Her er eksempel nummer to av Richard Feynmans utrolige evne til å fortelle historier (det første eksemplet finner du her). Denne er fra Surely You’re Joking, Mr. Feynman, mer spesifikt fra kapittelet Los Alamos from below.

Først, litt bakgrunn: Feynman arbeidet for Manhattan-prosjektet, som utviklet den første atombomben under 2. verdenskrig. Bomben ble utviklet i Los Alamos i New Mexico, men råstoffet til bomben ble fremstilt i et enormt fabrikk-kompleks (bygningen var verdens største da den ble bygget) i Oak Ridge, Tennessee. Den følgende historien skjedde da Los Alamos ble bekymret for at fabrikken i Oak Ridge kunne eksplodere, siden de som jobbet med uran-fremstillingen av sikkerhetshensyn ikke fikk full kjennskap til farene ved prosessen. Feynman, som meget ung vitenskapsmann, ble sendt til denne kjempefabrikken for å undersøke. Og her starter historien:

[..] jeg kom til Oak Ridge. Det første jeg gjorde var å la dem ta meg ut til fabrikken, uten å si noe som helst. Jeg bare så på allting. Jeg fant at situasjonen var enda verre enn Segrè hadde rapportert. Han hadde sett at visse beholdere med materiale sto i store grupper i et rom, men han hadde ikke sett at det sto en masse beholdere i et annet rom på den andre siden av den samme veggen, og andre slike ting. Hvis du har for mye av disse stoffene tett sammen, går de i luften.
Så jeg gikk nøye igjennom hele fabrikken. Jeg har svært dårlig hukommelse, men når jeg jobber intenst har jeg god korttidshukommelse og kan huske alle mulige rare ting, som at nummeret på en bygning er 92-207, og at en boks har nummer sånn-og-slik, og så videre.
Jeg satt på rommet mitt om kvelden, og gikk gjennom hele greia, forklarte hva som var farlig, og hva som måtte gjøres for å hindre eksplosjoner. Det var egentlig ganske lett. Du legger kadmium i oppløsning for å absorbere neutroner i vannet, og du skiller beholderne med materiale fra hverandre etter visse regler.
Dagen etter skulle det være et stort møte. Jeg glemte å fortelle at før jeg dro fra Los Alamos hadde Oppenheimer sagt til meg ”Disse menneskene er teknisk kompetente nede der på Oak Ridge: Mr. Julian Webb, Mr. Sånn-og-slik, og så videre. Jeg vil at du skal forsikre deg om at de kommer til å være på møtet, at du forteller dem hvordan dette kan gjennomføres sikkert, og at de virkelig forstår det.”
Jeg sa: ”Men hva hvis de ikke er på møtet? Hva skal jeg gjøre da?”
Han sa ”Da skal du si: Los Alamos kan ikke ta ansvar for sikkerheten ved fabrikken i Oak Ridge med mindre …”
Jeg sa: ”Mener du at jeg, lille Richard, skal gå inn der og si …?”
Han sa: ”Ja, lille Richard, gå og gjør det.”
Jammen vokste jeg opp fort!
Da jeg kom dit, joda, alle de store sjefene i firmaet og de tekniske folkene jeg ønsket var tilstede, og generalene og alle som var interessert i dette viktige problemet. Det var bra, for fabrikken ville ha gått i luften hvis ingen hadde brydd seg om problemet.
Det var en løytnant Zumwalt som tok seg av meg. Han fortalte meg at obersten hadde sagt at jeg ikke skulle si noe om hvordan nøytroner oppfører seg og alle detaljene fordi vi ønsket å holde kunnskapen adskilt, så jeg skulle bare fortelle det som var nødvendig for å kunne arbeide sikkert.
Jeg sa: ”Etter min mening er det umulig for dem å adlyde en masse regler uten at de forstår hvordan ting henger sammen. Det er min oppfatning at det bare kommer til å fungere hvis jeg forteller dem hvordan det virker, og Los Alamos kan ikke ta ansvar for sikkerheten ved fabrikken i Oak Ridge hvis ikke folkene der er fullt informert om hvordan det virker!”
Det var fantastisk! Løytnanten tok meg til obersten og gjentok hva jeg hadde sagt. Obersten sa ”Gi meg fem minutter” og så gikk han bort til vinduet og sto og tenkte. Det er det de er flinke til – å ta beslutninger. Jeg syntes det var fantastisk at beslutningen om hvorvidt informasjon om hvordan atombomben virket skulle finnes i fabrikken i Oak Ridge eller ikke måtte fattes og kunne fattes i løpet av fem minutter. Så jeg har stor respekt for disse militærtypene, for jeg kan aldri fatte en beslutning om noe viktig uansett hvor mye tid jeg får.
Etter fem minutter sa han ”Allright, Mr. Feynman, sett i gang.”
Så jeg satte meg ned og fortalte dem alt om nøytroner, hvordan de virker, bla bla bla, det er for mange nøytroner sammen, du må holde dem fra hverandre, kadmium absorberer, langsomme nøytroner er mer effektive enn raske nøytroner, og så videre – alt dette var ting som var velkjent i Los Alamos, men de hadde aldri hørt om det før, så jeg fremsto jo som et geni for dem.
Resultatet var at de besluttet å lage små grupper som skulle gjøre sine egne utregninger for å forstå hvordan de skulle gjøre det. De begynte å rekonstruere fabrikken, og de som hadde konstruert fabrikken var der, bygningsingeniørene, og kjemiingeniørene for den nye fabrikken som skulle håndtere det separerte materialet.
De sa jeg skulle komme tilbake om noen måneder, så jeg kom tilbake da ingeniørene hadde konstruert ferdig den nye fabrikken. Nå skulle jeg se på den.
Hvordan ser du på en fabrikk som ikke er laget ennå? Jeg vet ikke. Løytnant Zumwalt, som alltid gikk rundt med meg fordi jeg måtte ha eskorte overalt, tok meg til et rom hvor det var to ingeniører og et laaaaangt bord med en stabel byggetegninger, hver av dem var en av etasjene i den nye fabrikken.
Jeg hadde hatt teknisk tegning på skolen, men jeg er ikke flink til å lese byggetegninger. De rullet ut en bunke tegninger og begynte å forklare, siden de trodde jeg var et geni. Et av problemene de måtte unngå i denne fabrikken var akkumulering. De hadde problemer som for eksempel hvis en evaporator [fordamper] var igang, den forsøker å samle sammen materialet, og hvis en ventil setter seg fast eller noe lignende, så kan ting eksplodere. Så de forklarte meg hvordan fabrikken var konstruert slik at hvis en ventil satte seg fast, så ville ikke noe skje. Det var alltid dobbelt opp av alle ventiler overalt.
Så begynner de å forklare hvordan ting fungerer. Det kommer karbontetraklorid inn hit, uraniumnitrat herfra kommer inn dit, det går opp og ned, opp gjennom gulvet, gjennom rørene, kommer opp fra annen etasje, bluuuuuurp – de gikk kjempefort gjennom tegningene, opp-ned-opp-ned, snakket kjempefort, forklarte hele den svært svært kompliserte kjemiske fabrikken.
Jeg blir helt forvirret. Enda verre, jeg forstår ikke engang symbolene på tegningene! Det er et symbol der som jeg først tror er et vindu. Det er en firkant med et kryss i, og de er strødd ut over hele den forbistrede fabrikken. Jeg tror det er et vindu, men nei, det kan ikke være et vindu, for symbolet er ikke alltid
i kanten av rommet. Jeg må spørre dem hva det er.
Du har sikkert vært i den samme situasjonen når du ikke har spurt med en gang? Hadde du spurt med en gang, ville det vært greit. Men nå har de snakket litt for lenge. Du har nølt litt for lenge. Hvis du spør dem nå, kommer de til å tenke ”Hvorfor i all verden har du kastet bort tiden vår?”
Så hva skal jeg gjøre? Jeg får en idé. Kanskje det er en ventil. Jeg setter fingeren min ned på en av de mystiske små kryssene midt på side tre i tegningen og sier ”Hva skjer hvis denne ventilen setter seg fast?”, og regner med at de kommer til å si ”Det er ikke en ventil, det er et vindu.”
Så den ene av dem ser på den andre og sier ”Vel, hvis den ventilen setter seg fast …” og han begynner å gå opp og ned i tegningene, frem og tilbake, frem og tilbake, og så ser de begge på hverandre. Så snur de seg mot meg med åpne munner som overraskede gullfisk og sier ”De har helt rett, Sir!”
Så ruller de sammen tegningene og går sin vei og vi går ut. Løytnant Zumwalt, som har fulgt med hele veien, sier ”Nå vet jeg at du er et geni. Jeg begynte å skjønne det da du gikk gjennom fabrikken en gang, forrige gang, og kunne fortelle dem om evaporator C-21 i bygning 90-207 dagen etter. Men det du gjorde der var så fantastisk, så jeg bare må vite, hvordan, hvordan gjorde du det?”
Så jeg forteller ham at jeg bare forsøkte å finne ut om det var en ventil eller ikke.