Oppdatering: Sending mener seg feiltolket. For meg ser det ut som om det han egentlig mente var noe i retning av at studenter med en dårlig grunnkurseksamen i regnskap ikke burde ansettes som regnskapsmedarbeidere (det burde ikke jeg heller, og jeg hadde engang i tiden brukbare karakterer i regnskap). Det er omtrent som å si at universitetsstudenter med en dårlig ex.phil. ikke ville egne seg som filosofer. Ikke like sensasjonelt, med andre ord.
Som de fleste andre ansatte og studenter på BI er jeg mildt sagt forundret over studierektor Aage Sendings uttalelser om at halvparten av BI-studentene ikke kan noenting i Dagens Næringsliv i går – både hva han sier og det faktum at han blåser ut på førstesiden av landets største næringslivsavis uten å ha gjort noe forsøk på først å reise spørsmålet internt. Det er ikke vanskelig å reise saker internt på BI hvis man er misfornøyd. Jeg gjør det hele tiden, det er det mange som gjør, og ting skjer faktisk.
(Sånn i parentes bemerket synes jeg det er litt snålt at DN tar dette rett inn uten å sjekke mannens stilling (han er studierektor, en litt gammeldags tittel for pedagogisk personale, og ikke rektor, som er en ledelsesstilling) eller holdbarheten i hva han sier (for en mann med regnskapsbakgrunn, så bør det være noen reelle tall her). DN har heller ikke kontaktet BIs ledelse for å la dem få det som PFU så vakkert kaller «rett til samtidig imøtegåelse.»)
Men altså, for ordens skyld:

1. Noen studenter (ikke mange) fusker, også på BI, særlig i de yngre årskullene. Men vi tar dem. Det er det ikke alle som gjør.
2. Det har alltid funnets et marked for fagoppgaver og hjemmeeksamenløsninger – i hvert fall ble jeg som student kontaktet av folk som ville kjøpe seg inn i en fagoppgave, og jeg har både som student og faglig fått henvendelser om hjelp fra studenter i eksamenssituasjon. Men dette markedet er ikke stort, de ærlige studentene sier fra om det, og de som gjør dette risikerer å bli funnet og kompromittert.
3. Det er et generelt problem at nivået på videregående skoler synker – men det gjelder alle utdanninger, ikke bare BI. Men BI er størst, og privat, og derfor en attraktiv skyteskive. Dermed får man større problemer med at elevene ikke har faglig grunnlag for høyere utdanning (selv om de har karakterene…). Men det skulle holde med å vise til NTNU (med matteproblemer for ingeniørene) og diverse lærerhøyskoler (som får problemer med at de ikke får nok studenter fordi de må ha minst 3 i norsk og matematikk). Vi er blitt et utdannelsessamfunn, og med utdannelse for alle må nødvendigvis gjennomsnittsnivået synke. Hvis man så holder på de faglige standardene (og det skal man) så øker strykprosenten. Og det skal den gjøre.
4. Hva arbeidsmoral gjelder, så er det et faktum at i Norge er arbeidsløsheten så lav at man får jobb så å si uansett – og mange studenter ser ikke på utdanningen som noe annet enn et sted å få billetten stemplet. I Finnland er det bedre, men der hadde man arbeidsløshet på opp mot 20% etter Sovjetunionens fall og lite olje å ruse seg på. Og da blir utdannelsen en kanal til fremtiden og ikke en oppbevaringsplass med servering. Mange av mine beste studenter er utenlandsstudentene – særlig de fra de gamle østblokklandene, som ser på utdannelsen som sin vei ut, og jobber steinhardt for å klare det.

Når det gjelder nivået på studenter generelt, og BI-studenter spesielt, så er det selvfølgelig variabelt – det må det være, med nesten 20.000 studenter. Men jeg har ennå til gode å møte en foreleser, uansett lærested, som ikke griper seg til pannen innimellom i fortvilelse over hvor mye bedre studentene var dengang han eller hun var i aksjon.
Jeg kan bare si at langt de fleste studenter jeg har hatt har vært interessert og arbeidssomme (selv om noen av dem trenger litt sjokkbehandling for å komme igang i det tempo jeg forventer.) De står på for å få gode karakterer og å lære noe, på et kursnivå fullt på høyde med hva man finner utenlands. De mange gjesteforeleserne fra næringslivet jeg har hatt innom, er i alle fall storfornøyd, kommer gjerne igjen, og har en lei tendens til å ansette studentene mine i sine egne firma etter å ha undervist dem.
Så jeg får bare si meg enig med kollega Hans Mathias Thjømøe: «Halvparten av BI-studentene kan ingenting? Vi får kose oss vi som har den andre halvparten, da!»

Herlig innlegg: A Modest Proposal for Saving Our Schools fra senator Tom McClintock. Nå skal det sies at situasjonen i California er bisarr og senatorens regneeksempel sterkt forenklet, men han har jo et poeng. Forøvrig fulgt opp av Kristin Clemet med sin irritasjon over at skolen forventes å fikse alle mulige samfunnsproblemer fordi foreldrene ikke kan eller vil.
Men jeg lurer på hvordan et slikt regnestykke hadde sett ut for en norsk skole?
(Via Jeff Nolan)