Knivskarp byggmester

Ibsen som Bergman – eller var det omvendt?

stephanbraunschweigÅrets Ibsenfestival er i gang – og første forestilling var Bygmester Solness i regi av franskmannen Stéphane Braunschweig (bildet). Han er (i følge programmet) kjent for sine tekstlike og stilrene oppsetninger. Jeg er litt allergisk overfor ting som er overtydelig og misliker effektmakeri – husker med gru en oppsetning av Brand for ti år siden der effektene totalt druknet skuespillerne – og synes det er forfriskende med en forestilling der kulisser, kostymer, lyd og lyssetting bygger opp under selve skuespillerprestasjonen. (Med et lite unntak – sluttscenen, der scenekarusellen roterer og viser den falne byggmester i en sekvens klippet rett ut av Les Miserables. Men la den ligge i denne omgang).

Skuespillerne, i hvert fall hovedrollene, får rom til å utfolde seg, og griper sjansen. I de to hovedrollene finner vi Mads Ousdal (som med aldrende sminke til forveksling ligner sin far) som Halvard Solness. Han formidler en vegelsindig og muligens en smule psykotisk arkitekt som tviler på verdien av sitt livsverk og hvilken fremtid han egentlig har. Mariann Hole har den andre store rollen – hun representerer ungdommen i form av et keitete, småfrekt og ikke altfor ubehagelig gufs fra en dårlig husket fortid. (En tolkning, mener nå jeg, er at Hilde Wangel ikke er en reell person i det hele tatt, men en manifestasjon av Solness’ skyldfølelse og svermeri for sin egen betydning.) Dialogen mellom de to bærer stykket – og det er mye dialog.ovi_9804

ovi_9689De andre skuespillerne støtter godt om om hoveddialogen: Gisken Armand er rutinert som en oppgitt og ironisk Aline lever av og for plikt og hele tiden opplyser omverdenen om det. De andre har mindre å spille på – Bjørn Skagestad leverer en troverdig skrøpelig Brovik, men er jo bare med tidlig i første akt. Resten (Rebekka Jynge, Lasse Lindtner og Mikkel Bratt Silset) har mindre å spille på, men leverer det de skal. Jynge som sekretær forelsket i sjefen er ikke særlig troverdig, i hvert fall ikke i disse #metoo-tider, men det er rollefigurens skyld, ikke skuespillerens.

Scenografien er superenkel, men tydelig: To sofaer, et minimalistisk arkitektkontor (sekretæren bør snarest gå til Arbeidstilsynet, hennes arbeidsbord er blottet for ergonomi), og en roterende scene der stilisert virkelighet glir over i perfekt lyssatt geometri. Stillheten gjør at man hører det skuespillerne sier uten mikrofoner, og gir en fortettet stemning trass i den åpne scenen. En liten musikksekvens mot slutten virker nesten sjokkerende som kontrast til stillheten, og en knirkende scenerotering i sluttscenen som en effekt i seg selv.

Ingmar Bergman var inspirert av Ibsen, men denne forestillingen er Ibsen inspirert av Bergman. Og det fungerer. Anbefales!oei_0964

Søkertall!

digøkskjermI går morges ringte Morten Dæhlen, Dekan for Mat-Nat på Universitetet i Oslo, med meget hyggelige nyheter: Studiet Informatikk: Digital Økonomi og Ledelse, som jeg er initiativtaker til og har jobbet med Institutt for Informatikk for å utvikle, har nettopp mottatt søkertallene fra Samordnet opptak: Til 27 studieplasser har vi fått 514 søkere med studiet som førsteprioritet, og over 3000 som har det som annen- eller tredjeprioritet.

Dette betyr at studiet har 19 førsteprioritetssøkere per studieplass, og dermed er det mest ettertraktede studiet i Norge.

Made my day. Og ser frem til å møte flinke og motiverte studenter til høsten!

Oppdatering: Nå også i Dagens Næringsliv. Og i Aftenposten.

Er Vipps disruptivt?

IMG_2764(Sendte denne som et innlegg i Dagens Næringsliv, men har ikke hørt noe fra dem, så da havner den her på bloggen.)

Elisabeth Sørlie har et innlegg i DN 29. mars der hun diskuterer DnBs mobilbetalingstjeneste Vipps. Hun mener Vipps ikke er disruptiv, men kun en tjenesteinnovasjon – noe som forbedrer mobilbanktjenesten, som i seg selv er en versjon av nettbanken. Og det har hun jo rett i, i hvert fall så lenge man bare ser på Vipps i seg selv.

Disruptive innovasjoner er ikke disruptive i seg selv, men i forhold til noe som allerede eksisterer.

Jeg mener imidlertid at Vipps har disruptivt potensiale, men bildet er adskillig mer komplisert – man må se utenfor det norske markedet, og utenfor bankbransjen. Fra neste år av implementeres PSD2, en EU-direktiv som forplikter banker og finansinstitusjoner til å ha digitale grenseflater (APIer) mot tredjepartsleverandører. Bankene skal ikke lenger ha monopol på betalingstjenester – og står i fare for å reduseres til å bli digitale sparegriser uten transaksjoner, en rolle som egentlig kan fylles av hvem som helst.

Vipps ble haste-gjennomført av DnB som et forsvar; i første omgang mot MobilePay, eid av Danske Bank; på lengre sikt mot tunge nettverksaktører som Google, Facebook, Apple, WeChat (med Wechat Wallet) og AliBaba (med AliPay). Rune Bjerke presset gjennom Vipps (med utviklere fra det indiske selskapet Tata) og lanserte det med en kraftig markedskampanje. Det var svært vellykket, å «Vippse» har blitt et nytt uttrykk og plattformen har i praksis vunnet det norske markedet for vennebetalinger. Du vet du har fått det til når tiggere og musikere på Karl Johan har skilt med mobilnumre på.

Problemet er imidlertid at a) DnB tjener ikke penger på Vipps, og b) Vipps må fortsette å utvikles for ikke å dø. Den uunngåelige videreutviklingen går mot fakturabetaling, firmaVipps, kort sagt alle former for transaksjoner. Det er godt nytt for små firmaer som i dag blør gebyrer: Jeg har et lite firma selv, satte opp «direkte debitering» gjennom Nets uten å spørre om prisen, og fikk en regning på kroner 3000 – tre tusen – for å sette det opp, 200 kroner i måneden i avgift, og kr. 2 per transaksjon.

Hvis du har lurt på hvor storbankene tjener pengene sine, så vet du det nå.

Når Rune Bjerke sier at DnB vil gå fra 10000 ansatte til 5000 i løpet av de neste fem årene, så vil dette skje ved at konsumenttjenester (som Vipps) vil invadere forretningstransaksjonene – dels ved hjelp av PSD2, dels ved hjelp av nye transaksjonsmekanismer som Blockchain. Bankenes tjenester overfor forretningslivet er overpriset og overmodne for konkurranse fra lette og billige konsumenttjenester, som Vipps.

Og derfor er Vipps disruptiv – ikke i det markedet de begynner i, men i det markedet de kommer til å måtte invadere. DnB blir nødt til å kannibalisere sine tjenester før noen utenforstående gjør det. Får det det til, går de en fremtid i møte med tynnere marginer og færre ansatte. Forsøker de å opprettholde sine dyre tjenester, tar noen andre – sannsynligvis internasjonale nettverksaktører – over.

Og som småbedrifteier har jeg ikke det minste i mot det.

Forfall med stram regi

donjuan162Nationaltheatret: Don Juan av Molière.

Don Juan er mer kjent som opera enn teaterstykke, og det er en grunn til det: Handlingen starter med forfall og går nedover, noe det er lettere å synge om enn snakke om. Nationaltheatrets oppsetning er stramt regissert og bruker få virkemidler – moderne kledde skuespillere, et sceneteppe som kulisse, et stort speil mot publikum som en kanskje litt vel opplagt invitasjon til selvrefleksjon. Anders Baasmo Kristiansen i hovedrollen slipper ut magen men bruker ellers ikke de store virkemidlene – og det fungerer godt. Han får frem Don Juan som skeptiker og ateist – med det resultat at slutten blir som den blir mer fordi Molière måtte skrive den slik for å forsøke å komme unna sensuren, enn fordi man egentlig tror på Don Juans skjebne som en uavvendelig straff. (Det hjalp forøvrig ikke – skuespillet ble forbudt etter premieren, for trass i at det går galt med synderen får man sympati med ham.)

Hovedrollen fungerer, og Nader Khademi er troverdig som Don Juans feige og sutrete faktotum Sganarelle. Petronella Barker er mørk og kritisk som Donna Elvira, og Erland Bakker en intelligent Don Ottavio, men forøvrig er forestillingen litt stiv og stillestående, kanskje med et lite unntak av John Emil Jørgensrud som en Pierrot som flykter fra nøttene Don Juan kaster på ham.

Rett skal være rett: Don Juan er ikke et enkelt stykke å spille – vitsene er 350 år gamle og det skal godt gjøres å få dem til å leve. Don Juans monolog om hykleri fungerer godt, derimot. Og det er kanskje det som gjør denne forestillingen verdt å se – den får, tror jeg, frem det budskapet Molière egentlig ville ha frem. Om enn kanskje med litt for overtydelig symbolikk.

donjuan5

Om bysykler og digital strategi

Merely quantitative differences, beyond a certain point, pass into qualitative changes.
Karl Marx

I det siste har jeg tenkt endel på effekten av transaksjonshastighet og lokasjon – det at vi kan gjøre ting raskere og mer presist, og samtidig vite hvor i verden ting befinner seg. Det er mange teknologier som muliggjør dette – Blockchain, for eksempel, fiberoptikk, cloud computing, geolokasjon – men jeg tror ikke det er så mange forretningsledere som har tenkt over at når ting går svært raskt og man i tillegg vet hvor alt er, må man endre hvordan man gjør noe, ikke bare gjøre det samme enda raskere.

bysykler-980x674

Gammel bysykkel (Foto: Kampanje)

La oss ta et nokså enkelt eksempel: Bysyklene i Oslo. Frem til tidlig 2016 abonnerte man på bysykler ved å ha et kort (som man måtte bestille og forhåndsbetale over Internett), og man fant frem til bysykler ved å gå til nærmeste oppbevaringsplass og se om det var noen sykler der. Hvis man fant en sykkel, kunne man ta den ut av stativet og ha den i tre timer, deretter vanket det ganske saftige gebyrer. Det kunne være kronglete å få returnert den – hvis stativet var fullt, måtte man dra til et annet stativ eller ha to kort, slik at man kunne ta ut en sykkel og returnere en annen.

bike2_1000

Ny bysykkel (Foto: Sharebike)

I 2016 ble bysyklene oppdatert med nye sykler og stativer (utviklet av ShareBike, et firma ledet av min tidligere student Jan Tore Endresen) og en app, utviklet av Urban Infrastructure Partner AS. Appen som gjorde at man kunne se hvor mange sykler som var tilgjengelige på de nærmeste holdeplassene, reservere en sykkel og ta den ut. Dette medførte at det ble svært mye enklere å ta ut (og returnere) en sykkel – og mange flere enn før lastet ned appen og, ikke minst, brukte den. (Jeg har blitt fortalt at den mest brukte strekningen var at noen tok ut en sykkel ved Saga Kino og brukte den til Aker Brygge.)

Resultatet var at det sommeren 2016 omtrent ikke fantes ledige bysykler å oppdrive. En medvirkende årsak til dette var at man ikke hadde tatt høyde for at bruksmønsteret endret seg, og endret reglene for hvor lenge man kan ha sykkelen – siden det var blitt lett å hente og returnere en sykkel, burde man ha satt ned perioden man kan ha den uten å betale til f.eks. 30 minutter, og deretter tatt en lav pris per minutt. Etterspørselen oversteg tilbudet, og man fikk også problemer med fordelingen av syklene – mange liker å sykle en bysykkel inn til (og ned til) byen om morgenen, for eksempel, og dermed blir det jo tomt og syklene må returneres til de ytre stativene med lastebil.

Med andre ord – det må være samsvar mellom den teknologien som brukes og vilkår for den tjenesten som ytes. Og når transaksjoner blir enkle, kan vi gjøre mange flere av dem. De nye bysyklene er billigere enn tidligere, hvis vi regner inn den tiden det tar å finne og ta i bruk en sykkel i tillegg til selve betalingen.

smsh1462353826

Mobike i Shanghai (Foto: Smartshanghai.com)

Det morsomme er selvfølgelig at akkurat når vi har fått oppdatert bysyklene i Oslo, kommer det nye konsepter som overflødiggjør bysykkelstativene. I Shanghai har man Mobike. Dette konseptet er enda enklere: Hver sykkel har en liten datamaskin, en elektronisk lås, og mobiltilknytning. Syklene er utplassert over hele Shanghai, og man finner, betaler og låser dem opp med en app (via en QR-kode). I stedet for å kjøre rundt med biler og fordele syklene til stativer, oversvømmer man i stedet byen med sykler som står her og der og overalt. Syklene er uhyre kraftig konstruert, har lukket kjede, ingen justeringer, og punkteringssikre dekk. Du finner disse syklene over hele Shanghai, både Mobikes og (selvfølgelig, dette er Kina) kopier av konseptet.

Mobikes er tunge å trå og fungerer ikke for høye og lave personer. De fungerer helt sikkert ikke i Oslo – som er kupert i motsetning til paddeflate Shanghai – slik de er designet nå. Men tro meg, konseptet kommer nok likevel, og – best av alt – det kan startes uten at noen trenger å ta sentrale beslutninger og komme med tillatelser.

Akkurat som cloud computing gjør at man kan starte nettsamfunn uten store investeringer i utstyr, gjør mobilteknologi at man kan starte transportbedrifter uten store investeringer i faste installasjoner og planlegging. Litt som jeg tidligere har skrevet: Hvis du kan kommunisere med kofferten din, trenger du ikke sentraliserte bagasjestyringssystemer.

Så gjenstår det å se om denne måten å tenke koordinering og tjenester på får fotfeste i bedrifter og hos myndigheter. Jeg er ikke optimistisk hva hastighet gjelder…

 

Digitalisering og shippingbransjen

containereTorsdag denne uken skal jeg holde foredrag på Firstpoints konferanse om digitalisering av shippingbransjen. Det er mange påmeldte – 70 sist jeg hørte noe – og det er jo spennende i seg selv, men shippingbransjen er nokså ny for meg, og det gjør det jo ekstra interessant. Shipping er en av Norges største bransjer, og har hittil vært nokså tradisjonell hva bruk av informasjonsteknologi gjelder – kanskje ikke så unaturlig i en fragmentert bransje med store fluktuasjoner i pris og etterspørsel.

maerskdailySystematiske innovasjoner i denne bransjen har tendert til å komme fra de store firmaene – som Maersk, som med sin tjeneste Daily Maersk har laget et «samlebånd» med 70 skip som går scheduled fra Asia til Europa, og dermed kan garantere en konsistent transporttid. I verdinettverksbransjer som shipping skjer innovasjon i stor grad i overgangene mellom tjenestelagene i nettverket. Det gir innovasjonsfordeler til de store firmaene fordi de har volum til å se effektene og fordi de har nok elementer av transportsystemet innenfor sin egen organisasjon.

Skal man få til forbedringer ved bedre koordinering – som f.eks. Synchroport-prosjektet, som skulle optimalisere skipenes fart, så de kom frem til havn akkurat i tide for lossing eller lasting – er man avhengig av at en stor nok andel av aktørene i bransjen faktisk gjør dette, slik at man får igang nettverkseffektene. Det er en viss likhet med luftfart, men shipping har mindre standardisert koordinering av trafikken og mye større variasjon i hva slags teknologi som benyttes.

Digitalisering gir både muligheter og trusler for shipping. Når jeg skal skremme mine kinesiske studenter litt, snakker jeg om 3D-printing og hvordan denne teknologien kan flytte produksjonen nærmere kundene. I dag består mye av skipsfarten av frakt av råmaterialer til Kina og frakt av ferdige produkter (i containere) ut igjen. Med lokal produksjon vil behovet for skipstransport både endres og reduseres. På den annen side kan styring og vedlikehold av skipene forenkles ved at man kan produsere en del av sine slite- og reservedeler ombord.

Uansett – jeg tror det fortsatt er plasser igjen, jobber med en presentasjon, og ser frem til å finne ut mer om hvordan shippingbransjen kan digitaliseres…

Post-post-post

En av mine klienterfrimerker holder til i det store utland der man er litt mindre digital enn i Norge – og forlanger at jeg sender inn «originaler» når jeg har vært ute og reist. Jeg synes det er nokså ironisk, siden mesteparten av mine kvitteringer er utskrifter av PDF-dokumenter sent til meg fra SAS og Flytoget og andre tilbydere, men uansett tvinger det meg til å finne frem penn og konvolutt og frimerker og brevvekt og Postens prislister og, vel, det er forbausende hvor mye man kan glemme fordi man ikke gjør det så ofte.

I alle fall, dette fikk meg til å reflektere over det faktum at jeg ikke har sendt noe på papir på en evighet, i hvert fall ikke i privat sammenheng. Jeg har mottatt en hel masse, men det blir mindre av det også. Og nå vil myndighetene at vi skal velge oss en digital postkasse – valget står mellom Digipost og eBoks, uten at jeg klarer å oppfatte noen reell forskjell mellom dem. Hvor sikker denne postkassettjenesten er, er en annen ting – for et år siden var det snakk om ende-til-ende kryptering, men det står forbausende lite om hvilken sikkerhetsløsning som er valgt på norge.no og andre sider.

I Norge kan man stort sett stole på myndighetene, så det er vel like greit å velge en av tjenestene og bli ferdig med det. En hel del andre land er jeg ikke så sikker på. Det jeg er helt sikker på, er at politikere og en ganske stor del av myndighetene har absolutt null peiling på hva kryptering innebærer. Diskusjonen om FBIs krav om å åpne «bare denne ene» iPhonen til Apple viser i alle fall at man ikke forstår det enkle prinsippet at hvis det finnes bakdører inn i krypterte løsninger, er løsningen ikke lenger kryptert, uansett hvor mye vi stoler på myndighetene. De har nemlig en tendens til å slippe nøklene fri, litt for lett.

Det finnes løsninger på dette, som nok kommer til å bli bedre og mer skalerbare etterhvert. Problemet med kryptering (og mange andre sikkerhetsdiskusjoner) er at man faller mellom to stoler:

  1. Man vurderer løsninger ikke i forhold til dagens forhold, men til noe perfekt, og drøyer derfor med bruk at ny teknologi som kan gi gevinster med samme eller bedre sikkerhet enn man har nå. Et eksempel er helsevesenet, som har surret frem og tilbake med elektroniske journaler og annet. Da jeg jobbet som «sykepasser» (trøste og bære) på Rikshospitalet på tidlig 80-tall, fløt det papirjournaler overalt…og selv med en passordbeskyttet journalløsning kan man i alle fall finne innbrudd og holde folk ansvarlig.
  2. Man glemmer at hvis ikke alle har kryptering, er den ikke like verdifull – og så lager man sikre løsninger som er så vanskelig å bruke at folk ikke bruker dem. Jo lengre passordkrav, jo flere post-It lapper med passord under tastaturet.

Et tredje problem er politikere som ønsker å forby krypteringsteknologi, og ender opp med en situasjon der de eneste som har tilgang til kryptering er forbrytere…

Nuvel, dette er et langt tema. Og jeg skal en tur til postkassen. Hvis den fremdeles er der.

Filmen om filmen

Kollega Audun Farbrot har skrevet et blogginnlegg om den lille videosnutten vi laget om delingsøkonomi forleden. Det var virkelig så enkelt: Lyssetting gjort på forhånd, dukket opp, holdt forelesning, og det var det. Og når ting er så enkelt, frister det jo til gjentakelse. Så det kommer nok mer…

Digitale håndproteser

hy5_logo_orgMin gamle student og av-og-til samarbeidspartner Christian Fredrik Stray er nå involvert i et meget spennende firma: Hy5 Prosthetics. Tanken er å bruke hydraulikk og 3D-printing til å tilby full-funksjon håndproteser til en langt større pasientgruppe enn de som i dag har råd og mulighet til å bruke dem. Her er en liten video fra DN.no (to linker, forhåpentligvis virker en av dem…):

http://www.dn.no/DNtv/video/2015/11/12/0816/alle-hndproteser-lages-for-voksne-rike-menn

//players.brightcove.net/929656772001/e41d32dc-ec74-459e-a845-6c69f7b724ea_default/index.html?videoId=4608603114001

Og dette er det jo all grunn til å ønske lykke til med!

Har dine teknologer forretningsforståelse?

Kommunikasjonen mellom teknologisiden og forretningssiden er ofte en utfordring – særlig når verden endrer seg. Forretningssiden forstår ikke teknologien, teknologene forstår ikke forretningssiden (noen ganger er det omvendt, men det kan vi ta en annen gang). Når verden endrer seg, for eksempel ved at den teknologien man har solgt ikke lenger holder mål, eller at man får nye konkurrenter som truer en selv eller de kundene man har hatt i alle år (noen med dårligere teknologi, da kaller vi det disruptive innovasjoner) er det helt kritisk at organisasjonen har et felles begrepsapparat og forstår de strategiske utviklingstrekkene i både teknologi og forretning.

Min gode kollega Ragnvald Sannes og jeg liker å jobbe med slike utfordringer, og har derfor satt opp et tredagerskurs (Executive Short Program), kalt Forretningsforståelse for teknologer. Du kan se litt om innholdet i denne videoen (og takk til BIs videofolk for nokså kule animasjoner…):

Vi har kjørt programmet innenfor en norsk teknologibedrift i august, og nå er vi klare for det åpne programmet, som arrangeres første gang 15-17. september i år. Tanken er altså å gi folk med en teknologisk bakgrunn og teknologiorienterte oppgaver – ingeniører, finansfolk, softwareutviklere eller for den slags skyld hvem som helst, programmet er åpent for alle og vil ikke kreve dype teknologikunnskaper – en mulighet til å lære noe om hva vi vet om hvordan teknologi påvirker markeder og bedrifters strategier, litt om elementær strategisk analyse og forretningsmodeller, og litt om hvordan man kommuniserer med forretningssiden av bedriften.

Vi har allerede fått mye oppmerksomhet rundt dette programmet – flere firma har kontaktet oss og vært interessert i å få en tilpasset versjon levert internt i bedriften, innenfor en har som sagt levert, og nå har du muligheten til å melde deg på det åpne programmet.

Håper vi sees – og kontakt meg gjerne om du har spørsmål!

En funksjonell dobbeltgjenger

double-IKT-Norge

Austlid-tweetMin dobbeltgjenger har blitt oppgradert med bedre høytaler, mikrofon (slik at jeg nå hører mest det som skjer foran meg, ikke alt rundt) og dockingstasjon. Konsekvensen er at den nå begynner å bli bra nok til faktisk å brukes, til kommunikasjon der hovedformålet ikke er å se om det fungerer, men å kommunisere om noe annet. Jeg har brukt den til undervisning, foredrag, møter og studentveiledning, og også i sosiale sammenhenger. Eksemplet over er fra IKT-Norges presentasjon av sin nye rapport om IKT-bransjens verdiskapning. En kollega som ikke kunne komme på jobb pga. helseproblemer har lånt den for å kunne være tilstede på seminarer.

Akkurat nå er jeg på vei til USA for 10 dager (sitter faktisk og skriver dette på SK907 til Newark, wifi fungerer utmerket) og jeg regner med å bruke dobbeltgjengeren til å delta på nettverksmøte i alumnigruppen for Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon, til å snakke med studenter om det skulle være nødvendig. Skulle SAS-forhandlingene med pilotene skjære seg og jeg må på TV for å kommentere, kan jeg jo bare sende dobbeltgjengeren i drosje fra BI…

Med andre ord: Denne dingsen er i ferd med å bli god nok til at den blir verktøy i stedet for leketøy. Og det er jo en glimrende utvikling!

Teknologi og problemløsning

(nummer fire i en serie om teknologistrategi)

Den første av Arthur’s fire teknologiendringsprosesser er standard engineering eller problemløsning – en konstant prosess for å løse problemer og senke kostnader. Den er lite synlig fra år til år, men har stor virkning over tid.

Teknologihistorikeren Nathan Rosenberg skriver i boken Inside the Black Box om at «really major improvements in productivity. . . seldom flows from single technological innovations, however significant they may appear to be.  But the combined effects of large numbers of improvements within a technological system may be immense.» Med andre ord – vi tenderer til å huske de store og dramatiske endringene, men det er de mange små som sammen gjør forskjell.

Det morsomme med slike endringer er at vi ikke helt legger merke til dem – men de endrer oss. La oss ta en helt enkel ting som kniv og gaffel, for eksempel. (Dette eksempelet er hentet fra Henry Petroskis The Evolution of Useful Things – en tørr men fascinerende bok hvis hovedbudskap er at “form follows failure”, det vil si at ting får sin form primært gjennom at man til å begynne velger litt tilfeldig løsning og så retter feil til man gradvis kommer til det optimale.)

Kniv og gaffel er et sett med verktøy som skal gjøre to ting: Dele mat opp i passende stykker og føre den til munnen. Den siste jobben kan deles i to: Føring av mat som er stor og solid nok til at man kan stikke noe i den (knivspissen eller gaffelen) og dermed få den med seg, og føring av mat som er for liten (erter) eller for flytende (saus) til å spiddes, slik at den må samles opp på noe som har en viss flate, og deretter føres til munnen. Det fascinerende med denne prosessen er at over flere hundre år har gaffelen gjennomgått en utvikling fra kun spidding til å ta jobben med å flytte erter og saus til munnen. (Parallelt har det blitt sosialt uakseptabelt å føre kniven til munnen.)

Gaffelen har utviklet seg på denne måten (illustrasjon fra Mann, 1999)

I riktig gamle dager hadde man ikke gaffel, folk klarte seg med tollekniv og tresleiv. Etterhvert gikk man over til to kniver – en til å holde med og en til å skjære. Deretter fikk man gafler som kun kunne spidde – med to teiner, muligens inspirert av tilspikkede trepinner. Kniven ble større og ble brukt til saus og erter (noen kniver hadde til og med en utbuling på oversiden, nesten som en skje). Etterhvert fikk gaffelen tre teiner, og så fire. Parallelt ble knivene kortere og smalere, mindre Mappin & Webb Knives and Forksegnet til saus og erter, og gaffelen fikk skjeformet profil. I begynnelsen av det tyvende århundre hadde vanlig middagsbestikk håndtak i ben, tre eller plast, med et fjærende knivblad i stål. Gaffelen hadde lange teiner som satt tett sammen. Dette bestikket hadde mine besteforeldre, og det hendte at bestefar brukte kniven på saus og erter, til min bestemors fortørnelse.)

Kniver laget av to forskjellige materialer fungerer dårlig i oppvaskmaskin, og fra 60-tallet og utover har bestikk stort sett blitt laget av rustfritt stål, stanset ut heller enn produsert i flere deler og siden limt eller naglet sammen. Samtidig har gaffelen blitt enda kortere og mer skje-lignende, og kniven har fått knivblader som ikke egner seg til saus og erter i det hele tatt, som Maya-bestikket, som fikk en designpris i 1961. (I Mayas tilfelle gikk man nok litt langt for gaffelens vedkommende.) I USA, naturligvis, har man gått enda lenger, kvittet seg med bestikket eller nøyer seg med en spork, som nå er tilgjengelig i titan.

Eva Solo matpinsett blackSom vi ser, er dette en lang utvikling, drevet av respons på problemer, estetikk, produksjonsmetoder, materialer og endringer i forbruks- og levemønster. Den er på ingen måte ferdig – jeg spiser mye asiatisk mat, og venter på at matpinsetten skal gå fra noe man bruker i grytene til noe man har ved bordet, for eksempel, siden mange ikke er helt på høyden når det gjeler spisepinner. (I parentes bemerket, enkelte hevder at det at mange av oss har overbitt – noe som visstnok begynte i Europa for 250 år siden og i Kina da spisepinnene kom, for 900 år siden – kommer av at vi begynner å spise med gaffel i tidlig alder. Jeg vet ikke helt…)

Så hva har dette med teknologistrategi å gjøre?

Bestikkets utvikling viser faktisk det som teknologer (om ikke strateger) driver mest med: Ikke store gjennombrudd, men nitidig forbedring basert på tilgjengelighet av ny teknologi og ny innsikt i hvordan kundene bruker produktene. Det er et slit å arbeide i det private næringsliv. Hvert år må man være litt bedre, enten ved å forbedre produktene sine eller selge dem litt billigere. Hvert år må man identifisere problemer og fikse dem, slik at kundene blir fornøyd eller produksjonsprosessen går litt lettere.

Det største problemet man har med denne type prosesser er å investere i dem – man må satse målbevisst og konstant over lang tid. Det andre er at man kan blendes av denne prosessen, og konsentrere seg bare om den – og så finne ut at ens produkter er ikke lenger konkurransedyktig av helt andre årsaker. Mitt beste eksempel er reisevekkerur – på det glade nittitall hadde jeg en avansert sak jeg hadde fått av Singapore Airlines, som holdt orden på tidssoner og sørget for at jeg kom meg opp om morgenen og fant ut hva klokken var andre steder. Jeg er sikker på at reisevekkerurfabrikantene hvert år forbedret produktene sine. Og så kom mobiltelefonen….

Men det er en annen historie. I neste blogginnlegg skal vi ta for oss Arthur’s andre teknologiendringsprosess: Invention, eller som det heter på norsk: Oppfinnelse.

Norsk kultur som konkurransevåpen

 Christian Tybring-Gjedde og Jon Hustad har satt i gang en diskusjon om hva som er norsk kultur og hvor, eventuelt, truet den er. Diskusjonen irriterer meg. Jeg har møtt Tybring-Gjedde en enkelt gang, og da fremsto han som et nokså normalt menneske. Men en eller annen (særlig de mer ansvarlige lederne innenfor Fr.P., om de finnes) bør holde den mannen unna et tastatur. Hvis det hele da ikke er et kaldt kalkulert innspill overfor den reddere delen av befolkningen – skjønt, som det heter, “never attribute to malice that which can be adequately explained by incompetence.”

Uansett, det finnes allerede en masse motinnlegg som sier at norsk kultur er en provinsialitet, en etteraping av det utenlandske fra Tromsøs trottoir til det skotskrutete livet i Gudbrandsdalsbunaden. Noen har påpekt at skrekken for at norsk kultur skal utvannes bunner i en redsel for det nye, eller kanskje til og med forargelse over at mennesker med annen hudfarge kommer i ledende posisjoner. Og Svein Egil Omdal kommenterer, meget lesverdig, at kultur heldigvis ikke kan defineres.

For endel år siden satt jeg i et selskap der en dame – med den spesielle nasale sosiolekten man vanligvis hører rundt paddocken på Øvrevoll – kom med følgende utsagn: «Jeg synes innvandrerne skal oppføre seg som nordmenn når de er i Norge, jeg, bli som oss og slutte med å holde på sin kultur.»

Det ble helt stille rundt salongbordet. Vi var nemlig i Boston, i et norsk 17. mai selskap, og damen satt i en sofa med en bunad på hver side.

Med andre ord, du kan ikke forlange at innvandrere skal oppføre seg som nordmenn når de er i Norge uten å legge de samme restriksjoner på nordmenn bosatt i utlandet. Carl I. Hagen slet litt med argumentasjonen da han ble konfrontert med sine manglende spanskkunnskaper da han bosatte seg der nede, men kokte sammen et argument om at siden han og Eli hadde penger (presumptivt i motsetning til innvandrere i Norge) så var det et unntak for dem. Noe tynt, vil jeg si, men så er heller ikke Fr.P. kjent for stringens uti de logiske sfærer.

Det TG og Jon Hustad glemmer, fra et rent taktisk standpunkt, er at kulturer som er opptatt av å beholde sin renhet er dømt til å tape. Fransk var engang verdens diplomatspråk – og muligens undervises det fremdeles i fransk på UDs aspirantkurs – men takket være manglende handelssuksess og en stivbent og renhetsorientert Academie Française som kjemper en innbitt og forgjeves kamp mot le weekend og andre anglisismer. Engelsk, derimot, er i følge Stephen Fry (særlig del 2) et bastardspråk, en saus av dialekter og sosiolekter og fremmedord og nyskapninger, som med sin fleksibilitet seirer som verdensspråk der alle andre, inkludert kinesisk, taper fordi de ikke aksepterer at skal din kultur spres, må den tilpasses.

Næringslivskultur

Jeg er et nokså aktivt styremedlem i Masterstudies.com, en meget interessant bedrift i norsk sammenheng. Vi hjelper universiteter og handelshøyskoler over hele verden å rekruttere studenter over nettet. Bedriften går bra, vi vokser og tjener penger. Gitt at vi selger tjenester til universiteter over hele verden (over 500 så langt, faktisk) trenger vi folk som er språkmektige og kan snakke med universitetsledere, noe som i praksis betyr at de må ha lang utdannelse, som regel på Masternivå. Og vi får tak i dem, siden høyt utdannede utlendinger i Norge har problemer med å skaffe seg jobber på sitt kompetansenivå.

Per i dag har bedriften 24 ansatte, og alle, bortsett fra økonomisjefen og sjefen for strategisk utvikling, er utlendinger. Totalt snakkes det noe sånt som 34 forskjellige språk, og arbeidsspråket er engelsk. Bedriften kunne vært lokalisert hvor som helst i verden, siden alt foregår på Internett, men den er altså norsk.

Masterstudies representerer det norsk næringsliv må utvikle seg mot. Norsk kultur, inklusive små redde mennesker i alle politiske leire, må lære seg ikke bare å akseptere, men å like og føle seg hjemme i det som etterhvert nedlatende kalles et fargerikt fellesskap. En gang tar oljen slutt (alternativt, nyere produksjonsmetoder som fracking gjør gassen for dyr å utvinne, noe som allerede skjer på det amerikanske markedet) og vi må justere våre lønnsnivåer og redusere charterreisene en smule. Da kan det være greit å ha en masse mennesker i landet med dyp innsikt i andre kulturer – de vi skal selge til.

Da er det å håpe at de har holdt på sin kultur, hva nå den måtte være.

7.1: Oppdatering: Bildet er fra vg.no, som anbefalte dette innlegget via forsiden sin.

Hvis du ikke har noe å skjule…

Rick Falkvinge har skrevet et glimrende essay som totalt nedsabler argumentet om at “hvis du ikke har noe å skjule, har du ikke noe å være redd for.” Les originalen, men her er hovedpoengene, fra de opplagte til de mer prinsipielle:

  1. Reglene kan endre seg. Selv om du stoler på myndighetene i dag, er det ikke sikkert du vil stole på neste regjering.
  2. Det er ikke du som bestemmer om du har noe å være redd for. Du kan tenkes å oppføre deg mistenkelig uten at du gjør noe galt – og dermed uskyldig bli utsatt for etterforskning (som er en belastning i seg selv.)
    1. Dette forutsetter at overvåkningsdataene er korrekte – noe de ofte ikke er.
  3. Enkelte lovbrudd bringer samfunnet videre. For 40 år siden var homoseksulitet ulovlig – med dagens overvåkningsmuligheter ville man aldri fått homsefrigjøring.
  4. Det er en menneskerett å få være i fred. Vi trenger å vite at ingen ser oss. Ganske enkelt, og svært viktig.

Støtt Digitalt Personverns julekampanje!

image

Digitalt Personvern, som samler inn penger for å få prøvet Datalagringsdirektivet for retten har begynte en aldri så liten julekampanje. I den anledning er to flotte tegninger donert av Ellen Auensen (som jeg absolutt synes bør begynne som karikaturtegner igjen).

image

Men nå synes jeg det er på tide du selv også donerer litt. Det spiller ingen rolle hvor mye – alle monner drar, og vi blir like glade for en 100-lapp som en større donasjon. (Forøvrig har endel folk demonstrert sin nerde-humor, ved å bidra med kr. 1984,- eller 1337,-*) Med store donasjoner får vi muskler, med mange små donasjoner kan vi vise til bred oppslutning. Hittil har vi samlet inn nesten over 300.000, men vi trenger ca. to millioner totalt for å oppnå vårt mål.

Les mer om Digitalt Personvern på hjemmesiden. Og skulle du ha lyst til å printe ut Ellen Auensens tegninger (de er CC-lisensiert) og henge dem opp i kontorlokaler og kafeer, har du linker til PDF her:

  • Ellen Auensen, “Snart er det ikke bare…”: PDF-A4, PDF-A3
  • Ellen Auensen, “Sjokoladeekspressen”: PDF-A4, PDF-A3

* For de som ikke skjønner nerdsk: 1984 er, naturligvis, tittelen på George Orwells marerittroman som introduserte begrepet “storebror ser deg.” Og 1337 er “ironisk nerdekode” for “leet”, slang for “elite” – men bruker du 1337 seriøst, viser du nettopp at du ikke er medlem av eliten…

Inntrykk fra Brookline High School

Utdanning i USA er annerledes enn i Norge – noe er bedre, noe er dårligere. Gitt at Norges befolkning utgjør 1.57% av USAs, er naturlignok variansen i alle dimensjoner betraktelig større – men det går an å gjøre lokale sammenligninger.

Brookline High School (sett gjennom Bings Bird's Eye view)For tiden er datter nummer tre senior (avgangsstudent, første år college tilsvarer omtrent siste år videregående i Norge, i hvert fall i aldersklasse) på Brookline High School, den syvende beste high school i Massachussetts. Siden staten Massachussetts har omtrent 6,5 millioner innbyggere skulle altså Brookline High (som er offentlig) være sammenlignbar med en god norsk videregående skole – byen er relativt velstående uten å være søkkrik, og har innbyggere i alle inntektsklasser og samfunnslag.

Les videre

Digitalt Personvern etablert

Digitalt PersonvernOg dermed er katten ute av sekken – foreningen Digitalt Personvern er etablert. Målsetningen er å få belyst lovligheten – eller, mer presist, konstitusjonaliteten – av Datalagringsdirektivet. Eller, enda mer presist – å få samlet inn nok penger til at vi kan føre en rettssak mot Datalagringsdirektivet. Mer detaljerte opplysninger kommer her etterhvert som spørsmål triller inn.

Foreningen har Georg Apenes som styreformann, Christian Torris Olsen som generalsekretær (og den man kontakter), og Jon Wessel-Aas som juridisk konsulent. Og selv er jeg meget smigret over å fått plass i styret.

Og dermed er kronerullingen i gang! Gi her – hvis du er motstander av DLD, vel, «put your money where your mouth is…»

Oppdatering: Bra reportasje i PCWorld.Bra intervju med Georg. Og meget interessant artikkel (fra april i år) om hva som har skjedd, politisk, i Tyskland.

Oppdatering II:  Etter en dag har vi allerede passert 100.000!