Her forleden fikk jeg en epost fra et politisk parti (et av dem jeg muligens kanskje kanhende kan tenke meg å stemme på) som hadde fått for seg at jeg visste noe om helsepolitikk og lurte på om jeg hadde noen forslag. Svaret er at det jeg vet om helsepolitikk stort sett bygger på egne erfaringer (har og har hatt familiemedlemmer med mye sykdom, og min kone og jeg har ansvaret for å følge opp) og diskusjoner om strategi og organisasjonsdesign. Politikken, derimot, kan jeg ikke så mye med, mest fordi jeg er en utålmodig rakker som helst skulle sett at ting var gjort i går. Eller i forigårs.

I alle fall, her er listen jeg sendte:

• Reduser antallet helseforetak fra fire til ett. Norge er et bitte lite land (vi ligger innenfor feilmarginen for en folketelling i India) med gode flyforbindelser og glimrende telekommunikasjon. Dagens helseforetak eksisterer fordi en rekke lederemner ute i distriktene trenger noe å lede. Dagens løsning skaper kunstige og byråkratiske sperrer (vanskelig å dele pasientinformasjon mellom helseforetak, for eksempel.) Slutt med det – et enkelt foretak holder lenge.
• Innfør ett – 1 – felles system for journaler og helseinformasjon. Vi er fem millioner mennesker og kunne klare oss med et enkelt system, sentral plassert og tilgjengelig over Internett. I dag har f.eks. ikke sykehusene elektronisk resept, og interaksjonkontroll (kryssvirkninger av medisiner) fungerer ikke på tvers av apotekkjeder. Pasienten må selvfølgelig ha tilgang og kunne lese sin informasjon direkte, og kunne godkjenne informasjonsdeling. Mens vi er i gang, påby elektronisk kommunikasjonskanal mellom pasient og leger og sykehus. Papirmølla vi har idag er dyr, treg og lite interaktiv.
• Reorganiser arbeidsfordelingen – vi trenger noen få, store, avanserte (primært statlig drevne) diagnosesykehus (som også tar seg av pasienter med multiple diagnoser) og små standardiserte, spesialiserte og distribuerte behandlingsenheter, gjerne private, for alt som er målbart (ref. Clayton Christensens The Innovator’s Prescription). Nøkkelen til produktivitet i helsevesenet ligger i rutinisering, samt at minst mulig skal gjøres av leger og mest mulig av sykepleiere, assistenter, og pasienten selv.
• Innfør ett års pasientrettet arbeidserfaring som opptakskrav på medisinerstudiet. Nyttig erfaring for studentene, vi må bort fra rene karakterkrav som så og si eneste opptakskriterium. I dag blir flinke elever spurt om de skal bli leger. Man trenger ikke være geni for å være lege (studiet er ikke konseptuelt vanskelig (selv om det er mye å lese og huske) men man trenger kommunikasjonsevne og menneskelig erfaring
• Endre den interne organiseringen av sykehus med en større rolle for generalister – se min kronikk Det feilorganiserte sykehus‚ https://tversover.com/2007/02/17/det-feilorganiserte-sykehus/. Man har riktignok pasientansvarlige leger i dag, men det er kun på papiret. Pasienter forholder seg i dag til myriader av leger, særlig i feriene. En gjennomgang av en enkelt kreftpasient her forleden viste at vedkommende hadde blitt behandlet av nitti – 90!!!! – leger.
• Mål pasientventetid og innfør reduksjon i pasientventetid som et prestasjonsmål for hele helsevesenet. I dag er pasientens tid en fri ressurs – i alle ledd, også de som ligger utenfor sykehus og leger, som transport. For eksempel må en pasient med reisetid to timer vente i to timer før drosjen kommer. Dette skal visstnok spare penger (redusere antall returdrosjer), men gir i praksis svært liten innsparing (såvidt jeg vet). For mange pasienter er ventetid i seg selv en påkjenning – de blir rett og slett sykere av å vente.
• Gjennomfør en stor rasjonalisering av hele den offentlige sektor, med sikte på å overføre arbeidskraft fra adminstrasjon til tjenesteyting. Gå gjennom hver eneste stilling og hver eneste organisasjon, og spør: Er dette noe vi trenger? Hvis ja, er det organisert på den mest hensiktsmessige måte? Herunder: Nedlegg fylkeskommunene, reduser antallet kommuner til ca. 100 (slik at de kan yte de tjenestene de er pålagt), og digitaliser og forenkle så mye som mulig. Bare for å ta et eksempel: 200 mennesker jobber idag med å kreve inn eller kontrollere NRK-lisensen. Få den i stedet inn som post på statsbudsjettet – vips, 200 mennesker frigjort og 100m spart i året.

Enkelt, ikke sant? Det eneste om kreves, er at man opphever lokaldiktaturet, samt at en rekke mennesker oppfatter at hvis man har en jobb bare fordi man skal ha en jobb, går man i virkeligheten på trygd.

Nuvel, jeg egner meg ikke som politiker. Men polemiker er jo også en karriere. Morsommere, i alle fall.