(Innlegg i Morgenbladet, 22. august 2014, gjengitt her fordi, vel, det var dette med tilgjengelighet, da. Og lenker.)

Jeg må visst skaffe meg nytt visittkort. I følge Morgenbladets kulturredaktør Ane Farsethås er jeg nemlig (i selskap med Aftenpostens kommentator Joacim Lund) teknologifetisjist (attpåtil kortsiktig) fordi jeg ønsker å lese norske bøker digitalt, og synes det tar for lang tid før jeg kan det. I et nokså forvirret innlegg sier Farsethås at Norges fastlåste bokmarked (tre dominerende forlag som klarte å investere all sin ledige kapital i bokhandler sekunder før de ble irrelevante) er ”svaret” for norsk litteraturs fremtid. Forlagenes kartellvirksomhet, godt hjulpet av at nordmenn liker å lese på norsk, vil nemlig hindre en dominerende elektronisk aktør (som Amazon) å besudle de etablerte maktforhold.

Men jeg lurer på hvem som er kortsiktig her – for meg er markedssituasjonen ikke er ”svaret”, men problemet. Når det teknologiske grunnlaget for en bransje endrer seg, flyttes gjerne dominans fra en del av verdikjeden til en annen. Tidligere sammenknyttede aktiviteter fragmenteres, mens tidligere fragmenterte aktiviteter samles under en aktivitet.

Dagens forlag er organisert basert på papir. Tidlige forleggere ble ikke kalt forleggere, men boktrykkere – Christian Schibsted, for eksempel, etablerte Schibsted Forlag i 1839 ved å gjøre en kapitalinvestering i en trykkpresse. (Denne sammenknytningen til teknologien er årsaken til at så mange engelskspråklige forlag har ordet ”press” i navnet.) For å forrente denne investeringen måtte man sørge for at godt innhold kom inn, og ble omsatt til salgbare papirsider.

Hvis vi unntar fysisk produksjon og distribusjon (som de ikke lenger gjør, men betaler for), driver forlag i hovedsak tre aktiviteter: Filtrering (å finne noe bra som kan trykkes); foredling (å gjøre forfatteres produkt bedre gjennom redigering og korrektur); og formidling (å markedsføre det ferdige resultat overfor lesere.) Disse aktivitetene har tradisjonelt vært samlet i et forlag fordi de reduserer risikoen forbundet med relativt dyr fysisk produksjon og distribusjon.

Så kommer Internett og gjør fysisk produksjon og distribusjon nesten gratis. Samtidig reduseres kundenes betalingsvillighet – dels fordi det ferdige ordet kan kopieres, men mest fordi reduserte kostnader gjør at hvem som helst kan bli sin egen produsent og distributør. Det skrives og leses mer enn noensinne – men forlagenes markedsandel i det som leses og skrives synker dramatisk, siden hvem som helst kan opprette en blogg og dele sine tanker og historier med hele verden.

Debatten om fremtidens bokbransje i Norge er i realiteten en debatt om forlagenes fremtid – og den er uinteressant. Et forlag er en mekanisme for å knytte sammen en forfatter og en leser, og bør kun vurderes ut fra hvor godt det gjør den jobben. Fysisk produksjon og distribusjon vil forsvinne – men hva skjer med filtrering, foredling og formidling?

Filtrering innen elektronisk intellektuell produksjon – videoer, musikk, Tweets, blogger og dataspill – skjer i stor grad ved at brukerne kommuniserer med hverandre og synliggjør sin konsumpsjon og interaksjon med innholdet. Noen av brukerne blir toneangivende fordi de demonstrerer smak – som en litteraturkritiker eller kulturredaktør.

Foredling endrer seg i retning av å forme produktet ikke bare for lesing, men kanskje også i retning annen konsumpsjon, som dataspill eller sosiale medier. Jeg har nettopp publisert en fagbok i USA, og en stor del av jobben besto i å lage elektroniske vedlegg og mekanismer for leserdialog og dermed videre forbedring av teksten.

Formidling (markedsføring) er å forstå filtreringsmekanismer og forme produkt og markedsføring etter dem – en jobb som forlagene i dag stort sett overlater til overlater til forfatterne. Noen forfattere i USA, som John Scalzi og Cory Doctorow (begge prisbelønte) gjør mye av markedsføringen selv, ved å skrive blogger og være personligheter på nett – litt som at musikere i dag konsentrerer seg mer om konserter enn plateinnspillinger, siden det er der pengene ligger.

Ingen vet helt hva som skal til for å lykkes i en elektronisk publiseringsverden. Norsk forlagsbransjes kartellvirksomhet berøver ikke bare forfatterne, men også forlagene, en mulighet til å opparbeide seg ekspertise (og ikke minst, et begrep om hva som er kvalitet) før en ekstern aktør kommer inn og overtar, slik det skjedde innen musikk og skjer innen film. Å snakke om en fastlåst markedssituasjon som en garanti i en slik sammenheng er, vel, papirfetisjistisk kortsiktighet.

På lang sikt, nemlig, vil det fortsatt skrives kvalitetslitteratur for kvalitetssøkende lesere. Det vil antakelig ikke skje med dagens forlag, i hvert fall ikke slik de nå organiserer seg og opererer. Om det vil skje med dagens forfattere, er den virkelig interessante diskusjonen.

Den er det ingen som tar tak i – kanskje fordi man har et for kortsiktig perspektiv?