Strukturert prokrastinering

«Anyone can do any amount of work, provided it isn’t the work
he’s supposed to be doing at that moment.»
— Robert Benchley, How to get things done

41exusbglhlJeg har ikke tid til å skrive denne bloggposten – har mange ting jeg skulle ha gjort – men i alle fall: Vil gjerne anbefale boken The Art of Procrastination: A Guide to Effective Dawdling, Lollygagging and Postponing av John Perry.

Det er mye å si om det å utsette ting: Et utsagn jeg lærte meg tidlig er at hvis du skal få noe gjort, skal du spørre noen som har mye å gjøre. De har nemlig ikke tid til å tenke over hva de gjør eller å gjøre det bra. Mitt problem er at de tingene jeg virkelig ønsker å gjøre bra, får jeg aldri tid til å gjøre bra fordi det er så mye annet som kommer i mellom. Likevel er nok jeg ansett som en person som får ting gjort (eller i alle fall får gjort mye.)

I motsetning til mange andre bøker som skal hjelpe deg til å bli mer produktiv (som for eksempel David Allens Getting things done, populær blant teknologer, antakelig fordi han har et flytdiagram) så har ikke Perry så mange konkrete tips om hvordan man skal bli mer produktiv. Har har noe mye viktigere: Han får deg til å føle deg litt mindre skyldig i at du utsetter ting. Og det hjelper i seg selv, for da tenker du mindre på det.

Et annet trikk er å sette noe svært viktig (og uoppnåelig) på toppen av listen, så får du gjort en hel masse annet som en mekanisme for å slippe å gjøre det som står på toppen av listen. «Jeg skal begynne å trene, må bare gjøre ferdig regnskapet først. Og svare på disse epostene, samt sjekke hvordan det går med Boston Celtics nå om dagen. (Ganske bra, faktisk.)».

Og så videre. Flott bok. Jeg ble ikke helt ferdig med den, for jeg kom på noe annet jeg måtte gjøre, men den er på listen min. Kanskje din også?

(Takk til min gamle kollega Jim McGee for forslaget. Han har ikke tid han heller.)

Advertisements

Fire norske bøker

Jeg får tilsendt endel bøker – her er fire jeg har fått som jeg liker godt, hver på sin måte:

img_2202

Jeg kjøper ikke så mange norske bøker, ganske enkelt fordi jeg liker Amazon Kindle (på smartphone) og leser det meste på engelsk likevel. Men det rører seg litt innenfor norske forretningsbøker også, og disse fire syntes jeg var bra – interessante, stort sett velskrevne, og med nye ideer og bra sammenfatninger. Her er hver og en av dem:

fullsizeoutput_5ffTale Skjølsvik og Kari Håvåg Voldsund: Forretningsforståelse, Cappelen Damm.

Dette er en kompakt liten økonomutdannelse, som kan fungere som en håndbok for noen som vil starte sin egen bedrift eller som grunnlag for et innføringskurs innen økonomi og bedriftsledelse. Det er aktuell i sitt innhold, basert på solid teori (Tale var min kollega i Institutt for Strategi på BI før hun dro til Høyskolen i Oslo) og tar også for seg bedrifter som lever av noe annet enn å selge fysiske varer, som gjerne er de eksemplene man baserer seg på innen tradisjonelle bøker av denne typen. Har også et kapittel om exit-strategier, som er bra. Kunne ønsket meg mer om teknologi og systemer, men, vel, det ønsker jeg meg alltid.

fullsizeoutput_600Erling S. Andersen: Prosjektledelse – hva alle ledere må kunne, NKI-forlaget

Erling er gammel kollega (bokstavlig talt, han er professor emeritus) og den ledende foreleseren innen prosjektledelse i Norge i en årrekke. Denne boken er en sammenfatning av hans tidligere bøker om prosjektledelse, kortfattet og konkret, med eksempler på hva man kan gjøre riktig og, ikke minst, hva man kan gjøre galt. Han har enorm erfarenhet og belyser områder som makt, ressurser, prosjektmetoder og -organisering, og ikke minst hvordan man skal måle og holde orden på hvordan et prosjekt går fremover. Også meget gode og kortfattede beskrivelser av «nye» prosjektmetoder som SCRUM etc., kortfattet og enkelt forklart. Boken man bør starte med om man lurer på hva prosjektledelse er og hva det omfatter.

fullsizeoutput_5feNewNow – fra idé til suksess, Unikia

Denne boken er skrevet av gründeren av Enklere Liv. Mannen er industridesigner og har enormt med erfaring med å lansere nye produkter og vurdere idéer. Boken er en slags kaffebordsintroduksjon til entreprenørskap – han spør hele tiden: Ville du sluttet i jobben din for [denne idéen]?

Boken er full av delikate tegninger av ulike produkter, sammen med alle mulige råd om hvordan man skal sette opp et firma og forholde seg til alle de ting et firma som designer og selger produkter må forholde seg til – som patenter, produksjonsavtaler, forretningsmodell, finansiering, og så videre.

img_2198Kristian Bye: Frykt og forventning – en gründerhistorie. Staal Forlag.

Kristian Bye hadde en ide om å lage et enkelt, men svært viktig produkt: En ladbar lampe, med solcelle, som kunne brukes i U-land der man ikke har elektrisitet tilgjengelig.  Tanken var at i stedet for å bruke osende oljelamper, kan man få skarpt LED leselys om kvelden, noe som gjør det lettere å lese og dermed lære seg ting. Lampen kan også brukes til å lade mobiler, noe som er problematisk (involverer å bytte tomme batterier mot fulle, uten at man har noen kvalitetsgarantier) i land uten økonomisk overkommelig strømtilførsel.

Kristian forteller levende (og av og til litt for detaljert) om utviklingen, finansieringen og markedsføringen av denne lampen.

 

Fredagslesning

Jeg liker ikke science fiction noe særlig – alt for mye folk i tights som ser på store skjermer – men har sans for den mer intellektuelle varianten som forsøker å si noe om nåtiden ved å ta tak i et enkeltelement av vårt samfunn og vår teknologi og trekke den videre. Så her er en liste med litt teknologibasert lesning fritt tilgjengelig på nettet, litt fantasispinn i en verden der flere og flere bekymrer seg over om teknologien er i ferd med å ta over:

  • The machine stops er E. M. Forster er en klassiker om hva som skjer hvis vi gjør oss helt avhengige av teknologi. Noe å tenke på når man sitter og surfer og videokonfererer på hjemmekontoret. Skrevet i 1909, som jo er mer enn imponerende.
  • The second variety av Philip K. Dick handler om hva som kan skje hvis vi utvikler selvorganiserende våpensystemer – en fremtid der dronene tar over. Skrevet som en forlengelse av den kalde krigen, men i en tid der man kan levere en håndgranat med noe kjøpt på Clas Ohlson er det jo grunn til å tenke litt fremover.
  • Jipi and the paranoid chip er briljant en liten sak av Neal Stephenson – den eneste science fiction-forfatteren jeg leser regelmessig (skjønt mye av det han skriver er vel mer historic/technothrillers enn science fiction per se) – og handler om hva som skjer om teknologien får selvoppholdelsesdrift.
  • Captive audience av Ann Warren Griffith er kanskje ikke like velskrevet – men handler om hva som skjer om vi får et samfunn der vi ikke får lov til ikke å se reklame. Og det burde være skremmende nok for noen som er møkk lei all masingen om online spill og smøreoster og hva det nå måtte være.

Jeg har en til jeg gjerne skulle hatt på listen, men husker ikke navn eller forfatter. Mener å huske at den handlet om en en mann som lever i en verden der varige produkter ikke er tillatt – alt går i stykker etter en viss tid, slik at økonomien holdes i gang ved at man må kjøpe nytt. Han smugler med seg hjem en trebenk til sin kone, men sliter med at innpakningspapiret går i oppløsning hvis han ikke kommer seg hjem fort nok…

Og med det, tilbake til tastaturet for noe mer jobbrelatert. God helg!

Deichmann som prosess

etasjeoversiktDet er endel diskusjoner om hva vi skal med biblioteker om dagen – i alle fall i Oslo, i alle fall om den nye Deichmann-bygget som blir mye dyrere enn man trodde. (Som om noen er overrasket over det.) Noen hadde da tenkt seg at man kunne gjøre om deler av bygget til kjøpesenter, andre vil bevare biblioteket som en oase i en by der man kan sitte uten å hele tiden oppfordres til å kjøpe noe.

Jeg tenkte endel på bibliotek for ti år siden – da flyttet BI inn i nye lokaler i Nydalen, og jeg hadde vært involvert i å utforme det nye biblioteket sammen med en liten gruppe faglige, IT-sjefen på BI og Bente Andreassen, dengang biblioteksdirektør på BI, nå med samme jobb på Universitetet i Oslo. Tanken dengang var å ta biblioteket fra å være et sted er kunnskap ble oppbevart til et sted kunnskap ble bygget – fra å ha bokhyller, PC-rom, lesesal gikk vi til gradvis å ha alt digitalt tilgjengelig, slik at studentene kommer inn med sin laptop, finner seg en arbeidsplass, og jobber derfra. Tanken var inspirert av kontorutforming slik man finner den i konsulentselskaper (dengang kalt hotelling, siden ingen hadde faste plasser) og hensikten var at studentene skulle legge seg til «moderne» arbeidsvaner.

Resultatet har vært svært vellykket – biblioteket på BI er et levende område som brukes flittig. Man har ikke den katedralfølelsen man kan få i mange andre biblioteker, men biblioteket er likefullt det stedet vi viser frem når vi får besøk. Det er levende og dynamisk og drevet av bruken. Det har stille soner, for eksempel, men det var ikke forhåndsbestemt hvor de skulle være. I stedet slapp man studentene inn, fant ut at i visse deler av biblioteket hysjet studentene på hverandre og satt stille, så da ble det stillesone. Etterhvert som BI fikk bedre økonomi og råd til å utvide, har biblioteket vokst i areal og arbeidsoppgaver.

Biblioteket på BI spiller en viktig rolle for BI – hva slags rolle kan et nytt hovedbibliotek i Bjørvika spille for Oslo? Biblioteket er ikke lenger bare en oppbevaringsplass for kunnskap – det meste er nå tilgjengelig via nett, Wikipedia, Amazon (nåja, bortsett fra i Norge, men bare vent) og ulike videofremstillinger. Derimot har biblioteket en verdi slik det brukes på BI – som arbeids- og møteplass – og som et sted der man får hjelp til å finne frem i en informasjonsoverflod. Hvis du tar en tur på Deichmann vil du finne at en stor del av kundene er utlendinger som forsøker å finne ut av hvordan Norge fungerer i en atmosfære litt mindre preget av mistro og regelstyring enn andre offentlige kontorer.

Og det er kanskje der løsningen ligger – biblioteket som møtested og informasjonskilde, som etterhvert tar på seg flere og flere veiledningsoppgaver. En krysning av universitetsbibliotek, folkebibliotek, Litteraturhuset og Kaffebrenneriet. At det ser ut som en turistattraksjon skader heller ikke. Spørsmålet er ikke om Oslo bør ha et slikt sted – men hva det skal være.

Biblioteket på BI er en levende prosess, og utvikler seg hele tiden. Kanskje Dechmannske skal få lov til å gjøre det samme. I min bok om undervisning er «trust the class» et viktig konsept – stol på at studentene er interessert, diskusjonsvillige og forberedt, for de forventes å være det, vil de stort sett være det. Kanskje vi skal ha nok tillit til hovedstadens befolkning til at hvis vi tilbyr en møteplass med informasjon, vil selv finne ut hva fremtiden skal bringe?

Telegrafisk innsikt

Aftenposten Innsikt – som er en publikasjon jeg kan like, siden den tar mål av seg til å gå bakenfor nyhetsstoffet og gi noe mer enn overskrifter – har en artikkel om at før Internett hadde vi telegrafen, som på mange måter var en mye større revolusjon, i alle fall i begynnelsen.

Isabard Kingdom Brunel (fra Wikipedia)Men så blir jeg skuffet, igjen, fordi en innsikt-artikkel tydeligvis kan gjøres på noen få avsnitt, og ferdig med det. Og det er så mye mer man kan si og skrive om hvordan telegrafen kom, hvordan man slet med å legge kabler som kunne fungere over Atlanteren og andre hav, og de utrolige personlighetene som stod bak disse fremskrittene (som Isabard Kingdom Brunel, som revolusjonerte offentlig transport men er totalt ukjent utenfor Storbritannia i dag.)

En av mine tilbakevendende problemer med norsk presse, både nyhetspressen og tidsskrifter, er at de nærmest på ideologisk grunnlag mener at ting må skrives kort, ellers vil ikke folk lese det. La så være at Dagens Næringsliv innimellom kliner til med 6-8 siders gravereportasjer som leses av mange – det skal liksom være kort, og ferdig med det, og særlig nå i disse Internett-tider.

Neal Stephenson (fra Wikipedia)Men et av de mest leste essays på nettet, som handler nettopp om det å legge kommunikasjonskabler rundt jorden, de menneskene som gjør det og den historiske utviklingen fra Morse-signaler til Netflix, er på over 140 000 tegn (ca. 20 Aftenposten-helsider, bilder ikke medregnet), er skrevet av Neal Stephenson (i disse dager aktuell med Seveneves, som jeg skal komme tilbake til), og heter Mother Earth Mother Board. Den ble først publisert i Wired i 1996. Stephenson besøker kabelgravere i Malaysia, Japan og Egypt, og historiske telegrafistasjoner på Wales’ vestkyst. (Det finnes faktisk noe historisk tilsvarende her i Norge, riktignok radio i stedet for kabel: Jeløy Radio, som Telenors nå bruker som hotell og kurssenter.)

Stephensons artikkel gir bakgrunn og fantastiske observasjoner om nettverkene som binder oss sammen (og det blir bare flere og flere kabler, med mer og mer trafikk gjennom) og minner oss om at Internett, blogging, Facebook og smarttelefonen din er totalt avhengig av at ingen slipper et anker på en kabel eller saboterer et knutepunkt – og at disse nettverkene ikke er nettverk, en trafikkruter med rushtrafikk og sentrale flaskehalser.

Jeg vil sterkt anbefale Mother Earth Mother Board, de 140 000 tegnene til tross. Les det – tiden går som en røyk, og man kan lære mye om dagens utvikling ved å studere historie. Som Stephenson sier:

Everything that has occurred in Silicon Valley in the last couple of decades also occurred in the 1850s. Anyone who thinks that wild-ass high tech venture capitalism is a late-20th-century California phenomenon needs to read about the maniacs who built the first transatlantic cable projects. The only things that have changed since then are that the stakes have gotten smaller, the process more bureaucratized, and the personalities less interesting.

God fornøyelse!

Av en teknologifetisjists funderinger

(Innlegg i Morgenbladet, 22. august 2014, gjengitt her fordi, vel, det var dette med tilgjengelighet, da. Og lenker.)

Jeg må visst skaffe meg nytt visittkort. I følge Morgenbladets kulturredaktør Ane Farsethås er jeg nemlig (i selskap med Aftenpostens kommentator Joacim Lund) teknologifetisjist (attpåtil kortsiktig) fordi jeg ønsker å lese norske bøker digitalt, og synes det tar for lang tid før jeg kan det. I et nokså forvirret innlegg sier Farsethås at Norges fastlåste bokmarked (tre dominerende forlag som klarte å investere all sin ledige kapital i bokhandler sekunder før de ble irrelevante) er ”svaret” for norsk litteraturs fremtid. Forlagenes kartellvirksomhet, godt hjulpet av at nordmenn liker å lese på norsk, vil nemlig hindre en dominerende elektronisk aktør (som Amazon) å besudle de etablerte maktforhold.

Men jeg lurer på hvem som er kortsiktig her – for meg er markedssituasjonen ikke er ”svaret”, men problemet. Når det teknologiske grunnlaget for en bransje endrer seg, flyttes gjerne dominans fra en del av verdikjeden til en annen. Tidligere sammenknyttede aktiviteter fragmenteres, mens tidligere fragmenterte aktiviteter samles under en aktivitet.

Dagens forlag er organisert basert på papir. Tidlige forleggere ble ikke kalt forleggere, men boktrykkere – Christian Schibsted, for eksempel, etablerte Schibsted Forlag i 1839 ved å gjøre en kapitalinvestering i en trykkpresse. (Denne sammenknytningen til teknologien er årsaken til at så mange engelskspråklige forlag har ordet ”press” i navnet.) For å forrente denne investeringen måtte man sørge for at godt innhold kom inn, og ble omsatt til salgbare papirsider.

Hvis vi unntar fysisk produksjon og distribusjon (som de ikke lenger gjør, men betaler for), driver forlag i hovedsak tre aktiviteter: Filtrering (å finne noe bra som kan trykkes); foredling (å gjøre forfatteres produkt bedre gjennom redigering og korrektur); og formidling (å markedsføre det ferdige resultat overfor lesere.) Disse aktivitetene har tradisjonelt vært samlet i et forlag fordi de reduserer risikoen forbundet med relativt dyr fysisk produksjon og distribusjon.

Så kommer Internett og gjør fysisk produksjon og distribusjon nesten gratis. Samtidig reduseres kundenes betalingsvillighet – dels fordi det ferdige ordet kan kopieres, men mest fordi reduserte kostnader gjør at hvem som helst kan bli sin egen produsent og distributør. Det skrives og leses mer enn noensinne – men forlagenes markedsandel i det som leses og skrives synker dramatisk, siden hvem som helst kan opprette en blogg og dele sine tanker og historier med hele verden.

Debatten om fremtidens bokbransje i Norge er i realiteten en debatt om forlagenes fremtid – og den er uinteressant. Et forlag er en mekanisme for å knytte sammen en forfatter og en leser, og bør kun vurderes ut fra hvor godt det gjør den jobben. Fysisk produksjon og distribusjon vil forsvinne – men hva skjer med filtrering, foredling og formidling?

Filtrering innen elektronisk intellektuell produksjon – videoer, musikk, Tweets, blogger og dataspill – skjer i stor grad ved at brukerne kommuniserer med hverandre og synliggjør sin konsumpsjon og interaksjon med innholdet. Noen av brukerne blir toneangivende fordi de demonstrerer smak – som en litteraturkritiker eller kulturredaktør.

Foredling endrer seg i retning av å forme produktet ikke bare for lesing, men kanskje også i retning annen konsumpsjon, som dataspill eller sosiale medier. Jeg har nettopp publisert en fagbok i USA, og en stor del av jobben besto i å lage elektroniske vedlegg og mekanismer for leserdialog og dermed videre forbedring av teksten.

Formidling (markedsføring) er å forstå filtreringsmekanismer og forme produkt og markedsføring etter dem – en jobb som forlagene i dag stort sett overlater til overlater til forfatterne. Noen forfattere i USA, som John Scalzi og Cory Doctorow (begge prisbelønte) gjør mye av markedsføringen selv, ved å skrive blogger og være personligheter på nett – litt som at musikere i dag konsentrerer seg mer om konserter enn plateinnspillinger, siden det er der pengene ligger.

Ingen vet helt hva som skal til for å lykkes i en elektronisk publiseringsverden. Norsk forlagsbransjes kartellvirksomhet berøver ikke bare forfatterne, men også forlagene, en mulighet til å opparbeide seg ekspertise (og ikke minst, et begrep om hva som er kvalitet) før en ekstern aktør kommer inn og overtar, slik det skjedde innen musikk og skjer innen film. Å snakke om en fastlåst markedssituasjon som en garanti i en slik sammenheng er, vel, papirfetisjistisk kortsiktighet.

På lang sikt, nemlig, vil det fortsatt skrives kvalitetslitteratur for kvalitetssøkende lesere. Det vil antakelig ikke skje med dagens forlag, i hvert fall ikke slik de nå organiserer seg og opererer. Om det vil skje med dagens forfattere, er den virkelig interessante diskusjonen.

Den er det ingen som tar tak i – kanskje fordi man har et for kortsiktig perspektiv?