Forfall med stram regi

donjuan162Nationaltheatret: Don Juan av Molière.

Don Juan er mer kjent som opera enn teaterstykke, og det er en grunn til det: Handlingen starter med forfall og går nedover, noe det er lettere å synge om enn snakke om. Nationaltheatrets oppsetning er stramt regissert og bruker få virkemidler – moderne kledde skuespillere, et sceneteppe som kulisse, et stort speil mot publikum som en kanskje litt vel opplagt invitasjon til selvrefleksjon. Anders Baasmo Kristiansen i hovedrollen slipper ut magen men bruker ellers ikke de store virkemidlene – og det fungerer godt. Han får frem Don Juan som skeptiker og ateist – med det resultat at slutten blir som den blir mer fordi Molière måtte skrive den slik for å forsøke å komme unna sensuren, enn fordi man egentlig tror på Don Juans skjebne som en uavvendelig straff. (Det hjalp forøvrig ikke – skuespillet ble forbudt etter premieren, for trass i at det går galt med synderen får man sympati med ham.)

Hovedrollen fungerer, og Nader Khademi er troverdig som Don Juans feige og sutrete faktotum Sganarelle. Petronella Barker er mørk og kritisk som Donna Elvira, og Erland Bakker en intelligent Don Ottavio, men forøvrig er forestillingen litt stiv og stillestående, kanskje med et lite unntak av John Emil Jørgensrud som en Pierrot som flykter fra nøttene Don Juan kaster på ham.

Rett skal være rett: Don Juan er ikke et enkelt stykke å spille – vitsene er 350 år gamle og det skal godt gjøres å få dem til å leve. Don Juans monolog om hykleri fungerer godt, derimot. Og det er kanskje det som gjør denne forestillingen verdt å se – den får, tror jeg, frem det budskapet Molière egentlig ville ha frem. Om enn kanskje med litt for overtydelig symbolikk.

donjuan5

Forelesertricks: Å bruke Google Docs under It’s Learning

Dette er en ny kategori på denne bloggen: Små tricks for å gjøre livet som foreleser enklere. Teknologi innen undervisning skal gjøre livet ditt lettere og studentenes læring bedre – og man lærer best av å se hva andre gjør, så dermed:

På BI bruker vi It’s Learning, som etter min mening er verken bedre eller dårligere enn de fleste slike systemer. It’s Learning har imidlertid en svært nyttig funksjon (som jeg, som så meget annet, lærte om fra Ragnvald Sannes): Man kan legge ut Google-dokumenter (og for all del, Dropbox og OneDrive også, men her bruker jeg Google) som del av It’s Learning-siden:

screendocs

Dettte er nyttig fordi

  • du kan lage alle kursdokumentene dine i Google Docs, som er mye bedre enn It’s Learnings egne verktøy. Du kan til og med redigere dokumentet rett i It’s Learning-vinduet.
  • du kan gi studentene rettigheter til å lese, kommentere eller redigere dokumentet (dette setter du i Google Docs). Det å gi studentene skriveaksess er nyttig av mange grunner – jeg bruker et delt dokument for å la studentene foreslå fagoppgaver, for eksempel. Linda Rademaker bruker et delt regneark for å lage studentgrupper (studentene skriver seg inn med gruppetilhørighet, og så har hun en fane med «Lost sheep» som ennå ikke har funnet seg gruppe.
  • du kan også dele en Google-mappe med studentene og lage en lenke til den fra It’s learning, hvis du heller vil dele gjennom Google Docs direkte.

For å sette opp dette gjør du slik:

  • lag dokumentet i Google Drive, kopier lenken («Share» i Google Doc, set rettighetene til «can read» hvis studentene bare skal kunne lese)
  • I It’s Learning, klikk «Add» i venstre kolonne, velg «File or link». Her har du forskjellige muligheter, men det som har fungert for meg er å velge «link» og så klippe inn lenken til Google-dokumentet. Pass på at «Embed page within itslearning» is markert, skriv dokumenttittelen, og det var det.

Og dette har gjort mitt liv enklere, og, tror jeg studentenes opplevelse av kurset bedre.

(PS: Dette fungerer naturligvis ikke i Kina, for de av dere som foreleser der, siden nesten alle Googles tjenester er blokkert…)

Om bysykler og digital strategi

Merely quantitative differences, beyond a certain point, pass into qualitative changes.
Karl Marx

I det siste har jeg tenkt endel på effekten av transaksjonshastighet og lokasjon – det at vi kan gjøre ting raskere og mer presist, og samtidig vite hvor i verden ting befinner seg. Det er mange teknologier som muliggjør dette – Blockchain, for eksempel, fiberoptikk, cloud computing, geolokasjon – men jeg tror ikke det er så mange forretningsledere som har tenkt over at når ting går svært raskt og man i tillegg vet hvor alt er, må man endre hvordan man gjør noe, ikke bare gjøre det samme enda raskere.

bysykler-980x674

Gammel bysykkel (Foto: Kampanje)

La oss ta et nokså enkelt eksempel: Bysyklene i Oslo. Frem til tidlig 2016 abonnerte man på bysykler ved å ha et kort (som man måtte bestille og forhåndsbetale over Internett), og man fant frem til bysykler ved å gå til nærmeste oppbevaringsplass og se om det var noen sykler der. Hvis man fant en sykkel, kunne man ta den ut av stativet og ha den i tre timer, deretter vanket det ganske saftige gebyrer. Det kunne være kronglete å få returnert den – hvis stativet var fullt, måtte man dra til et annet stativ eller ha to kort, slik at man kunne ta ut en sykkel og returnere en annen.

bike2_1000

Ny bysykkel (Foto: Sharebike)

I 2016 ble bysyklene oppdatert med nye sykler og stativer (utviklet av ShareBike, et firma ledet av min tidligere student Jan Tore Endresen) og en app, utviklet av Urban Infrastructure Partner AS. Appen som gjorde at man kunne se hvor mange sykler som var tilgjengelige på de nærmeste holdeplassene, reservere en sykkel og ta den ut. Dette medførte at det ble svært mye enklere å ta ut (og returnere) en sykkel – og mange flere enn før lastet ned appen og, ikke minst, brukte den. (Jeg har blitt fortalt at den mest brukte strekningen var at noen tok ut en sykkel ved Saga Kino og brukte den til Aker Brygge.)

Resultatet var at det sommeren 2016 omtrent ikke fantes ledige bysykler å oppdrive. En medvirkende årsak til dette var at man ikke hadde tatt høyde for at bruksmønsteret endret seg, og endret reglene for hvor lenge man kan ha sykkelen – siden det var blitt lett å hente og returnere en sykkel, burde man ha satt ned perioden man kan ha den uten å betale til f.eks. 30 minutter, og deretter tatt en lav pris per minutt. Etterspørselen oversteg tilbudet, og man fikk også problemer med fordelingen av syklene – mange liker å sykle en bysykkel inn til (og ned til) byen om morgenen, for eksempel, og dermed blir det jo tomt og syklene må returneres til de ytre stativene med lastebil.

Med andre ord – det må være samsvar mellom den teknologien som brukes og vilkår for den tjenesten som ytes. Og når transaksjoner blir enkle, kan vi gjøre mange flere av dem. De nye bysyklene er billigere enn tidligere, hvis vi regner inn den tiden det tar å finne og ta i bruk en sykkel i tillegg til selve betalingen.

smsh1462353826

Mobike i Shanghai (Foto: Smartshanghai.com)

Det morsomme er selvfølgelig at akkurat når vi har fått oppdatert bysyklene i Oslo, kommer det nye konsepter som overflødiggjør bysykkelstativene. I Shanghai har man Mobike. Dette konseptet er enda enklere: Hver sykkel har en liten datamaskin, en elektronisk lås, og mobiltilknytning. Syklene er utplassert over hele Shanghai, og man finner, betaler og låser dem opp med en app (via en QR-kode). I stedet for å kjøre rundt med biler og fordele syklene til stativer, oversvømmer man i stedet byen med sykler som står her og der og overalt. Syklene er uhyre kraftig konstruert, har lukket kjede, ingen justeringer, og punkteringssikre dekk. Du finner disse syklene over hele Shanghai, både Mobikes og (selvfølgelig, dette er Kina) kopier av konseptet.

Mobikes er tunge å trå og fungerer ikke for høye og lave personer. De fungerer helt sikkert ikke i Oslo – som er kupert i motsetning til paddeflate Shanghai – slik de er designet nå. Men tro meg, konseptet kommer nok likevel, og – best av alt – det kan startes uten at noen trenger å ta sentrale beslutninger og komme med tillatelser.

Akkurat som cloud computing gjør at man kan starte nettsamfunn uten store investeringer i utstyr, gjør mobilteknologi at man kan starte transportbedrifter uten store investeringer i faste installasjoner og planlegging. Litt som jeg tidligere har skrevet: Hvis du kan kommunisere med kofferten din, trenger du ikke sentraliserte bagasjestyringssystemer.

Så gjenstår det å se om denne måten å tenke koordinering og tjenester på får fotfeste i bedrifter og hos myndigheter. Jeg er ikke optimistisk hva hastighet gjelder…

 

Digitalisering og shippingbransjen

containereTorsdag denne uken skal jeg holde foredrag på Firstpoints konferanse om digitalisering av shippingbransjen. Det er mange påmeldte – 70 sist jeg hørte noe – og det er jo spennende i seg selv, men shippingbransjen er nokså ny for meg, og det gjør det jo ekstra interessant. Shipping er en av Norges største bransjer, og har hittil vært nokså tradisjonell hva bruk av informasjonsteknologi gjelder – kanskje ikke så unaturlig i en fragmentert bransje med store fluktuasjoner i pris og etterspørsel.

maerskdailySystematiske innovasjoner i denne bransjen har tendert til å komme fra de store firmaene – som Maersk, som med sin tjeneste Daily Maersk har laget et «samlebånd» med 70 skip som går scheduled fra Asia til Europa, og dermed kan garantere en konsistent transporttid. I verdinettverksbransjer som shipping skjer innovasjon i stor grad i overgangene mellom tjenestelagene i nettverket. Det gir innovasjonsfordeler til de store firmaene fordi de har volum til å se effektene og fordi de har nok elementer av transportsystemet innenfor sin egen organisasjon.

Skal man få til forbedringer ved bedre koordinering – som f.eks. Synchroport-prosjektet, som skulle optimalisere skipenes fart, så de kom frem til havn akkurat i tide for lossing eller lasting – er man avhengig av at en stor nok andel av aktørene i bransjen faktisk gjør dette, slik at man får igang nettverkseffektene. Det er en viss likhet med luftfart, men shipping har mindre standardisert koordinering av trafikken og mye større variasjon i hva slags teknologi som benyttes.

Digitalisering gir både muligheter og trusler for shipping. Når jeg skal skremme mine kinesiske studenter litt, snakker jeg om 3D-printing og hvordan denne teknologien kan flytte produksjonen nærmere kundene. I dag består mye av skipsfarten av frakt av råmaterialer til Kina og frakt av ferdige produkter (i containere) ut igjen. Med lokal produksjon vil behovet for skipstransport både endres og reduseres. På den annen side kan styring og vedlikehold av skipene forenkles ved at man kan produsere en del av sine slite- og reservedeler ombord.

Uansett – jeg tror det fortsatt er plasser igjen, jobber med en presentasjon, og ser frem til å finne ut mer om hvordan shippingbransjen kan digitaliseres…

Post-post-post

En av mine klienterfrimerker holder til i det store utland der man er litt mindre digital enn i Norge – og forlanger at jeg sender inn «originaler» når jeg har vært ute og reist. Jeg synes det er nokså ironisk, siden mesteparten av mine kvitteringer er utskrifter av PDF-dokumenter sent til meg fra SAS og Flytoget og andre tilbydere, men uansett tvinger det meg til å finne frem penn og konvolutt og frimerker og brevvekt og Postens prislister og, vel, det er forbausende hvor mye man kan glemme fordi man ikke gjør det så ofte.

I alle fall, dette fikk meg til å reflektere over det faktum at jeg ikke har sendt noe på papir på en evighet, i hvert fall ikke i privat sammenheng. Jeg har mottatt en hel masse, men det blir mindre av det også. Og nå vil myndighetene at vi skal velge oss en digital postkasse – valget står mellom Digipost og eBoks, uten at jeg klarer å oppfatte noen reell forskjell mellom dem. Hvor sikker denne postkassettjenesten er, er en annen ting – for et år siden var det snakk om ende-til-ende kryptering, men det står forbausende lite om hvilken sikkerhetsløsning som er valgt på norge.no og andre sider.

I Norge kan man stort sett stole på myndighetene, så det er vel like greit å velge en av tjenestene og bli ferdig med det. En hel del andre land er jeg ikke så sikker på. Det jeg er helt sikker på, er at politikere og en ganske stor del av myndighetene har absolutt null peiling på hva kryptering innebærer. Diskusjonen om FBIs krav om å åpne «bare denne ene» iPhonen til Apple viser i alle fall at man ikke forstår det enkle prinsippet at hvis det finnes bakdører inn i krypterte løsninger, er løsningen ikke lenger kryptert, uansett hvor mye vi stoler på myndighetene. De har nemlig en tendens til å slippe nøklene fri, litt for lett.

Det finnes løsninger på dette, som nok kommer til å bli bedre og mer skalerbare etterhvert. Problemet med kryptering (og mange andre sikkerhetsdiskusjoner) er at man faller mellom to stoler:

  1. Man vurderer løsninger ikke i forhold til dagens forhold, men til noe perfekt, og drøyer derfor med bruk at ny teknologi som kan gi gevinster med samme eller bedre sikkerhet enn man har nå. Et eksempel er helsevesenet, som har surret frem og tilbake med elektroniske journaler og annet. Da jeg jobbet som «sykepasser» (trøste og bære) på Rikshospitalet på tidlig 80-tall, fløt det papirjournaler overalt…og selv med en passordbeskyttet journalløsning kan man i alle fall finne innbrudd og holde folk ansvarlig.
  2. Man glemmer at hvis ikke alle har kryptering, er den ikke like verdifull – og så lager man sikre løsninger som er så vanskelig å bruke at folk ikke bruker dem. Jo lengre passordkrav, jo flere post-It lapper med passord under tastaturet.

Et tredje problem er politikere som ønsker å forby krypteringsteknologi, og ender opp med en situasjon der de eneste som har tilgang til kryptering er forbrytere…

Nuvel, dette er et langt tema. Og jeg skal en tur til postkassen. Hvis den fremdeles er der.

Filmen om filmen

Kollega Audun Farbrot har skrevet et blogginnlegg om den lille videosnutten vi laget om delingsøkonomi forleden. Det var virkelig så enkelt: Lyssetting gjort på forhånd, dukket opp, holdt forelesning, og det var det. Og når ting er så enkelt, frister det jo til gjentakelse. Så det kommer nok mer…

Digitale håndproteser

hy5_logo_orgMin gamle student og av-og-til samarbeidspartner Christian Fredrik Stray er nå involvert i et meget spennende firma: Hy5 Prosthetics. Tanken er å bruke hydraulikk og 3D-printing til å tilby full-funksjon håndproteser til en langt større pasientgruppe enn de som i dag har råd og mulighet til å bruke dem. Her er en liten video fra DN.no (to linker, forhåpentligvis virker en av dem…):

http://www.dn.no/DNtv/video/2015/11/12/0816/alle-hndproteser-lages-for-voksne-rike-menn

//players.brightcove.net/929656772001/e41d32dc-ec74-459e-a845-6c69f7b724ea_default/index.html?videoId=4608603114001

Og dette er det jo all grunn til å ønske lykke til med!