Enron forklart

Enron logoAftenposten skriver idag om rettsaken mot den tidligere ledelsen i Enron, og om de endringer i lovverket som Enron-saken forårsaket.  Hovedendringen var Sarbanes-Oxley-loven, kortform SarBox eller SOX. Den er en skikkelig hodepine for IT-sjefer, siden all kommunikasjon skal oppbevares og man er avhengig av å bevise at man har lett gjennom alt hvis det blir en undersøkelse. SarBox er en av årsakene til at FAST gjør det så bra.

Det er ikke lett å få med seg hva som ligger bak rettssaken, og aktoratet har litt av en jobb med å forklare det som har skjedd for en jury av legfolk. Personlig tror jeg det ikke blir så vanskelig å bevise at man visste dette var ulovlig. Ledelsen i Enron foretok en rekke disposisjoner som ikke er forretningsmessig motivert, for å si det kort. Man opprettet blant annet en rekke papirselskaper, med navn fra Star Wars, som kjøpte aktiva og dermed økte egenkapitallønnsomheten, i tillegg til at man foretok endel hedge-transaksjoner med firma som skulle være økonomisk uavhengige av Enron, men som ikke var det. Hensikten var å flytte aktiva, gjeld og risiko ut av Enron, for å pynte på regnskapet. At det var ledelsen i Enron som sto bak disse selskapene, og personlig tjente mange millioner dollar på transaksjonene, burde fått klokkene til å ringe hos ledelse og styre lenge før så skjedde.

Den beste kilden til å forstå Enron er stadig den såkalte Powers-rapporten (del 1, del 2 (se f.eks. side 68-74, som forklarer oppbygningen av en av de fiktive selskapene som ble opprettet), del 3, del 4) som Enrons styre fikk utarbeidet da det begynte å gå opp for dem hva som foregikk (dessverre etter at firmaet var konkurs). Den er forbilledlig i sin analyse og sine konklusjoner, og legger ikke fingrene imellom. Andrew Fastow er hjernen bak transaksjonene, men både ledelse og styre bedømmes til å ha feilet. Revisorfirmaet Arthur Andersen levnes heller ingen ære. Ikke dårlig at et sittende styre kommer med en så klar rapport om sine egne feil – og publiserer den.

Anbefales for alle som er i eller skal inn i et styre, for regulerende myndigheter – og for alle økonomistudenter. 

Narkotika som livsstil

erlik logoArild Knutsens kronikk i Aftenposten, Narkotikapolitikken er utdatert, er vanskelig å forholde seg til – og det er magasinet =Oslo også. Mitt problem ligger ikke i at det er behov for nytenkning innen narkotikapolitikken eller at man må behandle narkomane som enkeltindivider, med den respekt og differensiering det innebærer. Heller ikke at mye av den hjelp og støtte som gis til samfunnets vanskeligstilte i seg selv kan gi fremkalle selvtilfredshet blant de som gjennom en enkel kanal, som =Oslo, kan skaffe seg avlat.

Problemet ligger i ordet "livsstil", og implikasjonen at det å gjøre seg avhengig av narkotika er et legitimt valg i samfunnslivet. Samt at det ikke er narkotikamisbruket, men utstøtingen og nødvendigheten av ulovligheter som driver folk over i undergangen. Både =Oslo og Knutsens kronikk impliserer, i hvert fall slik jeg leser begge, at hjemløshet, kriminalitet og narkotikabruk er tilstander man ikke nødvendigvis skal ut av. Gjennom sitt rop om forståelse skaper man en oppfatning av narkotika som karrierevei.

Det er egentlig de små ting som starter slike refleksjoner. I forrige uke kom jeg ruslende over Egertorget etter å ha vært i et møte. Jeg kjøpte =Oslo av en selger (som naturligvis ikke hadde vekslepenger, og derfor fikk litt mer. Greit nok, men svært rutinert utført.) Siden bussen hjem går en gang i timen og hadde gått for fem minutter siden, tok jeg en kopp kaffe og leste bladet. Og den første setningen jeg tilfeldigvis så, var et intervju med en selger som sa at "det har aldri vært noen mann i dress som har kjøpt bladet av meg". Der satt jeg i dressen min, og tenkte at medmindre denne selgeren bevisst hadde holdt seg unna steder folk med dress frekventerer (og det er jo mulig), var det lite sannsynlig at dette stemte, rent statistisk.

En liten ting, men ettersom jeg fortsatte gjennom bladet, ble jeg nokså urolig. Bladet er nydelig, rent grafisk, men det som skrives bærer preg av menighetsbladene man får dettende ned i postkassen: En intern og selvforsterkende diskusjon hvor man overbeviser seg selv og andre at det valg man har tatt er riktige og bevisste. Som blad betraktet ville det aldri overlevd uten nettopp avlatsimplikasjonen, i hvert fall for kjøperne.

Og det er utmerket at uteliggere kan skaffe seg penger til livets opphold på en måte som styrker deres selvrespekt. Men skal den langsiktige legitimiteten for et slikt tiltak opprettholdes, må det enten stå på egne ben (innholdsmessig og finansielt) eller det må inngå i en plan for å få de folkene det gjelder ut av den situasjonen de er i.

Sosial utfrysing og kriminalitet som inntektskilde forsterker narkomanes vanskeligheter. Men narkotikamisbruk endrer en persons psyke (eller i alle fall adferd) slik at personen ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv. Om narkotikaen er symptom eller årsak, er egentlig ikke poenget når den er et faktum. Narkotikere (og alkoholikere eller, for den saks skyld, folk som lar en eller annen besettelse komme foran alt annet) blir selvsentrert – som så ofte nevnt av narkotikere selv, for en junkie har neste fix førsteprioriet, nærmest uansett. Det vil den ha selv om vi legaliserte narkotika. Det er normalt at man eksternaliserer sitt misbruk, eller karakterisererer det, post hoc, som en slags sosial protest. Da slipper man å ta ansvar for å ha begått et feilgrep.

Alt dette er meget menneskelig.

En annen sak er hva man gjør med det. Hverken Knutsen eller =Oslo har noen løsning på det store problemet, og mener heller ikke å ha det. Men man nøler ikke med å kritisere andres meninger og holdninger – uten at jeg helt forstår hva som er riktig retning.

For å ta et helt enkelt eksempel, fra Knutsens kronikk:

Med TV 2s kameraer rettet mot seg, bladde skipsreder John Fredriksen opp en tusenlapp og ga til en mann hvis livssituasjon tvinger ham til å tigge. Så sjekket han om kameraet fortsatt rullet, satte blikket på den tiggende og brautet: "Ta deg sammen, så kanskje blir det noe av deg til slutt!"

Jeg har aldri møtt Fredriksen, og så ikke innslaget, så jeg kan ikke bedømme hvordan det var ment, men rent ut fra teksten kan jeg ikke se hva som er så galt i Fredriksens replikk. Den kan leses som en oppfordring til  å komme seg tilbake til samfunnet igjen, og en respekt i at man tror mottakeren kan. Den kan jo sees som sårende, men ut fra hvilke kriterier? Eller mener Knutsen at narkotikaavhengighet ikke er resultatet av et valg, at det er uungåelig, gitt enkelte oppstartparametre, at man havner under Eika?

Litt klarhet hadde ikke skadet. Til å begynne med kunne jo Knutsen og =Oslo respondere på følgende oppgave: Tenk deg at du er manusforfatter til en ny norsk spillefilm, og skal skrive scenen "Tiggeren møter skipsrederen". Hvilken replikk bør skipsrederen komme med som gjør at han ikke blir fordømt av dem som ikke er skipsredere? Med et lite proviso: Den skal kunne ytes med troverdighet, være noe han vil kunne si ut fra overbevisning, ikke for å tekkes et publikum. Hvordan balansere mellom følelsesløs kynisme og poserende medfølelse, med andre ord. Godkjent av de som godkjenner denslags, i Aftenposten eller =Oslo.

Hvis dette skulle vise seg vanskelig, er det kanskje ikke bare fordommene mot narkomane som bør revurderes.

Oppdatering 31. januar: En sterkt forkortet versjon av dette innlegget, kalt "Med krav på respekt", ble trykket i Aftenposten.

Oppdatering 15. februar: Debatten er igang, her er en liten liste over artikler og annet materiale, se kommentarer under fra Arild Knutsen, Eirik Newth og andre.

Jeg synes det er flott at debatten er igang, og viser til kommentarer under.

Litt for mye Teodor….

Erling Fossen, i dagens Aftenpost, tørker til med et sylskarpt angrep på NTH og den trausthetskulturen institusjonen dyrker frem. Jeg likte best hans spark til utdanningsministeren, som setter likhetstegn mellom kvantitativ kunnskap og sivilingeniørstudiet og dermed antyder at matematikk og andre realfag er noe bare ingeniører trenger.

(I parentes bemerket, hvis jeg hører setningen "jammen du får studiekompetanse uten matematikk" en gang til, må jeg ut en tur. Du får et papir hvor det står at du har studiekompetanse – ikke kompetanse til å studere.)

Det som er litt trist, er at vi nå kommer til å få en debatt for eller imot Trondheim, men det vi burde ha, er en debatt om hvordan vi skal skape innovasjon og kunnskapsbaserte miljøer her på berget. Fossen har her massevis av gode poenger – la oss håpe de ikke forsvinner i rabalder fra Trondhjemspatrioter og gammelingeniører…. 

Helfrest

Snefreser'n Anders Brenna forteller at han har kjøpt seg snefreser, og at vi kan se frem til ca. 10 vintre med lite sne, inntil hans snefreser dør og snemengdene øker.

Nuvel.

Jeg har også snefreser, innkjøpt for ca. 6 år siden da jeg bodde på Tranby i Lier, hvor snemengdene er betydelig høyere enn på ca. 20m over havet, der jeg bor nå. Og jeg har hatt overraskende fordeler av den.

I mitt nåværende nabolag er man ikke satt opp med snefreser som standard utrustning. Første vinteren her ute var det barmark lenge, men en morgen i januar våknet jeg og så ut på ca. 30 cm nysne. Klokken var rundt syv og man skulle jo på jobben, så her var det bare å sette igang. Som sagt, så gjort. Jeg var riktignok litt bekymret for den ene av naboene – Osloregionens største B-menneske – og hvordan han ville reagere på høylydt snefresing på et tidspunkt han og hans familie betraktet som straks etter leggetid. Men vi har lang og delt oppkjørsel, og jeg skulle på jobb, så det var ingen tid å miste.

En halv time etter var jeg ferdig, satte min lille snefreser (egentlig en slags motorisert feiekost, men den lager i alle fall masse lyd) i garasjen, og trampet inn for å tine opp litt og ta morgenens første kaffe.

Da ringte det på døren. Jeg lukket opp med bange anelser. Der stod naboen, med slåbrok og tøfler og håret til alle kanter.

Han hadde våknet, sett sneen og resignert begynt å tenke på å stå opp og spa ut bilen, da han hørte meg starte snefreseren. Han hadde ikke vært klar over at jeg hadde denslags, og fortalte med et nærmest ekstatisk ansiktsuttrykk at min lille snefreser med manglende eksospotte hadde "den vakreste lyden han hadde hørt i sitt liv…"

Hvorpå han overrakte en flaske konjakk og returnerte til uforstyrret døgnrytme.

Tom Friedman på video

Tom Friedman har snakket om The World is Flat på MIT – her er en video (ca. en time og et kvarter) med foredraget hans. MIT legger dette gratis ut, naturligvis, slik det sømmer seg en utdanningsinstitusjon.

Sentralt premiss, fra en indisk direktør: "The global economic playing field is being levelled, and you Americans are not ready."

Denne videoen er også verdt å se for presentasjonsteknikken – Friedman bruker ikke manus, forteller stort sett historier, og svarer på hvert spørsmål med eksempler. Hans språkfølelse og evne til å klargjøre er beundringsverdig.

(Se forøvrig denne artikkelen fra McKinsey Quarterly om "10 trends to watch in 2006". Bra sammendrag av mange utviklinger – jeg likte spesielt nummer 9, om polariseringen av selskapstyper (store og små) som jeg lenge har tenkt men ikke sett skrevet ut så direkte før) 

(Video tips via Stephen Downes

SMS fr d sm ikke kan

I følge dagens Aftenposten Aften mener psykologen Reidar Thyholdt at lærere bør sendes på "chatte-kurs" for å forstå hva elevene holder på med. Elisabet Dahle, hovedtillitsvalgt for grunnskole i Utdanningsforbundet i Oslo, er enig. "Det er behov for kompetanseheving, og skolene bør sette av tid til kurs, oppfordrer hun.

SMS-kurs. Virkelig noe å sette på CV’en. Det neste blir vel førerkort for blyantspisser.

Still going stronger than ever

Nettopp tilbake fra et foredrag fra Ekeberg Rotary, som er en Rotary-forening av den gamle sorten – ingen kvinnelige medlemmer tillatt, og jeg tror jeg var den yngste, i hvert fall en av de yngste, i forsamlingen, som var dominert av folk i 50- og 60-årene.

Jeg kom litt tidlig, rigget opp mitt utstyr, fikk meg noen smørbrød, og så etterhvert folk ankomme. Da rommet var nesten fullt, hørtes en applaus – det var en av foreningens mer solide medlemmer som returnerte etter et sykehusopphold. Denne karen gikk med krykker, men var iført ulastelig dress med lommetørkle i brystlommen og minnet ikke så lite om Gudfaren i Marlon Brandos skikkelse.

Han satte seg tilfeldigvis ved mitt bord, begynte deretter å fortelle om sitt sykehusopphold, at han hadde 30 år uten å gå glipp av et møte (det siste sykehusoppholdet ikke medregnet), fortalte om noen aksjehandler han holdt på med, spurte meg om jeg var interessert i nanoteknologi, siden han hadde vært en tur på MIT i fjor for å høre om dette og vurdere noen investeringer, hørte at jeg skulle snakke om Internett og begynte å diskutere hva som skulle til for at norske bedrifters skulle gjøre det bra der. I løpet av lunsjen nevnte han at han (i motsetning til de fleste i denne klubben) var for kvinnelige medlemmer i Rotary, fnyste irritert da noen snakket om pensjonsalder, nevnte at han satt i styret i Nationen og hadde vært innom noen diskusjonsgrupper for Internett der (mest for å diskutere historie og være med i rovdyr-debatten), men ikke brukte Internett noe særlig (men han hadde en hjemmeside som han ikke kommet helt igang med), at norske firma generelt var altfor lite flinke til å ha en bevisst mediestrategi – ta Jotun for eksempel, der kommer det kommer jo bare noe i avisene når noe går galt, positive nyheter kommer bare i Sandefjords blad. Under foredraget mitt og etterpå hadde han en rekke spørsmål – hvordan setter jeg opp jeg opp en slik blogg, sa du? – og i diskusjonen etterpå nevnte han at han nettopp hadde kommet ut med en bok (et doktorgradsarbeid, faktisk) og godt kunne tenke seg å ha en dialog med eventuelle lesere over Internett. Til bursdagpresang ønsket han seg en time av barnebarnas tid foran PCen, så han kunne få litt fart på sin Internett-aktivitet – for barna hans kunne ikke hjelpe ham med det.

Hvis du ikke har gjettet det allerede, så heter han altså Alf R. Bjercke – og er 85 år gammel.