Intellektuelt friminutt

Det blir mye stress om dagen – alle dager, når jeg tenker meg om. Mye tid blir brukt i bil, noe som jeg faktisk synes er helt greit, for da har man tid til å tenke og ta telefonsamtaler. Hørte om Arthur Buchart for noen år siden at han hadde kontoret sitt i en Mercedes stasjonsvogn, og jeg kan forstå det. (Har lekt med tanken om å ha en bil med et kontor i – ikke en bobil, men en litt ombygget varevogn eller SUV. Skikkelig firmabil.)

Uansett, av og til trenger man å koble av med noe helt annet. Radio er ikke lenger det mediet det aldri har vært – blir for mye pludring – selv om det hjelper at jeg har Internet-basert radio og kan høre f.eks. på offentlige radiostasjoner i USA, såsom WBUR.

Men podcasts er i ferd med å ta over radioens rolle, akkurat som Youtube og Netflix utkonkurrerer lineær TV, og også her får det nasjonale konkurranse fra det internasjonale. For all del, det finnes masse gode podcasts i Norge også, men der NRK har intervjuprogrammer der man forsøker å forenkle for den store masse, har BBC intervjuprogrammer der fagfolk diskuterer med fagfolk.

Jeg bruker Spotify. Mitt foreløpige favorittprogram, og der jeg har startet (men jeg skal videre, tro meg) er Melvyn Braggs In Our Time (BBC player, Spotify), som handler mest om historie og filosofi, ispedd litteratur, natur- og samfunnsvitenskap. Formatet er enkelt – et tema spesifiseres, man inviterer tre professorer med sakkunnskap, og så spør en svært godt forberedt programleder om temaet og driver samtalen fremover. Hvert program tar en snau time, folk får lov til å fullføre setningene sine, og man lærer masse om temaer man har tenkt eller ikke tenkt på, som Melisende, Nero, Doggerland, fri vilje, Lawrence of Arabia, Limerick-traktaten, Robert Burns eller Picassos Guernica.

Min favorittepisode så langt var en kunnskapsrik og tydelig diskusjon om Hannah Arendt, som herved anbefales som stedet å starte. Arendts bok Eichmann in Jerusalem er en av de beste analyser av et samfunnsfenomen jeg noensinne har lest, og dette programmet har inspirert meg til å utforske hennes andre bøker.

God fornøyelse!

Akkurat passe hvis du var akkurat passe

Thomas Hylland Eriksen har en artikkel i A-Magasinet med tittelen Kanskje det var på 70-tallet at Norge var akkurat passe riktDet er en artikkel som burde stått i Morgenbladet, men den publikasjonen har blitt litt mer samtidsvennlig og sluttet å ta inn lettbente nostalgiskildringer. Det gjør de rett i – de er ikke bare lettbente, de er rett ut litt skumle med hensyn til hele prosjektet Norge.Thomas_Hylland_Eriksen__«Kanskje_det_var_på_70-tallet_at_Norge_var_akkurat_passe_rikt»_-_Aftenposten

Årsaken til at jeg blir litt irritert sånn på en fredag ettermiddag er at jeg holdt et lite innlegg (sammen med Ragnvald Sannes) på lanseringen av BIs jubileumsbok her i forrige uke. Etter seansen kom en dame opp til oss og uttrykte ulike ikke særlig presist formulerte bekymringer med hensyn til hva teknologien gjorde med oss. Hun sa også at på 1960-tallet var Norge et mye bedre samfunn – folk var mye nærmere hverandre, de følte seg tryggere, man var mindre ensomme, man hadde det bedre.

Rent bortsett fra at det ikke er sant. Norge på 60- og 70-tallet var et utmerket sted – akkurat passe – hvis du selv var akkurat passe. Hvis du ikke var homse, kvinne gravid utenfor ekteskap, barn i bil (uten sikkerhetsbelte), psykiatrisk pasient, kreftpasient, eller innvandrer (ja, de fantes. Og de ble diskriminert. Noen av dem kom fra Nord-Norge.)

Denne nostalgien mot en mytisk tid der verden var forutsigbar og folk visste hvordan ting skulle være, er rett og slett feil. Jeg vokste opp på 70-tallet, og husker at jeg seriøst lurte på om det var noen vits i å ta utdannelse, gitt at vi kom til å stryke med i en atomkrig uansett. Jeg husker at nesten ingen hadde vært utenlands (utenom jeg, som hadde vokst opp i Sverige og derfor var litt annerledes, akkurat som min klassekamerat fra Jugoslavia). Dessuten leste jeg bøker.

Statistisk sett har vi det mye bedre i dag enn på 70-tallet. Det er færre fattige, mindre ulikhet (ja, faktisk – les Karin Sveens Klassereise) og vi hadde fått vaksiner og etterhvert mango og, for å sitere Roy Jakobsen, tomatpuré til Stroganoffen.

Thomas Hylland Eriksen svikter sin oppgave som offentlig intellektuell ved å skrive slike billige artikler – ikke fordi det er feil å lengte tilbake til en svunnen tid, men fordi den refleksive «tilbake til det opprinnelige» holdningen legitimerer fremveksten av en populistisk bevegelse mot det samme.

Jeg skulle ønske vi hadde en venstreorientert, progressiv (i ordets rette forstand) og løsningsorientert intellektuell bevegelse. Hvorfor, som jeg opplevde på et strategisk seminar initiert av regjeringen for noen måneder siden, skal alltid de humanistiske vitenskaper og dets representanter advare mot farene ved allting, for så i ettertid ikke krabbe til korset og si de tok feil. Hvorfor har vi ikke en aggressiv og fremtidsrettet humanisme – slik f.eks. Steven Pinker fremstiller i sin aldeles utmerkede Enlightenment now?

Det er på tide at sosiologer og samfunnsvitere forstår at når de ser Instamatic-bilder fra 70-tallet, så ser de datidens Facebook. Med den samme selvsensuren og den samme skjønnmalingen, men uten hashtags og smilefjes. Og med omtrent den samme legitimiteten som illustrasjon til hvordan man skal bygge opp et samfunn der alle kan føle seg sånn passe.

Nazismens forunderlige univers

Carl Müller Frøland: Nazismens idéunivers. Solumbokvennen, 2017.

Denne boken reiser spørsmålet: Hvordan kunne en ledende europeisk kulturnasjon utvikle seg til et diktatur som utløste en ny verdenskrig og begikk industrielt folkemord? Svaret er komplekst og tankevekkende – nazismen som ideologi (eller snarere: Politisk religion) hviler på en rekke mer eller mindre kjente idéer i europeisk litteratur, filosofi og politikk, med ellers kjente navn som Goethe, Spinoza, Nietsche, Darwin og Bergson som hver for seg har lagt grunnlag for eller i alle fall blitt tatt til inntekt for deler av det som utviklet seg til nazismen.

Denne boken er (regner jeg med) en versjon av Frølands doktorgrad, og har sine svakheter som bok med bredere appell (blant annet er det en hel del gjentakelser og enkelte litt skjemmende trykkfeil, litt strammere redigering og et stikkordregister ville gjort seg), men gir et godt grunnlag for den som vil forstå nazismen og kanskje også vil gjøre seg opp noen tanker om mye av det grums som kommer til overflaten i USA under Trump og i andre land også. Frøland har riktignok hevdet at nazismen bare kunne oppstå i Tyskland og ingen andre steder, men for deler av USA er man i dag i ferd med å spinne de samme mytene som oppsto rundt Weimar-republikken, om enn med litt mindre gjennomtenkt ideologisk grunnlag.

Boken er grundig, men mangler noen deler – den burde hatt et sluttkapittel som trakk linjer frem mot verden i dag, 73 år etter Berlins fall. Og den behandler ikke kanskje det mest ideologiske prosjektet nazistene hadde – Lebensborn-programmet – i det hele tatt (med mindre jeg har gått glipp av noe.) Det er litt synd, for nå er boken et godt grunnlag for en debatt, men debatten har på mange måter uteblitt. Gitt nye medier (nazistene, særlig Goebbels, forsto radio og film og brukte det effektivt, Trump har vist en forståelse for digitale medier der han dominerer trass i primitive tanker og mangelfull ortografi, eller kanskje nettopp derfor, og dagens «frustrerte menn», etterlatt i en intellektualisert og stadig mer utdannet verden, kan kanskje bli en maktfaktor i form av et SA som så kan overtas av folk med mer i hodet og enda verre hensikter.

Den debatten bør vi ha. Men les boken først.

PS: Kjøpte denne som ebok gjennom ebok.no. Og de tilbyr den for nedlasting til Kindle, hvilket betyr at jeg leste hele greia på iPhone’n. Gikk riktig nok glipp av illustrasjonene, men her er jo teksten det viktigste. Og nå kan man altså lese norskspråklige bøker på Kindle-appen. Utmerket.

Hva Difi bør sikte etter…

51qxrdvdy9l-_sx342_Nå om dagen hører jeg på Sherlock Holmes, lest av Stephen Fry, og i en av de siste novellene, The Adventure of the Bruce-Partington Plans, beskriver Sherlock Holmes sin bror Mycroft:

«By the way, do you know what Mycroft is?»

I had some vague recollection of an explanation at the time of the Adventure of the Greek Interpreter.

«You told me that he had some small office under the British government.»

Holmes chuckled.

«I did not know you quite so well in those days. One has to be discreet when one talks of high matters of state. You are right in thinking that he is under the British government. You would also be right in a sense if you said that occasionally he IS the British government.»

«My dear Holmes!»

«I thought I might surprise you. Mycroft draws four hundred and fifty pounds a year, remains a subordinate, has no ambitions of any kind, will receive neither honour nor title, but remains the most indispensable man in the country.»

«But how?»

«Well, his position is unique. He has made it for himself. There has never been anything like it before, nor will be again. He has the tidiest and most orderly brain, with the greatest capacity for storing facts, of any man living. The same great powers which I have turned to the detection of crime he has used for this particular business. The conclusions of every department are passed to him, and he is the central exchange, the clearinghouse, which makes out the balance. All other men are specialists, but his specialism is omniscience. We will suppose that a minister needs information as to a point which involves the Navy, India, Canada and the bimetallic question; he could get his separate advices from various departments upon each, but only Mycroft can focus them all, and say offhand how each factor would affect the other. They began by using him as a short-cut, a convenience; now he has made himself an essential. In that great brain of his everything is pigeon-holed and can be handed out in an instant. Again and again his word has decided the national policy. He lives in it. He thinks of nothing else save when, as an intellectual exercise, he unbends if I call upon him and ask him to advise me on one of my little problems.»

Når politikerne passer på at digitalisering skal foregå innenfor rammen av eksisterende organisasjonsstrukturer og departementsområder, går de glipp av den muligheten som Mycroft representerer.

Kanskje vi skulle fått en ny minister, med et overgripende ansvar for teknologi, systemer og prosesser på tvers av alle departementer, som kunne skjære gjennom alle siloene og faktisk få til litt fremgang (slik de har gjort i Estland, der man kunne starte på nytt, uten etablerte forsvarsmekanismer.)

Lurer på om Mycroft er tilgjengelig.

(Eller, som en CIO jeg kjente i USA sa det: «God created the world in seven days. He did not have an installed base.»)

Norske e-bøker på Kindle!

9788249514687_678696a2cfe5cbbbede60f5e295271274660c16a_x300Overskriften sier vel det meste, men i alle fall: Jeg hadde i grunnen gitt opp norske e-bøker, etter bransjens mange merkelige krumspring (noen som husker forslaget om å selge bøker på plastbrikker?). Men så fikk jeg for meg at jeg skulle lese Karin Sveens Klassereise – siden den er nominert som god sakprosabok i Morgenbladet – og den var utsolgt fra forlaget.

Men den finnes som ebok hos ebok.no, så jeg klikket meg over dit og kjøpte den. Så tenkte jeg at her må jeg nok laste ned en app utviklet av et eller annet konsulentselskap, men dengang ei – i stedet kunne jeg sende hele boken til Kindle.

Så nå kan jeg lese norske bøker slik jeg vanligvis leser bøker – på mobiltelefonen min.

Det går fremover. Til og med i norsk forlagsbransje.

Og Klassereise? Er omtrent halvveis, mange bra observasjoner, litt langdryg i setningsbygningen her og der. Men verdt tiden. Og prisen.

Sonette til en tidlig blogger

andre-bjerke
O, André Bjerke, prolifikkens rytter —
ivrig dansende på Pegasusen,
(unntatt når han var tatt av rusen)
han genre, tema og former flytter.

Utslitte ble hans etterhvert tre koner,
av argumenter og alkoholen;
hans korpus fant man i skrivestolen,
mens hans sinn fulgte andre toner.

Av former likte han best sonette,
essays, gjendiktning og kamp til tider
om samnorsk, diktning, antroposofien,

der var hans motiver og språk honette.
Tenk, biografien fem hundre sider
men størst av alt var nok poesien.

(Skrevet etter å ha lest Fredrik Waages André Bjerke: I kampens glede. Anbefales. Kanskje ikke i ett strekk…)

Digitalisering av ledelse: Er ledelse en truet kultur?

Dette blogginnlegget begynte som notater under Jan Ketil Arnulfs foredrag 6. april, men gitt at Jan Ketil er en foredragsholder som tilfører teksten mye – og dessuten bruker live-skjermer i stedet for Powerpoint, så legger jeg like greit ut videoen. Interessant innhold (og i seg selv et eksempel på hvordan digitalisering endrer forskning) og en studie i avslappet og poengtert foredragsleveranse:

Da kan jeg jo også anbefale Jan Ketils bok En kultur kalt ledelse, mens jeg er i gang. Lesverdig!