Forfatteren Jaran Dammann har et interessant innlegg i Aftenposten om at usynlige bøker ikke selger, der han bruker seg selv som eksempel. Han har skrevet en kriminalroman, og fått gode kritikker i en hel del aviser, fremst gjennom et dobbeltoppslag i VG med bilde og anmeldelse (terningkast 4). Likevel blir det ikke noe særlig salg. Han har snakket med noen bokhandlere, og det viser seg at de har tatt inn et eksemplar i hver bokhandel (det er de forpliktet til ihht bokhandleravtalen), men det er innkjøpsstopp og de vil ikke ta inn mer selv om det er etterspørsel.
Sett med øynene til norske forlag og bokhandlere, er ikke dette så rart. Lagerstyring er et mareritt i denne bransjen – en markedssjef i en større bokhandlerkjede fortalte meg en gang at hyggelig salg av en skønnlitterær bok i en liten bokhandel kan være 3-4 eksemplarer. Siden du ikke vet hvor i landet etterspørselen kommer, kan du risikere å bli sittende med en stor kapitalbinding i usolgte bøker, tynt fordelt over hele landet. Resultatet er dermed at man konsentrerer seg om Knausgård og Nesbø, som man vet selger i pallevis, og at bøkene i mellomskiktet (de “hyggelige” salgene) presses ned i salg. (I parentes, de fleste utgitte bøker i Norge selger ikke engang ut det ene eksemplaret som er i hver bokhandel.)
(Mens vi er i gang – Jeg lurer fremdeles på hvorfor man ikke kan bestille (og betale) en bok i en bokhandel og få den levert på døren en dag eller to etter. Men det er litt som å spørre Posten hvorfor postmannen ikke kan ta med seg posten.)
Dammanns bok er tilgjengelig på Haugenbok, og jeg har opplevd at Haugenbok har boken i postkassen min dagen etter bestilling, med vedlagt bankgiroblankett. Prisen på Haugenbok er 288,- satt 12.5% ned fra veiledende 329, en altfor høy pris for et impulskjøp. Bokhandlerne har ikke lov til å selge den billigere, såvidt jeg vet. Aschehoug har boken på sin side (nokså langt ned) til 329,- De har sitater fra to anmeldelser, lenker til blogger og du kan lese utdrag fra boken, men ingen lenke til kjøpsmuligheter (antakelig forde de ikke gi fordeler til et bestemt distribusjonsledd.
Jobben til et forlag er å sørge for at de forfatterne som er verdt det tjener penger slik at de fortsetter å forfatte. Jeg synes ikke de gjør jobben sin idag.
I en ideell verden ville artikkelen fra VG ligget på nettet, ikke bare på papir (som er dit nyheter går for å dø). En våken forlagskonsulent ville ha snakket med Jaran Dammann etter at han ble intervjuet, sørget for at det var en lenke fra bokanmeldelsen (tydeligvis legger ikke VG bokanmeldelser på nett, noe som er synd – de kunne tatt en liten provisjon for å legge ut lenker) til en nettbokhandel, der boken burde være tilgjengelig for en billig penge i elektronisk format. En skikkelig markedsfører ville også øyeblikkelig kastet seg på Google og andre annonsenettverk og sørget for at de som leste reportasjen om Dammann-familiens litterære prestasjoner fikk opp annonser med lenker til bøkene deres.
Dammann selv gjør noe markedsføring: Han har en Facebook-side der bøkene hans er nevnt, men siden er rotete og oppfordrer ikke til innkjøp. Han burde lære av John Scalzi, ha en blogg, og målbevisst markedsføre seg og sine bøker. Og han lenker ikke til hverken Bokkilden eller Haugenbok, han heller.
Den er veloppdragen, norsk bokbransje. Man konkurrerer lite og møtes under hyggelige forhold. Alle betingelser er avtalt og under standardkontrakter, noen få store aktører har med stilltiende politisk godkjennelse kjøpt opp distribusjonsleddene, inntil for få år siden ble det å skifte jobb fra et forlag til et annet nærmest sett på som høyforræderi. Man skal selge, men ikke for mye, og i hvert fall ikke gjennom Smart Club.
Jeg vil oppfordre Jaran Dammann til å gå utenom de vanlige forlagene, opprette en blogg, legge ut mer av sine skriverier, bygge opp sitt eget nettverk, og undersøke muligheten for å utgi bøkene sine selv. I en verden der forlagene har mindre penger til å markedsføre for, ser på markedsføring som noe man gjør med pressemeldinger og hvitvin på Litteraturhuset, og vegrer seg mot e-bøker, må forfatterne markedsføre seg selv.
Det er nemlig ingen andre som gjør det for dem.
(Også postet til min blogg i Aftenposten.)
Tversover 
Hvis noen journalister får lyst til å følge Andersens kvikke idé vil jeg bare opplyse om at den er i strid med Tekstreklameplakatens punkt 5. en slik lenke vil nemlig være en annonse:
-Ta ikke inn annonser og annet kommersielt materiale i – eller ved – journalistiske tekster og bilder på en slik måte at det klare skillet mellom reklame og redaksjonelt innhold svekkes. Pekere og andre former for koplinger fra redaksjonelle områder til kommersielt materiale og annen ikke-redaksjonell informasjon skal være redaksjonelt begrunnet og tydelig merket.-
I USA er det ikke slik. Der får til og med nettstedene provisjon av salget gjennom slike lenker. Men det går da også ut over troverdigheten. Det vil lønne seg bedre å gi positive enn negative omtaler, -helt til leserne skjønner at de er blitt lurt.
Forøvrig er det korrekt at forlagene er dårligere markedsførere. Men hvordan skal man markedsføre enda en norsk krimforfatter i et overfylt marked? Det krever nok mer fantasi enn Andersen er i stand til å oppdrive med sin gamle idé. Oppgaven er antakelig uløselig.
Magne,
jeg er ikke sikker på om dette stemmer. De to største ebokhandlene i Norge i dag er Haugenbok og Bokkilden, såvidt jeg vet. Jeg tror man kan diskutere om en lenke dit etter hver bokanmeldelse er reklame, i hvert fall så lenge man ikke mottar penger for det. Hva gjelder redaksjonell begrunnelse, så handler Internett-journalistikk mye om å bli det stedet man går til for nyheter – konkurransen er ikke mellom aviser, men mellom aviser og nettsteder som goodreads.com og amazon.com (hvis leserbaserte anmeldelser er svært gode.) For meg ser det ut som om Tekstreklameplakaten, som så mye annet innen media, trenger en oppdatering i forhold til dette, skal avisene kunne overleve.
Hva gjelder overfylt krimmarked: Folk leser mye mer enn vi tror, bøker utgjør bare en del av det. Jeg skulle ønske forlagene tok mål av seg til å angripe markedet for «nå-har-jeg-litt-tid» lesing – den lesingen som skjer ved at man sitter og venter på noen og sjekker vg.no fordi man kjeder seg. Det markedet er stort og kan nåes ved elektroniske bøker og gode leseprogrammer, for smartphones og padder. Det vil kreve lavere priser, en annen tankegang rundt forlagets rolle, at man går utenom bokhandelen, og at man lar folk delta aktivt rundt teksten. Når jeg leser en bok på min Kindle eller iPad (er nesten ferdig med Steven Pinkers «The Better Angels of Our Nature», for eksempel) finner jeg at teksten her og der er markert med en stiplet linje under – det indikerer at det tekststykket er noe som er understreket av mange mennesker. Dette er et eksempel på at man bruker leserne som middel til å gjøre teksten mer levende og interessant – det blir lettere å finne de sentrale passasjene. Vet ikke om norske forlag engang har tenkt tanken….
Det elektroniske markedet er annerledes og vil kreve større endringer enn å legge ned bokhandler og standardisere lesebrett. Det krever en helt annen tenkning rundt hva rollen til en bok, og en forfatter, er.
Jeg skulle ønske man kunne diskutere det, i stedet for å henge seg opp i små detaljer.
Tilbaketråkk: Av en teknologifetisjist funderinger | Tversover