Digitalisering og analyse og teknologi i vinden om dagen. Jeg ble intervjuet at Dagens Næringsliv om dataanalyse og andre digitale kurs – og det er hyggelig å kunne melde at, joda, folk vil ha det og melder seg på som bare det. Her er situasjonen så langt:
Møtte studentene på Informatikk: Digital Økonomi og Ledelse i går. Flink og ivrig gjeng (31 har takket ja, vi hadde opprinnelig 27 plasser) med gode spørsmål og god stemning – de kommer til å sette spor etter seg i norsk teknologiverden, det er jeg sikker på. Opptakskrav
Analytics for Strategic Management starter sin første modul 10. oktober (andre gjennomføring av kurset, her er listen over prosjekter på det første). Blir spennende å se hvordan det ser ut med påmeldinger etterhvert – så langt ser det lovende ut.
Det korte kurset Digitalisering for vekst og innovasjon går fra 24-27 oktober i Antibes/Sophia Antipolis. Det kommer en mer detaljert bloggpost om dette etterhvert, men det er allerede nok påmeldte til at kurset kommer til å gå – og plass til flere. Denne gangen kommer kurset (det vil si, alle diskusjoner) til å arrangeres på norsk, slik at det kan bli et sted for å dele tanker og prosjekter mellom norske bedrifter. Hjertelig velkommen til et konfidensielt, praktisk og spennende forum for digitalisering!
Innimellom skal jeg ha noen andre kurs også (for M.Sc. og MBA), være vertskap for en stor utenlandsk bedrift som besøker Norge for å forstå digitalisering og nye energikilder innen transportbransjen, og holde noen foredrag. Men det er jo morsomt, da. Og for mye etterspørsel er jo et luksusproblem, ikke sant?
I år (som i fjor) var jeg på seiltur (denne gang fra Marstrand og nordover) med en meget erfaren seiler, heretter kalt Skipper’n. Det ble en fin tur med skikkelig seiling og mye god mat og drikke – Skipper’n er gourmet og hobbykokk og tredjemann på båten er vinbonde i Italia og nesten like matgal.
Skipper’n måtte tidlig hjem i år fordi han skulle nedover til Portugal for å seile. Så viste det seg at det var mannskapsmangel og jeg ble spurt om jeg kjapt kunne ta en uke fri og bli med. Det medførte en hel del oversittede deadlines på jobben – men hvor ofte får man sjansen til å seile en splitter ny 46-fots Dufour fra Lisboa til Marokko og tilbake? Dessuten får man møte nye mennesker – eieren av båten, for eksempel (heretter kalt Piloten, siden det er det han er) er brasilianer som snakker 5-6 språk og har en herlig humor. I tillegg er dette «ordentlig» seiling (nattseiling, sterk vind, lange distanser) som har litt andre utfordringer enn 3-4 timer hver dag langs en kyst.
Så, 580 sjømil og fire krysninger av Gibraltarstredet senere – hva har jeg lært?
Langdistanse og nattseiling er utfordrende og morsomt Når man seiler på sommerstid langs kysten seiler man kanskje 6-8 timer om dagen, med hviledager innimellom. På lengre strekninger (vi brukte 32 timer fra Smir i Marokko til Portimao i Portugal, en avstand på ca. 190 sjømil, om jeg ikke husker helt feil) blir det mye mer viktig å holde riktig kurs og ikke minst å få opp farten (en økning av gjennomsnittsfarten fra 5 til 7 knop reduserer tiden med nesten 11 timer). Det gjør at man blir ekstremt opptatt av å justere seil og å beregne om man skal ta en litt avvikende kurs for å dra nytte av vinden eller om man skal holde direkte kurs, men med litt dårligere vind.
Selve seilopplevelsen blir nokså forskjellig basert på hvor man sitter i båten. Slik så det ut for meg der jeg satt på vakt alene og betraktet soloppgangen over spanskekysten ved sekstiden på morgenen:
For de som ikke er med og seiler og skal være nede i båten derimot, ser bildet litt annerledes ut. To av passasjerene som lå i en av akterlugarene våknet oppå hverandre, liggende på skottet (veggen), da vi holdt på som verst (og kom opp i 11 knop). Piloten, som forsøkte å sove i forkabinen, hadde denne kommentaren: «Crazy Norwegians – no reefing, on purpose! I was flying in there!» Ikke så rart, kanskje, med denne utsikten og dette lydbildet:
Ellers er det mye til felles med å være på militærøvelse: Holde seg våken, passe på, spise og sove når man kan. Det man først og fremst må passe på, forøvrig, er andre båter, særlig gjennom Gibraltarstredet, der det kan være rushtid til tider. Skikkelige containership (de største vi så, ble målt i sjømil(!) på AIS-systemet) kan gjøre 20 knop og merker ikke om de kjører på et lystfartøy. Ved nattseiling er det fremdeles en hel del små fiskefartøy som ikke har AIS-sender, og da er radar nødvendig.
Endel utstyr som virker fjollete er svært fornuftig Seilklær og -utstyr er en motegreie og har alltid vært det, i hvert fall i deler av Oslo. Men jeg har oppdaget at man faktisk trenger de greiene der når man skal seile «på ordentlig». Her er noe jeg bare måtte kjøpe meg:
Seilersko. Tradisjonelle Docksides (som kan være vanskelig å finne i norske butikker) eller mer moderne greier som ser ut som joggesko. Hensikten er ikke utseende men grep på glatte dekk – uten at man setter svarte striper. Tradisjonelle Docksides blir harde i sålen og mister dermed endel grep etter et par år, fikk jeg vite. Neoprene er fantastisk fordi man er varm selv om man er våt (akkurat som en våtdrakt) men lukter pyton etter en ukes tid. Løsningen er å legge skoene i eddikvann (eller i fryseren) for å ta knekken på bakterier, samt å kjøpe seg de derre små hvite ankelsokkene som såvidt stikker opp av skoen.
Seilhansker. I hard vind er det lett å brenne seg når man skal slakke på tau. Man kan bruke arbeidshansker i lær eller kunststoff. Jeg hadde glemt mine hjemme, så jeg kjøpte meg et par seilhansker. De mangler tupp på tommel og pekefinger – og det gjør at man kan gjøre en hel del ting uten å ta av seg hanskene, som å bruke touch-skjermen på navigasjonsstasjonen eller knyte opp små knuter.
Gore-tex shorts. Hvis noen hadde spurt meg om hvorfor jeg skulle ha vanntett shorts (av alle ting) før denne turen ville jeg blitt svar skyldig. Imidlertid er det slik i en seilbåt at bena er i ly av vinden (og det kan være varmt i solen men med kald vind). Samtidig er det mye sjøsprøyt, i hvert fall om man seiler hardt. Når man i tillegg skal sitte vakt i timevis, er vanntett, ventilerende kortbukse helt ideelt. Den er også høyere i livet enn en vanlig kortbukse, slik at seiljakken dekker over og man ikke får vann nedover og kald vind oppover ryggen.
Redningsvest. Jepp, av og til blir det misforståelser, og man ender opp med for få redningsvester ombord, hvilket førte til at jeg måtte seile uten vest det første døgnet (og dermed holde meg i cockpit’en). Ikke en morsom situasjon (særlig ikke med ufrivillig jib klokken 0300 om morgenen), så dagen etter dro Skipper’n og jeg til nærmeste maritime butikk og kjøpte oss ordentlige redningsvester med feste for sikkerhetsline (og Piloten supplerte med automatiske lyspunkter som rett og slett er livreddende utstyr ved nattseiling langt til havs). Det koster penger, men som Skipper’n sa – det er ikke der man skal knipe inn. Kulturen rundt redningsvester er forøvrig forskjellig – vi nordmenn bruker stort sett alltid redningsvest, noe som blir sett på som litt rart andre steder…
I tillegg må man gjøre en hel del andre ting som å binde fast caps og briller og lommekniv, kle seg varmt nok (utrolig hvor kaldt det kan være bare en kilometer eller to ut på havet selv om det er 38 varmegrader på land), og holde orden på hvor allting er til enhver tid. Men det venner man seg til. (Dessuten er en powerbank og et solcellepanel fra Clas Ohlson ikke så dumt…)
Historiske og zoologiske opplevelser
Områdene vi seilte gjennom er interessante på mange måter. Vi så hundrevis av delfiner (som leker seg rundt båten, i alle fall hvis vi ikke har motoren på.) Vi så hvalblåst og en liten hval eller to. En flyvefisk dukket opp på dekk etter en natt. Og en sliten brevdue klamret seg fast i vinden en hel natt mellom Portimao og Cadiz. Den dro da solen kom opp, forhåpentligvis ikke for langt fra land.
Solnedgang ved Kapp Trafalgar
Historisk sett er sydkysten av Portugal og Spania svært interessant – vi passerte Cape St. Vincent, Cape Trafalgar, Algeciras-bukten og naturligvis Gibraltar, alle steder som var viktige under Napoleonskrigen. Her sto avgjørende slag – først og fremst slaget ved Trafalgar, der Frankrike/Spania tapte 21 linjeskip og 13000 mann, og dermed alt håp om å vinne herredømme på havet. Men slaget ved St. Vincent var nesten like viktig, fordi det var der Nelson først fikk testet ut sin nye strategi med å kutte gjennom fiendens linjer. Rene historieboken å seile gjennom dette området, i hvert fall for en som er opptatt av sjøslagene på den tiden.
En annen sak er at man får en god forståelse for hvor fortvilet folk må være for å forsøke å krysse Middelhavet i en oppblåsbar båt, særlig hvis man ikke kan svømme og ikke engang har sett et hav før. På kartet kan Middelhavet se lite ut, men det er et ordentlig hav med ordentlig vind, bølger og tildels lav temperatur. Definitivt ikke noe å spøke med. Vi så ikke noen flyktninger, men flere militærskip, og det gikk ut melding på VHF om at man skulle rapportere all slags «suspicious activity» til nærmeste EU-krigsskip.
…og til slutt… Har man, som meg, mange jern i ilden og mye press på jobben, er det av og til litt vanskelig å ta skikkelig ferie. Langtur med seilbåt, særlig med lite mannskap, har den fordelen at man rett og slett ikke har tid til å tenke på noe annet enn båten – det skal justeres og måles og styres og navigeres og diskuteres hele tiden, og når man endelig får litt fri, er det bare å legge seg til å sove. Tvungen avslapning gjennom aktivitet, med andre ord. Dessuten sitter man jo ikke mye stille – man er frem og tilbake og opp og ned som en apekatt (bokstavlig talt, hvis bølgene er høye) – og da forbrenner man jo nok kalorier og opparbeider endel form også. Anbefales!
Nå mangler jeg bare en egen seilbåt – og dit er det nok et langt stykke. Men som Vinbonden sa: «Den beste måten å ha seilbåt, er å kjenne noen som har en.» Nå har jeg alt utstyret, blir ikke sjøsyk, og kan stå til rors, trimme seil og tildels navigere. Noen som trenger mannskap?