Månedlige arkiver: september 2012

Facebankstudenten

Postet den av
3

Ann Merethe Sommerseth fra Evry, her med et bilde fra denne NRK-reportasjen, har utviklet et konsept for en bank via Facebook, som nå tilbys kunder av Evry.

Ann Merethe Sommerseth, leder for selvbetjente løsninger i Evry (Foto: Johan B. Sættem)

Dette er en interessant og muligens noe kontroversiell idé, men mitt poeng her er ikke konseptet, men hvordan det har kommet frem: Ann Merethe utviklet nemlig dette som student på Ragnvald Sannes’ og mitt kurs Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon, hvor nettopp utvikling av slike prosjekter er en integrert del av kurset.

Vanligvis kan Ragnvald og jeg ikke snakke så høyt om prosjektene som blir gjort på dette kurset, men i dette tilfellet står det jo på NRKs nettsider, så da kan vi jo ta vår del av æren mens vi kan! Og bare så det er sagt: Flere av de prosjektene som såvidt har startet på årets kurs tegner til å bli like interessante som Facebank.Jeg gleder meg!

Det fremtidssikrede universitetet

Postet den av
Svar

Denne presentasjonen av Clayton Christensen handler om fremtidens universitet (blant mye annet.) Han påpeker at ulike alternativer til tradisjonell høyere utdannelse, som nettprogrammer, kveldsundervisning og bedriftsintern opplæring på lengre sikt kan være en disruptiv innovasjon overfor tradisjonell campusbasert høyskoleundervisning. Presentasjonen er absolutt verdt de 90 minuttene den tar, selv uten at vi får se foilene.

En passasje bet seg fast i meg: Han snakker (sånn ca. 50 minutter inn) hvordan akademiske institusjoner aktivitetssett er kompartmentalisert – noen driver med forskning og forelesning (det siste som en betydelig mindre virksomhet enn den første) mens andre har ansvaret for studentopplevelsen utenom klasserommet. Men når folk samles til gjensynsfester (noe man gjør, organisert fra skolen, hvert 5. år) er det kun noen få professorer studentene husker og snakker om. Clayton er bekymret for rekrutteringen av faglige, fordi alt man spør om er hvor mye og hva som er publisert, muligens om vedkommende er en ikke altfor ille foreleser. Det man ikke spør om, er om vedkommende kommer inn til sin karriere med en visjon og et ønske om å forandre menneskers liv.

Den helhetlige studentopplevelsen (både i sammensetningen av fag i programmer og i opplevelsen av et sted der forskning, læring og sosialisering samspiller) er de tradisjonelle universitetenes og høyskolenes konkurransefortrinn fremfor de nye konkurrentene. I de fleste undervisningsinstitusjoner er denne helhetligheten ivaretatt mer i brosjyrene enn i virkeligheten – og skal den bli et konkurransefortrinn, må den bli virkelig.

Og hvordan man skal få til det – ja, se det er en helt annen historie.

Håkon som IT-minister!

Postet den av
2

Min gode venn Håkon Wium-Lie (CTO Opera, mannen bak CSS, og mye annet) har fått lov av Computerworld Norge å være IT-minister for en dag (IT-diktator, ser det mer ut til.) I en meget velskrevet og lesverdig artikkel legger han ut om hva som bør gjennomføres i alle departementer – kjappe, enkle og etter mitt skjønn helt udiskutable ting som vi rett og slett bare bør gjennomføre.

Så – helt seriøst – la oss få Håkon som ny IT-minister med svært utvidede fullmakter, i denne eller neste regjering! Han kombinerer dype kunnskaper med sterk samfunnsinteresse, har kommunikasjonsevnen og, som han mange ganger har vist, den gjennomføringsevnen som så sårt har manglet i norsk politisk ledelse.

Håkon er forøvrig initiativtager til Piratpartiet, et initiativ jeg støtter – ikke fordi jeg nødvendigvis er enig i det Piratpartiet i Sverige gjør, men fordi vi trenger et slikt initiativ. Et Piratparti ville bli en viktig motvekt og kunnskapskilde i debatter som dessverre ofte er litt for mye preget preget av kommersielle hensyn, enten det nå gjelder IT-selskaper som kjemper for sin teknologi eller truede bransjer som kjemper for sin teknologisk utdaterte forretningsmodell.

(Og ja, det var en ting Håkon glemte i løpet av sin svært produktive IT-ministerdag: Å sette fart på gjennomføringen enten av et sentralisert helseregister (gjennomførbart) tilgjengelig for alt helsepersonell via Internett (etter pasientens samtykke), eller enda bedre (men som tar noe lengre tid): En åpen journalstandard og et krav om at alle helsesystemer støtter det innen en viss tid. (Jeg har blitt fortalt at enkelte fastleger fremdeles bruker WordPerfect, og sykehusene har enorme inkompatibiliteter, glimrende rapportert av Wasim Zahid i et blogginnlegg som burde få Helsedirektoratet til å skamme seg.)

PS I: Håkon burde også ta en kveldsøkt innom Finansdepartementet (som er det viktigste departementet men det som alle politikere er redd for å gjøre noe med) og gjøre slutt på deres prinsipp om å holde departementenes budsjetter separate – en av grunnene til at Samferdsel ikke frigir kartdata er at Kartverket dermed mister inntekter – som Samferdsel må ta fra et annet sted. Det gjør det vanskelig å gjennomføre samfunnsøkonomisk nyttige ting på tvers av departementer. Samtidig kunne han fått endret reglene slik at finansiering av infrastruktur som veier og bredbånd ikke lenger skal tas over det vanlige statsbudsjettet fra år til år, men i stedet fullfinansieres.

Digitale hybelkaniner

Postet den av
Svar

Aftenpostens meningssider er gjerne et sted jeg besøker daglig: Mye bra kommentarer og kronikker. Men i høyre kolonne øverst har nå disse tre artiklene ligget under “Siste debatt og kronikk”

image

Ikke noe galt med disse artiklene, men de er fra slutten av januar, altså mer enn 6 måneder gamle. Hva skjer? (Min hypotese: Autogenerert innhold fra arkivet, med en feil i datosettingen (eventuelt at man leser fra begynnelsen av databasen i stedet for slutten.)

Men det blir jo gjerne litt støv i kriker og kroker i papiraviser også…

West Coast Swing

Postet den av
3

West Coast Swing er en danseform som vokser med rekordfart – primært i USA, men også i Europa og Norge. Dansen er en elegant og sofistikert versjon av swing, med røtter i Lindy Hop, klassisk ballroom og salsa. Den kan danses til hva som helst som går i 4/4-rytme – rock, pop, r&b, blues og country, for eksempel – og foregår i hovedsak på samme sted på gulvet, slik at man kan danse den i trange danselokaler uten å veive ned andre mennesker. Den er også nokså enkel å lære seg, i hvert fall grunntrinnene, men vanskelig å beherske – så det er nok å strekke seg etter.

Og hvordan ser den ut? Den finnes i koreografert form, men det morsomme med den er faktisk at den som regel danses improvisert, gjerne med partnere som ikke har danset sammen før, der mannen leder og kvinnen følger (og legger til variasjoner og styling.) La oss begynne med en filmsnutt av den koreograferte sorten: Jordan Frisbee og Tatiana Mollman (et av de mestvinnende parene i US Open) med en fantastisk koreografi til “More” (Alex Vargas/Usher):

Her er en mer lyrisk variant, Greg Scott og Lemery Rollins danser til “Teenage Dream” (Boyce Avenue) – jeg er mest imponert over det totalt uanstrengte løftet rundt 2:04:

Konkurranser og dansing er sjelden koreografert, forøvrig – i stedet konkurreres det i Strictly Swing (der man danser med en kjent partner, men disc jockey’en velger musikken) eller, kanskje det morsomste, Jack and Jill, der man trekker dansepartnere og må fullstendig improvisere. Man får poeng for å danse riktig, samspill, at man utnytter musikken og/eller teksten i sangen, og selvfølgelig for morsomme variasjoner. Man kan leke seg med musikken, som Robert Royston og Melissa Rutz her (og ja, som hun selv sier i kommentarene, dette er ikke koreografert, selv om det kan være vanskelig å tro.)

Det går også an å improvisere når ting går litt feil, som Arjay Centeno og Jennifer DeLuca gjør her:

Her er Jason Wayne og Sarah vann Drake med fancy fotarbeid…

Og til sist må jeg vel ta med dette klippet fra So You Think You Can Dance, med Benji Schwimmer, som etterhvert vant hele greia:

I Norge finnes det sterkt voksende West Coast miljøer mange steder – her er et bilde av noen av de 38 norske deltakerne på The Stockholm Dance Heat forrige helg (der det var totalt 220 deltakere):

Mer informasjon om hvor du kan danse West Coast Swing finner du på Facebook-gruppen West Coast Swing Norway. Det finnes massevis av kurs, sosial dans (kutymen er at hvem som helst kan by opp, men man skal ikke danse mer enn to melodier sammen) og events (som regel helgesamlinger der kjente dansere holder kurs, også for nybegynnere.)

Hva med en prøvedans?

Fra arkivet: Fisk og olje er ikke nok

Postet den av
1

Denne ble opprinnelig skrevet som en kronikk i Aftenposten, 26 oktober 2006. Hentet frem igjen siden den ikke ligger i bloggen og jeg refererte til den på First Tuesday for noen dager siden.

Fisk og olje er ikke nok

NOE MÅ SKJE. I Finnmark bor det 73 000 mennesker på et område 13 % større enn Danmark. Allikevel har man 19 kommuner, et rådhus på hvert nes, og opprettholder størknede institusjoner mot enhver fornuft.

Espen Andersen, Førsteamanuensis, Handelshøyskolen BI, har nylig oppdaget Finnmark.

Kåre Tannvik, daglig leder, Radius Kirkenes, innbitt nordnorsk seriegründer.

SNÅLE UTSPILL. Finnmark sliter, til tross for mulighetene innen olje, med å skape bærekraftig næringsutvikling, å beholde sine innbyggere og ikke minst med å overbevise resten av landet at snåle politiske utspill, russiske prostituerte og krangel om hva som skal fiskes hvor ikke er det eneste som foregår der oppe.Men hva skal man gjøre? 

Fremdrift mot tunge odds.
Forfatterne av denne kronikken møttes for tre år siden. Søringen Espen holdt kurs i kunnskapsbasert næringsutvikling for folk fra næringsliv, offentlig forvaltning og halvstatlige utviklingsselskaper i Finnmark. Han lærte å respektere en gruppe mennesker som forsøker å skape fremdrift og fremgang mot tunge odds. Finnmarkingen Kåre var kursets minst skoleflinke og mest kreative deltager, den eneste av studentene som faktisk startet firma i løpet av kurset. Til gjengjeld startet han flere stykker – og lærte at teori som kommer utenfra kan gi svært praktiske lokale ideer.

Vi gjorde oss i løpet av kurset og senere en rekke refleksjoner om hvordan Finnmark skal kunne utvikle seg som en levedyktig region. Her er vår nokså uærbødige liste, som kanskje ikke bare gjelder Finnmark:

Man starter ikke bedrifter for å skape arbeidsplasser. Bedrifter startes for å tjene penger. Hvis bedriften tjener gode penger, blir det gode og mange arbeidsplasser. Startes derimot bedriften for å skape arbeidsplasser, skaffer man seg et fremtidig pengesluk med folk som sitter og tvinner tommeltotter i påvente av at prestisjetapet skal bli mindre enn utgiftene.

Man starter ikke bedrifter uten å ha et marked. Skal man tjene penger, må man ha noen som betaler for det man vil selge. Da må man finne ut hva kundene vil ha – og tilby dette, selv om det er noe man selv ikke ville kjøpt. Det er ingen tilfeldighet at julenissens hjemsted i sin tid ble flyttet fra Norge til Finland: Finnene var villige til å gi kundene det kundene ville ha. Nordmennene så tusenvis av brev fra japanske skolebarn som en brysom ekstrajobb.

Bedrifter bør søke kunder som har råd til det de tilbyr. Norge er en av verdens dyreste nasjoner både å reise og leve i. Næringsutvikling må ta utgangspunkt i dette, og utvikle tilbud rettet mot kunder som har råd til å være her. Pengesterke kunder klager ikke over at et restaurantbesøk i Norge er dyrt – de klager over at de må betale blodpriser for middelmådig mat og dårlig service.Ikke minst klager de når alt stenger fredag klokken 15 og åpner igjen mandag morgen, midt i turistsesongen, fordi eieren skal på hytta og fiske.

Norge kan ikke markedsføres som annet enn eksklusivt – og da må opplevelsen kunden får, enten det gjelder turisme eller produksjon, være eksklusiv.

Å være strategisk er å være annerledes. Strategi er å ta valg, og å gjøre noe som ikke alle andre gjør. For Finnmarks vedkommende er dette et spørsmål å utnytte det unike ved Finnmark – det at man har spredt bosetning (som krever utvikling av samhandlingsteknologi), en posisjon mellom Russland og Europa (hva med Kirkenes som Nordkalottens Singapore?), og er verdens nordligste befolkede område.

Det kreves mot for å være annerledes. Små samfunn har ofte en lav toleransegrense for dem som tenker annerledes. De samfunn som vil overleve, er de som klarer å motivere de annerledestenkende, og tåler å løfte dem frem.

Politikere og byråkrater er dårlige til å skape bedrifter. I Finnmark har mange fått for seg at næringsinitiativer er avhengige av godkjennelse av en lokalpolitiker eller fem. Bedrifter skapes av enkeltpersoner eller små grupper som ønsker å skape noe og tjene penger på det. Politikeres og byråkraters jobb er å fjerne hindringer og gjøre jobben enklere – men altfor ofte velger de å bevare det bestående eller sørge for at alle regler følges. Politikere har en annen agenda, ganske enkelt.

Misunnelse er lite lønnsomt. Altfor mange finnmarkinger er villige til å torpedere initiativer som kan gi andre fremgang. En dypt institusjonalisert «Skit i Finnmark, leve Mehamn/Vadsø/Vardø/Karasjok/Hammerfest/velg-ditt-eget-sted»-holdning gjennomsyrer enhver diskusjon om tiltak. Forretningstiltak strander på endeløse diskusjoner om hvor ting skal lokaliseres – som f.eks. at et nytt turisttilbud torpederes av en ordfører fordi turistbussen ikke stopper på den lokale respatexkafeen.Som Arvid Flagestad ved BI har vist, er de mest lønnsomme skisportsstedene de som samarbeider mest, for kundene er i alle fall ikke interessert i lokale stridigheter. Redsel for hva andre skal mene skaper ikke nye bedrifter. 

For at noe nytt skal vokse frem, må noe av det gamle dø. I Finnmark bor det 73 000 mennesker (5000 færre enn i Drammen/Lier) på et område 13 % større enn Danmark. Allikevel har man 19 kommuner, et rådhus på hvert nes, og opprettholder størknede institusjoner mot enhver fornuft. Finnmark må redusere antall tettsteder og heller få noen som er bærekraftige, hvor det ikke blir sveltihel hvis en eller to bedrifter skulle gå overende.Ellers svekker man dem som kan overleve ved å bruke ressursene på konkursbo.

Når lokalisering ikke betyr noe, betyr den alt. Dagens kunnskapsarbeidere kan jobbe hvor som helst i verden – og velger derfor ikke bosted fordi det er arbeidsplasser der, men fordi det er gode steder å bo. Det betyr gode skoler, barnehage, livlig kulturliv og, kanskje viktigst, et samfunn som er tolerant overfor folk som er annerledes og tilgir feil.Kunnskapsarbeidere lever av penger og for ros og ære. De legger sine bedrifter dit kunnskapen finnes, respekteres og videreutvikles.

Finnmarks politikere må forsøke å endre en utbredt innstilling om at intellektualitet og kreativitet er umandig og noe som skikkelige folk ikke bør befatte seg med. Ellers reiser de kreative og kunnskapsrike, og man henger igjen med en befolkning som ønsker å gå tilbake til en industriell fortid. 

Arbeidsplasser skapes én og én, uten oppmerksomhet. Det er nesten litt synd at man satser stort på utbyggingen av Snøhvit og ilandføringen av gass ved Hammerfest. Det tar oppmerksomheten vekk fra at Finnmark trenger å gjøre små ting, rettet mot et globalt marked, ikke store ting hvor markedsforståelse utover råvareprisutvikling ikke er relevant.

Dette gjelder Norge så vel som Finnmark – det er en fare i at oppmerksomheten rettes mot de store ting, som olje, når de små ting, som kunnskap og informasjonsteknologi, har vel så stort potensial for både verdiskapning og sysselsetting. 

Finnmark er i en unik posisjon og har noe å fortelle. Finnmark har alt hva verden etterspør: Olje, gass, fantastisk natur, rent vann, fisk og urfolk. Finnmark har kompetanse om råstoffene, men mangler kompetansen og viljen som skal til for å utnytte mulighetene.Man må forstå hva man har å selge, og lære seg å ta dobbelt betalt for kaffen. Ikke fordi den er spesielt god – skjønt den bør være god – men fordi man har en historie å fortelle.

First Tuesday og innovasjon

Postet den av
2

First Tuesday ble startet en gang under dot-com boomen, tenkt som et møtested (hver første tirsdag i måneden) mellom gründere med gode ideer og investorer (angel og dengang også venture) med penger og kunnskap. Konseptet lå litt nede etter at ting falt sammen i 2001, i Oslo dreide man det mer over mot fag.

Sist tirsdag holdt jeg et foredrag der, som del av et program som inkluderte undertegnede, fire gründere (hvorav jeg hovedsaklig fikk med meg et firma som legger rør-i-rør og dermed skulle ha en flott fremtid om de bare klarer å ekspandere fort nok til å dominere markedet.) Innholdet i mitt foredrag er stort sett gitt ved tidligere skriverier om regional næringsutvikling, bonderomanteknologi, IT-bransjen og Norges løselige definisjon av innovasjon. Presentasjonen finner du her.

image

(den setningen med kjønns- og landsdeler har jeg hørt en eller annen si en gang, men siden jeg ikke kan huske hvem eller når, så får jeg heller stå for den selv.)

Diskusjonen etterpå var med noen politikere (Jan Tore Sanner (H), Christian Tybring-Gjedde (FrP), Terje Breivik (V)), en representant fra SkatteFUNN, Vincent Fleischer fra Innovasjon Norge, og ikke minst en kar fra Silicon Vikings (en organisasjon av eksilskandinavere i Silicon Valley). Sistnevnte hadde de vektige innleggene – han minnet om at innovasjon og entreprenørskap handlet om å finne markeder, ikke støtteordninger. Men han hevdet også at det ikke finnes statlige støtteordninger i USA – det finnes faktisk en hel del, men de er generelle (skatteletter, fradrag for forskningsvirksomhet, ingen skatt på aksjeopsjoner og slikt) og ikke noe man må søke på og få vurdert i samme grad.

Jeg er ikke optimistisk hva gjelder å gjøre ting enklere i Norge – til det er maktapparatet rundt Innovasjon Norge for innarbeidet. Jeg har latt mer fortelle at 50% av deres penger går til landbruk og 85% går til rurale strøk – Vincent Fleischer påpekte, helt korrekt, at alle penger de får kommer med masse begrensninger, hovedsaklig av regional og bransjekarakter, alt etter hvilket departement eller fylkeskommune som kommer med dem.

Men vi bør i alle fall endre navnet. Hvis Innovasjon Norge ikke driver med innovasjon, bør de hete noe annet i stedet. Tidligere hadde vi Distriktenes Utbyggingsfond. Kanskje vi skulle kalle organisasjonen Distriktenes Omfordelingsbyrå?

Ankelbiternes skadeverk

Postet den av
Svar

Ankelbiternes skadeverk (nok en gang)

(dette skrev jeg som svar på endel kommentarer etter min artikkel om ankelbitere i Aftenposten i våres. Jeg sendte en kortere versjon til Aftenposten, fikk beskjed om at de skulle ta den inn, men så gikk debatten en annen vei og kokte litt bort. Så her er den, mest for arkivet.)

Min artikkel «Ankelbiternes snurrige verden» 19. mai avstedkom ca. 330 kommentarer i Aftenposten, haugevis i VGs debattfora, over 1000 Facebook-anbefalinger, og en ettertenksom papiravis-kommentar: Marita Synnestvedts «Ankelbiterne har også krav på å bli hørt» 21. mai.

For å ta kommentarfeltet først: En del kommentarer er støttende, noen få har ettertenksom kritikk og spørsmål. Men, naturlig nok gitt temaet, det er ankelbiterne som dominerer. Det er virkelig festlig at så mange til de grader stiller opp som eksempler. Det er ikke måte på hva de beskylder meg for (og det etter at Aftenposten har luket ut rene ukvemsord og mer eller mindre direkte trusler): Jeg er Ap-sympatisør, kulturmarxist, elitistisk, rik, feig, en dosent av foreldede teorier, demokratimotstander, høyt hevet over alle andre, kompis med Orkla-Hagen og Kjell Inge Røkke, umåtelig fornøyd med meg selv (basert på et fotografi), og så videre. Samtidig klager de sin anonyme nød over å bli kalt hunder (feil, jeg sier de oppfører seg som små, gneldrende hunder – en simile, ikke en karakteristikk) og fremviser en sårbarhet som ikke står i forhold til hva de slynger ut av seg.

Som kommentatoren «flikk» skriver: «Det er da merkelig så mange som ytrer seg mot Andersen som person, men like merkelig er det TOTALE(!) fraværet av saklig kritikk! Noen som tydeligvis føler seg truffet…» Kommentatoren «apples» observerer at «I stedet for å komme med beviser for sine argumenter møter ofte ankelbiteren kritikk med kommentaren; «Kan du bevise at det jeg skriver ikke er sant/ikke finnes?»»

Folk som kommenterer positivt (og det er en hel del) får samme skyllebøtten – uten grunnlegging, ofte med ubehjelpelig språkføring, men med fabelaktig iherdighet (her holder det ikke med én kommentar, må vite, mange skriver i hovedsak det samme igjen og igjen.)

Andre beskylder meg for å «mobbe» ankelbiterne (til orientering: Ddet er ikke mulig for en person å mobbe mange, «mobb » betyr folkemengde) og være slem med dem fordi jeg ikke gidder å høre på dem.

Nå er ikke fraværet av saklig kritikk totalt. Marit Synnestvedt – ikke på noen måte en ankelbiter – fanger opp noen av de mer reflekterte innlegg i kommentarfeltet og understreker kommentarfeltets rolle som en slags sikkerhetsventil – ankelbiterne representerer «Folkedypets Røst […] Som regel en mann med lite utdannelse og derved manglende språkbeherskelse – likevel med mot nok til å si hva han mener.»

Jeg er enig i kommentarfeltet som sikkerhetsventil – men det skal ikke mot til å skrive anonyme ukvemsord. Og hun tar feil når hun hevder jeg ikke vil slippe dem til. Ankelbiterne har, som alle andre, rett til å si hva de vil – men deres ytringsfrihet er ikke vår plikt til å ta dem alvorlig.

Skal man delta i en debatt og bli tatt alvorlig, må man formulere seg på en måte som tillater andre å være med. En debatt skal gå frem og tilbake, man skal høre på motpartens (begrunnede, høflige) innlegg og svare på dem, slik at debatten går fremover. Jeg bruker selv (og underviser) diskusjonsbasert undervisning: Der understreker jeg for mine studenter i klasserommet at mens en student har ordet, skal de andre som vil si noe ta hendene ned – og når de får ordet, skal deres kommentarer følge av det som tidligere er blitt sagt, slik at debatten blir kumulativ og ikke en eksersis i å vise frem hvor flink man er – eller hvor fort man kan snakke.

Vulgærankelbitere debatterer ikke – de skriker det samme budskapet om og om igjen. (Det de egentlig sier, for å sitere Lars Lillo-Stenberg, er «se på meg, se på meg, se på meg.») Det er interessant at de mener det de mener – men jeg har skjønt det første gangen jeg hører det, og trenger det ikke gjentatt. Det at en underskog av folk i Norge er motstandere av det meste og liker å skrive skitt om andre er ikke noe nytt – det er Janteloven i elektronisk form. De fleste innbyggerne i Jante er uinteressante som enkeltpersoner, men et skummelt fenomen i flokk. De er klare til å hogge ned enhver som stikker hodet frem, nærmest uansett hva det skrives om.

Litterærankelbiteren – han med de endeløse innleggene – har en annen strategi. Han forsøker å drukne motparten til ingen orker mer og alle går hjem, hvorpå han erklærer seier, gjerne på vegne av fellesskapet. Det var slik AKP (m-l) i sin tid tok over Norsk Studentersamfunn. Denne fremgangsmåten er å erstatte debatt med en orgie i intellektuell masturbasjon. De fleste litterærankelbitere klapper sammen når de møter kvalifisert motstand og ikke kan dominere forumet – Fjordmann, Breiviks intellektuelle forbilde, er et eksempel. Jo sterkere meninger, jo bedre må de underbygges – og jobben med å underbygge dem, tilfaller den som ytrer dem.

Marit Synnestvedt sier også at kommentarfeltene tillater folk uten posisjon i samfunnet å delta, og ser på ankelbiternes deltakelse som en seier for demokratiet. Jeg er enig i at det er et gode at det er lettere for folk å komme til i kommentarfeltet, men ikke så sikker på at det er ubetinget bra for demokratiet. I en debatt kan hvem som helst delta, og Aftenposten, for eksempel, har jobbet hardt med å få frem flere deltakere (som skribenter) enn de vanlige akademikerne og politikerne. Men samme regler må gjelde for alle som skal delta: Man kan ikke bare skrike «jeg mener dette!» eller «du tar feil!», man må også fortelle hvorfor.Stortinget har taletid og regler for hvordan man skal oppføre seg, regler som ikke hindrer noen i å si det de mener, men tvinger dem til å gjøre det på høflig og tilmålt måte.

Problemet med ankelbiterne – og faktisk med å ytre seg i offentlig debatt i det hele tatt – er ikke at arrogante skribenter som meg får ukvemsord i kommentarfeltene. Vi gir blaffen. Det virkelige problemet ligger i alle de gode innleggene vi går glipp av fra de litt mindre arrogante blant oss – de som ikke tør eller orker å ta til orde nettopp på grunn av grumset i kommentarfeltet. Jeg har flere ganger snakket med folk som gjerne vil si noe offentlig, og som til og med ber meg skrive om deres mening. Når jeg spør dem hvorfor de ikke skriver selv, får jeg høre om usikkerhet og redsel for konsekvenser – ikke formelle, som at arbeidsgiveren protesterer eller at man blir uglesett i sin krets – men redsel for at det man skriver ikke skal være godt nok formulert eller at man skal fremstå som dum i egne eller andres øyne. Mange har en dyp redsel for å stikke seg ut skriftlig, akkurat som de mange som ikke liker å snakke offentlig.

De usikre skribentene der ute kommer av og til gjennom, som sterke innlegg fra folk som har opplevd urettferdigheter eller uttrykker noe dyptfølt. Og da kommer ankelbiterne og hogger ned, med personangrep, karakteristikker, surmagede kommentarer som i forbausende stor grad tilsvarer Jantelovens bud.

«Løvetannbarn» brukes om barn som vokser opp og blir gode mennesker trass i en vanskelig barndom. Det er et fint uttrykk – men problemet er at vi ser bare de løvetennene som kom seg gjennom asfalten – ikke de som aldri spiret.

Under kommentarfeltets asfalt ligger ankelbiternes demokratiske skadeverk.