Olav Torvund har et langt innlegg på sin blogg der han irriterer seg over en reportasje om 3-D printing, som hevder at teknologien kommer til å føre til at man kan lage produkter hjemme, i stedet for å måtte kjøpe dem i butikken. Olav er nok litt farget av sine kunnskaper om materialteknologi i sykler og annet når han avviser dette – og jeg mistenker også at juristen i ham gjør opprør mot et begrep som “printer”, som er nokså upresist i denne sammenheng.

Språkutviklingen er forsåvidt interessant – den er et eksempel på at ny teknologi bruker alltid begreper fra tidligere teknologi for at brukerne skal forstå hva det dreier seg om, hvilket er en av årsakene til at flykapteiner har marineuniformer med gulstriper og snakker om haleror, cabin og cockpit – og at epost har “CC:” (som står for “carbon copy”, dvs. avskrift med gjennomslagspapir) som begrep for å vise at noen har fått en kopi.

Over til teknologien: Vanligvis er jeg enig i det meste Olav skriver, men her tror jeg han tar feil. 3-D printing er en svært viktig teknologi, og har gått fra å være noe som blir brukt i svært spesifikke situasjoner (produksjon av spesialiserte flydeler og lignende) til å bli en teknologi som nå er innenfor rekkevidde for små verksteder. Her er en video der talkshow-vert og bilentusiast Jay Leno får demonstrert en scanner og en 3-D printer til å lage en del til en dampdrevet bil han har:

I sin kommentar til denne videoen peker Jay Leno på da han konstruerte en turbindrevet bil (kalt Eco Jet) laget han flere av delene direkte på en printer, siden avansert plast brukes i stadig større grad på biler idag.

Utstyret Jay Leno bruker koster idag under kr 100.000, som ikke er noen upris for et bilverksted som spesialiserer seg på gamle biler. Man ser idag at 3-D printere brukes av designere som trenger en rask prototype og de begynner å innstalleres på gjør-det-selv-verksteder der folk kan lage ting selv (det er en økende interesse i USA for fysisk produktinnovasjon, en slags halvkunstnerisk Reodor Felgen-bevegelse representert ved magasinet Make).

Jeg er enig i at denne teknologien ikke kommer til å printe tennisrackerter på gutterommet på en stund, om noensinne. Men som en teknologisk platform for å ta opp konkurransen med kinesisk og annen billig arbeidskraft er den svært interessant. Vi lever idag i en bruk-og-kast verden, der det å finne en ny del er vanskeligere enn å kjøpe hele produktet om igjen. Tenk deg en situasjon der du trenger en ny heve-senke mekanisme til toalettet dit. I stedet for å finne et rørleggerfirma som kan skaffe deg delen, kan du gå inn på fabrikantens webside, laste ned CAD-beskrivelsen av delen, og gå og få den laget på et lokalt verksted, eller for den saks skyld hos en teknologiinteresert nabo.

Jeg husker en tid da mobiltelefoner kun var for direktører og posører, og at Ken Olsen, sjef for Digital, i sin tid skulle ha sagt at det ikke var noen grunn til at noen skulle ha en datamaskin i sitt hjem. Hjemmeproduksjon med en 3D printer er fortsatt litt sci-fi (The Diamond Age av Neal Stephenson er en bra bok om dette, selv om han refererer til selvorganiserende nanoteknologi) men for meg er det liten tvil om at denne teknologien kommer til å gjøre seg gjeldende om kun kort tid – og muligens ha industrielle konsekvenser for Norge og Europa.

Oppdatering 14. april: Glimrende artikkel om 3D printing i The Economist.