Papa og ettertiden

Ernest Hemingway var, uten tvil, en av forrige århundres viktigste forfattere. Akkurat nå har NRK en svært god biografi om ham, produsert av Ken Burns, tilgjengelig i alle fall i et par år til. Anbefales!

Dark-haired man in light colored short-sleeved shirt working on a typewriter at a table on which sits an open book

I en tid der hvem en forfatter er kan være viktigere enn kvaliteten på hva vedkommende produserer (jfr. den utrolige identitetsdebatten om oversettelsene av Amanda Gormans The Hill we Climb) burde Hemingway nærmest forsvinne: Han var intenst maskulin, hadde fire koner, jaktet, fisket og drakk som en svamp, viste stort mot i krigssituasjoner, men også evne til å blåse sine egne opplevelser og sin egen rolle ut av alle proporsjoner, og, som de fleste biografier viser, forbrukte venner og familie som ingen annen.

Når han likevel overlever, er det ene og alene ut fra kvaliteten på det han skriver. Hemingway har ikke noe enkeltstående mesterverk – alle som leser ham, vil finne noe, men det finnes intet verk det ikke er uenighet om. (I serien, for eksempel, blir The Old Man and the Sea omtalt (av Mario Vargas Llosa) som et mesterverk, mens en annen forfatter omtaler den som «skoleguttskriving».)

For meg er det to romaner – The Sun also Rises og For Whom the Bells Toll – og en rekke av hans noveller – A Clean, Well-Lighted Place; The Killers; hele In Our Time-samlingen (men spesielt On the Quay of Smyrna); The Snows of Kilimanjaro; The Short Happy Life of Francis Macomber – som står som de store verkene. Jeg liker A Movable Feast og Death in the Afternoon også – sistnevnte må være en av de beste bøker om en sport som noensinne er skrevet, uansett hva man måtte mene om tyrefekting.

Årsaken til at Hemingway står seg ligger ikke i plot, struktur eller tidsriktighet, men i hans utrolige evne til å beskrive noe kort og presist og på en måte som gjør sterkt inntrykk. Beskrivelsen av hvordan man kvittet seg med trekkdyrene i flyktningekolonnen i Smyrna ganske enkelt ved å knekke forbena deres og dumpe dem i havnen beskriver en nesten ubegripelig grusomhet på en måte man ikke kan glemme nettopp fordi den omtales så kort og dagligdags. The Sun Also Rises har biter som er poesi – den rene nytelsen, fri fra minner og forpliktelser, av en fisketur i fjellene; den tomme tilværelsen i Paris, hvileløst mellom utesteder; det destruktive men vakre forholdet mellom Lady Brett Ashley og Jake – som gjør at uansett hva som skjer i romanen (og det skjer ikke stort) så blir den stående som det definitive portrettet av hva Gertrude Stein kalte «den tapte generasjonen».

Hemingway beskriver mennesker i situasjoner som er større enn dem selv, der utfallet stort sett er gitt, og som regel ikke bra for den det gjelder. Hans eget liv hadde noe av den samme skjebnesvangerheten. Chaim Potok beskriver i Mitt navn er Asher Lev hvordan hovedpersonen blir fortalt at han må bli en stor kunstner, for bare slik kan han rettferdiggjøre det han gjør mot sine nærmeste. Hemingway var en stor kunstner. Gitt hva man nå vet om mental helse, alkoholisme, effekten av mange hodeskader og at han (som sin far, som også begikk selvmord) muligens hadde hemokromatose, så er det relativt lett å forstå deler av hans liv, for ikke å snakke om hans selvmord. Om det rettferdiggjorde noe, vet jeg ikke, men en stor kunster var han, og forblir han.

PS: A. E. Hotchners Papa Hemingway er etter min mening fremdeles den beste biografien, selv om den er ufullstendig.

1 tanke på “Papa og ettertiden

Kommenter

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s