Omslagsrikt i omslagstid

Morsom artikkel i Magasinet (Dagbladet) om hvilken rolle omslaget spiller for om man plukker opp en bok eller ikke. Jeg synes mange bokomslag vitner om dårlig fantasi – i tradisjonen til Hans Jørgen Toming, som dekorerte Bokklubb-bøker da jeg var liten med trykk som alle sammen så ut som de brettesommerfuglene barn lager i barnehagen.

imageHer og her er noen bloggposter om bokomslag – jeg falt for omslaget til The Last Days of Publishing, vist herunder, som både viser bokomslag og også noe av problemet rundt forlagsbransjen – både med produksjonsteknologien, med organisasjonen, og kanskje mest viktig, med kulturen. Jeg har latt meg fortelle at i norsk forlagsbransje jobber det folk som kan så lite om data at de ikke har forstått at et Word-dokument kan ha mer enn en side…og trodde det var tøys inntil jeg jobbet litt med en ordentlig bok og fikk tilsendt korrektur på papir med håndpåførte rettelser.

Eirik noterer at bokbodene ved Seinen er i ferd med å gå under på grunn av manglende interesse, men jeg tror det er manglende markedstilpasning – i hvert fall fant ikke jeg noe annet enn franske loppemarkedsbøker den ene gangen jeg har forsøkt å gå der. Det at noe har eksistert lenge, er ingen garanti for at det skal fortsette som før, noe som ser ut til å være forunderlig vanskelig å forstå innen forlags- og avisbransjen.

Det betyr ikke at det ikke er rom for nyvinninger innen forlagsbransjen. Bare som en flyvetanke – er det noen som har lyst til å være med å starte en norsk versjon av lulu.com?

Reklamer

Norsk teknologi til neste år

Jeg har hatt endel samtaler i det siste med ulike mennesker innen norsk software- og IT-tjenestebransje – det er meget å tenke på for tiden. Man står overfor nye utfordringer, og jeg forsøker å samle tankene litt rundt hva de neste store spørsmålene blir for denne store men lite synlige delen av norsk næringsliv. Hva er de mest presserende spørmålene?  Her er er mine kandidater, er det noen som har andre forslag?

  • Kommersialisering i en tjenestearkitektur. Vi går fra innstallert software og lisenser mer og mer mot en tjenesteverden, enten programvaren nå er fritt tilgjengelig (og tjenestene består av konsulenter) eller vi snakker tjenester levert på abonnementsbasis rett over nettet. Hva vil kommersialisering av software (noe vi tradisjonelt ikke er gode til her i Norge, det blir litt for lett å gjøre konsulentselskap ut av ting, heller enn å lage noe skalerbart) si i en slik verden?
  • IT-bransjen og finanskrisen. Nedgangstider er ofte sporen til innovasjon (se artikkel fra Wired), både fordi endel mennesker blir ledige til å gjøre noe annet enn å skuffe inn penger og fordi bedrifter får sterkt press på seg i retning av endringer. Jeg tror vi kommer til å se endel endringer i IT-bransjen – f.eks. mer offshoring til fjerne strøk, mer bruk av tjenestebasert software (om ikke fordi det er billig, så fordi det gjør noe med en bedrifts eiendeler og dermed øker ROI), mer bruk av gratissoftware og mer bedriftsbruk av forbrukerteknologi og forbrukerløsninger.
  • Søketeknologi som basis. Søketeknologi har et mye bredere bruksområde og er i ferd med å endre vårt forhold til informasjon, både fra et resultatperspektiv (se f.eks. denne artikkelen fra Microsoft Research og hvordan selvdiagnose med søkemotor gør at vi føler oss sykere) og fra et teknisk perspektiv (se New York Times Topics – en featuretjeneste satt sammen bare med søkemotor). Norge har idag en rekke bedrifter som enten lager eller selger tjenester basert på søketeknologi – hvordan kan dette utvikles videre?
  • Sikkerhet, privatliv og intellektuelle eiendeler i en Web 2.0 verden er noe jeg har slitt litt med en stund. Det er nokså klart for meg at eksisterende sikkerhetspraksis ganske enkelt ikke fungerer i dag – man har altfor enkle sikkerhetsmodeller rundt. f.eks. tilgang til informasjon eller identifisering av roller. Privatliv er noe alle må lære seg å beskytte – og andres tilgang til og rett til å bruke egen informasjon er i beste fall uavklart. Her er det mye å gjøre for softwarebransjen, bl.a. rundt løsninger for rollebasert sikkerhet og tilgangsrutiner knyttet til det enkelte informasjonsobjekt.

Det begynner også å bli tid for å tenke på vårprogrammet for PFIT – denne listen er jo en begynnelse. Jeg kan allerede nå avsløre at vi ligger an til et møte med Georg Apenes, som har litt å si om personopplysninger i vår digitale hverdag. Men det burde jo blir flere møter enn dette….forslag?

Den siste dansen

Idas dans er beretningen om Ida Corwin, som får akutt myelopatisk leukemi som attenåring og dør 14 måneder senere. Boken er skrevet av hennes mor, Gunnhild Corwin, for det meste basert på dagboksnotater. Ida var ivrig og god ballettdanser, derav tittelen.

Det er en vakker og meget trist historie, og det er mye å kjenne seg igjen i (mine foreldre døde i kreft, så jeg kjenner igjen prosessen.) Man håper, får aldri helt vite oddsene for eller mot, enten fordi man ikke vil høre eller fordi legen ikke vil fortelle, har opp- og nedturer, og så går det altså ikke bra til slutt. På veien finner man mye ut om seg selv og sine omgivelser. Denne boken er godt skrevet og viser også noe av den utslittheten som kommer for alle som så gjerne vil, men ikke alltid orker å holde humøret oppe. Det er for eksempel mange forhold som endrer seg og beslutninger man må ta: For eksempel var moren lite begeistret for Idas adskillig eldre kjæreste, men at han overnattet ble plutselig ikke så farlig lenger. Det er gjerne sånn når døden står for døren – en hel del ting som var viktig er ikke lenger viktigg.

En kommentator har kritisert boken for å gi et fjernt bilde av faren, som er på jobb og lager middager, men som ikke konstant er ved sengen slik som moren er. Men slik er det nå engang: Mor, særlig en hjemmeværende mor (ingen jobb nevnes noe sted) har et nærmere forhold til barna, særlig jentene, enn far, uansett hva politikere og samfunnet ellers måtte mene om den saken (Min kone sier hun kan høre hva slags dag våre døtre har hatt på  måten de tar i dørhåndtaket).

Man viser sorg og yter støtte på forskjellige måter, ganske enkelt. Og det finnes ingen riktig måte å reagere på. For meg virker det litt som å gå i krigen – alle bøker jeg har lest om det sier at ingen vet hvordan man kommer til å reagere før man er midt oppe i det. Idas kjæreste – som moren mente var for gammel for henne og burde finne seg en jente på sin egen alder – viser seg for eksempel å være en svært sterk, omsorgsfull og prinsippfast person hel til det siste.

Det å miste et barn, spesielt når det skjer over tid og i smerte, må være noe av det verste som kan skje med noen. Det blir ikke bra igjen, og vil prege foreldrene og familien resten av livet. Det må omgivelsene tåle, i mange år og i mange sammenhenger, uten å måtte kreve at man skal ta seg sammen eller komme over det. For det gjør man ikke.

Kreftdøden er heller ikke vakker. Den involverer smerte, slit, forvirring, og svært store eksterne forandringer. Men man klarer det. I det hele tatt er det ofte utrolig hvordan folk mobiliserer uante ressurser når noe slikt skjer.

En annen tanke som slo meg er at Idas familie hadde et sterkt samhold, gode økonomiske ressurser, og evne til å planlegge og til å uttrykke sine meninger overfor leger og helsevesen. Men det er ikke alle som har ressurssterk og argumentativ familie i bakgrunnen, noe som ofte har slått meg de gangene jeg selv har hatt noe med helsevesenet å gjøre. Idas familie er også heldige som har et kunnskapsrikt og veldrevet sykehus i ryggen (de bor kort vei fra Rikshospitalet), noe som merkes når de skal til et annet sykehus for en undersøkelse og opplever kølapper – noe som er mer vanlig enn unntaket.

Selv om folk flest har uante ressurser og mobiliserer dem, kan jeg ikke fri meg fra at interaksjonen med helsevesenet blir adskillig bedre om man har utdannelse, erfaring og ressurser til å forhandle, kan skaffe seg oversikt over alternative behandlingsformer, og har økonomi til å kunne bruke tid til å konsentrere seg om den som er syk. For ikke å snakke om at man har evnen til å sette ord på sine følelser. Selv om Helsevesenet gjerne vil, er det ikke enkelt å mobilisere rundt en pasient med et komplekst sykdomsbilde og stort pleiebehov.

Uansett, dette er en viktig bok og en god bok, som jeg gjerne anbefaler.

Skolen igjen

Atle Måseide har skrevet en glimrende kronikk i Aftenposten om videregående skoles lave kvalitet. En viktig årsak til dette er underkvalifiserte lærere (uten universitetsutdannelse.) Løsningen ligger i realistiske vurderinger, bedre betaling for lærere, og krav til elevene. Dette kommer ikke til å skje, for det meste fordi vi sier vi vil ha en bedre skole men nekter å gjøre noe gjennomgripende for å oppnå det, og fordi det er en gjennomgående oppfatning (ikke blant fagfolk, men i folkemeningen) at jo mer kunnskaper du har, jo mindre er du i stand til å dele dem med andre.

Akk ja. Vi har hørt det før. Men det blir ikke mindre sant av den grunn. Og det kommer ikke til å skje noe nå heller. Ikke minst fordi det er dårlig butikk for en videregående skole å ansette en dyr lektor fremfor en rimeligere ikke-kvalifisert lærer, og skoler får som kjent ikke mer penger hvis de gjør det bra på nasjonale prøver. Men de får bedre elever, under forutsetning av fritt skolevalg. Fritt skolevalg forutsetter måling av skolekvalitet, slår enda en spiker i fylkeskommunenes nokså tomme kiste, og reduserer muligheten for politisk styring av skolens innhold. Dermed begynner det å bli så mange som har en direkte økonomisk interesse i at ting ikke endrer seg, og dermed skjer det ingenting (for det er de som jobber full tid med en ting som får hindret endringer.)

Akk ja. Det er ikke lett å endre. Særlig når de fleste gir blaffen…

Skyen er her….

New York Times hadde 4Tb med TIFF-bilder som skulle konverteres til PDF – en kjempejobb. En enkelt utvikler, Derek Gottfrid, bestemte seg så for å gjøre dette på egen hånd, og sydde sammen en løsning basert på tilgjengelig software og Amazon’s S3 og EC2-tjenester. Historien forteller han her, og Nick Carr forteller litt mer, inkludert at hele greia kostet (bortsett da fra Gottfrids tid) $240, eller omtrent kr 1600 etter dagens kurs. Med til historien hører at det var en feil første gang dette ble gjort, så alt sammen måtte kjøres en gang til.

Med andre ord, for en pris tilsvarende to jobbmiddager kan man nå bruke alment tilgjengelig infrastruktur til å gjøre en jobb man tidligere måtte ha datautstyr for millioner av kroner for.

Her er det store muligheter – tenk på alle mulige konverteringsjobber, generering av videoer, akademiske eksperimenter, backup under systemoppgraderinger, større prosesseringsjobber som skjer noen få ganger i året – mulighetene er legio.

Superdata til folket. Med kredittkort…..

NOKIA E71-erfaringer

Har nå hatt min Nokia E71 i omtrent en uke og her er noen erfaringer:

  • tynn og elegant og virker som solid kvalitet
  • litt kluss med synkronisering av Notes-kalender, men det ordnet seg etterhvert, mer et problem med Notes enn med Nokia’en, synkroniserer flott nå
  • mange ting som "bare virker", slik som at den kjennes igjen av PC’en via USB, har lett grensesnitt for å bruke den som tilkobling for laptop’en
  • kan se ut som det er litt kluss med å hente ting fra telefonminnet til laptop, mulig det må lagres på minnebrikke først
  • mange greie småting, som at den piper når den er ferdigladet
  • kalendergrensesnittet er litt rotete og uoversiktlig, må venne meg til å bruke den i agenda-format (ukeformatet er bare rot på liten skjerm)
  • litt klønete taster, og den krever en spesiell Nokia-plugg for å lagres (kan ikke lades gjennom USB-porten såvidt jeg kan se).

Foreløpig dom: Dette ser bra ut. Bra arbeidsredskap med fokus på telefon, meldinger og kalender. Ikke akkurat en iPhone for browsing, men overraskende bra kamera. Jeg er meget fornøyd så langt.