Blant mine tåkete barndomsminner er at jeg engang fikk anmerkning på en norskstil fordi jeg hadde kommet i skade for å si at en demning kunne være flott å se på. Læreren, med rød fjellanorakk og dengang moteriktige meninger, mente at dette kunne umulig stemme. Men jeg hadde sett bilder av Hooverdammen og syntes den var storveies. Og allerede i 6. klasse oppfattet jeg dette som urettferdig – man bør ikke få karakterer ut fra sine meninger på en norsk stil.
Blant annet derfor var det morsomt å lese Mette Hjelmarks kronikk i Dagbladet (via Kjetil Johansen). Meningsovervåkning er i hvertfall noe som ikke mange kjenner igjen før det kommer på trykk – for ikke å snakke om åndssnobberi, som at Forfatterforeningen nekter kioskforfattere adgang og VG-lista helst ikke vil ha frem at DDE og annen bygdemusikk faktisk selger mest. Men har man først satt navn på uvesenet, kan man begynne å bekjempe det.
Mens vi er igang, les Per Hagmans fantastiske eksekusjonavretting av det offisielle svenske selvbilde i Expressen (Via Erik Stattin). Jeg skulle virkelig ønske meg en slik artikkel om Norge også, gjerne skrevet som en av mine virkelige favorittbøker, Paul Fussells Class, et satirisk portrett av amerikanske klasseskiller så velskrevet at folk trodde den var ment på alvor, og japanske turister ankom California med boken som sosiolologisk reiseguide.