Det er hjemmepåske i år, preget av oppussing, tiloversblevet sensur og en lei hoste/forkjølelse/etellerannet som ikke vil gi seg. Så det er ikke til å unngå at det blir endel lesing mellom strøkene.
I Norge er det ikke bøker som gjelder, selv om en samlet bokbransje for tiden forsøker å få det til å se ut som noe annet, som om bøker på en eller annen måte var noe annet enn underholdning. I Norge gjelder sport, og dermed sportsbøker. Bøker om sport er håpløse greier, selv de som forsøker å se et litt videre perspektiv enn andre (som f.eks. Kjetil Bjørnstad og Ole Paus i boken deres om fotball-VM i Frankrike).
Hvilket får meg til å lure – har jeg noensinne lest noe bra om sport, noe som har litterær verdi i seg selv? Kriteriet burde jo være at man ved å lese boken blir interessert i sporten, selv om man ikke var det før.
I farten kommer jeg på to stykker litteratur som absolutt oppfyller dette kravet. Det ene er et essay skrevet av David Foster Wallace, en post-moderne amerikansk forfatter med en fortid som tennisspiller på regionsmesterskapsnivå. Wallace besøker en profesjonell tennisturnering i Canada og beskriver kvalifiseringsprosessen – den alle spillere utenom de topseedede må gå igjennom – i fantastisk detalj, uten at det blir kjedelig et sekund. Essayet heter «Tennis Player Michael Joyce’s Professional Artistry as a Paradigm of Certain Stuff about Choice, Freedom, Discipline, Joy, Grotesquerie, and Human Completeness.» Du finner det i boken A Supposedly Fun Thing I’ll Never Do Again. I løpet av dette essayet forstår du tennis bedre (eller, i hvert fall tror jeg at jeg gjorde det) og du lærer noe om hvor mye som skal til for å bli en skikkelig tennisspiller og hvor komplisert strategi og taktikk for en profesjonell tennismatch er. (Denne boken anbefales også for de andre essayene – særlig tittelessayet, tilgjengelig på nettet i litt kortere form, en 97 siders skildring av et luksuscruise med 137 fotnoter, noen av dem med fotfotnoter. Hysterisk morsomt når det fungerer, og det er ikke alltid med DFW.)
Den fremste sportsboken for meg er imidlertid Ernest Hemingways Death in the Afternoon, som er en skildring av tyrefektingens historie, strategi, taktikk og sosiologi fra en forfatter og journalist med en dyp, nesten religiøs aktning både for sporten og de som utøver den. Hemingway skildrer treningsopplegg, publikum, hva som skiller en god tyrefekter fra en meget god, rollene til de ulike deltakerne inne i ringen, og ikke minst skjebnen til mange av matadorene, som often går gjennom en krise når de blir voksne nok til å forstå hva de holder på med og hvor farlig det er. Selv ihuga dyrevernere kan få i alle fall en viss følelse med hvor dypt i spansk kultur tyrefekting sitter – selv om Hemingway på ingen måte holder skjønnmaler tyrenes skjebne.
Og dett var dett. Jeg er ikke sikker på om bøker om fjellklatring kvalifiserer som sportslitteratur, ellers hadde det vært fristende å ta med Jon Krakauer’s Into Thin Air, men ellers klarer jeg ikke å komme på noen. Forslag?