasjonelt. Vi betaler dårlig for naturvitenskaplig kunnskap, dessuten er det kjedelig. Ungdommen velger i stedet å jobbe hardt med fremføring og formulering, blir flinke med Powerpoint og søker seg til selvrealiserende studier som journalist og drama. Og hvorfor ikke – Norge har en solid buffer i oljeformuen, og gitt eldrebølgen får man jo jobb likevel?

Per aspera ad astra, het det. (Eh… unnskyld: ”Gjennom motgang til stjernene.” Latin. Har ikke vært pensum på mange år). Hvorfor slite med motgang når stjernene er oppnådd? Norge er bygget, som Erlend Loe sier. Resten er et spørsmål om komfort.

Akk ja. Trøsten og håpet er at et eller annet sted i Norge sitter en gutt eller jente med tykke brilleglass og snekrer på den neste teknologiske revolusjonen.

Jeg håper vedkommende har foreldre som er villige til å gå på forretningsmøter.