Facebankstudenten

Ann Merethe Sommerseth fra Evry, her med et bilde fra denne NRK-reportasjen, har utviklet et konsept for en bank via Facebook, som nå tilbys kunder av Evry.

Ann Merethe Sommerseth, leder for selvbetjente løsninger i Evry (Foto: Johan B. Sættem)

Dette er en interessant og muligens noe kontroversiell idé, men mitt poeng her er ikke konseptet, men hvordan det har kommet frem: Ann Merethe utviklet nemlig dette som student på Ragnvald Sannes’ og mitt kurs Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon, hvor nettopp utvikling av slike prosjekter er en integrert del av kurset.

Vanligvis kan Ragnvald og jeg ikke snakke så høyt om prosjektene som blir gjort på dette kurset, men i dette tilfellet står det jo på NRKs nettsider, så da kan vi jo ta vår del av æren mens vi kan! Og bare så det er sagt: Flere av de prosjektene som såvidt har startet på årets kurs tegner til å bli like interessante som Facebank.Jeg gleder meg!

Reklamer

Det fremtidssikrede universitetet

Denne presentasjonen av Clayton Christensen handler om fremtidens universitet (blant mye annet.) Han påpeker at ulike alternativer til tradisjonell høyere utdannelse, som nettprogrammer, kveldsundervisning og bedriftsintern opplæring på lengre sikt kan være en disruptiv innovasjon overfor tradisjonell campusbasert høyskoleundervisning. Presentasjonen er absolutt verdt de 90 minuttene den tar, selv uten at vi får se foilene.

En passasje bet seg fast i meg: Han snakker (sånn ca. 50 minutter inn) hvordan akademiske institusjoner aktivitetssett er kompartmentalisert – noen driver med forskning og forelesning (det siste som en betydelig mindre virksomhet enn den første) mens andre har ansvaret for studentopplevelsen utenom klasserommet. Men når folk samles til gjensynsfester (noe man gjør, organisert fra skolen, hvert 5. år) er det kun noen få professorer studentene husker og snakker om. Clayton er bekymret for rekrutteringen av faglige, fordi alt man spør om er hvor mye og hva som er publisert, muligens om vedkommende er en ikke altfor ille foreleser. Det man ikke spør om, er om vedkommende kommer inn til sin karriere med en visjon og et ønske om å forandre menneskers liv.

Den helhetlige studentopplevelsen (både i sammensetningen av fag i programmer og i opplevelsen av et sted der forskning, læring og sosialisering samspiller) er de tradisjonelle universitetenes og høyskolenes konkurransefortrinn fremfor de nye konkurrentene. I de fleste undervisningsinstitusjoner er denne helhetligheten ivaretatt mer i brosjyrene enn i virkeligheten – og skal den bli et konkurransefortrinn, må den bli virkelig.

Og hvordan man skal få til det – ja, se det er en helt annen historie.

Håkon som IT-minister!

Min gode venn Håkon Wium-Lie (CTO Opera, mannen bak CSS, og mye annet) har fått lov av Computerworld Norge å være IT-minister for en dag (IT-diktator, ser det mer ut til.) I en meget velskrevet og lesverdig artikkel legger han ut om hva som bør gjennomføres i alle departementer – kjappe, enkle og etter mitt skjønn helt udiskutable ting som vi rett og slett bare bør gjennomføre.

Så – helt seriøst – la oss få Håkon som ny IT-minister med svært utvidede fullmakter, i denne eller neste regjering! Han kombinerer dype kunnskaper med sterk samfunnsinteresse, har kommunikasjonsevnen og, som han mange ganger har vist, den gjennomføringsevnen som så sårt har manglet i norsk politisk ledelse.

Håkon er forøvrig initiativtager til Piratpartiet, et initiativ jeg støtter – ikke fordi jeg nødvendigvis er enig i det Piratpartiet i Sverige gjør, men fordi vi trenger et slikt initiativ. Et Piratparti ville bli en viktig motvekt og kunnskapskilde i debatter som dessverre ofte er litt for mye preget preget av kommersielle hensyn, enten det nå gjelder IT-selskaper som kjemper for sin teknologi eller truede bransjer som kjemper for sin teknologisk utdaterte forretningsmodell.

(Og ja, det var en ting Håkon glemte i løpet av sin svært produktive IT-ministerdag: Å sette fart på gjennomføringen enten av et sentralisert helseregister (gjennomførbart) tilgjengelig for alt helsepersonell via Internett (etter pasientens samtykke), eller enda bedre (men som tar noe lengre tid): En åpen journalstandard og et krav om at alle helsesystemer støtter det innen en viss tid. (Jeg har blitt fortalt at enkelte fastleger fremdeles bruker WordPerfect, og sykehusene har enorme inkompatibiliteter, glimrende rapportert av Wasim Zahid i et blogginnlegg som burde få Helsedirektoratet til å skamme seg.)

PS I: Håkon burde også ta en kveldsøkt innom Finansdepartementet (som er det viktigste departementet men det som alle politikere er redd for å gjøre noe med) og gjøre slutt på deres prinsipp om å holde departementenes budsjetter separate – en av grunnene til at Samferdsel ikke frigir kartdata er at Kartverket dermed mister inntekter – som Samferdsel må ta fra et annet sted. Det gjør det vanskelig å gjennomføre samfunnsøkonomisk nyttige ting på tvers av departementer. Samtidig kunne han fått endret reglene slik at finansiering av infrastruktur som veier og bredbånd ikke lenger skal tas over det vanlige statsbudsjettet fra år til år, men i stedet fullfinansieres.

Digitale hybelkaniner

Aftenpostens meningssider er gjerne et sted jeg besøker daglig: Mye bra kommentarer og kronikker. Men i høyre kolonne øverst har nå disse tre artiklene ligget under “Siste debatt og kronikk”

image

Ikke noe galt med disse artiklene, men de er fra slutten av januar, altså mer enn 6 måneder gamle. Hva skjer? (Min hypotese: Autogenerert innhold fra arkivet, med en feil i datosettingen (eventuelt at man leser fra begynnelsen av databasen i stedet for slutten.)

Men det blir jo gjerne litt støv i kriker og kroker i papiraviser også…

West Coast Swing

West Coast Swing er en danseform som vokser med rekordfart – primært i USA, men også i Europa og Norge. Dansen er en elegant og sofistikert versjon av swing, med røtter i Lindy Hop, klassisk ballroom og salsa. Den kan danses til hva som helst som går i 4/4-rytme – rock, pop, r&b, blues og country, for eksempel – og foregår i hovedsak på samme sted på gulvet, slik at man kan danse den i trange danselokaler uten å veive ned andre mennesker. Den er også nokså enkel å lære seg, i hvert fall grunntrinnene, men vanskelig å beherske – så det er nok å strekke seg etter.

Og hvordan ser den ut? Den finnes i koreografert form, men det morsomme med den er faktisk at den som regel danses improvisert, gjerne med partnere som ikke har danset sammen før, der mannen leder og kvinnen følger (og legger til variasjoner og styling.) La oss begynne med en filmsnutt av den koreograferte sorten: Jordan Frisbee og Tatiana Mollman (et av de mestvinnende parene i US Open) med en fantastisk koreografi til “More” (Alex Vargas/Usher):

Her er en mer lyrisk variant, Greg Scott og Lemery Rollins danser til “Teenage Dream” (Boyce Avenue) – jeg er mest imponert over det totalt uanstrengte løftet rundt 2:04:

Konkurranser og dansing er sjelden koreografert, forøvrig – i stedet konkurreres det i Strictly Swing (der man danser med en kjent partner, men disc jockey’en velger musikken) eller, kanskje det morsomste, Jack and Jill, der man trekker dansepartnere og må fullstendig improvisere. Man får poeng for å danse riktig, samspill, at man utnytter musikken og/eller teksten i sangen, og selvfølgelig for morsomme variasjoner. Man kan leke seg med musikken, som Robert Royston og Melissa Rutz her (og ja, som hun selv sier i kommentarene, dette er ikke koreografert, selv om det kan være vanskelig å tro.)

Det går også an å improvisere når ting går litt feil, som Arjay Centeno og Jennifer DeLuca gjør her:

Her er Jason Wayne og Sarah vann Drake med fancy fotarbeid…

Og til sist må jeg vel ta med dette klippet fra So You Think You Can Dance, med Benji Schwimmer, som etterhvert vant hele greia:

I Norge finnes det sterkt voksende West Coast miljøer mange steder – her er et bilde av noen av de 38 norske deltakerne på The Stockholm Dance Heat forrige helg (der det var totalt 220 deltakere):

Mer informasjon om hvor du kan danse West Coast Swing finner du på Facebook-gruppen West Coast Swing Norway. Det finnes massevis av kurs, sosial dans (kutymen er at hvem som helst kan by opp, men man skal ikke danse mer enn to melodier sammen) og events (som regel helgesamlinger der kjente dansere holder kurs, også for nybegynnere.)

Hva med en prøvedans?