Undergangen

Eirik viser til en meget interessant vurdering av «Der Untergang» i The Guardian. Jeg så filmen i går, og syntes den var storveies – den gjorde inntrykk på publikum i hvert fall, for det er sjelden det er så stille når rulleteksten går.
Såvidt jeg kunne forstå, er filmen så historisk korrekt som overhodet mulig – skjønt gutten som får medalje av Hitler og siden overlever sammen med Traudl Junge er, såvidt jeg vet, fantasi (jeg mener å huske at han døde to timer senere). The Guardian nevner at Hitlers kvakksalver-livlege mangler fra persongalleriet. En annen person som mangler (eller i alle fall ikke er nevnt på slutten av filmen) er Arthur Axmann, som organiserte Hitlerjugend i Berlin og dermed ble ansvarlig for en forferdelig nedslakting (han inspiserer Hitlerjugend i hagen utenfor bunkeren sammen med Hitler). Også Martin Bormann synes jeg blir litt borte i filmen, han døde (som nevnes i filmen) sammen med legen Stumpfegger (han som gir gift til Goebbels’ barn) da han forsøkte å ta seg ut av bunkeren sammen med bl.a. Axmann (som overlevde). Bormann var Hitlers stabssjef og fulgte ham i ett og alt. (Alt dette ifølge Antony Beevors utmerkede Berlin: The downfall 1945).
Jeg kunne forøvrig tenkt meg litt mer kontekst rundt selve krigsforløpet – noe som ikke kom frem var at mye av årsaken til at Berlin ble så desperat forsvart var ikke bare Volkssturm og Hitlerjugend som ble slaktet ned, men fanatiske utenlandske SS-tropper fra mange land (mange fra Frankrike, men også noen fra Norge) som ikke hadde noe annet sted å gå, visste at de ville bli skutt av russerne for sine myrderier i Russland, og derfor forsøkte å ta med seg så mange som mulig før de døde. En viktig motivasjon for noen av generalene i Wermacht var også å få sivilister og soldater over til vestfronten, slik at de kunne overgi seg til amerikanerne heller enn russerne.
Hva gjelder diskusjonen om filmens fremstilling av Hitler personlig, kan jeg ikke forstå kritikken om at filmen menneskeliggjør ham (noe den gjør). Nettopp en menneskelig fremstilt Hitler er mye mer skremmende enn et tegneseriemonster – og det er jo nettopp vekslingen mellom tilsynelatende normalitet og totalt forskrudd virkelighetsoppfatning (både for Hitler, Goebbels og deres koner, dompappen Eva Braun og monsteret Magda Goebbels) som er så skremmende.
At et slikt null klarte å overta makten i Europas største land viser i alle fall (se forøvrig denne artikkelen om Hitlers økonomiske metoder), som Traudl Junge sier på slutten, at man ikke kan unnskylde seg med at man intet visste, når det var mulig å finne ting ut.

2 tanker på “Undergangen

  1. I tillegg til Antony Beevor’s bok «Berlin:The downfall 1945» anbefales også Leon Goldensohn’s bok «Nürnbergintervjuene».

Det er stengt for kommentarer.