Når prisalgoritmer får styre…

For noen år siden skrev jeg, sammen med min gode venn Bill Schiano, en bok om caseundervisning. Den har blitt populær (fikk nylig beskjed om at salget har passert 6000 eksemplarer, som jo ikke er helt elendig når det er snakk om et nokså spesialisert emne). Men den er ikke lenger tilgjengelig som fysisk bok, bare som PDF.

Og det er her det blir morsomt. Amazon har en automatisk prisalgoritme som foreslår priser for bøker og andre produkter. Som synes er et brukt eksemplar av denne boken nå opp i den nette sum av $860 for et prikkfritt eksemplar (med dagens miserable dollarkurs, nesten 9200 kroner).

Her er mitt tilbud (siden jeg har noen prikkfrie eksemplarer liggende): Send meg en epost, og jeg skal selge deg et eksemplar med 50% rabatt. Og jeg skal ikke signere den, siden den da sikkert går ned i verdi. Betaling med Vipps…

Hvem sa at forfatterskap ikke lønner seg?

Intellektuelt friminutt

Det blir mye stress om dagen – alle dager, når jeg tenker meg om. Mye tid blir brukt i bil, noe som jeg faktisk synes er helt greit, for da har man tid til å tenke og ta telefonsamtaler. Hørte om Arthur Buchart for noen år siden at han hadde kontoret sitt i en Mercedes stasjonsvogn, og jeg kan forstå det. (Har lekt med tanken om å ha en bil med et kontor i – ikke en bobil, men en litt ombygget varevogn eller SUV. Skikkelig firmabil.)

Uansett, av og til trenger man å koble av med noe helt annet. Radio er ikke lenger det mediet det aldri har vært – blir for mye pludring – selv om det hjelper at jeg har Internet-basert radio og kan høre f.eks. på offentlige radiostasjoner i USA, såsom WBUR.

Men podcasts er i ferd med å ta over radioens rolle, akkurat som Youtube og Netflix utkonkurrerer lineær TV, og også her får det nasjonale konkurranse fra det internasjonale. For all del, det finnes masse gode podcasts i Norge også, men der NRK har intervjuprogrammer der man forsøker å forenkle for den store masse, har BBC intervjuprogrammer der fagfolk diskuterer med fagfolk.

Jeg bruker Spotify. Mitt foreløpige favorittprogram, og der jeg har startet (men jeg skal videre, tro meg) er Melvyn Braggs In Our Time (BBC player, Spotify), som handler mest om historie og filosofi, ispedd litteratur, natur- og samfunnsvitenskap. Formatet er enkelt – et tema spesifiseres, man inviterer tre professorer med sakkunnskap, og så spør en svært godt forberedt programleder om temaet og driver samtalen fremover. Hvert program tar en snau time, folk får lov til å fullføre setningene sine, og man lærer masse om temaer man har tenkt eller ikke tenkt på, som Melisende, Nero, Doggerland, fri vilje, Lawrence of Arabia, Limerick-traktaten, Robert Burns eller Picassos Guernica.

Min favorittepisode så langt var en kunnskapsrik og tydelig diskusjon om Hannah Arendt, som herved anbefales som stedet å starte. Arendts bok Eichmann in Jerusalem er en av de beste analyser av et samfunnsfenomen jeg noensinne har lest, og dette programmet har inspirert meg til å utforske hennes andre bøker.

God fornøyelse!

Akkurat passe hvis du var akkurat passe

Thomas Hylland Eriksen har en artikkel i A-Magasinet med tittelen Kanskje det var på 70-tallet at Norge var akkurat passe riktDet er en artikkel som burde stått i Morgenbladet, men den publikasjonen har blitt litt mer samtidsvennlig og sluttet å ta inn lettbente nostalgiskildringer. Det gjør de rett i – de er ikke bare lettbente, de er rett ut litt skumle med hensyn til hele prosjektet Norge.Thomas_Hylland_Eriksen__«Kanskje_det_var_på_70-tallet_at_Norge_var_akkurat_passe_rikt»_-_Aftenposten

Årsaken til at jeg blir litt irritert sånn på en fredag ettermiddag er at jeg holdt et lite innlegg (sammen med Ragnvald Sannes) på lanseringen av BIs jubileumsbok her i forrige uke. Etter seansen kom en dame opp til oss og uttrykte ulike ikke særlig presist formulerte bekymringer med hensyn til hva teknologien gjorde med oss. Hun sa også at på 1960-tallet var Norge et mye bedre samfunn – folk var mye nærmere hverandre, de følte seg tryggere, man var mindre ensomme, man hadde det bedre.

Rent bortsett fra at det ikke er sant. Norge på 60- og 70-tallet var et utmerket sted – akkurat passe – hvis du selv var akkurat passe. Hvis du ikke var homse, kvinne gravid utenfor ekteskap, barn i bil (uten sikkerhetsbelte), psykiatrisk pasient, kreftpasient, eller innvandrer (ja, de fantes. Og de ble diskriminert. Noen av dem kom fra Nord-Norge.)

Denne nostalgien mot en mytisk tid der verden var forutsigbar og folk visste hvordan ting skulle være, er rett og slett feil. Jeg vokste opp på 70-tallet, og husker at jeg seriøst lurte på om det var noen vits i å ta utdannelse, gitt at vi kom til å stryke med i en atomkrig uansett. Jeg husker at nesten ingen hadde vært utenlands (utenom jeg, som hadde vokst opp i Sverige og derfor var litt annerledes, akkurat som min klassekamerat fra Jugoslavia). Dessuten leste jeg bøker.

Statistisk sett har vi det mye bedre i dag enn på 70-tallet. Det er færre fattige, mindre ulikhet (ja, faktisk – les Karin Sveens Klassereise) og vi hadde fått vaksiner og etterhvert mango og, for å sitere Roy Jakobsen, tomatpuré til Stroganoffen.

Thomas Hylland Eriksen svikter sin oppgave som offentlig intellektuell ved å skrive slike billige artikler – ikke fordi det er feil å lengte tilbake til en svunnen tid, men fordi den refleksive «tilbake til det opprinnelige» holdningen legitimerer fremveksten av en populistisk bevegelse mot det samme.

Jeg skulle ønske vi hadde en venstreorientert, progressiv (i ordets rette forstand) og løsningsorientert intellektuell bevegelse. Hvorfor, som jeg opplevde på et strategisk seminar initiert av regjeringen for noen måneder siden, skal alltid de humanistiske vitenskaper og dets representanter advare mot farene ved allting, for så i ettertid ikke krabbe til korset og si de tok feil. Hvorfor har vi ikke en aggressiv og fremtidsrettet humanisme – slik f.eks. Steven Pinker fremstiller i sin aldeles utmerkede Enlightenment now?

Det er på tide at sosiologer og samfunnsvitere forstår at når de ser Instamatic-bilder fra 70-tallet, så ser de datidens Facebook. Med den samme selvsensuren og den samme skjønnmalingen, men uten hashtags og smilefjes. Og med omtrent den samme legitimiteten som illustrasjon til hvordan man skal bygge opp et samfunn der alle kan føle seg sånn passe.

Nazismens forunderlige univers

Carl Müller Frøland: Nazismens idéunivers. Solumbokvennen, 2017.

Denne boken reiser spørsmålet: Hvordan kunne en ledende europeisk kulturnasjon utvikle seg til et diktatur som utløste en ny verdenskrig og begikk industrielt folkemord? Svaret er komplekst og tankevekkende – nazismen som ideologi (eller snarere: Politisk religion) hviler på en rekke mer eller mindre kjente idéer i europeisk litteratur, filosofi og politikk, med ellers kjente navn som Goethe, Spinoza, Nietsche, Darwin og Bergson som hver for seg har lagt grunnlag for eller i alle fall blitt tatt til inntekt for deler av det som utviklet seg til nazismen.

Denne boken er (regner jeg med) en versjon av Frølands doktorgrad, og har sine svakheter som bok med bredere appell (blant annet er det en hel del gjentakelser og enkelte litt skjemmende trykkfeil, litt strammere redigering og et stikkordregister ville gjort seg), men gir et godt grunnlag for den som vil forstå nazismen og kanskje også vil gjøre seg opp noen tanker om mye av det grums som kommer til overflaten i USA under Trump og i andre land også. Frøland har riktignok hevdet at nazismen bare kunne oppstå i Tyskland og ingen andre steder, men for deler av USA er man i dag i ferd med å spinne de samme mytene som oppsto rundt Weimar-republikken, om enn med litt mindre gjennomtenkt ideologisk grunnlag.

Boken er grundig, men mangler noen deler – den burde hatt et sluttkapittel som trakk linjer frem mot verden i dag, 73 år etter Berlins fall. Og den behandler ikke kanskje det mest ideologiske prosjektet nazistene hadde – Lebensborn-programmet – i det hele tatt (med mindre jeg har gått glipp av noe.) Det er litt synd, for nå er boken et godt grunnlag for en debatt, men debatten har på mange måter uteblitt. Gitt nye medier (nazistene, særlig Goebbels, forsto radio og film og brukte det effektivt, Trump har vist en forståelse for digitale medier der han dominerer trass i primitive tanker og mangelfull ortografi, eller kanskje nettopp derfor, og dagens «frustrerte menn», etterlatt i en intellektualisert og stadig mer utdannet verden, kan kanskje bli en maktfaktor i form av et SA som så kan overtas av folk med mer i hodet og enda verre hensikter.

Den debatten bør vi ha. Men les boken først.

PS: Kjøpte denne som ebok gjennom ebok.no. Og de tilbyr den for nedlasting til Kindle, hvilket betyr at jeg leste hele greia på iPhone’n. Gikk riktig nok glipp av illustrasjonene, men her er jo teksten det viktigste. Og nå kan man altså lese norskspråklige bøker på Kindle-appen. Utmerket.

Hva Difi bør sikte etter…

51qxrdvdy9l-_sx342_Nå om dagen hører jeg på Sherlock Holmes, lest av Stephen Fry, og i en av de siste novellene, The Adventure of the Bruce-Partington Plans, beskriver Sherlock Holmes sin bror Mycroft:

«By the way, do you know what Mycroft is?»

I had some vague recollection of an explanation at the time of the Adventure of the Greek Interpreter.

«You told me that he had some small office under the British government.»

Holmes chuckled.

«I did not know you quite so well in those days. One has to be discreet when one talks of high matters of state. You are right in thinking that he is under the British government. You would also be right in a sense if you said that occasionally he IS the British government.»

«My dear Holmes!»

«I thought I might surprise you. Mycroft draws four hundred and fifty pounds a year, remains a subordinate, has no ambitions of any kind, will receive neither honour nor title, but remains the most indispensable man in the country.»

«But how?»

«Well, his position is unique. He has made it for himself. There has never been anything like it before, nor will be again. He has the tidiest and most orderly brain, with the greatest capacity for storing facts, of any man living. The same great powers which I have turned to the detection of crime he has used for this particular business. The conclusions of every department are passed to him, and he is the central exchange, the clearinghouse, which makes out the balance. All other men are specialists, but his specialism is omniscience. We will suppose that a minister needs information as to a point which involves the Navy, India, Canada and the bimetallic question; he could get his separate advices from various departments upon each, but only Mycroft can focus them all, and say offhand how each factor would affect the other. They began by using him as a short-cut, a convenience; now he has made himself an essential. In that great brain of his everything is pigeon-holed and can be handed out in an instant. Again and again his word has decided the national policy. He lives in it. He thinks of nothing else save when, as an intellectual exercise, he unbends if I call upon him and ask him to advise me on one of my little problems.»

Når politikerne passer på at digitalisering skal foregå innenfor rammen av eksisterende organisasjonsstrukturer og departementsområder, går de glipp av den muligheten som Mycroft representerer.

Kanskje vi skulle fått en ny minister, med et overgripende ansvar for teknologi, systemer og prosesser på tvers av alle departementer, som kunne skjære gjennom alle siloene og faktisk få til litt fremgang (slik de har gjort i Estland, der man kunne starte på nytt, uten etablerte forsvarsmekanismer.)

Lurer på om Mycroft er tilgjengelig.

(Eller, som en CIO jeg kjente i USA sa det: «God created the world in seven days. He did not have an installed base.»)

Norske e-bøker på Kindle!

9788249514687_678696a2cfe5cbbbede60f5e295271274660c16a_x300Overskriften sier vel det meste, men i alle fall: Jeg hadde i grunnen gitt opp norske e-bøker, etter bransjens mange merkelige krumspring (noen som husker forslaget om å selge bøker på plastbrikker?). Men så fikk jeg for meg at jeg skulle lese Karin Sveens Klassereise – siden den er nominert som god sakprosabok i Morgenbladet – og den var utsolgt fra forlaget.

Men den finnes som ebok hos ebok.no, så jeg klikket meg over dit og kjøpte den. Så tenkte jeg at her må jeg nok laste ned en app utviklet av et eller annet konsulentselskap, men dengang ei – i stedet kunne jeg sende hele boken til Kindle.

Så nå kan jeg lese norske bøker slik jeg vanligvis leser bøker – på mobiltelefonen min.

Det går fremover. Til og med i norsk forlagsbransje.

Og Klassereise? Er omtrent halvveis, mange bra observasjoner, litt langdryg i setningsbygningen her og der. Men verdt tiden. Og prisen.

Sonette til en tidlig blogger

andre-bjerke
O, André Bjerke, prolifikkens rytter —
ivrig dansende på Pegasusen,
(unntatt når han var tatt av rusen)
han genre, tema og former flytter.

Utslitte ble hans etterhvert tre koner,
av argumenter og alkoholen;
hans korpus fant man i skrivestolen,
mens hans sinn fulgte andre toner.

Av former likte han best sonette,
essays, gjendiktning og kamp til tider
om samnorsk, diktning, antroposofien,

der var hans motiver og språk honette.
Tenk, biografien fem hundre sider
men størst av alt var nok poesien.

(Skrevet etter å ha lest Fredrik Waages André Bjerke: I kampens glede. Anbefales. Kanskje ikke i ett strekk…)

Digitalisering av ledelse: Er ledelse en truet kultur?

Dette blogginnlegget begynte som notater under Jan Ketil Arnulfs foredrag 6. april, men gitt at Jan Ketil er en foredragsholder som tilfører teksten mye – og dessuten bruker live-skjermer i stedet for Powerpoint, så legger jeg like greit ut videoen. Interessant innhold (og i seg selv et eksempel på hvordan digitalisering endrer forskning) og en studie i avslappet og poengtert foredragsleveranse:

Da kan jeg jo også anbefale Jan Ketils bok En kultur kalt ledelse, mens jeg er i gang. Lesverdig!

Moral og velferd

rot1Stavanger Aftenblads reportasje Når alt rakner (krever abonnement) om hvordan det kan se ut hjemme hos folk med rusproblemer og alvorlige psykiske lidelser gir grunn til ettertanke. Journalistene følger brannverninspektører som går inn i hus og leiligheter der de har mottatt bekymringsmeldinger på grunn av brannfare – og finner livssituasjoner en velferdsstat ikke bør være bekjent av. Hjelpeapparatet sliter med mellometatlig koordinering, manglende tvangsmidler (det skal mye til at noen legges inn i Norge, dessverre/heldigvis), og et psykiatrisk hjelpeapparat som ganske enkelt ikke har kapasitet. Dermed ender man opp med klattetiltak som at kommunen går inn og rydder opp, hvorpå beboeren igjen blir overlatt til seg selv og sin trøstesløse mangel på noe å fylle livet med. Med litt samordnet hjelp – som eksemplene viser, litt «faste rammer, streite avtaler«, og noen som bryr seg – kan kanskje halvparten av de rundt 6000 menneskene som til enhver tid lever slik hjelpes til en tilværelse som er noe bedre.

rot2Likevel. At etater ikke klarer å samarbeide og at budsjetter er trange er ikke noe nytt. Ei heller at psykiatriske lidelser og rusmisbruk er vanskelige å få bukt med, både for pasienten og behandlerne. Men jeg lurer på om det ikke ligger en annen faktor her også, som nok kan være en grunn til at man, muligens ubevisst, ikke ønsker å gå inn med det som ser ut til å hjelpe, nemlig omforente tiltak som tar vare på hele personen. Skaff dem en bolig, hjelp dem å leve – inkludert noe å drive med på dagtid – og få tilværelsen på glid igjen. Men det kan kanskje handle litt om (eller moralisme). For mange (inkludert meg selv, hvis jeg skal være ærlig og gå etter den første magefølelsen) er reaksjonen når man hører om en slik situasjon: Disse menneskene har selv et ansvar for sine liv, og har rotet det til. Hvorfor skal egentlig samfunnet bruke penger på å gi dem all denne hjelpen – hvorfor skal de få bolig, oppfølging fra team, og så videre, når de selv har «valgt» å leve på denne måten?

I en artikkel av, tror jeg (finner den ikke), Steven Levitt (han med Freakonomics) beskrives en alkoholisert mann i, tror jeg, Chicago. La oss kalle ham Fred. Fred er en svær fyr, snill og hyggelig og pålitelig og ikke kriminell, men hvis han ikke har faste rammer går ting utfor. Kommunen setter ham i en leilighet og gir ham oppfølging (jobb, besøk) og ting går aldeles utmerket. Så settes det spørsmålstegn ved pengebruken – skal virkelig surt opptjente sparepenger gå med til å gi tjenester til en sånn? – og det blir sparetiltak. Dermed havner Fred på kjøret igjen, dukker ikke opp på jobb, drikker, havner i slagsmål og må taues inn av politiet, som gjerne må avlevere ham på legevakten for å bli lappet sammen. Levitt (tror jeg) viser at dette koster mange ganger så mye som det å holde Fred i en leilighet og følge ham opp relativt tett. Men politikernes og publikums moralske indignasjon (skal han få alt det, når jeg må jobbe for det?) gjør at man ender opp med den langt dyrere løsningen (utforbakke, politi, legevakt).

En god grunn, med andre ord, til å hjelpe disse menneskene som ikke får til det vi andre ser på som selvsagt (rydd opp i ditt eget rot), er rett og slett at det kan lønne seg. Men jeg lurer på i hvor stor grad mini-moralisme – magefølelsen, rett og slett – spiller en rolle her. Slik som det er nå, må man skal være ressurssterk for å forholde seg til norsk helsevesen. Det er faktisk rasjonelt å slutte å åpne posten når alt man får er automatiske meldinger om at man må vente enda lenger.

Kanskje vi skal se på oppsøkende team og det at flere mennesker tar vare på dem av oss som ikke får det til, i perioder og ellers, som et sparetiltak. Hvis vi bare tar med alle kostnadene, og ser de offentlige budsjettene under ett.

Og hvis du lurer på hva folk skal gjøre når robotene kommer og tar de repetitive oppgavene, vel, der har du svaret.

Det hjelper ikke med en chatbot når alt rakner.

Strukturert prokrastinering

«Anyone can do any amount of work, provided it isn’t the work
he’s supposed to be doing at that moment.»
— Robert Benchley, How to get things done

41exusbglhlJeg har ikke tid til å skrive denne bloggposten – har mange ting jeg skulle ha gjort – men i alle fall: Vil gjerne anbefale boken The Art of Procrastination: A Guide to Effective Dawdling, Lollygagging and Postponing av John Perry.

Det er mye å si om det å utsette ting: Et utsagn jeg lærte meg tidlig er at hvis du skal få noe gjort, skal du spørre noen som har mye å gjøre. De har nemlig ikke tid til å tenke over hva de gjør eller å gjøre det bra. Mitt problem er at de tingene jeg virkelig ønsker å gjøre bra, får jeg aldri tid til å gjøre bra fordi det er så mye annet som kommer i mellom. Likevel er nok jeg ansett som en person som får ting gjort (eller i alle fall får gjort mye.)

I motsetning til mange andre bøker som skal hjelpe deg til å bli mer produktiv (som for eksempel David Allens Getting things done, populær blant teknologer, antakelig fordi han har et flytdiagram) så har ikke Perry så mange konkrete tips om hvordan man skal bli mer produktiv. Har har noe mye viktigere: Han får deg til å føle deg litt mindre skyldig i at du utsetter ting. Og det hjelper i seg selv, for da tenker du mindre på det.

Et annet trikk er å sette noe svært viktig (og uoppnåelig) på toppen av listen, så får du gjort en hel masse annet som en mekanisme for å slippe å gjøre det som står på toppen av listen. «Jeg skal begynne å trene, må bare gjøre ferdig regnskapet først. Og svare på disse epostene, samt sjekke hvordan det går med Boston Celtics nå om dagen. (Ganske bra, faktisk.)».

Og så videre. Flott bok. Jeg ble ikke helt ferdig med den, for jeg kom på noe annet jeg måtte gjøre, men den er på listen min. Kanskje din også?

(Takk til min gamle kollega Jim McGee for forslaget. Han har ikke tid han heller.)

Fire norske bøker

Jeg får tilsendt endel bøker – her er fire jeg har fått som jeg liker godt, hver på sin måte:

img_2202

Jeg kjøper ikke så mange norske bøker, ganske enkelt fordi jeg liker Amazon Kindle (på smartphone) og leser det meste på engelsk likevel. Men det rører seg litt innenfor norske forretningsbøker også, og disse fire syntes jeg var bra – interessante, stort sett velskrevne, og med nye ideer og bra sammenfatninger. Her er hver og en av dem:

fullsizeoutput_5ffTale Skjølsvik og Kari Håvåg Voldsund: Forretningsforståelse, Cappelen Damm.

Dette er en kompakt liten økonomutdannelse, som kan fungere som en håndbok for noen som vil starte sin egen bedrift eller som grunnlag for et innføringskurs innen økonomi og bedriftsledelse. Det er aktuell i sitt innhold, basert på solid teori (Tale var min kollega i Institutt for Strategi på BI før hun dro til Høyskolen i Oslo) og tar også for seg bedrifter som lever av noe annet enn å selge fysiske varer, som gjerne er de eksemplene man baserer seg på innen tradisjonelle bøker av denne typen. Har også et kapittel om exit-strategier, som er bra. Kunne ønsket meg mer om teknologi og systemer, men, vel, det ønsker jeg meg alltid.

fullsizeoutput_600Erling S. Andersen: Prosjektledelse – hva alle ledere må kunne, NKI-forlaget

Erling er gammel kollega (bokstavlig talt, han er professor emeritus) og den ledende foreleseren innen prosjektledelse i Norge i en årrekke. Denne boken er en sammenfatning av hans tidligere bøker om prosjektledelse, kortfattet og konkret, med eksempler på hva man kan gjøre riktig og, ikke minst, hva man kan gjøre galt. Han har enorm erfarenhet og belyser områder som makt, ressurser, prosjektmetoder og -organisering, og ikke minst hvordan man skal måle og holde orden på hvordan et prosjekt går fremover. Også meget gode og kortfattede beskrivelser av «nye» prosjektmetoder som SCRUM etc., kortfattet og enkelt forklart. Boken man bør starte med om man lurer på hva prosjektledelse er og hva det omfatter.

fullsizeoutput_5feNewNow – fra idé til suksess, Unikia

Denne boken er skrevet av gründeren av Enklere Liv. Mannen er industridesigner og har enormt med erfaring med å lansere nye produkter og vurdere idéer. Boken er en slags kaffebordsintroduksjon til entreprenørskap – han spør hele tiden: Ville du sluttet i jobben din for [denne idéen]?

Boken er full av delikate tegninger av ulike produkter, sammen med alle mulige råd om hvordan man skal sette opp et firma og forholde seg til alle de ting et firma som designer og selger produkter må forholde seg til – som patenter, produksjonsavtaler, forretningsmodell, finansiering, og så videre.

img_2198Kristian Bye: Frykt og forventning – en gründerhistorie. Staal Forlag.

Kristian Bye hadde en ide om å lage et enkelt, men svært viktig produkt: En ladbar lampe, med solcelle, som kunne brukes i U-land der man ikke har elektrisitet tilgjengelig.  Tanken var at i stedet for å bruke osende oljelamper, kan man få skarpt LED leselys om kvelden, noe som gjør det lettere å lese og dermed lære seg ting. Lampen kan også brukes til å lade mobiler, noe som er problematisk (involverer å bytte tomme batterier mot fulle, uten at man har noen kvalitetsgarantier) i land uten økonomisk overkommelig strømtilførsel.

Kristian forteller levende (og av og til litt for detaljert) om utviklingen, finansieringen og markedsføringen av denne lampen.

 

Fredagslesning

Jeg liker ikke science fiction noe særlig – alt for mye folk i tights som ser på store skjermer – men har sans for den mer intellektuelle varianten som forsøker å si noe om nåtiden ved å ta tak i et enkeltelement av vårt samfunn og vår teknologi og trekke den videre. Så her er en liste med litt teknologibasert lesning fritt tilgjengelig på nettet, litt fantasispinn i en verden der flere og flere bekymrer seg over om teknologien er i ferd med å ta over:

  • The machine stops er E. M. Forster er en klassiker om hva som skjer hvis vi gjør oss helt avhengige av teknologi. Noe å tenke på når man sitter og surfer og videokonfererer på hjemmekontoret. Skrevet i 1909, som jo er mer enn imponerende.
  • The second variety av Philip K. Dick handler om hva som kan skje hvis vi utvikler selvorganiserende våpensystemer – en fremtid der dronene tar over. Skrevet som en forlengelse av den kalde krigen, men i en tid der man kan levere en håndgranat med noe kjøpt på Clas Ohlson er det jo grunn til å tenke litt fremover.
  • Jipi and the paranoid chip er briljant en liten sak av Neal Stephenson – den eneste science fiction-forfatteren jeg leser regelmessig (skjønt mye av det han skriver er vel mer historic/technothrillers enn science fiction per se) – og handler om hva som skjer om teknologien får selvoppholdelsesdrift.
  • Captive audience av Ann Warren Griffith er kanskje ikke like velskrevet – men handler om hva som skjer om vi får et samfunn der vi ikke får lov til ikke å se reklame. Og det burde være skremmende nok for noen som er møkk lei all masingen om online spill og smøreoster og hva det nå måtte være.

Jeg har en til jeg gjerne skulle hatt på listen, men husker ikke navn eller forfatter. Mener å huske at den handlet om en en mann som lever i en verden der varige produkter ikke er tillatt – alt går i stykker etter en viss tid, slik at økonomien holdes i gang ved at man må kjøpe nytt. Han smugler med seg hjem en trebenk til sin kone, men sliter med at innpakningspapiret går i oppløsning hvis han ikke kommer seg hjem fort nok…

Og med det, tilbake til tastaturet for noe mer jobbrelatert. God helg!

Deichmann som prosess

etasjeoversiktDet er endel diskusjoner om hva vi skal med biblioteker om dagen – i alle fall i Oslo, i alle fall om den nye Deichmann-bygget som blir mye dyrere enn man trodde. (Som om noen er overrasket over det.) Noen hadde da tenkt seg at man kunne gjøre om deler av bygget til kjøpesenter, andre vil bevare biblioteket som en oase i en by der man kan sitte uten å hele tiden oppfordres til å kjøpe noe.

Jeg tenkte endel på bibliotek for ti år siden – da flyttet BI inn i nye lokaler i Nydalen, og jeg hadde vært involvert i å utforme det nye biblioteket sammen med en liten gruppe faglige, IT-sjefen på BI og Bente Andreassen, dengang biblioteksdirektør på BI, nå med samme jobb på Universitetet i Oslo. Tanken dengang var å ta biblioteket fra å være et sted er kunnskap ble oppbevart til et sted kunnskap ble bygget – fra å ha bokhyller, PC-rom, lesesal gikk vi til gradvis å ha alt digitalt tilgjengelig, slik at studentene kommer inn med sin laptop, finner seg en arbeidsplass, og jobber derfra. Tanken var inspirert av kontorutforming slik man finner den i konsulentselskaper (dengang kalt hotelling, siden ingen hadde faste plasser) og hensikten var at studentene skulle legge seg til «moderne» arbeidsvaner.

Resultatet har vært svært vellykket – biblioteket på BI er et levende område som brukes flittig. Man har ikke den katedralfølelsen man kan få i mange andre biblioteker, men biblioteket er likefullt det stedet vi viser frem når vi får besøk. Det er levende og dynamisk og drevet av bruken. Det har stille soner, for eksempel, men det var ikke forhåndsbestemt hvor de skulle være. I stedet slapp man studentene inn, fant ut at i visse deler av biblioteket hysjet studentene på hverandre og satt stille, så da ble det stillesone. Etterhvert som BI fikk bedre økonomi og råd til å utvide, har biblioteket vokst i areal og arbeidsoppgaver.

Biblioteket på BI spiller en viktig rolle for BI – hva slags rolle kan et nytt hovedbibliotek i Bjørvika spille for Oslo? Biblioteket er ikke lenger bare en oppbevaringsplass for kunnskap – det meste er nå tilgjengelig via nett, Wikipedia, Amazon (nåja, bortsett fra i Norge, men bare vent) og ulike videofremstillinger. Derimot har biblioteket en verdi slik det brukes på BI – som arbeids- og møteplass – og som et sted der man får hjelp til å finne frem i en informasjonsoverflod. Hvis du tar en tur på Deichmann vil du finne at en stor del av kundene er utlendinger som forsøker å finne ut av hvordan Norge fungerer i en atmosfære litt mindre preget av mistro og regelstyring enn andre offentlige kontorer.

Og det er kanskje der løsningen ligger – biblioteket som møtested og informasjonskilde, som etterhvert tar på seg flere og flere veiledningsoppgaver. En krysning av universitetsbibliotek, folkebibliotek, Litteraturhuset og Kaffebrenneriet. At det ser ut som en turistattraksjon skader heller ikke. Spørsmålet er ikke om Oslo bør ha et slikt sted – men hva det skal være.

Biblioteket på BI er en levende prosess, og utvikler seg hele tiden. Kanskje Dechmannske skal få lov til å gjøre det samme. I min bok om undervisning er «trust the class» et viktig konsept – stol på at studentene er interessert, diskusjonsvillige og forberedt, for de forventes å være det, vil de stort sett være det. Kanskje vi skal ha nok tillit til hovedstadens befolkning til at hvis vi tilbyr en møteplass med informasjon, vil selv finne ut hva fremtiden skal bringe?

Telegrafisk innsikt

Aftenposten Innsikt – som er en publikasjon jeg kan like, siden den tar mål av seg til å gå bakenfor nyhetsstoffet og gi noe mer enn overskrifter – har en artikkel om at før Internett hadde vi telegrafen, som på mange måter var en mye større revolusjon, i alle fall i begynnelsen.

Isabard Kingdom Brunel (fra Wikipedia)Men så blir jeg skuffet, igjen, fordi en innsikt-artikkel tydeligvis kan gjøres på noen få avsnitt, og ferdig med det. Og det er så mye mer man kan si og skrive om hvordan telegrafen kom, hvordan man slet med å legge kabler som kunne fungere over Atlanteren og andre hav, og de utrolige personlighetene som stod bak disse fremskrittene (som Isabard Kingdom Brunel, som revolusjonerte offentlig transport men er totalt ukjent utenfor Storbritannia i dag.)

En av mine tilbakevendende problemer med norsk presse, både nyhetspressen og tidsskrifter, er at de nærmest på ideologisk grunnlag mener at ting må skrives kort, ellers vil ikke folk lese det. La så være at Dagens Næringsliv innimellom kliner til med 6-8 siders gravereportasjer som leses av mange – det skal liksom være kort, og ferdig med det, og særlig nå i disse Internett-tider.

Neal Stephenson (fra Wikipedia)Men et av de mest leste essays på nettet, som handler nettopp om det å legge kommunikasjonskabler rundt jorden, de menneskene som gjør det og den historiske utviklingen fra Morse-signaler til Netflix, er på over 140 000 tegn (ca. 20 Aftenposten-helsider, bilder ikke medregnet), er skrevet av Neal Stephenson (i disse dager aktuell med Seveneves, som jeg skal komme tilbake til), og heter Mother Earth Mother Board. Den ble først publisert i Wired i 1996. Stephenson besøker kabelgravere i Malaysia, Japan og Egypt, og historiske telegrafistasjoner på Wales’ vestkyst. (Det finnes faktisk noe historisk tilsvarende her i Norge, riktignok radio i stedet for kabel: Jeløy Radio, som Telenors nå bruker som hotell og kurssenter.)

Stephensons artikkel gir bakgrunn og fantastiske observasjoner om nettverkene som binder oss sammen (og det blir bare flere og flere kabler, med mer og mer trafikk gjennom) og minner oss om at Internett, blogging, Facebook og smarttelefonen din er totalt avhengig av at ingen slipper et anker på en kabel eller saboterer et knutepunkt – og at disse nettverkene ikke er nettverk, en trafikkruter med rushtrafikk og sentrale flaskehalser.

Jeg vil sterkt anbefale Mother Earth Mother Board, de 140 000 tegnene til tross. Les det – tiden går som en røyk, og man kan lære mye om dagens utvikling ved å studere historie. Som Stephenson sier:

Everything that has occurred in Silicon Valley in the last couple of decades also occurred in the 1850s. Anyone who thinks that wild-ass high tech venture capitalism is a late-20th-century California phenomenon needs to read about the maniacs who built the first transatlantic cable projects. The only things that have changed since then are that the stakes have gotten smaller, the process more bureaucratized, and the personalities less interesting.

God fornøyelse!

Av en teknologifetisjists funderinger

(Innlegg i Morgenbladet, 22. august 2014, gjengitt her fordi, vel, det var dette med tilgjengelighet, da. Og lenker.)

Jeg må visst skaffe meg nytt visittkort. I følge Morgenbladets kulturredaktør Ane Farsethås er jeg nemlig (i selskap med Aftenpostens kommentator Joacim Lund) teknologifetisjist (attpåtil kortsiktig) fordi jeg ønsker å lese norske bøker digitalt, og synes det tar for lang tid før jeg kan det. I et nokså forvirret innlegg sier Farsethås at Norges fastlåste bokmarked (tre dominerende forlag som klarte å investere all sin ledige kapital i bokhandler sekunder før de ble irrelevante) er ”svaret” for norsk litteraturs fremtid. Forlagenes kartellvirksomhet, godt hjulpet av at nordmenn liker å lese på norsk, vil nemlig hindre en dominerende elektronisk aktør (som Amazon) å besudle de etablerte maktforhold.

Men jeg lurer på hvem som er kortsiktig her – for meg er markedssituasjonen ikke er ”svaret”, men problemet. Når det teknologiske grunnlaget for en bransje endrer seg, flyttes gjerne dominans fra en del av verdikjeden til en annen. Tidligere sammenknyttede aktiviteter fragmenteres, mens tidligere fragmenterte aktiviteter samles under en aktivitet.

Dagens forlag er organisert basert på papir. Tidlige forleggere ble ikke kalt forleggere, men boktrykkere – Christian Schibsted, for eksempel, etablerte Schibsted Forlag i 1839 ved å gjøre en kapitalinvestering i en trykkpresse. (Denne sammenknytningen til teknologien er årsaken til at så mange engelskspråklige forlag har ordet ”press” i navnet.) For å forrente denne investeringen måtte man sørge for at godt innhold kom inn, og ble omsatt til salgbare papirsider.

Hvis vi unntar fysisk produksjon og distribusjon (som de ikke lenger gjør, men betaler for), driver forlag i hovedsak tre aktiviteter: Filtrering (å finne noe bra som kan trykkes); foredling (å gjøre forfatteres produkt bedre gjennom redigering og korrektur); og formidling (å markedsføre det ferdige resultat overfor lesere.) Disse aktivitetene har tradisjonelt vært samlet i et forlag fordi de reduserer risikoen forbundet med relativt dyr fysisk produksjon og distribusjon.

Så kommer Internett og gjør fysisk produksjon og distribusjon nesten gratis. Samtidig reduseres kundenes betalingsvillighet – dels fordi det ferdige ordet kan kopieres, men mest fordi reduserte kostnader gjør at hvem som helst kan bli sin egen produsent og distributør. Det skrives og leses mer enn noensinne – men forlagenes markedsandel i det som leses og skrives synker dramatisk, siden hvem som helst kan opprette en blogg og dele sine tanker og historier med hele verden.

Debatten om fremtidens bokbransje i Norge er i realiteten en debatt om forlagenes fremtid – og den er uinteressant. Et forlag er en mekanisme for å knytte sammen en forfatter og en leser, og bør kun vurderes ut fra hvor godt det gjør den jobben. Fysisk produksjon og distribusjon vil forsvinne – men hva skjer med filtrering, foredling og formidling?

Filtrering innen elektronisk intellektuell produksjon – videoer, musikk, Tweets, blogger og dataspill – skjer i stor grad ved at brukerne kommuniserer med hverandre og synliggjør sin konsumpsjon og interaksjon med innholdet. Noen av brukerne blir toneangivende fordi de demonstrerer smak – som en litteraturkritiker eller kulturredaktør.

Foredling endrer seg i retning av å forme produktet ikke bare for lesing, men kanskje også i retning annen konsumpsjon, som dataspill eller sosiale medier. Jeg har nettopp publisert en fagbok i USA, og en stor del av jobben besto i å lage elektroniske vedlegg og mekanismer for leserdialog og dermed videre forbedring av teksten.

Formidling (markedsføring) er å forstå filtreringsmekanismer og forme produkt og markedsføring etter dem – en jobb som forlagene i dag stort sett overlater til overlater til forfatterne. Noen forfattere i USA, som John Scalzi og Cory Doctorow (begge prisbelønte) gjør mye av markedsføringen selv, ved å skrive blogger og være personligheter på nett – litt som at musikere i dag konsentrerer seg mer om konserter enn plateinnspillinger, siden det er der pengene ligger.

Ingen vet helt hva som skal til for å lykkes i en elektronisk publiseringsverden. Norsk forlagsbransjes kartellvirksomhet berøver ikke bare forfatterne, men også forlagene, en mulighet til å opparbeide seg ekspertise (og ikke minst, et begrep om hva som er kvalitet) før en ekstern aktør kommer inn og overtar, slik det skjedde innen musikk og skjer innen film. Å snakke om en fastlåst markedssituasjon som en garanti i en slik sammenheng er, vel, papirfetisjistisk kortsiktighet.

På lang sikt, nemlig, vil det fortsatt skrives kvalitetslitteratur for kvalitetssøkende lesere. Det vil antakelig ikke skje med dagens forlag, i hvert fall ikke slik de nå organiserer seg og opererer. Om det vil skje med dagens forfattere, er den virkelig interessante diskusjonen.

Den er det ingen som tar tak i – kanskje fordi man har et for kortsiktig perspektiv?

Gaffeltrucken ut av bokbransjen?

Kronikk i Dagens Næringsliv (betalingslenke her) 5. august 2014.

Midt i agurktiden kommer nyheten om at Cappelen-Damm vil lansere en strømmetjeneste, med svenske Storytel, for bøker og lydbøker i midten av august. Jeg har argumentert for abonnementstjenester fra bokbransjen i årevis (sist i en kronikk i Dagbladet i 2010) men trodde jeg måtte vente til 2020 før de kom. Hittil har digitale tjenester fra norske forlag spent fra det klønete (Bokskya) til det latterlige (bøker på plastbrikker.) Hva kan vi vente oss fra denne tjenesten – la oss kalle den Storytel inntil videre – og hva skal til for at den skal bli en suksess som Spotify og Netflix? Hva, om noe, vil skje med forfatterne?

En abonnementstjeneste bør være utmerket for bokbransjen. Salgsapparatet kan konsentreres mot nye kunder, og man beholder stort sett de gamle kundene (hvis tjenesten er bra nok) fordi de glemmer å si den opp, noe som har vært Bokklubbenes forretningsmodell siden 60-tallet. (Hvor hadde helsestudioene vært uten Autogiro?) Man få en ganske pen omsetning fordi den gjennomsnittlige betalingen er høy.

Samtidig blir dette en strategisk utfordring for forlagene, fordi de kundene som nå kjøper flest bøker vil være de som tar den i bruk først. 169 kroner i måneden representerer omtrent seks bøker (til full pris) i året, så de som kjøper mer enn det bør gå over med en gang. På den annen side er nok seks bøker i året i overkant av det gjennomsnittskunden kjøper, og kostnadene med en abonnementstjeneste mindre enn med papir. Lønnsomheten burde altså være bra – og vil kunne være et mottrekk mot lekkasjen til Amazon.com.

Og her ligger muligheten. Jeg leser masse, men har ikke kjøpt en norsk bok på årevis. Men jeg kjøper masse bøker på Amazon.com, som jeg leser via iPad, mobil og av og til den vanlige dataskjermen. Amazon selger ikke norskspråklige bøker, men jeg har kjøpt både Nesbø og Knausgård på engelsk. Amazons løsning er billig, uhyre lett å bruke, og har fantastisk utvalg. Jeg har aldri vært noen stor kjøper av musikk, men betaler for Spotify-abonnement, og bruker det flittig.

Storytel finnes i Sverige (storytel.se) og tilbyr lydbøker strømmet til mobilen. De tilbyr 14 dagers prøveperiode, så jeg meldte meg på med kredittkort og har nå tilgang til svenske og engelske lydbøker på mobilen. Tjenesten fungerer greit, man kan søke, lagre bøker i en bokhylle, markere bøker som lest, vurdere dem med stjerner og tekst, lagre inntil fem stykker lokalt slik at man kan lese dem uten Internett-tilgang. Tjenesten fungerer på iPad men bare delvis (man kan ikke lytte på hele bøker) via nettleser på PC. Og den fungerer i bilen!

Selve tjenesten er altså lett å bruke og fungerer greit nok. Prisen er grei. Det mangler en sammenkobling til sosiale medier for å meddele verden hva man leser, men det regner jeg med kommer – folk kjøper nemlig ikke bøker bare for å lese dem, men for å bli sett med dem, og det er et marked forlagene ikke bør gå glipp av.

Suksess er altså et spørsmål om utvalg. Er det nok – og gode nok – bøker i tjenesten til at man finner det man ha lyst til å lese (slik man gjør med Spotify) eller blir det litt mangelfullt, slik som Netflix? Svaret er avhengig av om Cappelen-Damm får følge av Aschehoug og/eller Gyldendal, og de to forlagene sitter på gjerdet foreløpig – en høna-og-egget-situasjon, der noen deltakere venter på en suksess for å bli med, men suksessen kun kommer hvis de blir med.

Norges merkelige bokmarked, særlig innenfor skjønnlitteratur, er preget av støtteordninger og offentlig godkjent kartellvirksomhet. De fleste bøker blir utgitt for å bli offentlig innkjøpt og lest av forfatterens bekjente. En abonnementstjeneste som fordeler penger etter hvem som blir lest vil vise at folk vil stort sett ha bestselgere (vil forlagene legge de, ut?) og romantikk (tre av Storytels ti mest leste bøker er av Margit Sandemo). På YouTube sorteres videofilmer etter hvor mange som har sett dem – samme mekanisme på Storytel vil forsterke tendensen til å lese det alle andre leser.

Samtidig blir det lett og billig å finne smale bøker – den såkalte lange halen som det ikke er plass til i en vanlig bokhandel men som lett kan gjøres tilgjengelig elektronisk.

Det virkelig interessante når en strømmetjeneste endelig kommer og fungerer, er hva som skjer med litteraturen – vil forfattere skrive annerledes når de skriver for elektroniske abonnenter? Dickens utga romaner som føljetonger, kapittel for kapittel – kanskje en modell som vil fungere elektronisk, slik TV-serier trives bedre enn film på Netflix.

Musikere tjener i dag penger på konserter i stedet for plater. Forfattere kan ikke det – men jeg tror nok at noen forfattere kan bygge opp et publikum med jevnlige oppdateringer, pålitelig lesbarhet og bokstavelig talt en dialog med sitt publikum.

De kan lære av Frid Ingulstad.

Lykke til!

Invictus

Invictus” er et dikt av William Ernest Henley, skrevet 1875. Diktet er i dag mest kjent fordi det var Nelson Mandelas inspirasjon da han satt fengslet på Robben Island.

Dette diktet betyr endel for meg – jeg har det hengende på veggen på hjemmekontoret. Heromdagen leste jeg i Aftenposten at Bjarte Hjelmeland hadde laget en norsk versjon. Vel, jeg syntes hans versjon var for komplisert og litt for langt fra originalen – så her er min versjon, en anelse mer á la Andre Bjerke, håper jeg:

Ut av det mørke som dekker meg
fra avgrunnens nattsvarthet
jeg takker de guder som måtte finnes
for min sjels uovervinnelighet

I tilfeldighetenes grep
har jeg verken ropt eller gispet
slag har mitt hode mottatt
men det er hevet, dog rispet

Bak dette vredens og tårenes sted
truer redslene, dypt i skyggen
likevel finner årenes ondskap
meg fryktløs og rak i ryggen

Intet betyr portens velde
Intet betyr anklagernes tegn
Jeg er min skjebnes mester
Jeg er min sjels kaptein

Leksikonpolitikk (for arkivet)

(Denne er publisert her for arkivet – kommentaren sto opprinnelig på trykk i Morgenbladet 5. april 2010, men den siden ligger ikke ute lenger. Forøvrig hadde jeg nylig en samtale med SNLs redaktør Anne Marit Godal, som viste meg at SNL har tatt skjeen i en annen hånd og idag har arbeidsprosesser og en reaksjonell organisasjon mye mer tilpasset en digital verden. Og ja, siden i går er artikkelen om Leonard Cohen rettet…)

Leksikonpolitikk

Morgenbladet, 5. april 2010 Les videre

Mens vi venter på en boklov

Heinlein-face.jpgJeg så dette sitatet fra den amerikanske science fiction-forfatteren Robert Heinlein fra et Boingboing-innlegg. Det er så bra at jeg har oversatt det, med adresse til den norske forlagsbransjen og kulturlivet forøvrig:

Visse grupper i vårt land har fått for seg at hvis en person eller en organisasjon har tjent penger på borgerne i endel år, så er staten og domstolene forpliktet til å sørge for at denne inntjeningen garanteres, selv om omstendighetene har blitt endret og en slik garanti ikke er i offentlighetens interesse. Denne merkelige oppfatningen er ikke basert på lov eller sedvane. Verken individer eller organisasjoner har noen rett til å forlange at historiens klokke skal stoppes eller skrus tilbake.

Originalen nedenfor:

Les videre